Jesus og det bibelske gudsbilde

At kristendommens gudsbilde er et resultat av en lokal religionsutvikling gjennom et lengre tidsrom, og ikke noen ferdig figur eller forestilling framkommet ved en «åpenbaring» som kan tid- og stedfestes som et «inngrep» i historien gjennom brudd på både naturens og kulturutviklingens lover, det er en oppfatning som ikke lar seg innpasse i den kristne teologien slik den er forankret i kirkens lære og bekjennelse. Jeg må derfor si meg glad for at også en professor ved Menighetsfakultetet, Edvin Larsson (Credo nr. 6-81) omsider har kjent seg oppfordret til å kommentere min behandling av dette temaet i min bok «Idekampen i det bibelske gudsbildet. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys». I et åpent demokratisk samfunn er det nødvendig at motstående syn på disse sentrale kulturspørsmål blir prøvd i en dialogisk «konfrontasjon».

Men da er det også viktig at man ikke snakker forbi hverandre. Først må jeg derfor i forbindelse med Larssons artikkel få rette på en misforståelse: Min sentrale problemstilling i analysen av det bibelske gudsbilde er ikke spørsmålet om Jesus i sin religionshistoriske situasjon brakte «noe nytt» eller om han ikke gjorde det. Larsson tillegger meg følgende: «Jesus representerar ingenting nytt. Varken i sin förkunnelse eller i sitt uppträdande». Noe slikt har jeg meg bekjent hverken sagt eller skrevet noen gang. (Feilen kan kanskje være påvirket av en tidligere artikkel i Credo (nr. 18-79), hvor jeg tillegges den oppfatning at «det eneste ualminnelige ved ham (Jesus) var hans store ambisjoner …») Det altoverskyggende problem ved den historiske Jesus – et problem skapt av kirken og dens forgudelse av ham – ligger på et vesentlig annet plan. Det gjelder ikke om Jesus i sin lære og opptreden representerer «noe nytt», for det kan mange historiske personer gjøre krav på uten derfor å skape særlig hodebry for historieforskningen. Spørsmålet er derimot om det han står for er så «nytt», dvs. avviker så sterkt fra det vanlige mønsteret i religionens forestillinger, fenomener og hovedpersoners atferd – både i Jesu eget og andre religionsmiljøer – at det gir kirkens teologer rett og grunn til fortsatt å framstille ham som det religionshistoriske unikum de gjør ham til.

Når derfor professor Larsson nå argumenterer med å si at «det er fundamentalt felaktig att påstå att Jesus …. inte representerar något nytt i fråga om Gudsbilden», forutsetter jeg at han her med sterk understreking mener «prinsipielt nytt» eller «radikalt nytt», siden han også bruker disse uttrykk, og fordi det er her våre syn i høy grad avviker. Jeg har nemlig ikke bestridt at Jesus – la meg heller si: at også Jesus, i likhet med hva andre profeter i Israel utvilsomt gjorde (særlig Jesaja) – kom med «något nyttt i fråga om gudsbilden». Både positivt og negativt finner en visse «nye» trekk:

Som negativt nytt anser jeg f.eks. det faktum at Jesus under domstoltrusler om meget alvorlige straffesanksjoner stilte sine landsmenn overfor et skjebnebestemmende, personlig autoritetskrav uten å sørge for noe så elementært i en lovreligion – etter som «dom» og «straff» hører «loven» til – som å gi en betryggende objektiv informasjon om sin lære og sitt mandat (først skriftlig referert på tilhengeres initiativ årtier etter hans død).
Hva angår det viktigste positivt nye i Jesu gudsbilde har jeg beskrevet det tydelig nok, bl.a. slik:

«… Selv om Jesu lære ikke rommer meget som kan påvises å være noe ubetinget nytt og originalt i jødedommen, så kan hans hovedinnsats uttrykkes slik: Han gjorde – mer enn noen av sine profetiske forgjengere – farsmotivet i det jødiske gudsbildet til en bevisst, selvstendig og personlig virksom gudsidé ved siden av og i motsetning til herre-motivet …» (Idekampen etc. s. 98-99).

Dette forhindrer ikke at hovedmotivene i Jesu gudsbilde har sin klare bakgrunn i gammeltestamentlig og senjødisk religion og mytologi. Professor Larsson går derfor uhyre langt – skjønt i nær overenstemmelse med toneangivende teologi i vår tid – når han framstiller Jesus som en radikal opprører mot den jødiske lovteologi og gudsoppfatning:

«Hans Guds-rikesförkunnelse … riktade sig till alla frälsningsbehövande … i själva verket innebar detta villkorslösa frälsningserbjudande en sprängning av allt vad lag och gärningsfromhet heter. Jesu frälsningsförkunnelse avslöjade att Gud älskar just ovärdiga, syndare, fiender».
Med kjennskap til Jesu forkynnelse hos synoptikerne og ved å sammenlikne den med forestillinger og oppfatninger både hos profetene og i senjødedommen, må jeg betegne dette som en klar overdrivelse.

