Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter

Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter i tittelen på mitt innlegg har jeg brukt ordet Jesus-dyrkelsen, og jeg vil først gi en liten forklaring på hvorfor jeg foretrekker dette framfor begrepet “kristendommen”. Ordet ”kristendom” er blitt et svært uklart og utflytende begrep som nærmest rommer alt fra alminnelig humanisme til ekstrem fanatisme og svart barbari. Foruten de utslag av kristentro vi kjenner fra Europas historie, får vi stadig påminnelser om hva slags ideologier som ved siden av den hjemlige såkalte “liberale teologi” og indremisjonskristendom føler seg hjemme under begrepet, jeg nøyer meg med å nevne den amerikanske selvmordersekten ”Folkets tempel”.  I dagens norske debatt om såkalte kristne formålsparagrafer forsøker kristenfolket ufortrødent å skape inntrykk av at ”kristendom” egentlig ikke er stort annet enn god moral med et påstått noe mer “forpliktende” innhold enn ellers. I denne debatten er kirken og de kristne blitt stadig mindre villige til å definere begre­pene “kristen” og “kristendom”. De innskrenker seg til å møte kritikken den påstand at man feiltolker, misforstår, eller endog “forvrenger” hva ”kristendom egentlig er”.

Så blir partene stående der med sine monologer. Og her har da de kristne overtaket, fordi de baserer seg på gjeldende norsk lov. Deres resonnement er utvilsomt at sålenge vi på denne måten har overmakten, behøver vi ikke alvorlig diskutere vår ideologis innhold med våre motstandere.

For å komme ned på fast grunn ideologisk og historisk, mener jeg vi i den aktuelle debatt om kristne formålsparagrafer står oss på simpelthen å forlate selve kristendomsbegrepet og gå over til den konkrete og mer aktuelle betegnelse “Jesus-dyrkelsen”. Særlig når temaet er barnets oppdragelse tror jeg dette er både en fordel og en nødvendighet. For det de kristne oppdragere nettopp legger vekten på, er barnets såkalte personlige “møte med Jesus”. De skal lære Jesus å kjenne, heter det, i hans enestående menneske- og barnevennlighet, hans uovertrufne godhet og kjærlighet. Og de skal underkaste seg hans vilje og autoritet, man går systematisk inn for å indoktrinere barna i forestillingen om hans guddommelige storhet og overmenneskelige makt og myndighet. Barna må passe på å ikke gjøre ham sint eller bedrøvet eller ”lei seg”, og de må helt og holdent stole på ham og på at han sto opp av graven og lever i dag i himmelen og skal komme igjen. De må be til ham og huske at han alltid ser dem. Jesus blir overfor barna gjort til den religiøse prototypen på den Orwellske ”storebror” –  Og barnet vil på sin side også alltid se nettopp så konkret på det hele. Til ”kristendommen”, religion og ideologi vil de aldri få noe bevisst forhold , det er for abstrakt.  Deres religiøse objekter blir “Jesus ” og hans “himmelske Far”, “Gud ” og ved siden av dem englene, djevelen, de onde åndene og forøvrig alle de andre personene i Jesu bibelhistoriske miljø.

La meg her straks sette fingeren på de barbariske elementene i Jesu og kirkens lære: voldsideologien som har gjort kristendommen til en av de mest intolerante av verdensreligionene: Jesus og hans gudstrusler om ekstrem vold og tortur mot dem som ikke bøyer seg for hans autoritet. Vi vet at en stor del av kirkens teologer og kristne pedagoger – som forlengst har oppgitt å bli som barn igjen for å komme inn i “Guds rike” – har laget seg kunstferdige intellektuelle forsvarsmekanismer mot den alvorlige kritikk som reises på dette grunnlag. De benekter dermed at deres religion er en autoritær og barbarisk ideologi, dels ved å hevde at disse sider ved Jesu lære er av perifer art, dels at de skal tolkes “symbolsk” og ikke bokstavelig . Eller noen av dem går lenger og sier at alt dette er noe den historiske Jesus ikke har eller ikke kan ha sagt, idet evangelistene har føyet atskillig til på egen hånd.

