«Teologene er mer forsiktige med å si at Jesu oppstandelse kan bevises enn Edwien er med å si at den kan motbevises», sier fakultetslektor Hans Kvalbein i sin artikkel i Credo (nr. 6 – 81), hvor han imøtegår noen av mine argumenter fra boken «Dogmet om Jesus» (1965, 4. utg. 1978). Dette er riktig, skjønt jeg ikke synes Kvalbein selv er særlig forsiktig. Fordi bevisbyrden helt og holdent er på teologenes side, mener jeg å ha full rett til å si det jeg sier om «motbevis».
For å ta en parallell: Hvis noen framsatte den påstand at det på vår planets måne lever et menneske uten romdrakt og surstoffmaske – skjønt han innrømmer at han må være forsiktig med å si han kan bevise dette, så vil hvem som helst ha rett til å si at det kan motbevises.

Med «Jesu oppstandelse» forholder det seg ikke vesentlig annerledes, etter som det også her forutsettes et eklatent brudd på de fysiologiske lover for menneskelivet. At Kvalbein så klart og uforbeholdent medgir dette, er oppløftende, fordi det viser vilje til språklig redelighet i samsvar med både kirkelærens og Det nye testamentes framstilling av saken. Vi får de nødvendige klare linjer, forutsatt at følgende misoppfatning først fjernes:

Jesus fra Nazareths personlige identitet

Hans Kvalbein skriver nemlig: «Dersom Edwien ikke vil akseptere at NT taler om oppstandelsen på den måten … (at) Jesu legeme som den oppstandne hverken er bundet av tid eller rom … (og) tenkes å være nær i sine menigheter på flere steder samtidig … er det ikke uhildet drøftelse av kildematerialet». La oss nå ikke blande kortene. Jeg understreker straks at mitt klare utgangspunkt nettopp er at de deler av NT som kirken bygger sitt dogme på, betrakter oppstandelse på denne måten. Hva jeg derimot ikke aksepterer er noe ganske annet, nemlig at kirkens teologer i dag fortsetter å bruke det navn som identifiserer Jesus som historisk menneske, på denne forestillingen om hans «mangfoldiggjørelse» i talløse «eksemplarer». Kvalbein og jeg er altså ikke uenige om hva (de fleste av) NT’s forfattere har ment og trodd, men derimot om hva som er en språklig tilbørlig bruk av navnet «Jesus»!

Og denne kritikk er det da jeg utførlig har underbygget. Det jeg hevder å ha påvist i «Dogmet om Jesus», er at de NT-lige forfattere har vært ute av stand til – ut fra elementære krav til bevisbedømmelse – å godtgjøre at «Jesus» i en slig «oppstått» tilstand har vært gjenstand for de sansede, objektive iakttakelser eller observasjoner som dogmet forutsetter. Uten slike observasjoner foreligger ikke den identitet med Jesus fra Nazareth som forutsetter at man med redelighet kan tale om hans «oppstandelse». Jeg ber om at HK merker seg denne min argumentasjon.

Nå mener øyensynlig HK at det foreligger – om ikke bevis – så i alle fall sterke indisier for slike observasjoner. Men det påfallende er at han ikke gir noen klar framstilling av disse indisier, og ikke konfronterer dem med de strenge beviskrav som han vet må stilles til påstanden som brudd på en sentral naturlov.

I stedet for å ta fatt på denne vanskelige oppgaven, snur HK – som vanlig i kristen teologi – bevisspørsmålet på hodet. Han avleder oppmerksomheten fra sin bevisbyrde ved å prøve å avsvekke betydningen av mine motbevis. Disse sier han beror på «ren spekulasjon», «fantasi mer enn forskning», «lettferdighet» og «helt elementære feil i omgangen med kildene». Se det var ikke småtteri. Jeg ser meg oppfordret til punkt for punkt å tilbakebevise disse alt for dristige påstander fra Kvalbeins side.

