Kristendomskritikeren

Intervju gjort av Haagen Ringnes i Humanist 6/95 

Andreas Edwien har nedlagt et livsverk i arbeidet med å korrigere kirkens forkynnelse om Jesus. Han mener at denne teologien faktisk er en fare for vår kultur, vår samfunnsetikk – og freden på jorden!

Andreas Edwien – bare navnet er som å banne i kjerka! Spesielt har Dogmet om Jesus fortonet seg som en rød klut for teologer av ymse kaliber. Fordømt og forkjetret, fortiet og fradømt livet, men likevel gjenoppstått gang på gang – nå i femte opplag.

Hvem er da denne mannen med det nesten profetiske utseende, eller rettere sagt: Hva er hans bakgrunn for gang på gang å framstå som vår mest konsekvente kritiker av kristendommen?

Førerprinsippet

Det spilte nok en vesentlig rolle at en opprinnelig juridisk utdannelse fant sted under krigen og okkupasjonen, dvs. under sterke inntrykk av rettssamfunnets, demokratiets og humanismens sammenbrudd i Europa. Det bragte meg over til et langvarig studium av vår totalitære “offentlige religion”, dens teologi og antropologi og historiske opprinnelse. Jeg ble tidlig opptatt av parallellen mellom den sterkt autoritære struktur i kristendommen og i de totalitære politiske ideologier i vårt århundre. Vi har en grunnlov som rommer konflikten mellom politisk demokrati og ideologisk diktatur. Den fastslår prisverdig at “ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom”. Samtidig instituerer den en religion som i sin autoriserte teologi – uten grunnlag i noen lov – opererer med dom og straff i sitt aller mest barbariske voldsaspekt. Den har amputert bort prinsippet om et lovgrunnlag for doms- og straffetruslene og erstattet det med fører-prinsippet, dets krav om tro på og dyrkelse av et menneske som ufeilbarlig fører.

– Dette kommer vi tilbake til, men først noen ord om Dogmet om Jesus og dens noe spesielle skjebne: På den ene side er den på teologisk hold – ifølge Vårt Land blitt møtt med “tretti års velfortjent fortielse”. På den annen side er den nå kommet i hele fem opplag?

Boken utfordrer til debatt om et tabuspørsmål som hos oss stadig angår folk flest: Var Jesus ufeilbarlig? I tusen år har en folkekirkes teologer forpliktet seg til – og vi andre blitt oppdratt til – å svare ja på det. Ufeilbarlighet skurrer stadig sterkere i demokratiets ører, men teologene vegrer seg mot en offentlig debatt om temaet. Ved siden av “raserihyl fra anmelderne”, for å bruke Jens Bjørneboes uttrykk i en omtale av boken, vil teologenes taushet vekke mistanke om at de ikke er istand til å begrunne sitt svar.

Historisk uholdbart

– Du har altså imøtegått en rekke teologiske påstander om Jesus. Hvilke vil du særlig trekke fram?

I første rekke den forutsetning at Jesus – uansett betydelige etiske og sosiale verdier i deler av hans lære – er en personlighet som i moral og rettferdighetssans, selvstendighet og originalitet, kunnskaper og innsikt er så klart hevet over normale menneskelige mål at han sprenger våre vanlige vurderingsnormer. Dernest at han i de uttrykk han gir for sin personlige selvbevissthet og krav på guddommelig fullmakt og autoritet er psykologisk uransakelig og at han derfor må forutsettes å være et psykisk unikum. Og for det tredje påstanden om at hans tilhengere etter hans død hadde opplevelser – tolket som hans oppstandelse – som er så psykologisk uforklarlige at de faller utenfor en naturlovmessig sammenheng og derfor bekrefter kirkens forutsetninger om hans overmenneskelighet og psykiske eksklusivitet. Jeg hevder å påvise at ingen av disse forutsetninger er historisk holdbare.

– Du sier at Jesus ikke mente å henvende seg til oss som lever i dag og at han er presset inn i en rolle han ikke kunne fylle. Hva begrunner du det med?

Det er grundig dokumentert at han anså sin generasjon for å være historiens siste, og dette har i høy grad preget hans lære og opptreden. At han ikke fant det nødvendig å sørge for at hans lære ble overlevert skriftlig, viser at han ikke hadde senere generasjoner i tankene. Det samme framgår av at han samtidig tar klart avstand fra å misjonere blant hedningene: “Gå ikke til hedningene,” sier han og begrunner det med at han “bare er utsendt” til de som hører til “Israels hus”. En rekke andre sider ved hans lære gjør det til en utrolig voldshandling mot ham som historisk menneske å gjøre ham til en gud, endog en inkarnasjon av en verdensgud som “himmelens og Jordens skaper”. Det kan bare røpe europeerens religiøse underutvikling.

