«Humanisme» – skip uten havn

 

Vi må bli klar over at det er to fundamentalt forskjellige livssyn som står overfor hverandre når det gjelder forholdet mellom «kristendom» og «humanisme». Det er i det hele tatt på tide at det blir slutt på den begrepsforvirring som hersker her. Vi er ikke tjent med begrepsforvirring i spørsmål som er grunnleggende for kulturens og hele menneskehetens framtid. Sammenblandingen er så farlig som den vel kan bli, fordi den i realiteten er en forveksling av absolutte og relative verdier.
Først et par misforståelser fra Ingeborg Boyes side:
Jeg «todelte» ikke kristendommen i «tro eller morallære». Jeg skrev uttrykkelig at hvor der var religiøs tro til stedet, ble «det gode den selvfølgelige handlingsnorm». Bedre kan ikke jeg uttrykke syntesen. – Det er kirken som spalter her i altfor sterk grad, antakelig fordi kirkens «tro» i dag i stor utstrekning ikke er mer enn «håp», og derfor ikke virkelig etisk kraftig. Kirken har ikke «oversett morallæren». Tvert om, den har etter min mening altfor sterk grad lagt vekten på morallæren (jfr. dogme-terpingen i religionsundervisningen), og er derved kommet i skade for ettertrykkelig å sperre veien for den religiøse erkjennelse som i virkeligheten gjør moralbud mer eller mindre overflødige, og den skulle jo være målet for religionsundervisning. – Jeg benekter heller ikke at humanistiske bevegelser har gjort sin nytte før i tiden, f. eks. som banebrytere for kristendommen. (For øvrig ble Konfutse selv betraktet som gudommelig, og bevegelsen omkring ham har derfor lite eller intet til felles med vår tids abstrakte humanisme, som må nøye seg med å henvise til slike humanistiske personligheter.) Jeg talte om humanismens muligheter i dag og i framtiden, dens muligheter i en kultur som uttrykker sitt framtidsperspektiv med ordene «å være eller ikke være».
Vi må ha «troen på menneskenes utvikling til å ville det gode, det rette -,» sier I. B. Slik kan humanismens «troslære» uttrykkes. Vi må altså tro på utviklingen til det bedre, dvs. på noe relativt, relativt i forhold til situasjonen i dag, mennesket som det er i dag. Det blir altså det eneste «absolutt-humanismen» har å gå ut i fra.
Men må vi ikke før vi setter oss ned og «tror» dette, spørre om forutsetningen for at denne viljen er til stede? Må vi ikke spørre etter livssyn? Det er dårskap å tro at mennesket er god som sosialt vesen (av naturen, den animalske opprinnelse er det jo hverken ondt eller godt, bare egoist – som individ eller som familiemedlem) uansett hva det tror på, uansett livssyn. Og her er vi ved det springende punkt. – En svensk Gallup-undersøkelse foretatt for få år siden konstaterte at 72 pst. av det svenske folket var irreligiøse. Tallet høres ikke for lavt, og stillingen er sikkert analog i vårt eget land. Jeg tror i det hele tatt vi kan gi tallet gyldighet for hele den «siviliserte» verden.
Humanismen forlanger altså at vi skal tro på en menneskehet som ser denne tilværelse som den absolutte, og for hvem «kultur» og «fellesskap» før eller senere derfor må bli abstrakte størrelser uten liv og egenverdi, mens de fordeler som den enkelte kan oppnå for seg selv og sine blir det egentlige, det primære. Til mennesker med denne livsinnstilling (oss selv medregnet, hvis vi deler den) skal vi sette vår lit til deres vilje til å elske nesten mer enn seg selv, til å gi heller enn å kreve! Det er derfor humanismen står i dag, og fortsetter den å bli stående der våger jeg å si at det bare er et tidsspørsmål hvor lenge den ennå er humanisme, hvor lenge det er før dens bleke imperativ forstummer for godt.
