Helvetesstriden i 1950-årene

Når Fri Tanke informerer om «helvetesstriden» i 1950-årene, kan det – i alle fall for meg, og kanskje noen andre – bli ufullstendig å nøye seg med å si at den «ble innledet» av kirkelige teologer med Ole Hallesbys radiotale i februar 1953. Til humanismens ære kan det nemlig med god grunn hevdes at striden ble «innledet» noen år tidligere av en norsk og en svensk «humanetiker» (før HEF lanserte dette begrepet). Det ligger nær å spørre hva som i en tid da statskirkens teologer – av taktiske hensyn – ønsket å gå stille i dørene om «helvete» – kan ha provosert frem striden.

Som medskyldig rettet jeg i min nesten pure ungdom et angrep på helveteslæren i Dagbladet (og andre aviser) våren 1948, under tittelen Skampletten på vår åndskultur. Jeg konstaterte en situasjon som jeg anså for meget uheldig: Helveteslæren var stadig gyldig kirkelære, men den var blitt så vanskelig «å få øye på at man knapt tenkte over at den overhodet har noe med vår «kultur» å gjøre: Den er nesten blitt et tabu i den offentlige debatt», skrev jeg i Dagbladet. Jeg hadde et håp om å få i gang en nødvendig debatt, og dermed et oppgjør, – særlig etter inntrykket av all den makabre informasjon som på denne tid hadde veltet inn over oss om vår europeiske voldsmentalitet – under verdenskrigen og fra konsentrasjonsleirene og deres Holocaust. I artikkelen i Dagbladet påpekte jeg at: «Grunnen er vel opparbeidet, – alt er forberedt til å fatte den definitive avskyresolusjon, og si nei til barbariet i enhver form», og derfor «til å vaske vekk skampletten på vår åndskultur: Det kristne dogme om den hinsidige helvetesstraff». Jeg betegnet dogmet som «vår religions kreftsyke organ, dens dødbringende «pel i kjødet» (for å sitere et uttrykk Paulus brukte om sin syndefullhet) … i humanitetens og frihetens navn må vi befri oss fra denne fryktens pestkilde». Artikkelen sluttet med å oppfordre kirkens ansvarlige teologer til å ta oppgjøret «i det hyrdebrev som allverden venter på».

Samme år tok jeg også temaet opp i et par artikler i Verdens Gang, hvor jeg satte fingeren på det jeg siden den gang har ansett som et historisk faktum: at helvetes-forestillingen ble delt av Jesus. Jeg kom her opp i en interessant debatt om Jesu lære med professor N.A. Dahl ved Universitetets teologiske fakultet. Hans kommentarer gikk nærmest ut på å legge skjul på forestillingen ved en historisk svært lite realistisk, «liberal» liknelsesfortolkning. Samme år (1949) utdypet jeg i bokform et oppgjør med helvetesteologien i et religiøst språk, og deretter i et humanistisk språk («Kristendom og åndskrise», 1951). Viktig i denne forbindelse er at også den norsk-svenske Morten Grindal i 1949 utga en bok med angrep på helvetslæren.

Idet jeg håpet å få ledende teologer i tale og til å til å tone flagg, sørget jeg for at mine skrifter kom både bl.a. biskop Schjelderup og professor Hallesby i hende. Biskop Schjelderup anmeldte den ene av dem i Hamar Arbeiderblad, men verken der, eller under en korrespondanse med ham, ga han et forståelig uttrykk for sin oppfatning. Han ble på dette tidspunkt, etter en «omvendelse» under krigen (visstnok under sitt opphold på Grini) nærmest betraktet som ortodoks kristen, og var som nyutnevnt biskop åpenbart forsiktig for å unngå å komme opp i en teologisk konflikt. Først en provosert Hallesby måtte til for å utløse en kirkestrid – som endte uavgjort. (Mannen som fronterer Hallesby på FTs illustrasjon til Johansons artikkel i Fri Tanke, og som kalles Kristian Schjelderup, er ikke han, men en meg ukjent person).

