Det var i Credo nr. 16 vi begynte å imøtegå Andreas Edwiens angrep på den kristne tro. Vi sluttet med å si at hovedgrunnen til at vi ikke forstår hverandre, er at vi har to helt forskjellige helhetssyn og to helt forskjellige virkelighetsoppfatninger.

Vårt utgangspunkt er at vi tror at Gud er til, og at Gud er «ånd». Når vi sier at Gud er «ånd», mener vi at han er vesensforskjellig fra alt som heter «materie». På samme måte som det finnes en materiell verden, finnes det også en åndelig, og den er like reell som den materielle. På samme måte som det finnes materielle verdier, finnes det også åndelige.

Dette må vi som kristne kunne si uten å komme i forlegenhet. Det er nemlig umulig, og her tror vi faktisk at Edwien vil være enig med oss, å få det bibelske budskap til å passe inn i en rent materialistisk virkelighetsoppfatning, det vil si en oppfatning der det ikke er plass for «åndelige» størrelser. Videre er vi uforskammede nok til å mene, og nå regner vi ikke lenger med at Edwien er enig med oss, at det ikke foreligger noe bevis for at en materialistisk virkelighetsoppfatning er riktig og at vår virkelighetsoppfatning er gal. Tvert imot tror vi at en materialistisk virkelighetsoppfatning kan problematiseres ganske meget, og verken logikken eller «vitenskapen» kan påvise at Bibelens virkelighetsoppfatning er falsk (nota bene dersom vitenskapen er seg bevisst sine begrensninger).

JESU FORHOLD TIL DE SOSIALT UNDERLEGNE

I følge Edwien avvek Jesu lære fra den demokratiske sosialismens program på tre måter: For det første trodde han ikke på verdien av en økonomisk utjevning mellom klassene, og nøyet seg med for det dennesidige samfunn å innskjerpe plikten til en viss fattighjelp. For det andre stilte han religiøse og sekteriske betingelser for den fattiges oppreisning. Og for det tredje mente han denne oppreisning ikke skulle finne sted på jorden, men først i hans hinsige idealsamfunn. (side 25).

Starter en i en materialistisk virkelighetsoppfatning, må en prioritere økonomi, helse og velferd. Dette blir å regne som aller viktigst, og det blir å regne som direkte uetisk å prioritere annerledes. Jesus startet i en annen virkelighetsoppfatning, og derfor prioriterte han de åndelige verdiene høyest og regnet det som aller viktigst at menneskene kom i et rett forhold til Gud. Dette må ergre en materialist som ser på Gud nærmest som et fantasiprodukt. Men for en kristen er dette en konsekvent og saklig måte og handle på.

Og nå er det en tanke som lett melder seg: «Dersom Jesus prioriterte de åndelige verdiene høyt, så må han ha gitt de materielle verdiene en lav prioritering». Det er ikke uten videre riktig. Dersom en ting kommer først, så må selvfølgelig det andre komme etter, det er så. Men det behøver ikke å komme så langt etter. Og det skulle ikke være så vanskelig å finne avsnitt i evangeliene der Jesus snakker om nødvendigheten av å hjelpe sin neste, også økonomisk.

Men dette blir altså ifølge Edwien å betrakte som fattighjelp, og ikke økonomisk utjevning. La gå med det. Fattighjelpen har i alle fall den fordelen at den kan settes i verk alle steder, uansett hvordan det økonomiske systemet i et land er. Selvsagt må en sosialist bare beklage at Jesus ikke kom for å starte en revolusjon. Men det var altså ikke det han prioriterte høyest.

Derimot forkynte Jesus kjærlighet, og det en kjærlighet som skulle ha praktiske konsekvenser i hverdagen. Nå vet vi at Edwien ikke er fornøyd med slikt. «Fordi Jesus påla den fattige å forbli i sin fattigdom og samtidig holdt en dør åpen til Gudsriket også for den rike mann (Luk 18,27), derfor måtte hans evangelium bli en meget hensiktsmessig ideologi for det kapitalistiske klassesamfunnet» (side 26).

