FORFATTEREN SIER I forordet at boken er «et bidrag til debatten om Jesu forkynnelses åndshistoriske karakter og betydning  sett på sin  bakgrunn i den israelittisk-jødiske religionsutvikling» og at den vil trekke noen konsekvenser av «et evolusjonistisk  bibelsyn slik grunnlaget for  det er gitt efter flere menneskealdres forskning» (s.7). Under henvisning til «den historiske bibel- og kristendomsforsknings inciterende arbeide i løpet av de siste generasjoner» (s 8) vil han vise at den forestillings-verden som møter oss  i Jesu forkynnelse er «et naturlig resultat av den israelittisk- jødiske religions-utvikling» (s.7) .  I  fagmannens  sprog – og han henvender seg både til legmannen og  fagmannen – uttrykker han det  slik at skriftet vil «gi et bidrag til avmytologiseringen av det bibelske kerygma» (s. 7).

Nu er dette i og for seg ikke særlig nytt eller oppsiktvekkende, og det sier da heller ikke meget om det som er det karakteristiske ved Edwiens bok. Spørsmålet er hva hans utviklingshistoriske prinsipp betyr for hans forståelse av Jesu forkynnelse. Som tittelen antyder mener Edwien at Jesu forkynnelse er bestemt av en dyptgående konflikt i gudsbildet og at det er «denne indre side ved den bibelske religionskamp» det gjelder å bli klar  over. Han fremhever at det er forskjellige ideer og motiver som kjemper mot hverandre  i  det bibelske gudsbilde og at det gjelder Jesu forkynnelse også. Det er fremfor alt denne idémotsetning han vil sette fingeren på. Men han vil da også legge frem noe av et religiøst program.

Når Jesu forkynnelse er preget av motsetningsfylte ideer, er den ikke en avslutning eller et absolutt høydepunkt, men et gjennomgangsledd til noe annet. Edwien har meget godt å si om Jesu forkynnelse og mener at den til tross for sin uensartethet er et nødvendig ledd i utviklingen. Han er i det hele tilbøyelig til å finne en åndshistorisk nødvendighet i religionshistorien, og taler om evolusjonære idékonflikter og åndsbrytninger. Men  i  Jesu  forkynnelse ligger altså ikke alt på samme nivå, og et definitivt høydepunkt betegner den efter Edwiens  mening derfor ikke.

FREMSTILLINGEN FALLER i to hoveddeler. Først får vi en innledende gjennomgåelse av det  israelittisk jødiske gudsbildets utviklingshistorie (s. 11-88) og dernest en behandling av Jesu forkynnelse i lys av denne historie (s. 89-252). Til slutt er der et tilbakeblikk og et utsyn over Kristus-dogmets forutsetninger og utvikling frem til i dag (s. 253-264).

Hvilken idékonflikt er det da Edwien mener preger det bibelske gudsbilde? Det er spenningen mellom paktsmotivet og skapelsesmotivet. Paktsmotivet ser forholdet mellom Gud og mennesker som et tidsbetont kontraktforhold, skapelsesmotivet ser det som et naturgitt og derfor urokkelig og evig opphavsforhold. Paktsmotivet ser Gud som herre, skapelsesmotivet ser ham som far. Edwien presiserer at det er paktsmotivet som er det eldste i Israel. Forholdet mellom Israel og dets gud hvilte fra først av på en kontrakt. Denne kontrakten var til å begynne med gjensidig i den forstand at den kunne sies opp av  begge parter. Jahve og hans folk ble oppfattet som «likeverdige kontrahenter»: (s.  19), og  når de ble det, var det fordi Jahve ikke var den eneste gud som kunne komme i be­traktning.

Teoretisk var det flere guder å velge mellom. Det var i den første tid ikke tale om monoteisme, men bare om monolatri (endyrkelse), og det betydde at andre guders eksistens og maktsfære ikke ble benektet. Jahve var en lokalgud og stammegud, ikke en verdensgud, og Edwien mener at han heller ikke var den høyeste gud, men en gudesønn som hadde en høyere gud over seg. Tankegangen var partikularistisk, ikke universalistisk.  Om man også vet noe om en universalgud, er denne ikke identisk med Jahve.

