Andreas Edwien er kanskje den nordmann som mest utførlig har prøvet å gjendrive den kristne tro på at Jesus er stått opp fra de døde. Den siste delen av hans bok «Dogmet om Jesus» handler om «Hvorledes illusjonen om Jesu oppstandelse er blitt til.» (s. 160-219). La oss se litt nærmere på noen av hans argumenter og prøve dem på det historiske kildemateriale, hvor nytestamentlige skrifter står i første rekke.

Oppstandelsesbegrepet og kravet om identitet.

Edwien starter med en språklig eg saklig redegjørelse for hvilke krav som må stilles til en omtale av en persons «oppstandelse». Dersom dette begrep skal ha mening, må det enten bevises at en som ubeskrivelig har vært død, igjen blir legemlig opplivet og fortset­ter sin jordiske tilværelse, eller det må godgjøres at en «sjel» har stått opp på tilsvarende måte og er en så tro kopi av den avdøde person at man uten å misbruke navnet kan gå ut fra at «sjelen» er identisk med det av­døde individ. Edwien taler om at det må foreligge «nominativ identitet» mellom den avdøde og den oppstandne. På denne måten gir Edwien en bestemmelse av hva «oppstandelse» er som avgrenser begrepet fra den gene­relle omtale av at Ibsen lever videre i sine dramaer eller at Sokrates lever gjennom den innflytelse han har ut­øvet på åndshistorien fram til i dag. Så langt gir Edwien en nødvendig og korrekt beskrivelse av Bibelens og kirkens tale om Jesu oppstandelse. Her har man fra første stund av hatt føl­elsen av å stå overfor noe enestående, «et sensasjonelt brudd på naturens bi­ologiske og fysiologiske lover for men­neskelivet», for å bruke Edwiens eget uttrykk.
Men når Edwien vil gå videre med å bestemme innholdet i en slik «nomi­nativ identitet», stiller han krav til begrepet som det ikke er lett å aksep­tere. For Edwien knytter kravet om identitet så sterkt til kravet om legem­lig identitet at den oppstandne ikke skal kunnet tenkes allestedsnærvær­ ende. Han kan være ubundet av tid, men ikke av rom, og derfor ikke være flere steder samtidig, sier Edwien blant annet. I dette krav til omtalen av en «oppstandelse» kommer det fram• en grunnforutsetning hos Edwien som på forhånd avskjærer han fra viktige sider ved NT’s oppstandelsesvitnes­ byrd. For Jesu oppstandelse er i NT klart nok en legemlig oppstandelse – graven var tom. Men det er samtidig klart at Jesu legeme som den opp­standne er annerledes enn før opp­standelsen. Han kan åpenbare seg som den oppstandne på bestemte steder og tider. Men samtidig er han verken bundet av tid eller rom. Han tenkes som den oppstandne å være nær i sine menigheter på flere steder samtidig.
Dersom Edwien ikke vil akseptere at NT taler om oppstandelsen på denne måten, er det ikke en uhildet drøfting av kildematerialet, men hans egne begrepsmessige forutsetninger som gjør oppstandelsestroen vanskelig for ham.

Kan oppstandelsen historisk etterforskes?

Edwien har rett i at kirkens oppstandelsestro innebærer en påstand om et «eklatant brudd på de fysiolo­giske lover for menneskelivet. Derfor må den stå rent objektivt til ansvar for det den her sier» (side 167 i Dog­met om Jesus).

Men det er vanskelig å forstå hva han mener når han hevder at teolo­gene har nedlagt forbud mot etter­forskningen av dette. Det historiske kildematerialet er tilgjengelig for alle. At spørsmålet om Jesu oppstandelse også drøftes med dem som ikke tror på dette, har vært en selvfølge helt fra Paulus’ dager. Edwiens påstand om et teologisk forbud i denne sammenheng virker mer som en ubegrun­net moralsk beskyldning enn som et saklig argument mot motparten.

Sannhetskjernen i det Edwien her sier, tør vel heller være at teologene er forsiktigere med å si at Jesu opp­standelse kan «bevises» enn Edwien er- med -å si at den kan «motbevises».

Jesu tro på en almen oppstan­delse og Menneskesønnens himmelfart.

Edwien har lest l .Henoksbok og kjenner de jødiske fortellinger om «Menneskesønnen» som antakelig har vært viktige for Jesu selvforståelse. Men hans påstand om at Jesus har oppfattet seg som en bolig for denne forut eksisterende Menneskesønn, og om at Jesus mente at Menneske­sønnens «sjel» skulle forlate ham og tas opp til himmelen umiddelbart ved hans død, er ren spekulasjon. Så langt Jesus i evangeliene taler om sin opp­standelse som Menneskesønnen, taler han om at det skjer på den tredje dag. Oppstandelsen er med andre ord hans legemlige oppstandelse. Edwiens fore­stillinger om Menneskesønnen som en «menneskelignende engel», skjult i Jesus, er mer resultat av fantasi enn av forskning. Slik har Jesu oppstan­delse ikke vært oppfattet i nytesta­mentlig tid.

