LÆR UNGDOM om Satan! lød nylig en overskrift i Arbeiderbladet. Oslo­presten som kommer med oppfordringen, begrunner den med at han «finner ikke sterke nok ord for hvor farlig satanismen er …. Det er dødsens alvorlig at vi har miljøer som er så destruktive at man er villig til å ta menneskeliv.»

Dette reiser viktige spørsmål: Hva har ungdommen lært om Satan? Og hva bør den lære? Hvori består det farlige? I at «Satan» faktisk eksisterer som personlig åndsmakt? Eller i at kirken og skolen indoktrinerer unge mennesker konfesjonelt i troen på (illusjonen om) denne eksistens? Jeg er ikke i tvil: det siste.

Langt på vei vil illusjonen bli avslørt ved nøktern informasjon om hvorledes Satan-figuren er oppstått i vår overleverte religion. Særlig viktig er det å være klar over at den ikke spiller noen nevneverdig rolle i Det gamle testamen­tes mytologi. Årsaken er at monoteismens Jahve i hoveddelen av dette testamentets tidsepoke ble oppfattet som den eneste eksisterende gud og åndsmakt, og derfor ansett for å være opphav til både «det gode» og «det onde». Derfor hadde han ikke behov for noen spesiell mytologisk motpart. Satan-figuren oppsto sent i det bibelske og jødiske religionsmiljø, dels etter påvirkning fra fremmed (særlig persisk) mytologi, og ble blant annet oppfattet som en av ”Guds sønner” som var kommet på avveie, og som etterhånden ble funnet brukbar til å bli belastet med visse trekk og  roller som man ikke lenger fant det passende å tillegge ”Gud”. Fordi disse oppfatninger står side om side i kristendommen, har «Satans» rolle her aldri fått noen avkla­ring.

Kristendommens gudsbilde er på dette område så selvmotsigende at det ikke er mulig å skjelne guds- og djevelbegrepet tydelig fra hverandre! Den ene kristne teologen kan på bibelsk grunnlag gjøre «Gud» ansvarlig for de samme onde og skjebnesvangre handlinger som en annen kan tillegge «Satan».

Under den kalde krigens siste år hadde jeg som innleder på et debattmøte om temaet «kristendom og krig» en professor i teologi som motpart. Som følge av atomkrigstrusselen – og i samsvar med sin bibelens profetier – ventet han en forutbestemt avslutning på menneskehetens jordiske historie i form av en altødeleggende «apokalyptisk krig». Siden det er «Gud» selv og hans medhjelpere som i Det nye testamente står bak denne krigen, som sies å skulle utkjempes «på Guds, den Allmektiges store dag» (Joh. Åp. 16), spurte jeg om han delte pavens (Pius XII) syn på en atomkrig som noe «Gud» ville stå ansvarlig for? Hans svar var nei: «Det er ikke Gud, men Satan som fremmer denne krigen». I et spill hvor mennesket betraktes som en hjelpeløs brikke, tildeles «Gud» og «Satan» her de samme destruktive roller. – Så det  er virkelig «dødsens alvorlig” – som presten jeg siterte innledningsvis, sier – «at vi har miljøer som er så destruktive at man er villig til å ta menneskeliv»!

KIRKEN MÅ NÅ INNSE at dette røper en fundamental etisk svakhet ved – og forvirring i – kristendommens gudsoppfatning. Og den plikter å gjøre noe radikalt med det. Enhver ”folkekirke” må gjøre det offisielt – i sin bekjennelse! Og derfor bør den også kunne forstå ungdoms svermeri for ”satanisme” som en reaksjon på denne forvirring. Jeg ser den som en miniatyrutgave av et enormt problem i en religion preget av en primitiv, personifisert dualisme, som opererer med en bastant dogmatisk fiksering av «Gud» i et historisk menneske, og dermed av «Satan» i alle som avviser eller stiller seg vantro til denne personifikasjon. I sine bekjennelsesskrifter gjør faktisk vår egen statskirke ikke-kristne mennesker til en slags «satanister»: De «kan ikke bli salige», men settes som «ugudelige» i klasse med «djevlene» og stilles helvetesstraffen i utsikt. (Athanasianum 40, Augustana art. 17. Se Brunvoll: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, 1972).

Med denne grenseløst hovmodige teologien har vi kristne europeere demonisert store grupper blant våre medmennesker: jøder, hedninger, vantro osv. inkl. muslimer, som vår kirke «fordømmer» (Aug.art.1).  Vi kjenner de siste historiske konsekvenser av denne morbide intoleransen, denne religiøse rasismen. Den nåværende religionskrig i Bosnia er en «liten» del av den.

Det er min påstand at denne vår konfesjonelt autoriserte Gud-Satan-mytologi og dens voldsideologi er et hovedelement i årsaks­forklaringen på det ubestridelige faktum at vi – den kristne kulturs folk – er blitt verdenshistoriens verste militarister!

Helt uforståelig er det derfor ikke at det fins ungdom som, etter å være konfesjonelt undervist i denne teologien, kan reagere med å legge kirken for hat og uttrykke sympati for dens mytologiske motpart – av kirken selv betegnet som «denne verdens gud»?

I KIRKENS LÆRE er Satan-mytologien og helvetes-forestillingen nær beslektet. Det er 40 år siden vår daværende kirkeminister fikk i oppdrag å utrede spørsmålet om en biskop, fordi han tok avstand fra læren om «den evige pine», dermed hadde satt seg ut over den «bekjennelsesplikt som påhviler ham». Med den begrunnelse at hans uttalelser var «uklare» og at teologene var uenige, ble – mot sterke protester – svaret nei.

Det er på høy tid å ta det nærmeste, neste skritt: Å oppheve uklarheten ved å sørge for at helveteslæren og dens demonologi definitivt fjernes fra en «folkekirkes» lære. Begrunnelsen vil måtte være at helveteslæren med sin perverse voldsmentalitet, sin demonisering av teologiens motstandere og sin uhørte diskriminering av annerledes troende og tenkende står i et absolutt motsetningsforhold til de etiske og humanistiske verdier i vår kultur og til demokratiets og rettssamfunnets grunnsetninger.