Først presiserer jeg hva som må være den kritiske historieforsknings oppgave overfor dette postulatet: Oppgaven må være å undersøke om det på det som framstilles som brudd på en fundamental naturlov, kan gis forklaringer som er i samsvar med naturlovene. Jeg hevder å ha påvist at «slike forklaringer er så nærliggende at respekt for den historiske sannhet utelukker å gi postulater om et naturlovstridig grunnlag prioritet foran dem» (Dogmet om Jesus, 4. utg. s. 218).

Den tomme grav

Ut fra kirkens og sine egne forutsetninger er det konsekvent av Kvalbein å legge vekt på at Jesu grav – og det er høyst sannsynlig historisk korrekt – ca. halvannet døgn etter at liket var plassert der, var tom. Men forklaringen synes jeg faktisk ikke kan by på særlige problemer: Den mest nærliggende er at mannen som med myndighetenes tillatelse disponerte over liket – Josef fra Arimatea – natt til søndag hadde flyttet den avdøde til en annen grav. At nemlig begravelsen fredag kveld var midlertidig, er solid bevitnet: den tidkrevende jødiske seremonien med salving og svøping av liket var ikke gjennomført (jfr. Mrk. 16:1), og denne graven – uheldig beliggende like ved retterstedet – ble benyttet pga. tidsnød: «fordi det var helgaften for jødene og fordi graven var så nær» (Jh. 19:42). Som følge av sin høye rang som rådsherre hadde Josef neppe kontakt med kretsen omkring Jesus, og han kan ha utført den endelige begravelsen uten dens kjennskap. Noen mer sannsynlig forklaring enn dette på at graven var tom, kan jeg ikke se at noen har gitt.

Øyenvitner blant Jesu ledsagere

Dette er et sentralt spørsmål, og dessverre har HK kommet i skade for å forkludre min argumentasjon. Spørsmålet bør deles i to: Har noen av Jesu ledsagere framstilt seg personlig med påstand om å ha møtt en «oppstått Jesus»? Er vi så fall henvist til å måtte utelukke at vedkommende har hatt hallusinasjoner av Jesus?

a) Maria Magdalena.

Jeg har i «Dogmet om Jesus» påpekt hvorfor jeg anser det som høyst sannsynlig at Maria fra Magdala har påstått å ha møtt Jesus utenfor hans tomme grav: Fordi det hevdes av alle fire evangelister, og det til tross for at kvinner i dette miljø ikke ble respektert som vitner. La meg først understreke at når jeg et sted har brukt uttrykket «den overspente Maria» (ib.s. 186) i forbindelse med det jeg anser som hennes hallusinasjon(er) av Jesus, så har dette selvsagt ikke – som Kvalbein dårlig motivert insinuerer – noe med «kvinneforakt» fra min side å gjøre. Dertil anser jeg altfor mange «overspente» menn for å være like implisert som Maria i denne sak. I min sammenheng sikter uttrykket til apostlenes holdning til Maria, idet de avviste hennes påstand om å ha møtt en «oppstått» Jesus (Mrk. 16:14, jfr. Lk. 24:11). Ved siden av synet på hennes mindreverdige kjønn vil dette ha sin bakgrunn i at de visste hun hadde lidt av en alvorlig mentalsykdom («syv onde ånder», Mrk. 16-9). Jeg har ikke – som Kvalbein skal ha det til – her lagt vekt på hennes sannsynlige erotiske følelser for Jesus (bekreftet også av urkristne kilder). Derimot har jeg – hva Kvalbein ikke nevner – henvist til det sterke avhengighetsforhold som hun vil ha kommet i til Jesus etter å ha betraktet seg som helbredet av ham. Bortsett fra at hallusinasjoner er et vanlig symptom i forbindelse med mentalsykdommer, kan Maria – etter å ha funnet graven tom – forståelig nok ha vært i en tilstand som har disponert for hallusinasjoner av en «oppstått» Jesus. Det vil være altfor dristig å benekte at denne forklaring har meget stor sannsynlighet for seg.