Tanken synes å være omtrent denne: Skulle en arbeidsgiver registrere misnøye hos sine arbeidere, så kunne han forkynne et bibelsk fattigdomsideal for dem til de sluttet å kreve høyere lønn, holde fram for dem kjærlighetsbudet så de gjorde sin plikt mot sin herre og fortelle dem om den lønnen de skulle få i det hinsige slik at de holdt ut de dårlige kårene her på jorden.

At kristen forkynnelse er blitt brukt på denne måten, betviler vi ikke et øyeblikk. Der havesyken har rådd, har den ofte hatt en meget from forkledning. Filmen over boka «Røtter» viste også hvordan Bibelen ble tatt i bruk for å passivisere slavene.

Men det var altså ikke slik Jesus forkynte. Jesus var ingen revolusjonær. Men som profetene før ham, og apostlene etter ham, så hadde han nok sine etiske bemerkninger til det økonomisystemet og den praksis som ble fulgt i handel og forretningsliv. Kjærlighet var ikke for Jesus en dvask, ullen, passiviserende følelse. Kjærligheten var praktisk, og den hadde kon¬sekvenser for pengepungen. Dersom de åndelige verdiene er viktigst, så er det nemlig ikke så vanskelig for en kristen å gi slipp på de materielle verdiene slik at ens neste kan få det han trenger til. Dersom de som bekjenner seg som kristne blir så lite opptatt av de åndelige verdiene at de må klynge seg til de materielle i stedet, da er det noe som er fundamentalt galt. Det er farlig å si det, for med dette åpner vi muligheten for å bli angrepet. Men vi sier det altså likevel. Hadde kristne levd etter Jesu ord, ville mye av verdens nød ha vært unngått.

Når Edwien på side 25 sier at Jesus satte sekteriske krav for at den fattige skulle bli oppreist, så presiseres det nærmere på side 26: «Det var de som bøyde seg for hans autoritet – og som han selv fant verdige – som skulle frelses».

Nå skjønner vi ikke helt at frelse og økonomisk oppreisning kan settes på samme linje, men så er vi altså heller ikke materialister. Men også her er det helhetssynet som blir utslagsgivende for bedømmelsen av Jesu handlemåte. Edwien har nemlig skrevet en hel bok der han prøver å vise at Jesus bare var et alminnelig menneske, det eneste ualminnelige ved ham var hans store ambisjoner, hans diktatortendenser og hans evner som folketaler. Ellers var han bare et barn av sin tid. Og er dette riktig, ja da er det uhørt, for å ikke si latterlig, at menneskers frelse skal være avhengig av hvilket forhold de har til ham.

Men dersom Jesus var Guds sønn, og det tror vi faktisk på tross av Edwiens bok at han var, så er det ikke fullt så uhørt og latterlig. Dersom Gud virkelig har skapt oss mennesker og er suveren herre over hele kosmos, da finner vi det naturlig at han også vil ha et ord med i laget når det gjelder vår måte å bruke livet vårt på. Dersom Gud er herre, så må vi være tjenere. Synd er at vi har avsatt Gud og blitt våre egne herrer i stedet. Jesus kom for at vi skulle få gjort opp vår sak mot Gud! Uansett hvor store syndene våre er, uansett hvor lenge vi har syndet, så tilbyr Gud oss tilgivelse og et liv i et rett forhold til ham. Dette viser Guds nåde og kjærlighet. Det er ingen som behøver å gå fortapt. Alle kan bli frelst.

Men vi synes kanskje at det er litt kravstort å forlange at Gud skal frelse alle, selv de som nekter å innordne seg under Guds herredømme og insisterer på å leve akkurat som de selv vil. Gud er ikke til for at han skal tjene oss: Det er omvendt: vi er til for å tjene ham. Han har rett og slett krav på oss. Som universets Herre har han rett til å forlange at vi er lydige.

Men som sagt: Tror en ikke på Gud, eller tror en på en Gud som mer ligner på julenissen enn på Israels Gud, da må en få vanskeligheter med å akseptere Jesu ord.

JESUS GODKJENTE SLAVERIET

Igjen må vi bare innrømme at Jesus ikke så det som sin oppgave først og fremst å endre samfunnssystemet. Han forkynte frelse og tilgivelse fra Gud.