Hva vil for øvrig streben mot noe «bedre» si? Er det ikke en fortrengt følelse av at noe er «best»? Er det ikke det absolutte fjernet fra bevisstheten og plassert et sted i den tåkete framtid (og det vil vel si et sted i underbevisstheten)?
Og når da denne framtiden av en vantro menneskehet erklæres som notorisk «usikker», hvor blir så holdepunktene av? Det blir ikke noe annet enn nuet, sekundene igjen. «La oss leve, i morgen er det kanskje slutt.» – Hvis dette er «spekuleringer fram og tilbake om atombomben» framfor blåøyd tro på «menneskene og deres muligheter til å gjenreise seg selv og dermed verden», så mener jeg det er på høy tid å «spekulere.» Spørsmålet er dette enkle: Kan man tro på slike muligheter hos mennesker som, fordi de ikke tror på det absolutte, i dag faktisk også er begynt å tvile på det relative, på at verden skal bli bedre?
Det skulle være nokså klart hvor forskjellig den religiøse og den agnostiske humanist må stille seg overfor den herskende usikkerheten. Den første tror på (dvs. erkjenner) en høyere åndelig plan i historien, og handler ut fra det. «Framtiden» blir aldri «usikker». Den andre tror på (dvs. håper) at alt skal gå godt, men på grunn av en usikkerhet han ikke er herre over, vil han neppe lenger ha den indre kraft (som religionen gir) til å delta i det uegennyttige enhetsarbeid som er forutsetningen for at det virkelig skal gå godt. Derfor blir alt snakk om ren humanisme i dag mer eller mindre gold hjernevirksomhet framfor «hjertevirksomhet», (uten at jeg dermed benekter at det ennå kan framstå personer med Fridtjof Nansens livsholdning, men kun enkeltpersoner, ikke bevegelser, ikke strømninger.) – Hvis – som L. B. antyder – også mennesker som kaller seg kristne, føler den samme usikkerheten i dag som andre mennesker, så betyr det intet annet enn at kristendommen har fjernet seg fra sin religiøse erkjennelseskjerne. Hvis – eller hvor – det er tilfelle, er der bare et tomt skall igjen. Jeg tror det er slik i ganske stor utstrekning.
Men enda mer er humanismen kristendommens sørgelige rester, revet løs fra sin rot: erkjennelsen av det absolutte. Den er et skip uten havn – og uten ror. Hvis den skal seile slik lenge, er vi snart fullmodne for diktaturet og for den tredje verdenskrig. Spiren ligger allerede i den farlige statssosialiseringsprosessen hele verden er inne i, og som er et direkte resultat av menneskets moderne livssyn, dvs. mangel på livssyn.
Jeg tror ikke det vil gå slik. Det er et tegn som tyder på at en universell åndelig «vekkelse» er i anmarsj. Muligens vil den komme via vitenskapen. Jeg tror ikke den kommer fra kirken, slik den isolerer seg. Men den vil gjøre kristendommen til det den er.
Menneskeheten må nå til bevisst erkjennelse av at alt liv er uttrykt for ånd, universell ånd. Humanisten sier: Vi fortsetter i våre barn, mer vet vi ikke. Det er ikke nok. En gang var jordkloden «øde og tom», en gang skal den bli det igjen. En gang har vi ingen barn å fortsette i. Det er det perspektivet vi trenger.
Humanismen – og hele vår splittede kultur for øvrig – famler i dag i et umåtelig kosmisk tomrom. Den tror bare på seg selv, bare på et menneske av kjøtt og blod med visse høyst ufullkomne åndelige utvekster. Vår klode er i ferd med å isolere seg i sin tid og sitt rom i en trang navlebeskuelse fordi den fornekter eller ignorerer at der eksisterer en evig syntese av alle dimensjoner, alle verdier. – Der må komme et åndelig tordenvær bokstavelig talt av «den annen verden».

Andreas Edwien.

  • Kategori: Etikk og menneskerettigheter
  • Stikkord: Humanisme

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    16 − ten =