b) Apostlene

Med rette idealiserer Kvalbein den «seriøst arbeidende historiker» overfor vårt tema. Og en sådan historiker må da konstatere at ingen av Jesu apostler påviselig har etterlatt seg noe personlig avgitt vitnesbyrd med krav på å ha observert Jesus i levende live etter hans død.
Hva synoptikerne angår vet Markus-evangeliet i sin eldste form ikke annet å fortelle enn at graven var tom. Og «Matteus» er ikke i stand til å navngi noen apostel som oppstandelses-vitne! Han kan bare fortelle at de 11 hadde et slags kollektivt syn av «Jesus», samtidig som han medgir at «noen tvilte» uten å kunne si hvem som «trodde» (Mt. 28:16-17). Siden han ikke avviser eller kritiserer tvilen slik alle de øvrige evangelistene gjør, er dette trolig NT’s eldste utsagn om apostlenes holdning til «Jesu oppstandelse». Lukas-evangeliet er en sen kilde med klart legendariske utsmykninger. Ut fra en helt normal bevisbedømmelse er dermed de synoptiske evangelier verdiløse som bevismateriale for at noen av Jesu apostler overhodet har hevdet å ha observert ham i «oppstått» tilstand.

c) Paulus som vitne på vegne av Jesu apostler?

Imidlertid anser Kvalbein – i samsvar med tradisjonell teologisk argumentasjon – Paulus’ utsagn om at Jesus «viste seg for Kefas og deretter for de tolv» og senere også for «Jakob» (1. Kor. 15:5 5-7), for å være den eldste og viktigste kilde. Vi står derfor her overfor den merkverdighet at kirkens teologer faktisk må ty til Paulus som historisk primærkilde for Jesu egne apostlers angivelige møte med den «oppstandne»! Og det enda Paulus røper seg ved å fortie apostlenes tvil. Ved samtidig å opptre som hovedvitne på vegne av sin teologiske motstander Peter, går Paulus dermed meget lenger enn den jødekristne «Matteus», som har stått apostlene klart nærmere enn ham, og allikevel bare kan presentere dem som anonyme, til dels tvilende «vitner». Siden det øyensynlig er dette Kvalbein anser som den påliteligste vitneprov for «Jesu oppstandelse» beklager jeg å måtte returnere hans uttrykk: «ekstremt lettferdig omgang med kildene».

Til dette kommer nemlig ytterligere den omstendighet at en seriøs forsker selvsagt ikke kan legge mer i Paulus’ uttalelse om de tolvs Jesus-syner, enn han kan legge i hans omtale av sine egne «syner av Herren», som jeg nå kommer til.

Paulus som oppstandelsesvitne?

Skjønt Kvalbein – så vidt jeg kan se – selv gjør Paulus til primær-kilde (se ovenfor), må jeg også her korrigere en misforståelse, når han sier jeg «påstår at kirken har gjort Paulus til «hovedvitne» og dermed «snur saken på hodet». Nei, jeg påstår ikke det, derimot påpeker jeg at kirken er nødt til å bruke Paulus som sitt hovedvitne, simpelthen fordi han er den eneste navngitte person i hele NT som personlig framstiller seg med krav på selv å ha møtt og sett Jesus i live etter hans død.

Hans Kvalbein legger en lite realistisk vekt på tidsangivelsen «for fjorten år siden» i 2. Kor. 12:2-4. Bortsett fra at dette (idet vi vet at avskriverne har tuklet med Paulus’ brev) kan være en senere tilføyelse, utelukker HK dermed blankt at denne eneste beskrivelse Paulus selv har gitt av sine «syner av Herren» kan knyttes til det han personlig anser som sitt avgjørende møte med «den oppstandne». Dermed blir HK stående uten enhver nærmere beskrivelse fra Paulus’ egen hånd av et slikt møte!

Seriøs kildevurdering må trekke den slutning at Paulus i 2. Kor. 12:2-4 i alle fall beskriver det «syn av Herren» som han selv anser typisk for sine personlige erfaringer i så måte. Og det viktige er da at han her ærlig innrømmer at han ikke kan hevde at det dreiet seg om en sanset opplevelse: Om han (Paulus) var «i eller utenfor legemet, vet jeg ikke». Dette stemmer godt med hans oppfatning av de «oppstandne» som ikke-jordiske, «åndelige» vesener (1. Kor. 15:44-49, jfr. 2. Kor. 5-6-8).