Lavt nivå

– Hvorledes vurderer du Jesus i forhold til andre religionsforkynnere i oldtiden?

En sammenlikning er komplisert, fordi Jesus levde i et miljø med særlig sterk religionsblanding, hvor han ble preget av sammenstøtet mellom motstridende idéer i gudsoppfatningen og menneskesynet. Dette gjorde ham til en sterkt sammensatt personlighet. Det beste i hans etiske og teologiske lære er i alle fall på høyde med det beste i datidens religion og filosofi. Men dualismen i hans menneskesyn, med en krasst voldelig tros-rasisme, står på et ekstremt lavt nivå, jeg vil si lavere enn liknende forestillinger i antikkens mytologier og sektvesen forøvrig.

– Du sier at Det nye testamente lanserer to guder – både jødenes gud og Jesus. Jesus kalte seg Menneskesønnen, og du mener han var mystiker med hallusinatoriske opplevelser?

Uten å gi noen begrunnelse benekter kirkens teologer at det kan gis en slik forklaring på at Jesus i Det nye testamente opptrer som en slags visegud, med krav på å være en enestående stedfortreder for sitt folks gud. Mitt svar på dette er følgelig å gi en religionspsykologisk forklaring: Jesus var mystiker, men jødedommens gudsoppfatning forbød å uttrykke religiøse opplevelser i form av et særlig intimt forhold til guden, framfor alt en slik form for enhet med guddommen som vi kan møte hos mystikere i andre religioner. Jesus identifiserte seg derfor med en mytisk figur i Jahves nærmeste krets, som man var spesielt opptatt av i visse sekter på hans tid: Menneskesønnen fra Daniels bok, som opptrådte i en slags tronfølgerrolle med vidtgående fullmakter.

Krig og fred

– Både i denne boken og i en annen med tittelen Er kristendommen en fare for verdensfreden? hevder du at det er en sammenheng mellom kristendom og krig. Var Jesus krigersk?

Selv om hans morallære har ansatser til en ikkevoldsholdning, er hans menneskesyn som sagt sterkt preget av den personifiserte dualismen. Samtidig overtok han ukritisk mytologien om guden som krigfører. Denne forestillingen forsterket han med sin ekstremt voldelige eskatologi rettet mot teologiske motstandere og vantro som ikke aksepterte hans krav på å ha enestående guddommelige fullmakter. La meg her bare nevne ett blant hundrevis av eksempler i europeernes historie på hvorledes dette gjør kristendommen til en trussel mot freden: de kristne serberes krig mot muslimene på Balkan.

– Anmelderen i Vårt Land protesterer mot at du gir kristendommen skylden for jødeforfølgelsene i Europa?

For den som kjenner jødenes europeiske historie er årsakssammenhengen absolutt ubestridelig. Forøvrig bør det langt på vei være nok å peke på at Jesu sterkt negative uttalelser om sine jødiske landsmenn gikk glatt inn i Nazi-Tysklands propaganda. Europeernes forherligelse av Jesus måtte føre til jødeforfølgelser – og til rasistiske holdninger generelt.

Jakob Jervell

– I forbindelse med den “velfortjente fortielse” kaller Vårt Land deg paranoid når du hevder at ledende teologer som for eksempel Jacob Jervell har utnyttet sin posisjon til å få satt munnkurv på din kristendomskritikk i NRK og visse aviser?

Uttrykket er komisk, særlig i en avis som selv innrømmer å ha fortiet helt bevisst kritikk av sine teologiske posisjoner. Dessuten vet Vårt Land i hovedsak hva som her har foregått, men anser naturligvis at fortielse også av dette er “velfortjent”. Situasjonen var at Jacob Jervell høsten 1965 fikk to oppdrag fra Norsk Rikskringkasting, som han åpenbart satte stor pris på. Han skulle avgjøre skjebnen til to samtidige utkomne kirkekritiske bøker: Philip Houms Mannen fra Nazareth og Den norske kirke og min Dogmet om Jesus. Den første hadde han ingen problemer med, ettersom den omtalte Jervell som “en fremragende teolog”, og han lanserte den derfor i NRK Radio på utgivelsesdagen. Den andre var det verre med. For det første handlet den om Jesu feiltakelse og vakte derfor ikke bare Jervells aversjon, men han var som ordinert prest, med erklært “full tilslutning til kirkens bekjennelse”, forpliktet til å ta klart avstand fra den. For det andre etterlyste jeg i min bok visse spesielle kunnskaper den meget nybakte professor i 1961 hadde påberopt seg i Kirke og Kultur. Han påsto seg i stand til å avsløre at min plassering av Jesus i den bibelske idéhistorien som en absolutt “åpenbaring”, bygget på et historisk “bristende grunnlag”. Til dags dato har han nektet å røpe sin viten på tross av at han er alene om å påstå dette blant 10 – 12 skandinaviske og tyske kolleger og anmeldere på professor-nivå. At hans nærmeste og mer erfarne kollega ved Universitetet tok klart avstand fra hans påstand, lot han seg ikke affisere av. For det tredje kritiserte jeg – i en to-siders note i min bok – Jervells sterkt selvmotsigende, nærmest kaotiske kriseteologi. Følgelig vendte denne tredobbelt inhabile konsulenten tommelen ned, og Dogmet om Jesus ble på hans råd nektet omtale i NRK, med langvarige følger for boken. Dette er ett av tallrike eksempler på hvor uhyre lettvint og makelig det er å være teolog i den norske kirke. Ikke bare kan han så å si daglig bruke statlige media til å agitere generelt for sin kirkes Jesus-teologi uten opposisjon. Ikke bare blir han fritatt for å svare på all brysom kritikk av denne teologien og på kritikk av sine spesielle meninger. Men han utstyres med myndighet til aktivt å forhindre at kritikken overhodet kommer til orde overfor hans publikum.

