Intervju i Radio Hum, påsken 1984

Hver påske, når kirken feirer det den betrakter som sin viktigste historiske begivenhet, Jesu oppstandelse, er det sikkert en del mennesker som spør seg selv: Hva var det som egentlig foregikk? Hva er det som historisk ligger til grunn for denne eiendommelige forestillingen?

En av dem som har beskjeftiget seg meget med spørsmålet., er Andreas Edwien. Mest utførlig har han behandlet temaet i en bok som utkom første gang for snart 20 år siden, og som hittil er kommet i fire opplag, altså en såkalt ”bestseller”. Den heter ”Dogmet om Jesus ” og har undertitelen: ”0m Jesu feilaktige verdensbilde som grunnlag for hans uholdbare dualisme og for illusjonen om hans oppstandelse”.
– Andreas Edwien, konklusjonen på din behandling av spørsmålet i denne boken er altså at Jesu oppstandelse er en illusjon. Det er jo stadig mange som benekter at du har rett i det?
Ja, men det lar seg ikke benekte på grunnlag av en nøktern historisk forskning. Og den som framsetter påstander av rent historisk art, må kunne bygge dem på historie­ forskningeus resultater. Det har hittil vært vanlig å si at «Jesu oppstandelse” verken kan historisk bevises eller motbevises. Jeg må gå atskillig lenger og si at med samme sikkerhet som vi kan fastslå at Jesus fra Nazareth er en historisk person som faktisk har levd, med samme visshet kan vi si at det som kirken påstår om hans oppstandelse, det har ikke funnet sted. Dette vil jeg hevde at vi i dag kan fastslå på grunnlag av helt
normale, historiske forskningsmetoder.

– Men hva mener du det var som faktisk foregikk, og utgangspunkt for denne oppstandelsestroen?

Hvis vi følger begivenhetene kronologisk slik vi kan slutte av de nytestamentlige skriftene, så må vi konstatere at det var en av Jesu kvinnelige ledsagere som etter all sannsynlighet var den første som påsto at Jesus var stått opp og at hun hadde møtt ham etter at hun hadde funnet graven tom. Jeg sikter naturligvis til Maria Magdalena. Hun må ha hatt en meget sterk overbevisning om dette siden den har slått igjennom overfor datidens store skepsis overfor kvinners vitnesbyrd. Det var jo slik at kvinner ikke ble godtatt som vitner for en domstol. – Spørsmålet er hva som lå til grunn for Marias overbevisning, siden ryktene om Jesu opp oppstandelse utvilsomt stammet fra henne. At graven var tom, må da naturligvis tillegges avgjørende vekt.
– Men hvis graven var tom, hvorfor var den så det? Har ikke dette vært et av teologenes viktigste argumenter for oppstandelsen?
Jo et er riktig. For et par år siden kom jeg opp i en debatt om dette med en ganske representativ teolog i et kristelig tidsskrift, Credo, og han anføre som vanlig den tomme grav som hovedargument. Men det ble en underlig debatt, for da jeg kom med en forklaring på dette som visstnok er ny for teologene, ble jeg faktisk nektet spalteplass.
Forklaringen på den tomme graven synes jeg er forholdsvis enkel. Det framgår klart nok at det var en av Jesu hemmelige tilhengere, en framstående mann ved navn Josef av Arimatea, som hadde fått de romerske myndigheters tillatelse til å disponere over liket. Dette var fredag kveld, kort tid før sabbaten inntrådte. Etter jødisk lov var det ikke tillatt å foreta en begravelse på sabbaten. Og fordi den jødiske begravelses-seremonien var tidkrevende, måtte Josef utsette den til sabbaten var over. Derfor fant han et midlertidig oppbevaringssted for den avdøde, nemlig denne fjellhulen like ved retterstedet.
Så natt til søndag – altså etter at sabbaten var over – har Josef, øyensynlig hjulpet av en annen hemmelig Jesus-beundrer, Nikodemus, flyttet liket til et mer hensiktsmessig gravsted og foretatt den begravelses-seremonien som var beskrevet, med salving, vasking og svøping av liket. Dette har Josef fra Aritmatea måttet gjøre i all hemmelighet, fordi det var for risikabelt for dem om det ble kjent at de hadde vist denne henrettede forbryteren så stor ære. Josef var en meget ansett mann, i følge opplysningene, endog medlem av Det høye råd.

– Men så blir det jo sagt at romerne hadde satt vakt ved graven?

Det er bare Matteusevangeliet som nevner disse vaktene. Det er svært lite sannsynlig at romerne gadd å hjelpe jødene med bevoktning av en forbryters grav. Det var også unødvendig. Det forekommer også andre dramatiserende begivenheter i forbindelse med den angivelige oppstandelse, som at det inntrådte et jordskjelv og at også mange andre sto opp av gravene samtidig med Jesus. Men hvis det var satt ut vakt, er det vel intet i veien for at de tok seg en blund utpå natten. Det er tross alt mer sannsynlig at en vaktmann sovner, enn at et lik våkner!

Da så Maria Magdalena og noen andre kvinner kom for å gi Jesus en skikkelig begravelse, var altså dette besørget, uten deres vitende, og de fant den graven tom.

Om Maria vet vi at hun sto i et forhold til Jesus, fordi han, som Markus forteller, hadde drevet syv onde ånder ut av henne. Å være besatt av onde ånder var jo datidens betegnelse på mental-sykdommer. At Jesus med sin sterke selvbevissthet og sitt krav på å representere Israels gud, hadde visse evner til å kurere slike sykdommer, er det ikke noe oppsiktvekkende ved, og Maria hadde altså vært hans pasient, og som rimelig kan være var hun kommet i et sterkt avhengighetsforhold til sin sjelelege.

