For at dette skal kunne bedømmes, ber jeg om spalteplass til en forkortet og noe bearbeidet utgave av resonnement og viktige momenter fra det foredrag som undertegnede holdt den 5/4.

Det aktuelle angrep består i hovedsak av følgende momenter:

Hovedhypotesen er at vi, det kristne Vesten, har blitt de aller største konfliktskapere (øst/vest-konflikten) og de mest hensynsløse ødeleggere av naturens ressurser. Årsaken er kristendommen. De kristne fører med sin teologi hele menneskeheten mot stupet. De står for egoismen og gjengjeldelsens barbari, for sverd og trusler, for dualismen mellom mennesker der noen er verdiløse og lik død fisk som kan slepes ut og kastes, for pessimisme og resignasjon, etc. Det måtte bli slik. De kristne står jo på steinaldertrinn i etisk tenkning. Begrunnelsen hentes fra bibelvers og utsagn fra enkeltpersoner i eldre og nyere tid.

Hypotesen og årsaksbestemmelsen kan mer enn problematiseres. Vi må begrense oss til visse prinsipielle merknader. Hvorledes kan en ut fra klare premisser og holdbare argumenter komme fram til slutningen at vi (i Vesten) er de verste? Spørsmålet er ytterst komplisert og kan knapt besvares. (I tillegg er det et tegn på uholdbar hypotese at motsatt hypotese (dvs. vi i Vesten er ikke de verste) også kan fremmes.)

Hvis sammenlikningen mellom Vesten og den øvrige verden ikke kan konkludere med et entydig negativt svar (hvilket det er mye som taler for), faller bunnen ut av Edwiens omfattende reisverk. Da kan jo ikke det spesielle i Vesten (det vil her si kristendommen) være hovedårsak, men snarere andre og fellesmenneskelige forhold.

Når det gjelder kristendommen som hovedårsak, er det bl.a. problematisk ut fra to forhold. Det ene er tidsfaktoren. Ødeleggelsene og ondskapen vokste i takt med sekularisering og avkristning. Det to verdenskriger og den kalde krig, atomvåpen og naturforurensning kom i en tid da kristendommen hadde tapt avgjørende innflytelse.

Det andre momentet er den gjennomførte idealisme i årsaksforklaringen. Tanker og ideer påstår å være de bestemmende krefter i historien. Denne forklaringshypotese representerer i beste fall en ensidighet, i verste fall en faretruende tilsløring. (Hvis de negativt bedømte ideer fjernes fra folks bevissthet, vil den gylne tidsalder komme).

Denne idealistiske tendens (historiefilosofisk) gir oss nøkkelen til å forstå de konkrete argumenter som anføres til støtte for hovedhypotese og årsaksbestemmelse. Hos Edwien klippes tekstavsnitt fra Det gamle og Det nye testamentet som omhandler trusler om dom og straff, ut av sin litterære, historiske og frelseshistoriske sammenheng. De brukes direkte til bestemmelse av det bibelske gudsbegrep.

Det som bærer konklusjonen, er det idealistiske perspektiv, som tekstavsnittene plasseres inn i og tolkes i lys av. Det bærende utgangspunkt er påstanden om at den bibelske historie drives fram av en kamp mellom to innbyrdes uforenlige ideer. Den ene og negative er Jahve som paktsgud, her hører hevn og krig, terror og bloddryppende straff hjemme. Den andre er Gud som skaper og etter hvert den universelle guden. Her skal det gå om enhet og fellesskap, omsorg og det tillitvekkende. Langs siste idé ligger det positive og varige i kristendommens etikk. Men denne druknes av det andre og grufulle aspekt. Av den grunn har den heller ikke spilt noen varig rolle i bibelsk eller etterbibelsk tid.

Den som har grepet denne historiebestemmende idé-konflikt, kan ikke bare se, men også tegne historien. Konkret gir det seg bl.a. følgende utslag: «Jesus ble drevet inn i den (= historiske oppgave) av åndsutviklingens egen nødvendighet, (Jesus) var et redskap for den.» Det er i denne sammenheng Edwiens bestemmelse av Jesu liv, lære og skjebne og hans kritikk av oppstandelsen om hallusinasjonsrekker satt i gang av Maria Magdalena og Paulus, blir meningsfulle. Ut fra ideenes fjelltopp kan det som skjedde i historiens dal tegnes, leses og forsås.

Bidrag bl.a. i lærebøker, fra bispekollegiet og kirkenes verdensråd, etc. som problematiserer slutningene fra idétoppen, avfeies (selvsagt) ovenfra. Det kan umulig være alvorlig ment. Kirken kan ikke være mot atomvåpen. Den har jo skapt dette uhyre. Med Edwiens ord: «Den (= kristendommen) er den voldssvulst som måtte fremkalle dette forferdelige våpen.» I den bibelske historie inngår forandring og utvikling, men ikke slik Edwien tegner den.