Ronnie Johanson beskylder islam for ha en verre helveteslære enn kristendommen. Det er ikke riktig. For det første ble Jesu helvetes­forestillinger, slik de er gjengitt i evangelieskriftene, utvilsomt oppfattet på samme måte av hans tilhørere, som de Koranen beskriver. Dette fremgår av at detaljerte beskrivelser av helvetesstraffene blir gitt av Jesus selv i et skrift som hadde stor autoritet i oldkirken, nemlig Peters-apokalypsen, og som i tid ligger nær opp til evangelieskriftene. For det andre retter de kristne kirker i klart sterkere grad enn islam helvetestrusselen mot utpekte motstandere av sin lære. De kristne kirker henviser Muhammed til sitt helvete, mens muslimene viser Jesus stor respekt som «profet». Og for det tredje må det tas i betraktning at Muhammed kopierte de kristne helvetestruslene til bruk som forsvarsvåpen mot de kristne kirkers eskatologiske aggresjon, omtrent som muslimene i vår tid prøver å skaffe seg atomvåpen som forsvar mot de kristne nasjoners militære aggressivitet. Hvem som starter en krig, enten den føres med psykiske eller fysiske våpen, er ikke likegyldig.

De kristne kirker er med gode og sterke grunner anklaget for å gjøre nettopp dette. Og hvem kan i dag – med hånden på hjertet – benekte at det var det som skjedde da keiser Konstantins berømte kirkemøte i Nicaea i det 4. århundre bestemte at «Gud er tre personer»? Ut fra sine personlige religiøse, politiske og imperiale makt-interesser valgte keiseren selv delegatene til møtet. Vår norske kirkes definisjon av «Gud» stammer i hovedsak fra et kirkemøtes teologisk-politiske «terningspill» under en romersk keisers ledelse.

Nikaeamøtets flertallsvedtak, som vi nordboere lydig har underkastet oss, var en uhørt provokasjon mot jødene. Jeg ser det som en grov misbruk av deres religions første bud: en av deres landsmenn, som hadde felt urimelig harde dommer over dem, ble opphøyet over alle grenser til å være deres Guds fysiske sønn, «av samme vesen og samme uendelige visdom og makt» som denne sin far. Vedtaket ble startskuddet til våre europeiske jødeforfølgelser.

Hvilket historisk grunnlag har denne teologien? Da min kritikk av den, som i vesentlig grad er et oppgjør med kristendommens dualistiske menneskesyn på et etisk-humanistisk, idehistorisk, religionspsykologisk grunnlag (bl.a. i Dogmet om Jesus. Pax Forlag, 5.utg.1995), for en tid siden ble nevnt av en kommentator i Aftenposten, ble jeg sjenerende feilaktig plassert i en «kritisk tradisjon» som anser forfatterne av de eldste kilder for å være «ikke historikere, men oppdiktere», som «nærmest har forfalsket virkeligheten». En slik vurdering av dem tar jeg sterkt avstand fra. Jeg ser den som like meningsløs som den ortodokse verbalinspirasjon – i sin reduksjon av de etiske verdier i deres budskap.

Overfor temaet Jesu historiske identitet hevder jeg at de (synoptikerne) – i betraktning av at de manglet vår tids historisk­vitenskapelige skolering til å skille mellom historie og myte, faktum og legende – er klart mer seriøse, vederheftige, pålitelige som historikere enn både konservative og «moderne» kirkelige teologer. Og at en nøktern vurdering av deres skrifter fritar dem for alt ansvar for vår kirkes konfesjonelle teologi om Jesus, og gir et sikkert grunnlag for å fastslå at den er skapt ved politiske terningkasts vilkårlighet. – Det er dette konkrete grunnlag for gudstjenesten: dens dogme om det ufeilbarlige overmenneske, en kritisk evaluering må gripe fatt i. Og som denne bok påviser nødvendigheten av, ved å trenge radikalt inn i det historiske grunnlaget ide bibelske skrifter.

I tittelen på et innlegg i Aftenposten sier stortingsrepresentant Jon Lilletun at «Religionsfriheten trues» (28.juli). Ja, og den trues av Den norske kirke, som i sin bekjennelse – med jøder og muslimer spesielt utpekt – «fordømmer» alle som ikke godtar denne læren om at Jesus er «Gud». Og som stadig stiller dem i utsikt religionshistoriens verste voldsforestilling som straff for avvisningen (Aug. art.1 og 17). – Hva slags «religionsfrihet» kunne bli – og er blitt – etablert på et slikt grunnlag?

  • Kategori: Helveteslære
  • Kategori: Kristendommens voldsideologi
  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    three × 3 =