Men efter hvert ble dette anderledes. Jahve-begrepet gjennomgikk en ekspansjon i retning av monoteisme og universalisme, dels ved profetenes innsats, dels ved påvirkning utenfra, og herunder fikk skapelsesmotivet betydning. Den nevnte ekspansjon betydde riktignok ikke at skapelsesmotivet fortrengte paktsmotivet. Den førte først snarere til en skjerpelse  av paktsmotivet, forsåvidt som pakten ble meget mer alvorlig og tanken på et pakts­ brudd meget mer skremmende enn tidligere. Hvis Jahve var hele verdens gud, var det meget mer skjebnesvangert å bryte pakten med ham. «Jahve ble Herren og Israel ble  hans  livegne trell» (s.   20).

UTVIKLINGEN  TIL  MONOTEISME kom i det hele til å virke på forskjellige måter. Dels førte den til en barbarisering av gudsbildet, i det Jahve ble den forferdelige opphavsmannen til alle de ulykker som rammet folket. Men dels førte monoteismen til tanken om et naturgitt avhengighetsforhold, og derved kom skapelsestanken og farstan­ken inn i gudsbildet. På denne måten fortsetter idékampen.

Monoteismens gjennombrudd betyr ikke at idékonflikten ble overvunnet, men at den nu gjorde seg gjeldende i ett og samme gudsbilde. Skapelsens verdensgud og paktens nasjonalgud ble stående ved siden av hverandre. Edwien hevder at dette er karakteristisk for senjødedommens dualistiske sektfromhet. I senjødedommen er både paktsmotivet og skapelsesmotivet fremme, paktmotivet i læren om straffen, skapelsesmotivet i læren om lønnen. Jahve kunne ikke på  samme tid være både ødeleggeren og skaperen, løsningen ble derfor at han var det ene for sine motstandere og det annet for sine tilhengere.

Når Edwien hevder at den nevnte idékonflikt også og i særlig grad setter sitt preg på Jesu forkynnelse, tenker han på den spenning som han mener å finne mellom herretanken og farstanken hos Jesus. Gud er dels den strenge og ubarmhjertige herre, dels den barmhjertige og nådige far. Som herre er han den som gir sine tjenere befalinger og krever dem til regnskap, som far er han den som ikke krever, men gir og tilgir. Det første kommer særlig frem i lignelsen om de betrodde talenter, det annet i lignelsen om den fortapte sønn. Menneskenes forhold til Gud blir helt forskjellig alt efter som Gud er sett som herre eller som far. En sønn er noe helt annet enn en trell. Dertil kommer at Jesus overtar den senjødiske dualisme. Også hos Jesus er det tale om lønn, og straff.

Edwien mener altså at begge de nevnte linjer er representert i Jesu forkynnelse. Han forsøker ikke ved tradisjonshistoriske undersøkelser å eliminere den ene av dem, og tradisjonshistoriske spørsmål interesserer ham overhodet lite. Men efter Edwiens mening kan de to linjer ikke  forenes, og for ham selv er det da klart at det er farstanken som står høyest. Ikke minst er det her han finner høydepunktet i Jesu etikk. Vi skal handle slik mot hverandre som vår himmelske far handler mot oss. Men konklusjonen er altså at Jesus havner i et kompromiss. Jesus fastholder læren om lønn og straff og den dualistiske oppdeling av menneskene i 2  grupper. Edwien me­ner at også den dualistiske gjengjeldelsestanke har sin historiske nødvendighet, men at den i seg selv er uforenlig med høyere religion. Hva det senere Kristus-dogme angår ser han det som menneskedyrkelse og som et tilbakefall i polyteismen. De hedningekristnes dyrkelse av Jesus er i virkeligheten en dyrkelse av selve det farsmotiv som de ikke var modne nok til å tilegne seg (s.259 f.)

FORFATTEREN HAR ARBEIDET meget med de spørsmål han drøfter i denne boken.  Han har et ganske omfattende kjennskap til den teologiske litteratur på området, også den nyeste. Det er på mange måter imponerende at en som ikke har et teologisk stu­dium bak seg kan være så godt orientert. Edwien er dessuten sterkt engasjert av sitt emne. Han har noe han gjerne vil ha sagt. At han røber en del faglig og ikke minst også terminologisk usikkerhet, har til dels ikke noen særlig betydning for hovedsaken. Meget av det han fremholder er da også ubestridelig riktig. Han har f.eks. rett i at monoteismen og universalismen ikke er opprinnelig i Israel. Men dette betyr ikke at hans grunntanker er overbevisende. Dertil er det altfor meget som er for svakt fundert. Man kan si at Edwien kommer inn på spørsmål som oppfordrer til personlig stillingstagen og som man ikke kan diskutere seg frem til enighet om, men på den annen side gjør han krav på å trekke konsekvensene av den nyere bibel-­ og kristendoms-forskning, og så enkelt er det ikke.

Hans teori om en idékonflikt i det bibelske gudsbilde er ikke bare en konsekvens av den forskning som han ønsker å holde seg til. Edwien har f.eks. ikke bevist at Jahve opprinnelig var en gudesønn med en høygud over seg. Han slutter seg her til en hypotese som ikke har slått igjennom og som han slett ikke selv har maktet å godtgjøre riktigheten av. Det er da også påtagelig at han på dette punkt uttrykker seg mer forsiktig og forbeholdent enn vanlig. Han innrømmer at tanken om Jahve som en gudesønn i beste fall kan støtte seg bare til noen få steder i Det gamle Testamente. Men viktigst er at det som han sier om en motsetning mellom paktsmotivet og skapelsesmotivet ikke er holdbart. Pakten er ikke uttrykk bare for Guds krav, men også for hans godhet. Det er Jahves nåde at han slutter sin pakt med Israels folk. Edwien synes ikke å ha fått tak på hva som er meningen med den bibelske paktstanke.

På den annen side er skapelsen ikke uttrykk bare for Guds godhet, men også for hans krav. Det er ikke mulig å identifisere skapelsemotivet og farsmotivet. Skapelsestanken innebærer noe mer. Det er således en nær sammenheng mellom skapelsestanken og herretanken. Gud åpenbarer seg som skaper derved  at han åpenbarer seg som herre. Men det lar seg da heller ikke gjøre å konstatere en slik motsetning mellom herretanken og farstanken som den Edwien opererer med. Meget av det han sier om denne motsetning virker anstrengt og kunstig. Ikke minst presser han de enkelte trekk i Jesu lignelser på en måte som ikke er eksegetisk forsvarlig. Han gjør oppmerksom på en spenning som ikke skal bortforklares, men spenningen utelukker ikke enhet. Der er både spenning og enhet i det kristne gudsbilde.

Når Edwiens syn på Jesu forkynnelse altså slett ikke uten videre kan støtte seg til den  nyere historiske forskning, er det enda mer tilfelle med hans religiøse program. Det angripelige i hans bok er bl.a. nettopp det som får ham til å se Jesu forkynnelse som et gjen­nomgangsledd. Riktignok er det ikke bare på grunn av den angivelige idékonflikt han hevder at Jesu forkynnelse er ufullkommen. Når han mener at denne forkynnelse er «et  naturlig  resultat  av den israelittisk-jødiske religions­utvikling», kan han ikke godt se det anderledes. Der er megen religiøs evolusjonisme og liberalisme som har vært inkonsekvent på dette punkt. Man har villet se Jesu forkynnelse som et naturlig resultat av en historisk utvikling, og samtidig har man hevdet at denne utvikling har nådd en definitiv og fullkommen avslutning i ham. Dette standpunkt blir med rette avvist av Edwien.

Men dermed er det ikke sagt at det er i den videnskapelige forsknings navn han avviser den nytestamentlige og kirkelige Kristus-tro. For det første har han ikke gitt noen  prinsipiell begrunnelse av sin evolusjonisme. Han gir sin tilslutning til et evolusjonistisk syn som er, og som han er klar over er meget omstridt blant religionsforskerne idag. For det an­net er det ifølge kristen tro ikke bare Jesu forkynnelse, men først og fremst hans person og Guds gjeming i ham som er det av­gjørende. Edwien røber ikke akkurat noen kongenial forståelse av den nytestamentlige og kirkelige Kristus-bekjennelse. I denne bekjennelse er Jesus ikke en gud nummer to, men den som den ene Gud åpenbarer seg i. Men en annen sak er at det er Kristi person som er en åpenbaring av Gud, og dyrkelsen av Jesus Kristus er derfor nettopp ikke en dyrkelse av selve farsmotivet. Troen på Jesus Kristus er ikke tro på en gudsidé som kan sammenlignes med andre ideer og eventuelt sees som et utviklingsresultat av dem. Det er Kristi person som er  troens  grunn, og det vil si at troen hverken kan bli legitimert eller motbevist ved en henvisning til utviklingshistoriske sammenhenger.