Av Andreas Edwien
Aftenpostens aftennummer, 19. desember 1986

Aftenposten bragte den 20/11 i aftennummeret et referat fra et møte som Human-Etisk Forbund arrangerte i Folkets Hus om temaet Er religion et hinder for verdensfreden? En vesentlig del av det jeg selv sa som hovedinnleder om dette emne (med bakgrunn særlig i min bok Er kristendommen en fare for verdensfreden?), er i referatet blitt tillagt den andre innlederen, utenriksråd Bernt Bull. At han ikke selv har funnet det nødvendig å korrigere dette, kan jeg vel ta som uttrykk for at de gjengitte synspunkter virker overbevisende og vel begrunnet!

En beriktigelse er imidlertid på sin plass. Det dreier seg om referatets følgende, knappe sammenfatning av hva jeg sa om kristendommens teologi – til forskjell fra de humanistiske, etiske og sosiale elementer som er koblet sammen med den:

Den kristne teologi er autoritær og militaristisk. Kristendommens fremste mål er et ideologisk verdensherredømme, hvor man ikke tillater andre religioners eksistens. Samtidig setter Bibelen opp en krigførende mannsperson som sitt øverste forbilde . . . Kristendommen har vært det største hinderet for en avspenning mellom øst og vest.

Den krigførende mannsperson

For å unngå misforståelser skal jeg få presisere dette litt nærmere. Den «krigførende mannsperson» jeg her sikter til, er selve Bibelens «Gud», idet han som kjent fremstilles – ikke bare som skaper og livgiver, men som ødelegger, krigfører og massemorder. I så måte er han åpenbart et speilbilde av oldtidens mannsideal: den fysisk overlegne og brutale kriger. Et hovedpoeng i min kritikk av denne teologi er at kristendommen og dens kirker på en skjebnesvanger måte har gjort denne krigs- og voldsguden til et menneskelig forbilde. Det skjer dels ved påstanden om at mennesket er «skapt i Guds bilde», dels ved det faktum at Jesus hadde det samme gudsbilde, og dels ved at kirken som sitt sentrale dogme hevder at Jesus simpelthen er identisk med Bibelens gud, «av samme vesen» som ham.

Mer militaristisk

Det er disse forestillinger som gjør kristendommen adskillig mer militaristisk enn andre verdensreligioner og ledende ideologier. Derfor er det nå på høy tid å ta disse forestillingene opp til grundig vurdering og debatt. En annen av mine uttalelser (som Aftenposten også misforstått tillegger utenriksråd Bull) må jeg her få klargjøre: Når jeg – også ut fra våre historiske erfaringer – fremholdt at både islam og den ortodokse kommunisme kommer i annen rekke efter kristendommen som krigsfarlige ideologier, så begrunnet jeg dette også med at islam (særlig shia-retningen) og den ortodokse kommunisme (Lenin, Stalin og Maodyrkelse) i vesentlig grad er ideologiske produkter av kristendommen. De er blitt til som en følge av dens provokasjoner og har arvet viktige autoritære trekk fra kristendommen.

Gudsbegrep

At vår «offentlige religion» har et krigsfarlig gudsbegrep, finner jeg ferske bekreftelser på i uttalelser i Aftenposten nylig om Det nye testamentes mest volds- og krigsmettede skrift: Johannes Åpenbaring. Her opptrer «Faderen og Sønnen» som hovedaktører i et bloddryppende og ødeleggende voldsdrama. Jeg sikter til den skremmende kritikkløshet i holdningen til skriftets dypt primitive og sterkt samtidspregede, fatalistiske historieoppfatning som inntas av professor i filosofi Egil A. Wyller (i intervju om hans kommentarutgave av Johannes Åpenbaring, Aftenpostens morgennummer 5. november 1986) og av teologen Per Lønning (anmeldelse av denne, aftennummeret 22. november 1986).