Jens Bjørneboe

– Jeg hadde tenkt å spørre om du kan gi dine kritikere rett på noe punkt. Men slik du beskriver situasjonen, kan du vel ikke gi tausheten rett?

Nei, kirkens teologer er i dag forpliktet på demokratiets spilleregler og skal stå til ansvar for det de doserer. Men som jeg konstaterte i bokens 1970-utgave, resonnerer de åpenbart slik: “Så lenge vi har vårt ideologiske privilegium og den enestående adgang til å propagandere uimotsagt for våre meninger fra landets offentlige talerstoler – i dag gjennom de moderne massemedia – behøver vi ikke svare våre kritikere.” Derfor forstår de ikke hvilke krav demokratiet i dag stiller til dem.

– Forfatteren Jens Bjørneboe har betegnet din bok som “et legemiddel mot tidens frykteligste sykdom: angsten for – og mistilliten til – vårt eget intellekt”. Du mener formodentlig det er en sammenheng mellom en slik angst og det Vårt Land kaller “tretti års fortielse”?

Det kan ikke være tvilsomt. Min kritikk av kirkens teologi går fra først til sist ut på å påvise at læren om Jesu guddom og oppstandelse ikke er og ikke kan behandles som “trosspørsmål”, fordi de er basert pa postulater av konkret historisk art. Den kan derfor bare forsvares og begrunnes eller kritiseres og avvises ved hjelp av vårt intellekt, dvs. med historiske argumenter i respekt for den historiske forsknings metode og prinsipper. Det foreligger 6-7 kommentarer til boken fra ansvarlig teologisk hold hertillands. Men bare én av dem hadde opplegg til en seriøs debatt ut fra dens problemstilling. Det var i tidsskriftet Credo og gjaldt dogmet om oppstandelsen, men ordskiftet ble stoppet av redaktøren.

Per Lønning

– Du har i boken også en lengre note-kommentar til biskop Per Lønning?

Også han røper angst for intellektet, to doktorgrader til tross. I en anmeldelse av boken avfeiet han hele utfordringen med følgende påstand, uten å opplyse at min kritikk nettopp gjelder denne bruk av det irrasjonelle trosbegrepet: “Kirken gir sin tro på Kristi guddom og oppstandelse ut for tro – hverken mer eller mindre.” Jeg måtte selv gjøre oppmerksom på hva boken handlet om, nemlig at Lønning og hans kirke ved å bruke “troen” på historiske forskningsobjekter overskrider “de selvskrevne grenser hvor den hører hjemme” og dermed unndrar dem fra normal historisk-kritisk forskning. Lønning avbrøt irritert ordskiftet med å si at en diskusjon “på de premisser Edwien har lagt opp til, ser jeg ingen grunn til å engasjere meg i”. Det var i Morgenposten i 1966, men han har holdt ord til i dag.

At de kristne teologer på denne måte bruker “troen” til å flykte fra det historiske sannhetskrav, vil jeg betegne som typisk for deres holdninger i dag. For dette er ensbetydende med å si at hvorvidt de i sin fremstilling av Jesus som et genetisk, fysiologisk og psykologisk naturlovstridig overmenneske taler historisk sant eller ikke, er en diskusjon de “ikke ser noen grunn til å engasjere seg i”. Vurdert på bakgrunn av det som er Jesus-forskningens faktiske resultater, er dette en holdning som i dag gir historikeren full rett til å fastslå som bevist at overmennesketeologien savner historisk grunnlag. Fordi jeg i min bok utførlig begrunner denne konklusjonen, er den fra min motparts side blitt møtt med “tretti års fortielse”.

  • Kategori: Forskeren, forfatteren og debattanten
  • Kategori: Intervjuer
  • Kategori: Om
  • Stikkord: Edwien

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    1 × 5 =