Overfor barn er det nytteløst å komme med den slags utflukter. De vil ikke forstå intellektuelle manipulasjoner av denne art med bibeltekstene. Både symbolsk tolkning og kildekritikk vil ligge langt utenfor deres begripelse. De vil oppfatte det som lureri: Skulle man si til dem at en del av Bibelens ord betyr noe annet enn hva de betyr i dagligtalen, eller at Jesus allikevel ikke har sagt det som Bibelen sier at han har sagt, så vil Jesus-bildet temmelig raskt falle sammen for dem, og det er selvsagt ingen troende kristendomslærer interessert i. En slik risiko kan de ikke løpe. Med andre ord: Barna vil mer eller mindre hensynsløst bli utlevert til dette teologiske barbariet”. De vil oppfatte den religiøse intoleransen – truslene om vold og tortur mot alle som ikke tror på Jesus – bokstavelig eg realistisk. Selv om mange velmenende religionslærere prøver å dels fortie, dels forskjønne den historiske Jesus mest mulig og konsentrere oppmerksomheten om hans beste sider, så kan barnets møte med Jesus-dyrkelsens nattsvarte religiøse intoleranse ikke forhindres – med mindre man da på en eller annen måte vil prøve å praktisere et slags bibelforbud.

Når derfor en del av våre kirkelige teologer og kristne pedagoger ved henvisning til en kunstferdig og anstrengt kildekritikk og spekulative fortolkninger forsøker å unnvike hele problemet ved å late som om det foreligger et slags renset bilde av en god og humanistisk og barnevennlig Jesus, så må svaret rett og slett bli: Hva er dette for slags pedagogikk? Hva skal den tjene til? Hva annet enn å holde skinnliv i en utlevd, autoritær­ religiøs tradisjon og førerdyrkelse? Sikkert er at man hos mange mennesker har klart å skape det inntrykk at Jesus er en historisk like uklar og mangetydig personlighet som selve begrepet “kristendommen”. Men det stemmer bare ikke. En ting er at det ikke lar seg bestride at det er atskillig som er selvmotsigende i Jesu lære, positivt og negativt står til dels skarpt mot hverandre. Men retten til selvmotsigelser, retten til å ta feil i det ene og ha rett i det andre er en menneskerett som vi også må tilkjenne Jesus.Våre historiske kilder og det vi vet om ham, er både pålitelige og entydige nok til at vi i alle vesentlige trekk kan identifisere ham og hans lære i tydelige omriss. Å lage et historisk kildeproblem av spørsmålet om “hvem Jesus var” – av hensyn til en tradisjon om at han skal være ideologisk og moralsk autoritet og ideal for ossog våre barn, det er og blir aldri noe annet enn hykleri. Jeg vil hevde at det historiske spørsmål om “Hvem Jesus var nå er løst i alle sine hovedtrekk. De som bestrider dette, gjør det etter min mening nettopp som en følge av den kristne indoktrinering de har vært utsatt for. Det idealbilde de har fått prentet i barnesinnet er blitt tilpasset vår tids etiske idealer, og dermed kommer det i kollisjon med det historisk tilforlatelige og sannsynlige bilde som primærkildene gir av ham.

La meg så i korthet beskrive hovedtrekkene i Jesu personlighet, lære og holdning slike disse kilder framstiller ham: Etter inntrykket av dommedagsprofeten Johannes og hans forkynnelse, han som døpte Jesus og proklamerte at “Guds rike var nær”, trodde Jesus selv at verdens ende var nær forestående og ville inntreffe i hans egen generasjon. Hele hans oppfatning av historien var bestemt av en helt bokstavelig tro på GTs beretninger om skapelsen og syndfloden. Den nye dommedag han spådde hadde derfor syndfloden som sitt forbilde. De sterke opplevelser han utvilsomt hadde hatt, var bestemt av tidens mytologi, og han tolket dem slik at han selv nu var utpekt av guden til å frelse en liten flokk av utvalgte i sitt folk. Men i motsetning til situasjonen på syndflodens tid, skulle jorden denne gang ødelegges helt, og han – redningsmannen – skulle derfor komme seilende, ikke i en ark på flomhavet, men på en sky på himmelen, for å hente disse sine venner.

