Edwiens kritikk av Jesu oppstandelse – er den holdbar?

Andreas Edwien har i Credo nr. 3-1982 svart på min artikkel i Credo nr. 6-1981. Hans svar har tittelen: Dogmet om Jesu oppstandelse – er den holdbar? Artikkelen innbyr til gjensvar. Jeg vil da særlig konsentrere meg om de synspunkter i Edwiens svar, som er nye i forhold til hans bok. Forøvrig får jeg henvise til min tidligere artikkel.

Den oppstandne identitet med den jordiske Jesus

Edwien og jeg er enige om at Det nye testamente fremstiller Jesu oppstandelse som et under. Det dreier seg om et «sensasjonelt brudd på naturens biologiske og fysiologiske lover for menneskelivet», som Edwien selv uttrykker det. Da blir det viktig å lese nøye hva de sier om dette underet. Vi må prøve å danne oss et mest mulig adekvat bilde av hvordan de første kristne har oppfattet dette, før vi tar stilling til deres tro.

De nytestamentlige forfattere ser oppstandelsen både som en fortsettelse av Jesus eksistens på jorden og som et brudd med den. Han som de har møtt og bekjenner, er identisk med den jordiske Jesus. De kaller ham Jesus, i klar forvissing om at de tilber og bekjenner den samme som ble korsfestet av Pontius Pilatus. Samtidig vet de at han er forvandlet: Han er ikke lenger bundet av rom og tid slik som vi. Han kunne vise seg på forskjellige steder. Han kunne gå gjennom lukkede dører. Han er nå nærværende i menighetens gudstjeneste, ja overalt «hvor to og tre er samlet i hans navn».

Edwien aksepterer at NT taler på denne måten om oppstandelsen og den oppstandne. Da blir det merkelig at han ikke kan akseptere at kirkens teologer i dag fortsetter å bruke det navn som identifiserer Jesus som historisk menneske, på denne forestilling om hans ‘mangfoldiggjørelse’ i talløse ‘eksemplarer’. Dette skal ifølge Edwien ikke være tilbørlig bruk av navnet ‘Jesus’.

Til dette må det bare svares at verken urkirken eller teologer i dag kan kjenne seg igjen i en slik gjengivelse av deres syn. Å tale om oppstandelsen som en «mangfoldiggjørelse» i mange «eksemplarer» er en karikatur av oppstandelsen. Edwien må forstå at en slik gjengivelse av motpartens syn ikke gjør det helt lett å samtale.

Edwien mener åpenbart at språklig redelighet tilsier at Jesu oppstandelse burde innebære at hans legeme ble levende i samme, materielle skikkelse som før. Oppstandelsen kan først tros dersom det kan påvises at Jesus lever nå på et sted som gir mulighet for fysisk menneskelig eksistens. Men et slikt syn på hva Jesu oppstandelse innebærer, har kirken aldri akseptert. Det er fåfengt å prøve å finne Jesus på et eller annet bortgjemt sted på vår klode. Den oppstandelsestro som Edwien her bekjemper i «den språklige redelighets navn», har aldri eksistert.

Den tomme grav

Edwien vil gi en alternativ forklaring på den tomme grav: At graven var midlertidig utlånt av Josef fra Aritmatea, og at Josef fra Aritmatea selv hadde fjernet liket. Denne forklaringen skaper problemer. For det første må Edwien hevde at Josef fra Aritmatea «neppe hadde kontakt med kretsen omkring Jesus». Men dette svarer ikke til kildenes bilde av ham. Alle evangelistene tegner ham som vennligsinnet overfor Jesus: Markus og Lukas sier at han «ventet på Guds rike» og Matteus og Johannes kaller ham en disippel av Jesus. For det andre forutsetter Edwiens syn at flyttingen av Jesu lik enten skjedde på selve sabbaten eller i den påfølgende dagen etter sabbaten. Et slikt lovbrudd (hvis det skjedde på sabbaten) eller et slikt hastverk (hvis det skjedde om natten) fra Josef av Aritmateas side er svært lite sannsynlig. Og det er overhodet mulig å tenke seg at oppstandelsestroen kunne ha opplevet i urmenigheten i Jerusalem dersom Josef av Aritmatea og andre i byen hadde visst om at Jesu legeme lå i en annen grav og kunne peke på liket der?

Grunnen til at Edwien fremmer en slik forklaring på den tomme grav, er neppe at den i særlig grad kan historisk sannsynliggjøres. Grunnen ligger vel heller i at han i utgangspunktet anser Jesu oppstandelse som så usannsynlig at enhver «naturlig» forklaring på fenomenet må foretrekkes framfor den som NT gir: At Jesus var gjort levende og forvandlet ved en enestående handling fra Gud selv.

