«En folkekirke er noe mer enn en kirke som omfatter et helt folk eller størstedelen av et folk. Den må også ha noen kvaliteter som definerer den som folkekirke. Et viktig kjennetegn er at den står til tjeneste for alle deler •av befolkningen, at dens budskap ‘retter seg mot alle mennesker’ og at den er ‘åpen og inkluderende’», skriver førstelektor ved Det teologiske fakultet, Hallgeir Elstad i Aftenposten (mrg.15. mars).
Nå kan det ikke hevdes at noe av dette «definerer kirken som folkekirke», etter som en rekke religions- og trossamfunn, frikirker og menigheter som her til lands er i minoritet, må sies å tilfredsstille alle disse kvaliteter. De «retter seg mot alle mennesker», og er «åpne» med tilbud om å «inkludere» alle som måtte ønske det, med andre ord: De har ønske om å være «folkekirker» – uten å være det. Jeg kan ikke se annet enn at vi må gi Den norske kirke samme karakteristikk?
At Den norske kirke inntar en formell stilling som «folkekirke» er karakterisert av det faktum at den alt overveiende del av folket er formelle medlemmer simpelthen på grunnlag av den statlige lovbestemmelse som gjør dåpen – og da i praksis fremfor alt barnedåpen – til betingelse for medlemskap i statens kirke. Lektor Elstad påpeker at så meget som 87 % av befolkningen stadig døper sine barn – langt over 90 % fremdeles har dette formelle medlemskap.
Det er etter mitt skjønn her en meningsfull debatt om «folkekirken» må ta utgangspunkt. Og da må vi definere hva en fri, åpen «folkekirke» er og bør være. Fremfor alt bør dens medlemmer bestå av mennesker som har vært og er voksne og selvstendige nok til å forstå hva kirken og dens religion innebærer, dvs. at de ved innmeldingen har hatt forutsetninger for å bedømme den teologi, tro og lære de gir sin tilslutning.
I så måte må jeg si meg enig i at vi har en «folkekirke uten folk». Selv om den har storparten av folket som formelle medlemmer, har bare en liten brøkdel av dem selv valgt medlemskapet etter våken og moden overveielse. Det store flertall er følgelig ikke blitt medlemmer av det «trossamfunnet» kirken selv utgir seg for å være, for det måtte bety at man ved valget av medlemskap var klar over hvilken tro eller hvilket livssyn det er man slutter seg til. Dåpen og dåpsopplæringens påfølgende indoktrinering av barnesinnet hindrer det voksne menneske i å ta standpunkt i frihet til den religion og den kirke som «inkluderer» det som medlem. De er ikke blitt medlemmer av en «fri og åpen folkekirke», men tvert om lukket inne i kirken før de rekker å vurdere den i fritt og åpent. Med andre ord: Det tradisjonelle, statlig lovbestemte medlemskap i kirken må hevdes å være klart uforenlig med begrepet «en fri og åpen folkekirke».
Så vil man naturligvis innvende at det tross alt er foreldrenes rett å «lukke inn» sine barn i denne kirke og dens ideologi, og til og med å prøve å «låse døren» bak dem ved «dåpsundervisning». Jeg vil imidlertid hevde at kirken som sådan ikke har rett etter menneske-rettsprinsippene til å døpe barn til kirkemedlemskap, og viser til erklæringen av 1948 art. 20, som setter forbud mot å tvinge noen til medlemskap i ideologiske organisasjoner. At også barn skal være beskyttet av denne artikkel, bør være en selvfølge.
Kirkens barnedåp som medlemsbetingende er derfor menneskerettsstridig. Og fordi den vil være uforenlig med begrepet «en fri og. åpen folkekirke», må kirken – når den tar avskjed med staten – «rette opp at de feil i fra i går» som den her begår som statskirke. Det betyr at den må «sette fri» alle sine medlemmer, og at den må gjøre det av hensyn til dem som ved dåpen er tvangsinnmeldt. En fri og åpen kirke forutsetter at medlemmene fritt kan gå inn i og ut av den, fordi de som frie, tenkende mennesker har valgt og vil velge sin tro og sitt livssyn.