Og de utvalgte var de som stolte på hans guddommelige fullmakt og beflittet seg på å følge hans bud og lover. Han forkynte en rekke gode leveregler – i samsvar med det beste i datidens jødiske etikk med dens til dels framtredende sosiale og humanitære intensjoner. Men samtidig aksepterte han Moselovens regler og bud, med unntak av noen bestemmelser som han tok konkret avstand fra. Det gjelder i første rekke blodhevnen, adgangen til skilsmisse og antakelig også dyreofringene. Han aksepterte således slaveriet, flerkoneriet, dødsstraff for særlig uskikkelige barn. Her vil jeg innskyte at hans innstilling til spedbarna med uttalelsen om at sådanne hører “Guds rike hører sådanne til”, utvilsomt skyldtes at de var forbilder på den ydmyke underkastelse under autoriteten. Slik skulle menneskene bøye seg under guden og hans Messias. Tilsvarende brukte han slavens forhold til sin herre og sauens forhold til sin gjeter som bilder på dette. – Ut fra dette autoritetskrav stilte han sekteriske, religiøse betingelser for fattiges og sosialt underlegnes oppresning, prekte en krass intoleranse og framsatte voldsomme trusler om straff og tortur overfor motstandere av hans førerkrav. Han hadde ingen tro på fred på jorden og sameksistens mellom nasjonene: omfattende kriger skulle munne ut i historiens katastrofale avslutning med jordens nær forestående ødeleggelse og dommedag. Mens motstanderne og synderne skulle sendes til rikets konsentrasjonsleir for straff og tortur, skulle han med sine utvalgte etablere seg i “Guds rike” – et slags halvmetafysisk samfunn på et overjordisk plan. Her skulle borgerne – de Jesus-troende – leve et evig liv i salighet uten ekteskap og generasjonsskifte.

Det vil føre altfor langt om jeg her med bibelsitater skulle påvise at jeg her har gjengitt trekkene i Jesu lære riktig, dvs. i samsvar med primærkildene. Men selv de som ikke kjenner min nærmere begrunnelse her, vil formodentlig kjenne igjen de fleste av disse trekk i hans lære. I min bok, ”Jesus i konflikt med menneskerettighetene” som nylig er utkommet, har jeg i ni punkter oppsummert hvorledes denne Jesu lære og holdning kommer i konflikt med de ledende artiklene i menneskerettighetene fra 1948.

(Her gjengis fra s. 48 i boken.)

Selv om det skulle være selvsagt, er det grunn til å poengtere at barnet har de samme menneskerettighetene som det voksne mennesket, bortsett fra de de naturlige unntak som gjelder stemmerett alder o.l. – Dette er fastslått i prinsipp i FN-erklæringen fra 1959 om barnets rettigheter.

Her vil jeg først rette oppmerksomheten om art. 26, som jeg sist siterte, og det toleransekravet som der er formulert. Barnet (og det voksne mennesket) har rett til ”en  undervisning som kan fremme toleranse”, heter det, og ”religiøse grupper” nevnes spesielt. I tillegg til dette, slår Barnerettighetserklæringen i prinsipp 10 en forsterket understrekning  av dette som en barnets rett. Forsterket fordi den også skal være en rett til vern mot påvirkning som går i motsatt retning: Barnet skal – heter det – ”beskyttes mot virksomhet som kan oppmuntre til rasemessig, religiøs eller annen diskriminering”.  Og videre at det “i dets oppdragelse skal legges vekt på verdien av forståelse, toleranse, vennskap mellom folkene, fred og verdensomfattende brorskap”.

Når kristendommen fremstiller Jesus ikke bare som autoritet og forbilde, men endog som “Guds enbårne sønn” og ”Gud”, en overhistorisk åpenbaring av den definitive og absolutte sannhet om verden, livet, historien og menneskets plass og rolle i den, så er dette klart uforenelig med FNs toleransekrav for undervisning. At At Jesu mytologiske og teologiske forestillinger og oppfatninger kan oppmuntre til religiøs toleranse, er utelukket. Deres innhold er tvert om en utpreget religiøs-sekterisk menneskesortering og diskriminering. Heller ikke kan den skape sans for “verdien av vennskap mellom folkene, fred og omfattende brorskap”, for ut fra sitt sekteriske menneskesyn  med frelse og forkastelse av mennesker etter sjelelig kvalitet av motsatt verdi, trodde Jesus overhodet ikke på fredelig sameksistens mellom folkene. Det står historisk fast at han  – og jeg vil innskyte at dette står i klar motsetning til det som er genuin Jødisk historieoppfatning – spådde krig og katastrofer og jordens ødeleggelse – den som han som nevnt ventet i sin egen generasjon.

Jesu lære og holdning er i kristendommen fremstilt som autoritativ og forbilledlig – er derfor helt utjenlig som pedagogisk middel i vår tids etiske barneoppdragelse. Den kommer i skarp konflikt med de prinsipper som ligger til grunn for en demokratisk og sosialt sund pedagogikk. Den er ikke bare utjenlig, den er direkte skadelig og farlig. La meg nevne to aktuelle eksempler som jeg ser som relevante:

Det kan ikke betviles at det var den kristne barneoppdragelse med sin erklærte religiøse intoleranse overfor annerledes troende, med jødene spesielt utpekt, som framfor noe annet sådde den antisemittiske gift i det europeiske barnesinn som i vårt århundre resulterte i en av verdens største forbrytelser: mordet på seks millioner jøder. Selv er jeg ikke 1 tvil om at den kristne barneoppdragelse i dag fortsetter å så den samme gift i barnesinnet.

Videre ser jeg en nær årsakssammenheng mellom indoktrineringen av barn i den kristne voldsideologien og det faktum at den kristne verdens folk er blitt verdenshistoriens verste militarister, som i dag står farligere splittet enn noensinne og truer med utslettelse ikke bare av seg selv, men av hele menneskeheten. – Disse emner går jeg ikke her nærmere inn på, idet jeg kan henvise min behandling av forholdet mellom Jesus-dyrkelsen og antisemittismen i min bok ”Dogmet om Jesus” , og forøvrig til “Er kristendommen en fare for verdensfreden”.

Ut fra dette vil jeg hevde at kristendomsundervisning, indoktrineringen av barn i den kristne tro og teologi, er en form for psykisk barnemishandling med uoverskuelige skadevirkninger på det etiske plan.

Som jeg påpekte gjelder generelt at barnet har rett til en undervisning – og rett il å bli forskånet for opplæring med andre virkninger – som skaper respekt for menneskerettighetene. Og respekt for mennesker, forskjellsløs respekt uansett religion, rase, nasjonalitet, kjønn, osv . Altså også uansett forhold til Jesus og hans religion.

Når da Jesus –  som jeg hevder å ha påvist i en vesentlig del av sin lære kommer i kollisjon med alle de ledende artikler i Menneskerettighets-erklæringen, og når vår kirke – som er skyld i i denne kollisjonen fordi den nekter Jesus å være det menneske han var – i sin troslære åpent forkaster trosfriheten , da betyr det at barnet har rett til å bli beskyttet mot enhver form for konfesjonell kristendomsundervisning.

Man kan ikke omgå dette problem med å hevde at en del av Jesu lære – noe det jo ikke er noen tvil om – inneholder en rekke positive og verdifulle etiske leveregler, og at barnet bør lære disse å kjenne. Det som er sakens kjerne, er at disse leveregler er koblet sammen med og direkte integrert i – en mytologi og teologi som framfor alt nettopp for barnet vil måtte stå som en uløselig enhet. Dette av den enkle grunn at all konfesjonell opplæring i kristendom har Jesu ufeilbarlige og guddommelige storhet og menneskelige fullkommenhet som sitt hovedtema. Den kristne forutsetning er nettopp kravet om Jesu autoritet, som går som en rød tråd gjennom alle bibelske kilder til Jesus-dyrkelsen og er uttrykt i alle kristne trossetninger.

Det skal en såpass grundig voksen erfaring og ettertanke i forening med historiske kunnskaper og en så møysommelig psykisk frigjøring nettopp fra våre tillærte kristelige trostradisjoner, at det må betegnes som fullstendig uansvarlig å utsette barnesinnet for det kaotiske og overflødige problem å lære seg til å skille det etisk positive ut fra det mytologisk-teologisk negative i Jesu lære.  Barnet vil selv mangle enhver forutsetning for å finne ut av dette. Og jeg vil hevde at selv den dyktigste og mest velmenende pedagogiske veiledning er helt ute av stand til å garantere mot de negative, etisk skadelige konsekvenser av den konfesjonelle opplæring.

At foreldreretten her kommer inn, er klart, og den er da også poengtert nettopp i Menneskerettighetserklæringens art. 26, punkt 3 som gir foreldrene fortrinnsrett til å velge undervisningsart for sine barn. Formodentlig gir dette dem rett til å øve psykisk vold mot sine barn ved å opplære dem i en intolerant ideologi. Dette problemet lar jeg her ligge. Men det som er viktig her er å holde linjene klare: At foreldrene har rett til å velge undervisning for sine barn er en ting. Noe ganske annet er hva samfunnet, staten kan eller bør pålegge eller anbefale foreldrene i så måte.

Og her kommer jeg da til statskirkens enorme sosiale og religiøse press på foreldrene for å få dem til i velge kristendomsundervisning for sine barn. Ved barnehageloven har dette press i praksis nå på ny utartet til regulær tvang, altstå en tydelig reaksjonær tendens i lovgivningen. La oss nu kalle dette ved dets rette navn:

Statskirkens press – og tvang – overfor foreldrene til å bryte Menneskerettserklæringens art. 26 og Barnerettighetserklæringens prinsipp 10 om barnets rett til beskyttelse mot indoktrineringen i en intolerant ideologi. Jeg vil her også peke på dens press på foreldrene til ved barnedåp å tvangsinnmelde barna i statskirken og dermed bryte Menneskeretterklæringens art. 20, punkt 2, som forbyr påtvunget medlemskap i ideologiske organisasjoner.

Vi taler følgelig her om grunnlovens § 2, annet ledd. Ved å opprettholde denne bestemmelse er den norske stat – det norske storting – kommet i skarp konflikt med disse fundamentale artikler i Menneskerettighets­ erklæringer. Barnets rett blir her grovt krenket av den norske stat.

Det primære overgrep ligger i at staten ved sin lovgivning om ”Statens offentlige religion” legger et enormt sosialt presss på foreldrene som hindrer dem i å stå fritt. Hindrer dem fritt i å oppfylle de rettigheter som barna allerede har hatt i 30 år med hjemmel i FN’s menneskerettserklæring. Dette skjer i første rekke ved at Staten ved lov fremdeles forordner barnets automatiske medlemskap i – eller tilhørighet til – en idieologisk organisasjon som har en grov religiøs intoleranse på sitt konfesjonelle program.

Det andre leddet i grunnlovens § 2 er følgelig med sine tilhørende lover om kristendomsopplæring i skoler og barnehager, dypt uverdig for et opplyst, demokratisk folk som har forpliktet seg til å bringe sitt lovverk i samsvar med Menneskerettighets-erklæringene. Jeg mener derfor at hovedstøtet i kampen for livssynsfrihet nu bør settes inn mot denne grunnlovsbestemmelse, det det bør gås målbevisst inn for å vekke folkeopinionen til å innse at denne levning fra det ideologiske diktatur ikke hører hjemme i et humanistisk demokratisk samfunn. De to ledd i grunnlovens § 2 er uforenlige som ild og vann. Men så lenge religionsfriheten i første ledd er uklart definert, vil den lide nederlag overfor den langt klarere definerte religions-tvang i annet ledd.

Det er i denne kristenfolket fremfor alt henter sine våpen mot livssynsfriheten. Og de kan komme til å bruke dem stadig mer hensynsløst, hvis ikke vi nu konkret og uavbrutt svarer med det langt større og kraftigere våpen vi forlengst har fått i hendene: FN’s erklæringer om barnets og menneskets rettigheter .

  • Kategori: Etikk og menneskerettigheter

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    3 × 1 =