Men å ta Jesu lignelser til inntekt for det syn at Jesus forsvarte slaveeiernes despotiske tendenser, det er å være litt for rask. I det hele tatt har Edwien en eiendommelig måte å tolke lignelsene på. Når Gud sammenlignes med en jordisk konge eller herre, så viser det at Jesus forestilte seg Gud som en despot og tyrann, og er Gud slik, så må det også være tillatt for en slaveeier å være slik. Og det Gudsbilde som Edwien ut fra dette tegner for oss, er slik at vi uvilkårlig rygger tilbake for det.

Selvsagt må det være slik at det er en viss likhet mellom det bilde en benytter seg av i en lignelse og selve saken en skal belyse ved denne lignelsen. Men dersom en ønsker å tolke alle enkeltheter i bildet, da kommer en opp i vanskeligheter.

For å ta et eksempel: Vintreet med sine grener sier oss noe om forholdet mellom Jesus og de troende. Men det skulle ikke være vanskelig å si svært meget om et vintre som en ikke kan anvende på forholdet mellom Jesus og de troende. En må stoppe ved det som er lignelsens intensjon, går en utover den tolker en nærmest fritt og det er ikke grenser for hva en kan få en lignelse til å si.

Gud er vår Herre, og derfor kan han i lignelsene sammenlignes med en jordisk herre. Men det betyr ikke at Gud reagerer på oss som en illsint, maktsyk despot med dårlig fordøyelse. Da legger en noe i bildet som opprinnelig ikke var der, eller tolker deler av det som ikke skal tolkes om hvordan man i Midtøsten brukte bilder, skriver Torleiv Boman i boken «Troslære for fritenkere». Avsnittet anbefales til studium.

Og er det lett å misforstå Jesu lignelser, så er det enda lettere å misforstå Paulus’ formaninger. Vi er etter vært oppdratt til en «stå på krava»-mentalitet. Når Paulus forkynner at slavene skal være lydige, så kopler vi med en gang slik at vi får det til å bety at slaveeierne har rett til å undertrykke dem. Men da kopler vi feil. Slaveeierne får aldri høre at de har rett til å undertrykke noen, de får høre at de skal være gode herrer (Jak 5,4: Kol 4,1: Ef 6,9). I det hele tatt forkynner ikke Paulus at en skal stå på sine rettigheter, men en skal utføre sine plikter. Og den slaveeier som lytter til det som blir sagt til slavene og tror at det gir ham rett til å undertrykke, han har misforstått. (Dette skal vi også komme tilbake til i en senere sammenheng).

Skal vi til slutt få lov til å si at Paulus faktisk regnet med at når en slaveeier ble kristen, så skulle det forandre hans forhold til slavene. Brevet til Filemon er et brev til en slaveeier. Der forteller Paulus hvordan han helst ser at Filemon tar imot den slaven som har rømt fra ham. Han skal ta imot ham som en bror, ja som om han var Paulus selv.

Jesus opphevde ikke slaveriet, og de første kristne så det også som viktigere å bli frelst enn å oppnå frihet på dette området. Men kristendommen har konsekvenser for forholdet mellom herre og trell, så store at det ikke er ulogisk at kristne etter hvert har gått inn for å oppheve slaveriet, både fordi det strider mot den bibelske skapertanke og fordi det strider mot enheten til Kristus. At en i kristendommens navn har pukket på å beholde slaveriet, er noe annet. Men det behøver altså ikke å være slik.

I det hele tatt er det meget som gjøres i kristendommens navn. Alle mennesker har nemlig behov for å rettferdiggjøre sine gjerninger. Det har vel knapt hendt at noen har stått fram og åpent innrømt at de har gjort noe som strider mot akseptert etikk. Hvilken nasjon vil åpent innrømme at den handler imot menneskerettighetene? Det en gjør er heller å omtolke disse rettighetene. Hvem i en kristen nasjon vil våge å si at han handler imot kristendommens innerste vesen? Da lanserer en heller sin egen teori om hva som er kristendommens innerste vesen.
Det er slike tolkninger vi må være på vakt mot.