”Kristendommens mythos som bakgrunn for jødeforfølgelse”

Et av de mange bevis på at det er den kristne kirke som med sine myter og dogmer bærer den fulle og hele skyld for jødenes lange smertegang gjennom den kristne verden, er det faktum at den jødiske diaspora før kristendommens tid ikke ble diskriminert, men hadde normale borgerrettigheter i Romerriket, og at disse ble berøvet dem automatisk da kristendommen ble imperiets offentlige religion. Siden ble jødene behandlet som en pariakaste – og lange tider enda verre – helt fram til 1800-tallet. Opplysningstidens og humanismens ideer som førte til jødenes emansipasjon, kunne ikke klare å forhindre en siste katastrofe for jødene fordi den kristne kirke døv og blind fortsatte og har fortsatt like til i dag med sin teologiske antisemittisme. Kirken har funnet sin dogmatiske selvhevdelse og prestisje på jødens bekostning viktigere enn sannheten, og den gjør det fremdeles. Derfor har vi i vårt hundreår opplevd det verste konsentrat av kristenhetens rasehovmod verden har sett: nazismen; Dens grunntanker bygget direkte og bevisst på Kirkens lære om jødens sjelelige mindreverdighet. Nazismen var en ortodoks sekt skapt av den kristne selvopphøyelse på jødenes fornedrelse gjennom nesten to tusen år.

Hvorfor tviholder Kirken stadig mot bedre vitende, på sine påstander om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse? Fordi en følelse av åndelig underlegenhet må kompenseres gjennom autoritære postulater av denne art, uten hensyn til om de representerer et antihistorisk voldsverk, og fordi kirken lider av et enormt mindreverdighetskompleks overfor jødene. Derfor tåler ikke kirkens dogmatikere å innrømme at Jesu forkynnelse helt og holdent er et resultat av jødisk religionsutvikling. Derfor har de ikke engang tålt at Jesus hadde en jøde til far, og konstruert sin mytologiske storkehistorie om hans fødsel av en jomfru, derfor har de heller ikke tålt at hans legeme ble begravd i jødisk jord, men sagt at det dro til himmels. Og derfor bygde raseantisemittismens ledende ideologier bevislig opp hele sin teori om jøden som et laverestående vesen ut fra dette grunnsyn med sitt moderniserte «inkarnasjonsdogme» om at Jesus tilhørte den ikke-jødiske «rase». Alt sammen som et hysterisk forsvar mot den kjensgjerning at Jesus var født som jøde, levde som jøde, betraktet seg selv som jøde og hentet alle sine religiøse og etiske ideer – ikke fra naturstridige åpenbaringer – men fra sitt eget folks religionsutvikling.

Intet avslører kirkelærens lave åndelige og etiske nivå mer enn Kirkens jødeforfølgelser i ord og handling gjennom hele dens historie. En kirkelig konfesjon som har slikt på sitt rulleblad, har tatt uopprettelig skade på sin sjel. Kirken må oppgi sin forestilling om en sjelelig herrerase som i sin tid skal få sin storhet og overlegenhet – i særdeleshet på jødenes bekostning – manifestert ved en separat himmelsk salighet i feigheters evighet. Dette grenseløse hovmod har nå et synderegister så breddfullt at ingen menneskelig domstol kan måle det.

Nye utslag og former for rasehovmod vil bli følgen så lenge Kirken holder sin dør barrikadert for sannhetskravet. Derfor er den senere tids reaksjon i Kirken et så illevarslende fenomen. Den kristne kirke har aldri vært så full av intellektuelluredelighet som i dag. Kirkens dogmer er i vår tid bare blitt opprettholdt takket være dogmatikernes fabelaktige evne til å unngå å svare på pinlige spørsmål. Bare ved en årvåken og stadig flukt fra alle runde bord har man kunnet holde de dogmatiske usannheter intakte. Dermed er den kirkelige situasjon blitt mer enn uholdbar, den er absurd.

Visse dogmer kunne skape en antijødisk innstilling, men det skyldes bare mistolkninger og misforståelser osv. Selv om man derfor innrømmer at middelalderens kirke hadde et medansvar for de jødeforfølgelser som den gang fant sted, så er det så lenge siden at det ikke lenger er stort å snakke om. Således fortier man det pinlige tema så godt man kan. Overhodet er jødenes historie i Europa i alt vesentlig blitt tiet i hjel i de fleste kristne, dvs. ikke-jødiske historieverker, og blir det fremdeles. Så hvorfor befatte seg med noe som folk flest ennå ikke kjenner stort til? Man har sørget for at allmenheten har fått så lite å vite som mulig om jødenes skjebne i tidligere århundrer. Til gjengjeld så vet den jo – og det av egen erfaring – adskillig mer om den jødeforfølgelsen som har funnet sted i vår egen tid, den verste av dem alle. Dette gjør det forholdsvis lett å late som om jødehat og jødeforfølgelser er noe som vesentlig hører en såkalt sekularisert kultur til. Nazismen var – så lyder det enkle argument – en antikristelig bevegelse, og beviser derfor at det ikke er noen årsakssammenheng mellom kristendom og jødeforfølgelser. Slik resonnerer svært mange i dag, kanskje de fleste, f.eks. også ledende kulturskribenter som den kjente kristne populærfilosof Alf Ahlberg, som nylig presenterte denne form for logikk i en tidsskriftartikkel og ufortødent gjentok den i en replikk til meg i Dagbladet for kort tid siden, med den uanfektede konklusjon: «Det er absurd å påstå at det er kristendommen som ligger til grunn for vår tids antisemittisme.»