Oppstandelsesvitnene

Edwien regner Maria Magdalena som et upålitelig oppstandelsesvitne. Hun hadde lidt av en «alvorlig mentalsykdom», sto i et «sterkt avhengighetsforhold» til Jesus, og var «disponert for hallusinasjoner» etter å ha funnet graven tom.

Slik kan ikke evangelistene og de første kristne ha betraktet henne. De gjengir også den tvil som hennes beretning om den tomme grav og om hennes møte med den oppstandne skapte blant disiplene. Men deres skepsis er ikke knyttet til hennes person, men til det utrolige i det hun fortalte. Jeg deler den tillit de første kristne viste henne ved å la henne fremstå som det første oppstandelsesvitne. Historisk sett betrakter jeg Edwiens bedømmelse av hennes karakter og troverdighet som like «dristig» som min tillit til vitnesbyrdet fra evangelistene.

Edwien legger vekt på at Matt 28, 16-17 også nevner disiplenes tvil i forbindelse med vitnesbyrdet om Jesus oppstandelse, og at Matteus «ikke avviser eller kritiserer tvilen». Men dette betyr selvsagt ikke at Matteus selv vil uttrykke tvil på oppstandelsen. Hans omtale av disiplenes tvil skal verken tjene til å irettesette dem eller til å så tvil om det de opplevde, men betoner hvor uhørt og utrolig dette virket både for de første vitnene og for evangelistenes samtid. Jeg synes det er merkelig at dette trekk, som angivelig skal gi «det eldste utsagn om apostlenes holdning til Jesu oppstandelse», i motsetning til senere utsagn, – skulle kunne gjøres «de synoptiske evangelier verdiløse som bevismateriale for at noen av Jesu apostler overhodet har hevdet å ha observert ham i ‘oppstått’ tilstand». Tvert imot må en vel si at en så nøktern framstilling av disiplenes reaksjon heller styrker beretningens troverdighet.

Edwiens kritikk av apostlene og Paulus som oppstandelsesvitner tyder på svært mangelfull kontakt med nyere evangelieforskning. Når vi i tillegg til evangelienes vitnesbyrd om den tomme grav og om den oppstandnes møte med disiplene også kan vise til Paulus’ vitnesbyrd om dette i 1. Kor 15,3-8, er dette ikke noe nødargument som kirkens teologer «må ty til». Tvert imot er 1. Kor. 15, 3-8 både som skreven kilde og som fast utformet tradisjon eldre enn evangelieberetningene. Vi har ikke grunnlag for å si at de synoptiske evangeliene hadde et nærmere forhold til de 12 apostlene enn Paulus selv, heller ikke for at Peter og Paulus sto i et slikt motsetningsforhold til hverandre at de ikke skulle formidle det samme vitnesbyrd om den oppstandne. Paulus sier i dette avsnittet uttrykkelig at han anser sitt eget møte med den oppstandne som sekundært i forhold til de øvrige apostlene, med Peter i første rekke. Det er dette også en moderne historieforsker må forholde seg til. Oppstandelsen er bredt bevitnet av mange personer.

Vår kilde til dette, Paulus, er selv en samtidig med disse vitner og kunne kontrolleres av dem i et nært og oversiktlig tradisjonsmiljø.
Det smaker derimot av nødargumentasjon når Edwien, stikk i strid med Paulus’ tidsangivelse, hevder at 2. Kor. 12,2-4 skulle være en beskrivelse av Paulus’ møte med den oppstandne, har vi ingen slik beskrivelse fra Paulus’ egen hånd, – underforstått: og en slik beskrivelse må vi jo ha! Sånn kan man bare ikke argumentere. Dersom Paulusbrevene ikke inneholder noen beskrivelse av Damaskus-begivenheten, er det bare ett av mange eksempler på at de ikke omtaler fakta og forhold som vi gjerne skulle ha visst mer om. En historiker må holde seg til det materiale han har og som ut fra rimelig tolkning omtaler det fenomen han forsker etter.

Edwien konkluderer med at det må «anses som historisk bevist at noen ‘Jesu oppstandelse’ ikke har funnet sted». Samtidig hevder han at jeg «ikke har anført noe som endog kan kalles indisier for den hypotese at Jesus ble objektivt observert i live etter sin død». Jeg kan ikke se at Edwien har levert noe slikt «bevis» mot oppstandelsestroen. Det han har gjort, er å demonstrere at han har som forutsetning at slik oppstandelse ikke kan skje, og at
(art. forts. s. 18 i 4-82. Oppdateres)

  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk
  • Stikkord: Apologetikk
  • Stikkord: Credo

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    nineteen + fifteen =