4. Øyenvitner til Jesu oppstan­delse?

Edwien mener altså at Jesus selv ikke har talt om sin legemlige opp­ standelse, men har ment at hans iboende engel, «Menneskesønnen», ved hans død skulle tas opp til himmelen. Slik skal også hans apostler opprinne­lig ha oppfattet det. De hadde derfor ikke bruk for å møte Jesus som den oppstandne. I følge Edwien er alle be­retninger om at Jesus viste seg som den oppstandne for sine disipler, sene konstruksjoner i den hedningekristne kirke. Det var bare Maria Magdalena og Paulus som har påstått at de har møtt den oppstandne. Hele kirkens oppstandelsestro beror på disse to menneskenes hallusinasjoner!

På dette punkt er Edwien ekstremt lettferdig i sin omgang med kildene. Som belegg for sin påstand om at apostlene ikke var øyenvitner, bruker han et utsagn fra Kenygmata Petron, et skrift fra begynnelsen av 100-tallet, – som åpenbart taler om noe helt annet, (Dette skriftet låner forøvrig sin auto­ritet fra Peter nettopp fordi han var oppstandelsesvitne!). Dette sene skrift spilles ut mot Paulus’ vitnesbyrd i 1 Kor 15,3-8, som er en eldre og langt viktigere kilde til oppstandelsestroen. Her kommer det klart fram at Paulus tror på Jesu oppstandelse sammen med apostlene og på grunn av deres vitnes­byrd. Ikke på tross av dem.

På grunn av en høyst tvilsom hypo­tese om hvordan Jesu oppfattet seg som menneskesønnen, har Edwien her ved en vilkårlig bruk av kildene kon­struert en motsetning i NT’s opp­standelsesvitnesbyrd som ingen seriøst arbeidende historiker kan ta alvorlig. Det nytestamentlige oppstandelses­vitnesbyrd er mangfoldig og rikt, og det er slett ikke lett å få alle enkelt­heter i det til å stemme overens. Men i sin hovedsak er det entydig: Graven ble funnet tom, og Jesus har vist seg som den oppstandne for sine disipler på en slik måte at de måtte vitne om det for andre. Dersom en historiker avviser dette vitnesbyrd og vil forklare det uten å regne med at Jesus virkelig sto opp, er det en ærlig sak. Men grunnlaget for en slik avvisning er da neppe det historiske arbeid med kil­dene, men heller den trosforutsetning han går til kildene med: at døden ikke står opp – at slikt er umulig. Og det har han jo rett i – dersom Jesus ikke var annerledes.

Maria Magdalena som kron­vitne.

Maria Magdalena er for Edwien det egentlige kronvitne til oppstandelsen. Forsåvidt har han rett i dette: Det er påfallende at en kvinne blir det første vitne, slik alle de fire evangeliene forteller det. Det er påfallende fordi man i datiden festet liten tiltro til en kvin­ nes utsagn: hun kunne ikke engang vitne i retten.

Edwiens tolkning av dette kan nes­ten tyde på at han deler noe av dati­dens kvinneforakt. Han taler om den «overspente Maria» og hennes «stev­nemøter» med Jesus etter oppstandel­sen. Uten den ringeste støtte i kildene regner han Maria Magdalena som identisk med kvinnen som salvet Jesus i Betania (Mark 14,3-9 par) og kvin­nen som ble grepet i hor (Joh 8,1-11). Denne identifikasjonen finnes riktig­nok i den senere kirkelige tradisjon. Men den har like liten støtte i viten­skapelig kildearbeid som påstanden om at hun skulle ha hatt et erotisk forhold til Jesus. Også denne påstanden går Edwien god for, på linje med enkelte moderne filmprodusenter.

Slike påstander forteller mer om for­skerens og filmskaperens fantasi enn om historisk kontrollerbar virkelighet. At en kvinne blir det første vitne til oppstandelsen må tvert imot betraktes som et tegn på historisk troverdighet. En så «sårbar» fortelling ville man ikke ha diktet opp. Samtidig bekrefter den det bilde av Jesus vi får i evange­liene: At han på en ny og oppsikts­vekkende måte aksepterte kvinnene og gav dem plass i fellesskapet. Maria ble virkelig oppstandelsens kronvitne – ikke på grunn av overspent hallusi­nasjon, men i samklang med det som også apostlene ble vitner om: Graven var tom, og vi har møtt den opp­standne.