Mot disse offisielle kirkelige standpunkter og populærfilosofiske påstander setter jeg det som allerede er sagt i foredragets tittel og som jeg vil poengtere enda klarere slik: Det er den kristne religionen og den kristne kirke som med sine de historiske uholdbare, i dag bevisst usannferdige dogmer og doktriner hvormed den har utpekt den absolutte og suverene sannhetsåpenbaring og hvormed den har knesatt en ideologisk intoleranse som i primitivt fremmedhat sakner sidestykke i religionshistorien, som bærer det fulle og hele ansvar, den fulle og hele skyld for den største og mest langvarige folkeforbrytelse verden kjenner, nemlig forfølgelser av den adspredte jødiske minoritet i den kristne verden gjennom 1600 år – her vesentlig regnet fra den tid kristendommen ble romersk statsreligion. Skylden strekker seg fra oldkirkens teologiske jødehat og lovbefalte diskriminering gjennom middelalderens eksesser og helt fram til den verste av alle pogromer i historien, den som fant sted for bare få tiår siden og som endte med at 5-6 millioner forsvarsløse jøder av alle aldre og begge kjønn ble myrdet (i gasskamre og massegraver), midt i hjerte av det kristne Europa. Til sist skal jeg som konklusjon peke på hva som blir den eneste farbare vei for oss bort fra antisemittismens og rasediskrimineringens sykdom.

Først må en da bestemme hva «jødeforfølgelser» virkelig er. I de forsiktige debatter som har forekommet om emnet, har man som hovedargument mot den doktrinære kristendommens skyld, framsatt den påstand at det også forekom antisemittisme før kristendommens tid og at jødene også ble forfulgt den gang. I hvilken utstrekning den begrepsforvirring man her gjør seg skyld i er bevisst eller ikke, skal jeg ikke her gå nærmere inn på.

Hva menes med ordet «jødeforfølgelser»? Skal begrepet få rimelig mening må vi definere det slik: jøder som lever som spredte minoriteter, dvs. uten egen statsdannelse, i fremmed miljø (med fremmed sikter jeg da til et miljø hvor det hersker en annen religion enn den jødiske), er gjenstand for alminnelig og varig fiendtlig holdning fra dette miljøs side. Innstillingen gir seg utslag i diskriminering som har skjedd ut fra det bevisste syn at jødene står særlig lavt på den menneskelige verdiskala, og at de som mennesker er mindreverdige og skadelige. Forfølgelsene arter seg dels ved direkte sjikanering og ydmykelser fra det jevne folks side, dels ved åpne eksesser som plyndring, myrderier og forvisninger, dels ved en planmessig unntakslovgivning på offentlig initiativ rettet direkte mot jødene, hvorved disse blir berøvet normale borgerrettigheter i den hensikt å angripe og nedvurdere deres menneskeverd, gjøre dem til en samfunnets pariakaste, eller kanskje direkte sikte på å få dem utryddet.

Etter dette er det klart at en midlertidig fiendtlig holdning til jøder fra miljøets side, eller tilsvarende forholdsregler fra de respektive myndigheters side som forekommer som sporadiske, lokale og kortvarige episoder ut fra spesielle og forbigående årsaker og ikke har noe diskriminerende preg, det er ikke jødeforfølgelse.

Videre er det klart at den undertrykkelse av den politiske frihet som det i antikkens Palestina bofaste jødiske folk var gjenstand for da jødene hadde sin stat, sitt nasjonale territorium og geografiske sentrum, det er heller ikke jødeforfølgelser i ordets eneste rette betydning. For dette var ikke diskriminering, den rammet ikke bare jødene, men alle større og mindre folk som fikk føle oldtidens mer og mindre despotiske stormakters imperialistiske trykk.

Skal vi derfor kunne foreta en sammenlikning som har noen reell interesse her, så må vi ikke sammenlikne den jødiske minoritets skjebne i den kristne verden med den jødiske stats skjebne under de imperialistiske stormakters okkupasjon i oldtiden, det er i prinsippet inkommensurable størrelser i denne sammenheng. Vi må sammenlikne de jødiske minoriteters stilling dels utenfor Palestina i oldtiden og dels utenfor det kristne kulturområde senere. Og det har vi god anledning til, ettersom jødene i stigende utstrekning – i det romerske keiserdømmets første tid antakelig i et antall av omtrent tre millioner – levde spredt rundt i de forskjellige deler av datidens verden, helt siden seks-syv-hundre år før de som følge av sin militært dumdristige og mislykte utfordring til det romerske imperium mistet sitt fedreland i tiden fra ca. år 60 til 135.

