Oppstandelsesdogmet – kirkens prekære postulat

i

”Oppstandelsen er sannelig et mysterium”. Dette ble forkynt over to helsider i Dagbladet påskeaften. Men i bekjennelsen til Jesu oppstandelse taler ikke kirken om noe mysterium. I utvetydige, klare ord gjør den krav på å beskrive og bevitne en konkret, historisk-faktisk hendelse: et unikt brudd på en ellers urokkelig  naturlov. Betegnelsen av ”oppstandelsen” som et ”mysterium” er sekundær og ble lansert av oldtidens kjetterske gnostikere. I moderne kristen teologi brukes den til å beskytte dogmet mot nærgående gransking: et ”mysterium” unndrar seg kritikk.

Men kritikk av oppstandelsens teologi er i vår tid en livsnødvendighet, fordi den befinner seg i en svært alvorlig konflikt med en opplyst, humanistisk kulturs etiske og rettslige grunnsetninger. Dogmets hensikt er jo forutsetningen om at den oppstandne skal ”komme igjen for å dømme levende og døde”. Vi må fastslå at deler av Jesu lære og adferd rommer store etiske og sosiale verdier som er blitt en del av vår kultur. Men like fullt må vi konstatere at den er preget av et verdensbilde, en historieoppfatning og et samfunns- og menneskesyn som gjør den helt uegnet som rettsgrunnlag for domsavsigelser. En tenkt rettergang med den nytestamentlige Jesus som dommer vil komme i skarp konflikt med rettssamfunnets elementære prinsipper. I dag vil den således bli rammet av sentrale normer i Menneskerettighetserklæringen.

Det etisk særlig odiøse og skjebnesvangre ved den domsprofeti kirkens oppstandelsesdogme forutsetter, er dens generelle fornedrelse av menneskeverdet til det ”vantro”, ikke-kristne menneske, hvor Jesu jødiske landsmenn – i Augustana også ”muhammedanerne” – utpekes spesielt. Jeg sikter bl.a. til ordene om at de som ikke aksepterer Messias-pretendentens krav på kongeverdighet, skal utryddes, at ”rikets barn” (jødene) skal ”kastes ut i mørket utenfor”, at ”byer” som ikke har vist interesse for Jesu eller apostlenes budskap, skal ødelegges og deres innbyggere styrtes i ”dødsriket”, at ”jødene” som ”ikke tror” på ham, har ”djevelen til far”, i samsvar med at ”den som ikke tror, er allerede dømt” (Luk. kap. 19, Matt. 8, 10 og 11, Joh. 3 og 8). De kristne kirkers autorisering av dette som ”Guds eget ord” uttalt av hans ”oppstandne sønn”, har i mer enn sytten hundre år motivert europeerne til jødeforfølgelser og folkemord.

Oppstandelsesdogmet er ikke et mysterium eller spørsmål om tro

Fordi oppstandelsesdogmet ikke gjelder et ”mysterium”, er det heller  ikke et spørsmål om ”tro”. Det er en påstand av historisk-faktisk art, som kirkens  vitenskapelig forpliktede presteskoler har bevisbyrden  for. For en årrekke siden minnet jeg dem om dette i et ”Memorandum til de teologiske fakulteter”, som de i offisielle uttalelser har forsikret at de vil besvare. Etter gjengivelse av skriftets hovedpunkter, hvor jeg avmystifiserer ”oppstandelsen”, bekreftet Dagbladet dette slik: ”Teologene lover å svare Edwien”. Hvorfor lar svaret, tross gjentatte påminnelser, stadig vente på seg? Overfor et dogme med så vidtrekkende og skjebnesvangre konsekvenser, har fakultetene et tungt ansvar, dersom deres kandidater i kirkens tjeneste villeder dens medlemmer og menigheter med å fremstille som faktum noe som ikke er sant.  

Uten å stanse opp ved en konstruert mystifikasjon, må derfor teologien om at Jesus var (og er) et fysisk og psykisk overmenneske hevet over naturens lovmessighet, finne seg i å bli behandlet og gransket som det den er: et historisk-vitenskapelig forskningsobjekt. De av oss som er dogmets kritikere, har ikke bevisbyrden. Men de som har den, laster den ustanselig på oss. Etter å ha påtatt meg motbevis-byrden, har jeg gått inn i problemet på bredt grunnlag, først i en idehistorisk, deretter en dogmekritisk analyse av denne teologien, og trukket følgende, eneste mulige, vitenskapelig forsvarlige konklusjon:

Noen ”oppstandelse” i begrepets språklig normale og konfesjonelle betydning har ikke funnet sted, og noe ”mysterium” utover religions-psykologiens legitime område foreligger ikke.

”Den tomme grav beviser ingen ting”, heter det i Dagbladets påskeartikkel om ”mysteriet”. Jo, den beviser naturligvis at hovedproblemet er enkelt og trivielt  og ikke har noe mysteriøst ved seg. At graven var tom beviser at hvis dette kan gis en mer sannsynlig og naturlig forklaring enn at Jesus har brutt en fundamental fysiologisk naturlov, så må kirken oppgi sitt dogme om oppstandelsen. Så bristende skjørt er grunnlaget. Her vil jeg sende en vennlig tanke til særlig evangelistene Markus og Johannes, som ufrivillig kom til å gi en overbevisende forklaring på hvorfor graven var tom: Den var ment å brukes midlertidig. (Påpekt av bl.a. den jødiske historiker Joseph Klausner i 1907). Som følge av tidsnød pga. sabbaten måtte Josef fra Arimatea og hans venn Nikodemus utsette en begravelse etter jødisk ritual. Etter sabbaten kom kvinnene til graven om morgenen for å fullføre det forsømte. Hvorfor fant de fant graven åpen og tom? Fordi Josef og hans venn natten før hadde flyttet avdøde til et hensiktsmessig gravsted og besørget det kvinnene trodde var forsømt: en forskriftsmessig begravelse. Hvorfor om natten? Fordi de behandlet blasfemikeren fra Nazareth på en respektfull måte,  men ”i hemmelighet fordi de var redde for jødene” (Joh. 19:38 og 42, jf. Mk. 15:47 og 16:1).

Hvem kan bestride denne nærliggende forklarings vitenskapelige holdbarhet? Og dermed dens sannhet – kontra dogmets postulat? Må ikke kirkens teologiske lærestoler nå se seg forpliktet til å innrømme ex cathedra at den overbyr enhver forestilling om brudd på en – hvilken som helst – naturlov ?

Ref.  Andreas Edwien: ”Idékampen i det bibelske gudsbildet. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys” (1958), ”Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser” (5. oppl. 1995), ”Memorandum til de teologiske fakulteter” (1962-2006), ”Jesus i konflikt med menneskerettighetene” (1979-2006).


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *