Jesu «oppstandelse» – overlevelse eller hallusinasjon?

Postulatet om Jesu oppstandelse er det bærende fundament under kristendommen. «Dersom det ble fjernet,» sier de kristne teologene, «ville hele kristendommen falle fra hverandre i meningsløsheter» (jfr. her: biskop Per Lønning). Og det har de uten tvil rett i.
Hvilken forklaring kan vi så på et nøkternt historisk grunnlag gi på dogmets oppkomst? Kan vi i dag fastslå som historisk bevist – ut fra de krav man normalt må stille til slik bevisføring – at dette bruddet på en grunnleggende naturlov ikke har funnet sted? Jeg har svart ja på det. Min konklusjon på en ganske utførlig behandling og analyse av temaet i «Dogmet om Jesus» (4. utg. 1978) er at oppstandelsestroen er et resultat av de troendes hallusinasjoner.
I Humanist nr. 5/1987 stiller Solveig Rui meg på denne bakgrunn følgende spørsmål: «Er det så sikkert at de ikke kunne ha sett Jesus etter korsfestelsen?», dvs. at han simpelthen overlevde henrettelsen? Utvilsomt er et slikt spørsmål fullt berettiget ut fra den synsvinkel hun anlegger: at det må anses som klart medisinsk mulig at Jesus kunne ha vært i live da han ble erklært død, og at han deretter med god pleie kunne ha overlevd. Denne forklaringen møter vi bl.a. på islamsk hold, hvor Jesus – uten noe oppstandelses-mirakel som ville gjort ham større enn Muhammed – er en profet som døde «mett av dage» i Det fjerne Østen (jfr. boken «Jesus døde i Kashmir», norsk utg. 1980).
Siden jeg ofte får dette spørsmålet, må jeg få svare litt utførlig. Når jeg finner denne overlevelsesteorien høyst usannsynlig, samtidig som den – og dette er avgjørende – er helt utilstrekkelig somf orklaring på oppstandelsestroen og dermed på kristendommens oppkomst, har det følgende historiske og psykologiske grunner:
For det første: Noe av det sikreste vi kan konstatere på grunnlag av de eldste kilder er at en kvinne, Maria Magdalena – som den første – -med stor styrke har påstått å ha
møtt Jesus utenfor graven allerede halvannet døgn etter at han var erklært død. Men at Jesus så kort tid etter korstorturen og særlig etter å ha fått et spyd gjennom seg, var så sprek, og dessuten så uforsiktig, at han tok seg en spasertur utenfor graven, hvor han også risikerte å treffe på sine motstandere, er ytterst lite sannsynlig. Her ser jeg derfor Marias hallusinasjon under opphisselsen over å ha funnet graven tom, som en langt rimeligere forklaring , og samtidig fullt tilstrekkelig til å sette de første rykter i omløp.
For det andre og viktigere: Det foreligger – med unntak av Paulus’ uttalelser om sine syner – i de eldste kilder ikke en eneste personlig, førstehånds-bevitnelse om møter med Jesus. Det dreier seg om flimrende og flakkende beretninger på rykteplanet, hvor ingen står fram i eget navn og sier: Jeg så ham! Forutsatt at Jesus hadde overlevd, står vi her overfor følgende to alternativer:
Hvis Jesu venner da, etter å ha møtt ham, hadde trodd at han levde som følge av et oppstandelses-mirakel, hadde de selvsagt både kunnet og villet sørge for å gi menigheten og ettertiden langt mer troverdige beskrivelser av og bevitnelser om denne sensasjonen
enn det som foreligger. – Hvis de derimot på den annen side var orientert om at forklaringen på at Jesus levde var den prosaiske at han overhodet ikke hadde vært død, så må det anses som utelukket at hans disipler – slik de gjorde (f.eks. Ap.Gj.2.kap. jfr.7:56) – kunne ha opptrådt som entusiastiske forkynnere av hans rolle som den seirende himmelske messias: Menneskesønnen, samtidig som de visste at han selv, etter sitt nederlag, fortsatt var lenket til det jordiske plan og dermed så forsvarsløs overfor sine fiender at han måtte leve i dekning eller var rømt fra landet.
Mitt tredje argument, i nær sammenheng med dette, er Paulus, som skal ha møtt Jesus på Damaskus-veien så sent som nærmere tre år etter henrettelsen. Selv ikke annenhånds-beretningene om dette i Ap.gj. beskriver her noe slags møte med en menneskelig person på jorden, men taler (selvmotsigende) om at Paulus så «et sterkt lys» og hørte «en røst fra himmelen » som skal ha utgitt seg for å komme fra Jesus. Paulus er samtidig det eneste «vitne» i NT som personlig opptrer med krav på å ha møtt og «sett» Jesus, men uten at han selv gir noen som helst beskrivelse av noe slikt møte. Hvis Paulus – som endog forlangte å bli respektert som Jesu apostel – virkelig hadde møtt ham, kan vi gå ut fra at han også hadde sørget for å skaffe-seg førstehånds kjennskap til hans lære. Dette finnes det ikke antydning til: Paulus gjengir praktisk talt ikke uttalelser av Jesus, men framstiller og sier seg inspirert av ham utelukkende som en himmelsk messias-skikkelse (og innrømmer dessuten at «vi» ikke kjenner Jesus som fysisk person , 2.Kor.5.16).
Min viktigste innvending mot overlevelses-teorien er at den kommer fullstendig til kort overfor de tusener av «vitner» i kristendommens historie som siden Paulus påstår å ha møtt og sett «Jesus». Her må den nøkterne humanist, historiker og psykolog søke løsnigen i religionspsykologien (eller psykiatrien) hvor hallusinasjoner om det subjektivt innbilte synsbildet framkalt under mer eller mindre eksalterte sinnstilstander, gir en god forklaring.

  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk
  • Stikkord: Oppstandelsen

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    7 − one =