Når vi slik holder begrepet klart, kan det slås fast som historisk ubestridelig at jødeforfølgelser ikke forekom før kristendommens tid. Ja, vi kan gå videre og si at en generell varig jødefiendtlighet overhodet er et ukjent fenomen utenfor den kristne kulturkrets. I oldtiden var jødene tvert imot i det store og hele en ansett og respektert folkegruppe, riktignok med en i miljøets øyne noe eiendommelig tro og merkelige skikker, men som et dyktig, arbeidsomt, etisk høytstående folk hvis monoteistiske religion og etiske prinsipper øvde sterk tiltrekning på mange og hadde stor innflytelse, bl.a. på romerne selv. Når det periodevis gjaldt særlover for jødene – det skjedde således i romertiden – så skyldtes det ikke utslag av intoleranse, men hadde tvert om til hensikt å beskytte jødenes religionsutøvelse. Det var privilegier, ikke diskriminering, privilegier som ble innstiftet allerede av Caesar og Augustus.

Mot dette har man anført visse eksempler som man mener skal vise det motsatte. Man har hevdet at det i Romerriket forekom at lokale jødiske samfunn utenfor Palestina ble forfulgt. Likeledes har man lagt stor vekt på at man hos mange romerske litterater kan støte på antijødiske uttalelser, f.eks. hos Horats, Seneoa, Cicero, Tacitus og andre. På dette spinkle grunnlag har man så dristet seg til å antyde at det før kristendommens tid hersket en antijødisk innstilling vesensbeslektet med den som senere har herjet i det kristne Europa.

Går man disse argumenter på klingen, ser man fort hvor grunnløse de er. De hendelser man peker på gjelder noen få enkeltstående episoder uten grunnlag i noen alminnelig antijødisk holdning, men med helt spesielle årsaker. Således fantes det i det 1. hundreår av vår tidsregning en viss litterær jødefiendtlighet i Egypt, hvor den romervennlige Apion spilte en ledende rolle. Et motiv var den irritasjon det vakte at jødene la så stor vekt på sin fordums befrielse av «trelldommen i Egypt», som de jo betraktet som folkets fødselstime. Det var derfor egentlig tale om en – skjønt harmløs – litterær egypterfiendtlighet fra jødenes side. Til noen jødeforfølgelser i ordets faktiske betydning førte dette ikke til. Det forekom en episode i Aleksandria i år 38, men den hadde helt spesielle årsaker og tok form av en kortvarig borgerkrig mellom byens jødiske og greske befolkning. Hovedmotivet var dels helt lokale merkantile konkurranseforhold mellom jøder og grekere, dels at Aleksandriajødene nedstammet fra krigsfanger fra makkabeer-krigen, altså en krig mot hellenerne, og dels skyldtes den et krav fra Rom om oppstilling av keiserbilder i byens templer og synagoger. Grekerne motsatte seg ikke dette, jødene gjorde det naturligvis, som vanlig, ble anklaget for majestetsforbrytelser av byens romerske prokurator, og dermed brøt det latente motsetningsforhold ut.

De to andre episoder gjaldt utvisning av den jødiske menighet i Rom, en gang under Tiberius, senere under Claudius. Begge tilfeller ble uttrykkelig begrunnet med at jødene hadde foranstaltet uroligheter på grunn av innbyrdes religiøse stridigheter. Det hadde altså skjedd et brudd på Pax Romana, og forholdsregler som dette var helt regulære i Romerriket, og ikke spesielt anvendt mot jøder.

Utover dette kjenner man ikke til fiendtligheter mot de jødiske minoritetsgrupper i oldtiden. Hva videre angår den uvennlige holdning til jødene vi kan støte på hos romerske litterater, så er den både et meget sparsomt forekommende fenomen og dernest av temmelig uskyldig art. Å sidestille disse spredte, for det meste lett sarkastiske bemerkninger om jødene som man hist og her kan støte på hos herrefolkets skribenter, med det kjempebibliotek som den kristne, antijødiske litteratur vil kunne fylle, er fullstendig grotesk. At det blir gjort – endog av kjente kulturskribenter – bekrefter bare at man blir utilregnelig når man føler historiske kjensgjerninger som en personlig fornærmelse. For framfor alt må en jo holde seg klart hva som var disse romerske litteraters åpenbare motiver. Det er jo ingen grunn til å stusse ved at det eneste av Roms undertvungne provinsfolk som gjerne gjorde krav på særskilte privilegier for sin nasjonale religionsutøvelse ved å nekte å vise keiseren den forordnede religiøse ære når det ble forlangt, og som i sammenheng med dette til sist dristet seg til rent militært å utfordre det mektige imperium, måtte kalle på de romerske forfatteres spott og ironi. Motivet var altså den romerske stats krav på å splitte og herske, selv om jødenes motstand sprang ut av deres nei til et dogme om den inkarnerte guddom – her personifisert i keiseren – og selv om det således her foreligger en parallell til deres senere nei til den kristne kirkes dogme om en inkarnert guddom. At det var den irriterte imperialist som talte gjennom de romerske forfattere her, er helt klart. Tacitus, f.eks., som uttalte seg mest ufordelaktig om jødene, legger ikke skjul på at hans negative interesse for dem skyldtes at de – som ham selv – «er det eneste folk i imperiet som ikke har gitt seg». Tacitus levde under begge de jødiske oppstander som gjorde slutt på den jødiske stats eksistens, dvs. under Flaverne og Hadrian, og dette inntrykk bestemte hans holdninger. Disse oppstander skapte selvsagt periodevis mistanke hos romerne mot jødene, men den var forbigående. Noen folkelig antijudaisme var det ikke.

Et av de mange bevis på at det ikke eksisterte noen generell jødefiendtlig innstilling av diskriminerende art i Antikken, heller ikke blant romerne selv, er det faktum at da det i 212 ble gjennomført alminnelig borgerrett for alle undertvungne folk, var jødene ingen unntakelse.

Og et av de mange knusende bevis for at den kristne kirke med sin lære, sine myter og sine dogmer bærer all skyld for at jødene vel hundre år senere måtte påbegynne en halv-vanntett tusenårig lidelseshistorie, som forfulgt, sjikanert, plaget, pint og jaget minoritet i den kristne verden, er det faktum at denne rettslige likestilling automatisk ble berøvet dem da kristendommen ble romersk statsreligion.

Hva hadde da skjedd? En jødisk legpredikant fra Nazareth, som var påvirket av persisk mytologi og dualisme, men som ubestridelig var jøde, utgått fra fariseernes krets og sterkt preget av esseernes lære, levde som jøde og betraktet seg som jøde, hadde oppstått som sosial-revolusjonær Messias med et utfordrende eskatologisk-apokalyptisk budskap blant sine landsmenn. Fordi Jesu lære – men ikke i sitt egentlige religiøs-etiske innhold, det må sterkt understrekes – på flere punkter brøt med jødisk tro og tradisjoner og fordi han direkte angrep enkelte jødiske lovregler, var han, i fullt samsvar med sitt folks dagjeldende lov, blitt dømt til døden som kjetter, revolusjonær og oppvigler.

Fra å være en liten jødisk sekt av ganske regulær karakter på den tid, hadde den vordende kristendom snart tatt avskjed med jødedommen og dens monoteisme og beveget seg stadig lenger bort fra sitt historiske opphav. Og nå ser vi de kristne hedningers jødehat vokse i takt med kristendommens eiendommelige, dogmatiske og mytologiske betydning. Til å begynne med, da den sto på jødisk grunn, var sektens medlemmer i stand til å vurdere sin stifter med noenlunde nøkterne, menneskelige mål, med en viss sans for de relative proporsjoner. Den monoteistiske jødiske tro som sa at Gud aldri «inkarnerer» seg, forbød en for sterk mytologisk overdimensjonering av Jesu person. Og derfor var naturligvis disse jødekristne også i stand til å betrakte jødene, sine egne landsmenn med menneskelige mål.

Det akutte motsetningsforhold oppsto da den nye sekten i den paulinsk-johanneiske mytologien rev seg løs fra sitt jødiske opphav og gled ut i Antikkens brokete mytologiske strømdrag. Dermed begynte den historiske Jesus i det vordende Kristus-dogme for alvor på sin himmelfart opp gjennom datidens polyteistiske mytologiske sfærer, den som skulle ende i den fantastiske apoteose som til sist førte til en identifikasjon av Jesus med den høyeste Gud selv.

I samme grad som Jesus på denne måte i de hedningekristnes øyne steg til værs fra å være en profet over alle profeter til å bli den universelle, mytiske Messias og til sist Gud over alle guder, i samme grad sank jødenes rang på den menneskelige verdiskala tilsvarende. Til å begynne med – så lenge de ennå hadde noe av den nøkterne vurderingsevne fra jødedommen i behold, var de kristne i stand til å betrakte prosessen mot Jesus og korsfestelsen som noe historisk uavvendelig med en særlig frelseshistorisk betydning. Men etter hvert som Jesus-bildet, blant disse religiøst lang mer primitive og underutviklede folk, som manglet måtehold i sin mytologiske fantasi, sprengte alle rimelige grenser i den dogmatiske utvikling, ble bildet av jødene malt med stadig mørkere farger. Jødene ble i de hedningekristnes tøyleløse fantasi forvandlet til Gudsmordere, den verste og mest groteske beskyldning som kunne rettes mot noe folk. Jødene ble det materialiserte symbol på de satanistiske, antikristelige krefter i verden, på alt som sto «Gud» imot. For at de kristnes frelse skulle bli overbevisende og strålende, ble jødene stemplet som det av sin egen Gud forkastede og til evig straff fordømte folk.