For det første finner vi vitterlig både «lov- og gjerningsfromhet» som frelseskriterier i Jesu lære. Om Loven sier han endog at selv «ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel» skal oppheves før «himmel og jord forgår» og at overtredelsen av dens «minste bud» kvalifiserer til en plass så å si i himmelrikets skammekrok, og at for øvrig de som begår «lovløse handlinger» er hjemfalne til den verst tenkelige straff (Mt. 5:19 og 13:41). Som frelsende gjerninger nevner Jesus en rekke (f.eks. Mt. 5 – 7), samtidig med å sette som hovedbetingelse at man «tror på» eller «følger» ham. For øvrig hadde hans «frelsestilbud» ikke universell adresse: Ikke alle, men «mange er kallet» og bare få er utvalgt» (uth. av meg, Mt. 22:14, jfr. 7:13-14). Ja, frelsesverdig var iflg. Thomas-evangeliets Jesus bare «en av tusen og to av ti tusen» (log. 24. Jeg korrigerer med dette en feilhenvisning i min artikkel i Credo nr. 17-81, s. 16). – Det er ikke mulig å kalle dette et «vilkorslöst frälsningserbjudande».

Dette forhindrer ikke at vi hos Jesus også møter tydelige tendenser – både positive og negative – i retning av brudd med lov- og gjerningsteologiens regelverk. Det er de positive tendensene her jeg har kalt for «farsmotivet» i gudsbildet, hvor jeg ser liknelsen om «den bortkomne sønnen» som et hovedeksempel. Men også dette motivet har sine klare utviklingslinjer bakover i senjødedommen i GT. Jeg nøyer meg her med å nevne Slm. 103:9 flg.:

«Han … er ikke evig harm. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og lønner oss ikke etter våre misgjerninger … så langt som øst er fra vest, tar han våre synder bort fra oss» (jfr. Mi. 7:18-19, Slm. 86-15 etc.).At «Gud älskar just ovärdiga, syndare» kan derfor ikke hevdes å være noe «nytt» – langt mindre «radikalt nytt» i det jødiske gudsbilde. Jesus overtok uten påviselig kritikk hovedtrekkene i den gammeltestamentlige og senjødiske gudsoppfatningen.

Øyensynlig som et hovedargument framhever Larsson forestillingen om «Jesu død på Golgata» som «den gudomliga kärlekens självoffer» og som han mener er noe «radikalt nytt» i det bibelske gudsbildet (Credo ib.s. 15). I hvilken relasjon er dette «nytt» – og hvor nytt i så fall? Så nytt at det gir kirken grunn til fortsatt å framstille Jesus som et religionshistorisk unikum?

Siden det er Jesu gudsoppfatning som er vårt tema, påpeker jeg at denne tanken ikke dominerer i hans lære. Og så langt han hadde en slik oppfatning av sin forestående død, har han selv påvist hjemmel for den i sin Bibel: GT (Mrk. 9:12). Dermed har Jesus selv poengtert at dette var en flere hundre år gammel tanke i jødedommen. Jeg antar EL må si seg enig i at bildet av «Guds lidende tjener» hos Jesaja danner et helt bevisst forbilde for urkristendommens forestilling om det han kaller «Guds självoffer». Vårt norske NT har i denne sammenheng over tretti henvisninger til Jes. 53, hvor tanken er klart uttrykt:

«…. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred … Han ga sitt liv til soning … tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere».
Også her står vi overfor en klar tendens i GT til avvik fra lovreligionen. Og denne konkrete utforming av troen på at det var Jesus som var denne «Guds tjener», ble naturlig nok først gjort etter hans død (Rom. 4:25, Ap.gj. 8:32 etc.), slik at vi her har tre hovedtrinn i en utvikling: Jesaja – Jesus – Paulus etc.

For urkristendommens troende av ikke-jødisk opprinnelse stammet Jesus og hans lære fra et fremmed religionsmiljø. At de derfor i særlig grad oppfattet ham som om noe «nytt och afgörande hade innträffat», gir oss intet svar på spørsmålet om det rent objektivt-idehistorisk var skjedd noe «nytt», endog så «nytt» at det fremdeles gir grunn til å framstille det som et «Guds inngrep» i historien og naturen, med brudd på dens lovmessige sammenheng. Hva urkirkens kristne trodde, kan ikke gi den minste pekepinn på hva historikeren bør svare på spørsmålet. Han er henvist til – i en vid sammenheng – å bruke og vurdere det historiske materiale helt uavhengig av disse oppfatninger, og kan bare besvare det ved å foreta en mest mulig nøktern analyse av gudsideenes historiske utvikling, og av Jesu plass i den.

Ut fra en slik analyse er det jeg hevder å ha ført bevis for – i betraktning av at den uoppfylte bevisbyrde påhviler den kristne teologen – at Jesus i sin person, lære og opptreden ikke representerer noe slikt brudd. Den viser at Jesus helt og holdent var den bibelske religionsutviklingens – og i den særdeleshet den senjødiske mytologiens – «sønn». Hverken i kraft av sin fødsel, sitt liv, sin forkynnelse eller sin død var han noe overhistorisk, naturlovstridig unikum, men et menneske – «en av oss» – i enhver henseende.

  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk
  • Stikkord: Apologetikk
  • Stikkord: Credo

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    4 × five =