Selv om Kvalbein derfor vil legge hovedvekten på de langt mindre pålitelige beskrivelser de ukjente forfatterne av Ap. Gj. gir av Paulus’ Damaskus-opplevelse, så gir også de et klart nok bilde av at det dreiet seg om en rent subjektiv, dvs. ikke sanset opplevelse, siden hans ledsagere ikke så eller hørte det samme som Paulus (Ap.gj. 9:7 og 22:9).

Jesus og «Menneskesønnen»

Som noe primært argument i denne sammenheng anser jeg ikke spørsmålet om hvorledes Jesus selv har tenkt seg sin «oppstandelse». Lesere av Kvalbeins artikkel får imidlertid inntrykk av dette, og da det dessuten belyser hvorledes apostlene kan ha sett på saken, må jeg si litt om det.
Det er meget uforsiktig av Kvalbein å kalle det «ren spekulasjon» når jeg finner det sannsynlig at Jesus oppfattet den såkalte «Menneskesønnen» som en slags «messiansk engel som hadde tatt opphold i hans fysiske person. Her skal vi huske – hva jeg antar HK kjenner til – at visse kretser i senjødedommen hadde forestillinger om at særlig to personer i GT (som ellers ikke har utformet noen oppstandelseslære) hadde overlevd døden og eksisterte i «himmelen» som en slags «oppstandne» personer, nemlig Henok og Elias. Om Elias mente man at han som en usynlig engel inkarnerte seg i enkeltpersoner på jorden og utførte velgjerninger. Og da er det viktig at nettopp Jesus trodde på en slik «reinkarnasjon» av Elias i døperen Johannes (Mrk. 9:13, Mt. 17:11-13). Vi må her sammenlikne med hans tilsvarende oppfatning av at demoner kunne ta opphold i mennesker og tale med deres stemme (Mrk. 1:23-26 m.fl).

Den «oppstandne» Henok blir i 1. Henok-bok (71:11 flg.) forvandlet til en ånd og innsatt i «Menneskesønnens» rolle som en slags visegud eller stedfortreder for Jahve (jfr. Dan. 7:13-14). Når Jesus hadde den tro at Elias var «inkarnert» i Johannes som forløper for den himmelske messias, er det meget nærliggende anta at Jesus kunne betrakte «Menneskesønnen» som «inkarnert» i seg selv. Og dette støttes ikke bare av den måten han omtaler «Menneskesønnen» på, men også i det vi vet om oldtidens jødekristne og deres forestillinger om Jesus og den mytologiske messiasfigur (jfr. Dogmet om Jesus, 4. utg. s. 152-55 og 176-80).

Dette gir en god forklaring på at Jesu apostler hadde sine spesielle tanker om «Menneskesønnen» og hans «seier over døden». Fordi de på grunnlag av Dan. 7:13 mente «Menneskesønnen» hadde eksistert på forhånd i himmelen som Jahves fullmektig, hadde de øyensynlig ikke så store vanskeligheter med å tro at han hadde overlevd sin gjesteopptreden i Jesu person, og deretter gjeninntatt i sin himmelske posisjon ved gudens «høyre hånd», slik som f.eks. Stefanus mente å «se» ham (Ap.gj. 7:56). Men som indisium for Jesu «oppstandelse» er jo disse forestillinger uten verdi.

Konklusjon

Dette er i konsentrert form min begrunnelse for å hevde at det må anses som historisk bevist at noen «Jesu oppstandelse» ikke har funnet sted. Mens Kvalbein har anført noe som endog kan kalles indisier for den hypotese at Jesus ble objektivt observert i live etter sin død, så har jeg på min side påvist at det i kildene ikke finnes grunnlag for dette. Alt som i NT sies om «Jesu oppstandelse» har sine nærliggende forklaringer i samsvar med våre naturlover. Teologen kan bare fastholde sitt hypotetiske dogme hvis han – ut fra de strenge beviskrav som han vet må stilles – kan legge fram solide bevis for at det ikke er mulig å gi slike forklaringer.
Og samtidig skylder han da å gi en plausibel begrunnelse for hvorfor de angivelig objektive observasjoner av en «oppstått Jesus» opphørte allerede få år etter at «begivenheten» skal ha funnet sted.