Hva var det som var skjedd? Religiøse og etiske verdier som var et rent resultat av jødefolkets religiøse og etiske utvikling, kjempet fram gjennom tusen års tunge sjelekamper, var blitt overtatt av andre, tilsatt en rekke hedenske forestillinger og forvandlet til et polyteistisk-mytologisk system med en materialisasjon av gudsbegrepet som for en jøde måtte stå som blasfemi. I denne perverterte form ble så dette kastet mot jødene selv som en forbannelse. Jødenes egen ypperste litterære frembringelse, GT, ble annektert av hedningene. Dette hadde ikke jødene noe imot i og for seg. Men hvorledes ble den brukt? Alt hva jødenes Bibel rommet av from selvkritikk og selvransakelse fra folkets kamp og smertefylte historie, sine egne profeters domsforkynnelse som jødene for lengst selv hadde tatt inn over seg ved å gjøre deres skrifter til sin Bibel, den opplevde de nå å få kastet mot seg fra fremmede, fra folk som var dem både religiøst og etisk underlegne. En mer grotesk misbruk av et folks religiøse litteratur har verden neppe sett maken til.

Snart lot ingen kristen preken og intet kirkemøte seg holde uten at det måtte rope sitt ve over jødene. På det berømte kirkemøte i Nicea, som satte kronen på verket i utbygningen av Kirkens inkarnasjonsdogme, ble jødene av hovedordføreren, biskop Evsebios, betegnet som «de åndelig blinde hvis hender var tilsølt med den uhyrligste forbrytelse». For alle ledende kirkefedre var det som en ideologisk og psykisk nødvendighet å uttale forbannelsen over jødene. Samtlige av dem forfattet antijødiske skrifter som skulle bevise jødedommens falskhet.

En av datidens mest innflytelsesrike predikanter, senere erkebiskop av Konstantinopel, Chrysostomus, kalte synagogene «samlestedet for Kristus-mordere» og betegnet jødens sjel som et demonhus. Etter Jerusalems ødeleggelse, sa han, og dette var vanlig kristen oppfatning, hadde den jødiske religionen tapt enhver eksistensberettigelse. Den kjente kirkefader Ambrosius i Milano fikk – etter å ha øvd atskillig påtrykk – keiser Theodosius til å anerkjenne de kristnes rett til å ødelegge synagoger. Den berømte Hieronimus sa like ut at han «følte et usigelig hat til jødene». Tilsvarende gjelder de enda mer berømte kirkefedre Athanasius og senere Augustin. Noen karakteristiske ord av Hieronimus gir et bilde av helt generell gyldighet for den grenseløst hovmodige innstilling grunnleggerne av kirkens konfesjonelle basis hadde til jødene, er en skildring av jødenes årlige valfart til det Jerusalem som en gang var deres hellige by:

«Like til i dag er disse troløse mordere av Guds tjenere og profeter og framfor alt av Guds sønn, nektet fri adgang til Jerusalem. Bare mot betaling må de kjøpe seg adgang en eneste dag i året, for at de kan komme dit og gråte over sitt ødelagte fedreland. Der ser man dette elendige folk strømme til, alderdomssvake kvinner og oldinger kledd i filler som røper at Guds vrede er over dem. Der gråter de over ruinene av sitt ødelagte tempel. Et ulykkelig folk som ikke er medlidenhet verd». Ingen medlidenhet verd, etter lidelser som den selv systematisk påførte dem, det ble siden den kristne kirkes og den kristne verdens innstilling til jødene.

Augustin, oldkirkens største teolog og i avgjørende henseender retningsgivende like til i dag for den konfesjonelle tenkning både for romerkirken og de lutherske kirker, ga treffende uttrykk for den vurdering av jødene som har kjennetegnet den kristne kirkes innstilling:

“I følge Bibelen”, sa Augustin, “har Gud forstøtt huset Jakob, dvs. jødene, mens huset Israel, dvs. de kristne, er de utvalgte. Gud har brennmerket jødene med Kainsmerket og det skal de bære inntil de har omvendt seg. Derfor skal jøden være den kristne underdanig, han er født til å være hans slave. Jødenes fornedrelse skal vitne om at de har urett og at vi har rett».

Denne innstillingen ble programmatisk for jødenes rettslige status i halvannet tusen år. Den kristne opptrådte som – og kalte seg – herremennesket, homo dominicus, og så på jøden som sin trell. Planmessig la kirken an på å få selve jødens rettsstilling fastlagt i samsvar med dette, ved en lovmessig regulert politikk som på den ene side uopphørlig ydmyket, sjikanerte, plaget og undertrykket jødene, på den annen side holdt liv i dem, i hvert fall alltid en del av dem. For jødenes eksistens var like kristelig nødvendig som deres tilværelse på det sosiale lavmåls plan, som pariakaste i ydmykende underdanighet for det kristne herrefolket.

Denne lovgivning ble besørget både direkte av kirken selv og – da på teologenes forslag og oppfordring – av de statlige lovgivere. Allerede av de første kristne keisere, Konstantin og Constantius, ble de jødiske menigheter i lovs form stemplet som «gudsbespottelige forsamlinger» og f.eks. jøders ekteskap med kristne belagt med dødsstraff. Etterfølgende keisere ga f.eks. lover som nektet jødene adgang til alle offentlige stillinger og påla dem trykkende særskatter. Dette siste ble det faste middelet til å holde jødene nede på eksistensminimum. Karakteristisk er en av Justinians lover fra 537 som gjaldt for byens Bysantz’ og hvor det heter:

«Jøden skal bære hele byrden ved byens økonomiske forvaltninger, og de skal stønne under denne byrde. Å vise dem noen slags ære for dette er forbudt. De skal hensettes i den samme elendige tilstand som de selv har bragt sine sjeler i».

Dette ble et mønster på senere praksis over alt. I den berømte Corpus Juris Civilis ble jødene spesielt betegnet som «inferiores, infames, turpes», dvs. «de lavtstående», «de skjendige», «de heslige».

Samtidig var Kirken selv uavlatelig aktiv når det gjaldt å beslutte og håndheve antijødiske lover. Jødenes konstante problem, det er fra kirkefedrene og deres etterfølgere nazistenes uttrykk «Die jüdische Frage» stammer. Undertrykkelsen av det mindreverdige folket var et permanent og viktig kirkelig anliggende, som ble skjøttet med den pinligste årvåkenhet av datidens ideologiske propagandaministerier. Hvor viktig det var, skjønner en når det i de tolvhundreårene fra 305 til 1503 i alt ble holdt 86 alminnelige og provinsielle kirkelige konsiler – dvs. gjennomsnittlig ca. 1 hvert 14 år – som alle besluttet eller innskjerpet antijødiske lover. Det mest vidtgående og for jødene mest skjebnesvangre ble utvilsomt det 12. alminnelige konsil i 1215 hvor ikke bare en rekke jødelover ble innskjerpet og gitt bredere gyldighet, men hvor det bl.a. ble bestemt at jødene fra da av skulle skilles ut ved å bære en bestemt klesdrakt.

Bortsett fra brenning av synagoger, som gjerne skjedde ved innvielsen av stedets kristne kirkebygg, kom det sjelden til direkte, åpne voldelige eksesser i den tidlige middelalder. En kan i hovedsaken inndele de kristne jødeforfølgelsenes historie i to epoker av omtrent like lang varighet, begge på ca. 800 år. Den første epoken varer fra den tid da kristendommen ble Romerrikets ledende religion og fram til korstogene. Den andre epoken som er særlig karakterisert ved de åpne, voldelige forfølgelser, har vart fra korstogstiden og like fram til vår egen tid.

Den første epoken er den for jødehatet ideologisk grunnleggende periode, karakterisert ved kristen misjon i Europa og av de store og for den konfesjonelle konsolidering av kristendommen avgjørende kirkemøter. Det er med andre ord selve oppladingens tid for de jødefiendtlige følelser. Det er karakteristisk at jødene i den første tid av perioden hadde det vanskeligst der hvor kristendommen hadde hersket lengst, dvs. i Middelhavsområdet, og at de hadde fred og ro i emigrasjonsområdene i Mellom-Europa, hvor kristen tro og mytologi ennå ikke hadde nådd fram eller hvor kristendommen ennå – fordi kirken her ikke hadde befestet sin stilling – var en temmelig tynn ferniss ovenpå den gamle livsholdningen. Befolkningens jødefiendtlige innstilling vokste i takt med kristendommens gjennombrudd. Det er således fullstendig feilaktig å si at kristendommen ble «tatt i jødehatets tjeneste». Det forholder seg omvendt: Det fantes ikke noen jødefiendtlighet på forhånd, det var den kirkelige kristendom som brakte jødehatet med seg. Det var ikke en holdning som sprang ut av den jevne instinktive uvilje eller mangel på menneskelig respekt for jøden, men en innstilling som møysommelig ble podet inn i allmenheten fra den nye religionens ideologiske ledere, av paver, biskoper og prester, fra alter og prekestol. Målbevisst ble kløften gravd dypere og dypere mellom kristen og jøde, mellom herrefolket og slavefolket – i samsvar med kirkefedrenes program. Uopphørlig brennemerket de kristne teologene jødene som det forkastede folk og deres religion som en Satan-inspirert vranglære. Dogmet om de til evig straff forbannede jøder ble hamret inn i folks bevissthet og brøt ned skrankene for den medmenneskelige respekt. Det ble som voksende vannmaser som presser stadig sterkere mot sin demning, for til sist å sprenge den. Grunnlaget var lagt for en folkeforfølgelse uten like i verdenshistorien. En skamplett på vår kultur og vår kirke så uhyrlig at den ikke lar seg måle og som ikke lar seg vaske vekk uten oppgjør med de konfesjonelle doktriner som ligger til grunn. En skamplett som kompromitterer Kirkens lære.

Jeg kan ikke her innlate meg på noen skildring av de nattsvarte århundrer som nå fulgte for den jødiske diaspora i det kristne Europa. Det kan være nok å nevne at det fra begynnelsen av det 12. til slutten av det 14. århundre i de forskjellige land i Europa fant sted mer enn 120 ondartede, voldsomme forfølgelser, bestående i plyndringer, massakrer, voldelig massedåp og andre eksesser, foruten i de regulære forvisninger fra land og byer som gjorde jødene til den evige flyktning. På denne tiden var det flest jøder, dernest i Spania, Frankrike, England, og Italia. Siden kom turen til jødene i Russland og de østeuropeiske land, hvor så mange hadde søkt tilflukt under landsforvisningene og forfølgelsene i Vest-Europa. Over alt foregikk jødejakten under de samme slagord: Hevn over Kristus-fiendene! Dåp eller død!