Det bibelske gudsbegrep forener talen om Gud som Herre og dommer og Gud som Skaper og kjærlig. Utgangspunktet er ikke det gode menneske, men det problematiske menneske som er i ferd med å ødelegge seg selv, sin neste og den skapte. Dette er bakgrunnen bl.a. for talen om dommen i beretningen om Noah og syndefloden (Edwien tolker denne tekst helt annerledes). I Det gamle testamente har ikke mennesket en isolert og absolutt verdi. Det er en del av det kosmos og den verden Gud skapte og er virksom i. Gud har derfor mer å ta hensyn til enn det hovmodige menneske som leker gud og ødelegger rundt seg. Noe av dette kommer til uttrykk i beretningen om Job. Han ville kikke Gud i kortene, fulgte opp med kraftige argumenter og slo i bordet. Da Gud hadde vist seg for ham, og han fikk innblikk i kosmos og den helhet som mennesket var en del av, da konkluderer han: Jeg har talt om ting jeg ikke skjønte.

Dette er sammenhengen for talen om rettferdighet og dom, oppgjør og straff. Der mennesket turer fram, reagerer ikke Gud som den lunefulle tyrann, men som forsvarer av det syke og skjøre. Guds dom betyr oppgjør og gjenoppretting. 

Fra de første blad i Bibelen er det to skrik som stiger opp mot himmelen. Det ene er blodet fra Abel som skriker etter rettferdighet, mens det andre er Kains rop om tilgivelse. Det er disse som kommer til uttrykk i Jesu møte med mennesker. Dommen er kompromissløs over det hovmodige mennesket som sikrer seg på andres og det skaptes bekostning. Den samme dom lyder også i dag – med den forskjell at vi ikke kan sette oss i Guds sted og utsende endegyldige dommer. Dommen er Guds, og vi står i alvorlig fare for å fortegne den til egen fordel, der vi nedfeller den over andre enn også oss selv. Jesu ve-rop treffer ikke bare fariseerne den gang, men også vi som er på vei til kirke. Vi har gått ut over alle grenser i vår egosentriske barrikadering. Men ansvaret kan vi ikke løpe fra. Vi kalles inn, alle sammen.

Jesus praktiserer også et annet rop. Han tilgir synd og gjenoppretter fellesskapet med Gud. De utsatte rekkes en hånd og inkluderes i et nytt fellesskap. På korset høres dette dobbelte rop. Det er den uskyldiges dødssmerter og det tause rop fra de som anga og flyktet, dømte og korsfestet. Den uskyldige dør i de skyldiges sted. Dommeren bærer de dømtes dom. Herren (= dommeren) og Faderen (= omsorgen) forenes i den stedfortredende straffelidelse.

Oppstandelsen blir til det umulige hokus-pokus om det ikke knyttes til korset og dommen. Beretningen om den oppstandne sier noe om tilgivelse, oppreisning, håp og utsendelse. På dette sted blir talen om de siste ting, om det endegyldige oppgjør og den grensesprengende nyskapelse, mulig og meningsfull. Ondskapen skal tilintetgjøres. Det skapte skal nyskapes. Det handlende subjekt er ikke mennesket, men Gud.

Her er det ikke snakk om krigshissing og steinaldermennesket, om krigs-, volds- og ødeleggelsesteologi. Det betyr ikke at kristendommen ikke kan og mange ganger også har blitt misbrukt til å legitimere urett og ødeleggelse, krig og elendighet. Men misbruk har aldri vært et gyldig argument mot bruk.

I tillegg til dette prinsipielle og grunnleggende svar, er det naturlig å følge opp med følgende konkrete momenter:

– Guds rike fremmes ikke med våpenmakt, men med ordet og tjenesten. Disiplene ble sendt ut – til og med uten kjepp og stav.
– Det betyr ikke at omfattende nestekjærlighet og det skapte settes til side. Paulus, som var overbevist om Jesu nærvær og komme, oppfordret til å akte på det som er sant, edelt og godt, etc. Mennesket både kan og skal gjøre det gode og riktige.
– Dommen hører Gud til. Mennesket hverken kan eller skal trekke skillelinjen mellom kristne og ikke-kristne. Den som i lys av Guds ord har sett eget opprør og egen synd, hever seg ikke over andre.
– Kirken står på det gamle prinsipp om rettferdig krig – midt i forvissningen om at moderne tilintetgjørelsesvåpen opphever målsettingen (det en skal forsvare). Imperativet er klart: Tilintetgjør disse skrekkelige konstruksjoner!

På dette grunnlag kan leserne selv avgjøre om undertegnede presenterte et sofistikert opplegg for å gå utenom.

Fartein Valen-Sendstad

I og med at begge partene nå har sluppet til med sine innlegg, anses denne debatten som avsluttet. Debatt-red.