Preget av sjokket over Jesu død og overraskelsen over å finne graven tom, har hun så hatt en hallusinasjon av Jesus, og blitt overbevist om at han hadde vist seg for henne i gjenoppstått tilstand.

– Men hva med apostlene? Hevdet ikke de også å ha møtt Jesus etter hans død?

Her må vi holde klart at ingen av apostlene opptrer personlig i NT med krav på å være vitner til oppstandelsen, eller på å ha møtt Jesus og sett ham etter begravelsen. Vi har bare disse beretningene av de ukjente evangelieforfatterne som hevder at dels noen, dels alle apostlene møtte Jesus. Men Matteus innrømmer at «noen tvilte”. Og det meste f.eks. Lukas-evangeliets forfatter våger å si om Peter, er at – ikke han selv, men att noen sa at Peter hadde sett Jesus som oppstanden. Som vitneprov er disse beretningene, av ukjent opphav helt verdiløse.
– Men hva er det så kirken bygger på?

Det er faktisk bare en person i NT som personlig opptrer som vitne i ordets rette betydning, dvs. med en påstand om at han har «sett Jesus» etter hans død, nemlig Paulus. Kirkens eneste ”vitne» er altså en mann som ikke hadde kjent Jesus personlig, og som derfor heller ikke hadde forutsetninger for å gjenkjenne ham, om han hadde møtt ham»

Og når vi studerer Paulus beskrivelser av sine påståtte møter med Jesus, så blir det helt klart at det ikke er noe menneske han har møtt. Han innrømmer at han ikke vet om det overhodet var en sanset opplevelse, og han beskriver dessuten de ”oppstandne mennesker» som en slags ikke-legemlige, åndelige vesener.

Dermed må vi konstatere at Paulus ikke hadde noe slags faktisk grunnlag for å kalle det vesen, eller den ulegemlige person han mente å ha sett, for Jesus. Jeg sier ikke dermed at Paulus var en bevisst bedrager. Han var oppriktig nok i sin tro. Hvorfor han trodde det var Jesus han hadde sett, har sin naturlige forklaring, men det vil føre før langt å gå inn på det i denne sammenheng. Både Maria og Paulus var hver på sin måte fromme troende. Men de manglet tilstrekkelig psykologisk innsikt til å kunne se med rimelig selvkritikk på sine psykiske eller opplevelser.
– Det er noen hevder at Jesus bare var skinndød og at han faktisk overlevde, og deretter utvandret til Det fjerne Østen. Hvorledes ser du på det?
Jeg kan ikke se noe holdbart grunnlag for en slik teori. Det burde være nok å henvise til Paulus’ måte å beskrive sine påståtte møter med en oppstanden Jesus. De utelukker at han har møtt mennesket Jesus i det hele tatt. Bortsett fra den tomme grav, så har ikke oppstandelsestroen noe fysisk grunnlag. Dens årsaker forøvrig ligger på det rent psykiske plan.
Nå legger jo teologene stor vekt på at Paulus i 1. Korintierbrev hevder at Jesus ble sett også av ”alle apostlene” og til og med av ”500 brødre på en gang”, samt av Peter og av Jesu bror Jakob. Men i betraktning av at det er umulig å bruke Paulus selv som vitne ”om Jesu oppstandelse – siden han slett ikke beskriver noe møte med mennesket Jesus – så kan Vi jo enda mindre bruke ham som vitne på vegne av andre.
Det vi også her høyst kan regne med, er at det dreier seg om normale religiose opplevelser, antakelig i kombinasjon med visse hallusinasjoner, som er blitt tolket slik at det er «Jesus” som har vist seg for dem. Kirken befinner seg jo også i høyst besynderlig situasjon, når den må bruke apostlenes teologiske mottstander Paulus som hovedvitne for deres angivelige møter med en oppstanden Jesus.

– Men hvordan kan så kirken fortsette å forkynne Jesu oppstandelse ? Hvis det står så dårlig til med grunnlaget for dette dogmet, så må vel teologene være klar over det?

En stor del av dem er nok klar over situasjanen. Det vil man skjønne når man leser de fleste teologiske framstillinger av det historiske grunnlaget for oppstandelsen. Men kirken er jo en institusjon med et stort prestisjebehov, samtidig som den gir poisisjon og autoritet, gir den også yrke og levebrød. Og hele kirkens teologiske lærebygning er jo bygget opp på forutsetningen om Jesu oppstandelse. De fleste teologene i kirkens tjeneste resonnerer nok som Jakob Jervell, når han sier: ”Hvis ikke Jesus sto opp fra de døde, er kristendommen et falsum”. Siden kirkens teologer derfor må fastholde dogmet om Jesu oppstandelse, og ikke kan oppgi det uten å oppgi kristendommen, vil de naturligvis heller ikke ha de nødvendige forutsetninger for å drive objektiv Jesusforskning. De av dem som mener å drive slik forskning, hevder derfor gjerne at Jesus er ”et vanskelig forskningsobjekt”, og det er jo ikke så rart, når de ser seg nødt til å stadig måtte framstille Jesus som en så historisk enestående og overlegen personlighet at det ikke blir altfor usannsynlig at han i sin oppstandne identitet har overlevd nesten 20 århundrer.