Selv om jødene under slike forfølgelser heller besteg bålet ved bekjennelsen av sin enkle tro på den usynlige ene Gud – så kunne de som regel slippe trakasseriene, berge livet eller i verste fall få en lettere dødsmåte enn bålet ved å anta den kristne dåp. Det viser hva det dreiet seg om. Men for de få som i fortvilelsen valgte denne utveien, var det å la seg døpe på slike premisser det samme som å komme inn i en uavlatelig sjelepine, ettersom en øse vann og en bekjennelsesformel ikke betød noen sinnets overgang til den nye tro. Hvem som hadde det verst, de som levde i konstant angst for sitt liv, på flukt fra by til by og fra land til land med tiggerstaven og klesbylten i håp om å finne en fredet plett, eller de som overfor trusselen dåp eller død hadde bekjent seg til Kirkens inkarnasjonsdogme, en lære som de i sinn og sjel visste var blasfemi mot sin gud, er ikke lett å avgjøre. Voldsdåpen var ved den mest utspekulerte form for sjelelig tortur de kristne kunne finne på overfor jødene.

Ved siden av disse åpne forfølgelser foregikk så den permanente forfølgelse, selve den lovbetalte diskriminering som utelukket jødene fra alle ansette yrker, forbød dem å eie jord, påla dem trykkende skatter, påbød dem å bo i avgrensede byområder og befalte dem å bære den foreskrevne klesdrakt slik at homo dominicus alltid kunne vite hvilket foraktelig vesen han hadde for seg.

Det var kanskje noen som til å begynne med stilte visse forhåpninger til Luther og reformasjonen. Det sterke motsetningsforhold Luther kom i til den katolske kirke var imidlertid hovedårsaken til at han til å begynne med følte sympati for disse av kirken forfulgte. Men det å ha en felles motstander var naturligvis ikke nok. Luther glemte ikke et øyeblikk at jødene var det forkastede folk som bare kunne redde saligheten ved å anta den kristne tro. I det skriftet hvor han i stedet for forfølgelser anbefaler misjonering for å få jødene til å omvende seg fra fordervelsens vei, legger han ikke skjul på at han betrakter det som et eksperiment: han vil prøve en ny metode overfor jødene. Han avslutter skriftet uttrykkelig med de illevarslende ord: «Nå vil jeg inntil videre la det bli med dette, så får vi se hvordan det virker». Den legendariske jødevennlighet som tillegges den yngre Luther, var altså i virkeligheten en helt betinget holdning ut fra hans forhåpninger til en ny strategi. Da den ikke viste seg å bære frukter, kastet Luther masken overfor jødene i skrifter hvor han i tøyleløst hat overgår sine teologiske forgjengere. Tanken om en «Ausrottung» av jødene, som ble satt i verk av hans landsmenn 400 år senere, stammer fra Luther. Hvis de aksjoner han oppfordret til virkelig var blitt utført, hadde allerede hans samtid opplevd en form for «Endlösung der jüdischen Frage». Likesom kirkefedrenes program om å gjøre jødene til en pariakaste tok sin tid for å bli realisert, måtte man også ha noen århundrers tid på seg til å vende seg til Luthers tanke om jødenes likvidering. Mange av den store reformators religiøse og politiske ideer kom til å spille en vesentlig rolle ved utformingen av den nazistiske ideologien.

Jødenes stilling ble følgelig ikke bedre etter reformasjonen. De åpne forfølgelsene fortsatte med uforminsket kraft. Forst bortimot det 18. århundre begynte de å avta. Vi nærmer oss opplysningstiden, den som for jødene måtte stå som selve morgendemringen etter sin lange natts pinefulle spissrotgang gjennom herrefolkets verden. I 1791 ga Frankrike som det første europeiske land jødene statsborgerlige rettigheter. Andre land fulgte, skjønt sterkt nølende, etter, Tyskland delvis i 1850, samtidig med at Norge for første gang lot minusflyktningene få adgang til riket.

Men det var for sent å avverge en endelig katastrofe – dvs. katastrofen lot seg ikke avverge fordi den kristne kirke – med sin stadig enorme innflytelse på folks tenkesett – ikke endret sin fiendtlige holdning til jødene. Deres emansipasjon var tvert om kjempet igjennom mot Kirkens protest. Ikke bare fortsatte den sin antijødiske teologiske propaganda, men skjerpet den. Den folkelige antisemittisme holdt seg derfor. Etter at jødene så i omtrent hundre år hadde hatt en av sine fredeligste og beste perioder i Europa, kom reaksjonen i 1870-årene. Da begynte en ny antijødisk bølge å rulle, som en hysterisk protest mot at Europas trell var blitt frigitt. Snart skulle bølgen vokse til en lavine.

Selve propagandafelttoget ble nå som før åpnet av Kirken selv. Nå som før sto den bak og trakk i trådene, og overlot bøddeltjenesten til andre. Et signal kom fra høyeste kirkelige hold, da Paven i 1873 holdt en skarp tale mot jødene, beskyldte dem for å stå bak alle angrep på Kirken og dens lære og kastet fram det gamle slagord om «Jesu fiender».
I Tyskland ble kampanjen startet fra et sentralt kirkelig embete, selve hoff-predigeren i Berlin – Adolf Stoecker som han het – ble senere feilaktig beæret med tilnavnet «antisemittismens far», en tittel han naturligvis må dele broderlig med sine teologiske kolleger, ettersom den tilkommer den kristne kirke sådan. Det skulle vise seg at jordbunden stadig var vel mottakelig for en ny demonstrasjon av den kristne homo dominicus’ storhet og overlegenhet over det jødiske undermennesket. En flom av antijødisk litteratur så på ny dagens lys, kirkemenn og kristelige politikere holdt fengende taler om den truende jødiske fare. Og kirken selv pustet stadig til ilden og fortsatte å kaste Det Nye Testamente mot jødene. En ny katastrofe truet Europas syndebukk. Nå kom et nytt ord inn i jødehatets ideologiske vokabular, ordet «rase». Det er av særlig interesse nå til slutt å klarlegge forholdet mellom den teologiske og den direkte rasebegrunnede antisemittisme. At der er en intim sammenheng forstår en jo nå uten videre.

I nesten to tusen år hadde jo jøden stått for den kristne som et mindreverdig vesen. Vi må altså fastslå at selv i de kirker hvor man er mer forsiktig med predestinasjonslæren, f.eks. i den katolske og luthersk-evangeliske kirke, har man sjelelig raselære om spesielt jødens mindreverdighet. Skrittet herfra til en mer fysisk orientert raseteori er naturligvis ganske kort.
Ikke bare ut fra den historiske kontinuitets sammenheng, men også ut fra det enkle resonnement, forstår man altså hvor totalt den nazistiske raselære om jødene bygger på den kirkelige teologi. Imidlertid er sammenhengen enda mer intim. Jeg skal her gjengi noen uttalelser av raseantisemittismens store profet, Houston Stewart Chamberlain. Som kanskje de fleste vet, skjønt nærmere enkeltheter om hans ideer er vært lite kjent, var det han som sto for det viktigste bidrag til den nazistiske ideologien. Hans avgjørende litterære virksomhet faller fra århundreskiftet og fram til nazipartiets start. Først noen ord som klart viser hans personlige kristne tro:

«Med troen på Kristus er forløsningen allerede fullbrakt og enhver ytterligere bekymring betyr et tilbakefall i den menneskelige fornufts villfarelse. Dette er grunnlaget for umiddelbarhetens religion, som slett ikke fordrer noe mer av mennesket enn kjærlighet til forløseren og tro på hans stedfortrederrolle. Gjennom Jesus Kristus må vi tro på Gud, bare da finner vi ham, ellers ikke. (…) Intet er mer nødvendig enn å se Jesu åpenbaring tydelig og sannhetstro. Gudskjelov står vår samlede kultur enda under korsets og Golgatas tegn. Vi ser nok dette kors, men ser vi den korsfestede? (…) Kristus står så utenfor all historie som det er mulig for noe menneske like meget som Gud står utenfor all tid. Jesu åpenbaring må ses i sin fra alle omgivelser frigjorte renhet. (…)».

Rosenberg kalte Chamberlain den tyske framtids forkynner og grunnlegger. Hitlers forhold til den kristne rase-teologen var tilsvarende. Weltanschauung og politiske doktriner i Mein Kampf er helt avgjørende bestemt av Chamberlains ideer, og Hitler la selv ikke skjul på det. De to trådte i personlig kontakt med hverandre. Da Hitler var ved begynnelsen av sin politiske løpebane, var det den nå aldrende, berømte og sterkt innflytelsesrike kristne antisemittismen som salvet ham til en tysk Messias: «At Tyskland i sin høyeste nøds time føder en Hitler, viser dets livskraft. Jeg vil nå trygt kunne sove inn. Gud velsigne dem». Og Hitler selv skrev: «Jeg tror å handle i den allmektiges ånd når jeg sier: I det jeg verger meg mot jøden, kjemper jeg for Herrens verk».

Vi har ikke lov til, ikke i noen som helst forhold, ikke engang i våre hemmeligste tanker, å operere med et skille i sjelelig kvalitet bestemmende for evig skjebne, slik Kirken gjør. Menneskene er like, også i sjelens og sinnets dyp, også i sin innerste tro, og derfor også i sitt evighetsverd, det er den eneste grunnsetning sann religion og levende humanisme kan bygge på. Skaperen inkarnerer seg ikke i noe menneskelig individ, eller i noen menneskelig gruppe eller rase. Det er ingen annen inkarnasjon enn den uselviske medmenneskelighet, den etiske erkjennelse som bryter ned alt selvhevdende hovmods murer mellom menneskene.

 

Les Dagbladets referat her

  • Kategori: Antisemittisme
  • Kategori: Kristendommens voldsideologi
  • Stikkord: Foredrag
  • Stikkord: Foredrag i medisinerforeningen Bergen

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    four × five =