Øst-vest-konflikten og den farlige dualismen

Innledning

Øst-vest-konflikten – en konflikt som omfatter omtrent alle folkene innenfor den kristne kulturkrets: Nesten en milliard mennesker står dypt og alvorlig splittet – rustet til tennene, klar til å knuse og utslette hverandre … Mennesker som i 30 til 50 generasjoner har hatt den samme religion, og som ifølge sine kirker er døpt til å være barn av den samme guden. Vi står overfor den farligste konflikt ikke bare i europeernes, men i hele menneskehetens historie.

Hvordan er vi mennesker – vi såkalte «kristne» – kommet opp i denne absurde situasjon? Hva kan vi gjøre for å få dempet ned motsetningene og bringe konflikten til opphør? De etiske spørsmålene som denne konflikten reiser, har jeg en gang betegnet som så fundamentale at de bør stå i sentrum for all debatt om etikk og religion, kultur og politikk i vår tid.

For selvfølgelig er dette først og fremst et rent etisk problem, at disse to veldig militær-organiserte folkegrupper står mot hverandre i den dypeste mistenksomhet, i et forhold preget av en blanding av frykt og hat, men hvor hatet vel fortrinnsvis retter seg gjensidig mot motpartens politiske ledere. Her står de – den kristne kulturs folk – rede til å utslette hverandre, ikke én gang, men 40 ganger – ja, noen skal nå ha regnet ut at det i dag kan gjøres 100 ganger – altså til å begå en gjensidig forbrytelse som i omfang og heslighet vil sakne ethvert sidestykke i verdenshistorien. – Denne situasjonen er så forrykt, så sinnssvak, så vanærende for oss, at vi – så lenge den fortsetter – aldri må holde opp å spørre, og søke svar på: Hva er det som har bragt oss opp i dette? Hva er årsaken til at vi kollektivt har vist oss i stand til å demonstrere denne ekstreme mangel på respekt for hverandres liv og menneskeverd? Hva har bragt oss til selvmorders rand?

Disse to folkegruppene på den nordlige halvkule har altså hatt noe så vesentlig for sitt liv, sin kultur og sin historie, felles, som religionen. Derfor er det nærliggende å anta at vi her finner en nøkkel til konflikten. I 1000 år har altså alle disse folk trodd på en teologi, en påstått åpenbaring som en flokk geskjeftige misjonærer fra det fallende Romerriket klarte å påtvinge oss, dvs. under våre forfedre, under forferdelige trusler på deres evige liv og velferd. En teologi som fortalte at det der oppe i stjernehimmelen tronet én eneste allmektig verdensgud som regjerte med vold og krig mot fiender og vantro, en gud som ikke tålte noen annen gud ved sin side, og som derfor hadde sendt en representant med alle fullmakter til jorden i menneskeskikkelse for å realisere dette sitt krav på enevelde. Som enevoldshersker forlangte han at alle skulle bøye seg i tro og lydighet for denne representant som man utga for å være hans sønn. Hvis de gjorde det, skulle de få alle sine synder tilgitt og var sikret et evig liv – ikke på denne jord, i dens jammerdal hvor Satan og hans onde ånder hersket – men i de himmelske boliger hos guden og hans sønn. Mens alle som ikke bøyde seg for denne eneste frelsende teologien, skulle lide en skjebne like forferdelig som de troendes ville bli behagelig og gledelig.

Med andre ord: ikke noe fredens budskap for menneskene og deres liv på jorden, men en religion grunnlagt på og preget av vold og trusler om vold. Ja, på vold uten enhver grense i trusselen om den evige straff, «tortur uten ende» – som den fremdeles lyder i den norske statskirkes lovbestemte bekjennelse.

Den eneste sanne gud var en høyst sammensatt personlighet, som opprinnelig besto av en rekke forskjellige guder fra oldtidens brokete mytologi, guder som ble presset sammen i et dogme om at det bare eksisterte én gud. Derfor ble denne guden slett ikke bare verdens og menneskenes skaper og livets gode oppholder, slik han opptrådte i det 1. kapittelet i Moseboken, men han ble også i høy grad – som i syndefloden – verdensødelegger, og han ble som historiens herre, også krigfører, voldsmann og massemorder. Det ulykksalige dogme om at det bare eksisterte én gud, ble altså til én gud med mange, til dels fryktinngytende hoder, som gjør våre gamle eventyrtroll til rene solskinnsbarn. Og her skal vi merke oss at ett av disse hodene er Satan. Den onde, personlige makt Djevelen, er en del av det kristne gudsbegrepet, i bibelsk mytologi oppfattet som en – skjønt den mest vanartige – av gudens sønner.
Allerede i denne forestilling er det god grunn til å søke forklaringen på at Europas folk i kristendommens siste årtusen har vært langt mer krigerske enn andre folk, og at de til sist er blitt verdenshistoriens verste militariser, med sine atomkrigstrusler. Etter at de med jevne mellomrom har vært opptatt med å slå hverandre i hjel og med å føre erobrings- og misjonskriger mot de såkalte hedninger, fordi deres gud som verdenes eneste jo ikke tålte andre guder ved sin side, sitter europeerne og amerikanerne i dag som duknakkede tåper bak sine enorme bombestabler og truer med å utslette resultatet av naturens møysommelige skaperverk gjennom millioner av år.
Spør vi hva som er det mest skjebnesvangre hovedelement i denne religionen, så må svaret bli: dualismen. Først og fremst som en forestilling om en god og en ond personlig makt. Dette har skapt forestillingen om en hinsidig verden for de kristnes og frelstes evige liv hos guden i de himmelske boliger, stilt i motsetning både til sitt motstykke i menneskenes besværlige og elendige liv på jorden og under Satans herredømme – og til de fordømte sjelers pinefulle tilværelse i helvete.

Med denne lære lot europeerne sine kirker indoktrinere seg til å betrakte jorden som et svært dårlig oppholdssted for menneskene, sammenliknet med det som ventet de utvalgte i det hinsidige. Teologene og deres nytestamentlige autoriteter stilte ikke noe bedre liv på denne jord i utsikt, Guds rike var ikke av denne verden, som tvert om gikk med hastige skritt mot sin undergang gjennom nød, krig og katastrofe. Har vi noen som helst grunn til å forundre oss over at en folkegruppe som gjennom generasjoner har fått denne livs- og verdensoppfatning presset inn i sine barnesinn – omsider er endt opp i sin histories farligste innbyrdes splittelse?

Kristendomskritikk

Som dere hører: jeg fornekter ikke min sterkt kritiske holdning til kristendommen. Og la meg i denne forbindelse si litt generelt om kristendomskritikken og dens nødvendighet. Det er jo slik at kristendommen for en stor del fremdeles i den grad er gulv, vegger og tak i vår kultur, at ethvert livssyn som i dette miljø avviker fra kristendommen, simpelthen er nødt til å definere seg i forhold til denne religionen, hvis man vil sikre seg i å bli forstått.
At humanismen og human-etikken derfor må markere seg negativt overfor kristendommen, er da vanligvis en dyd av nødvendighet. Gjør den ikke det vil det humanistiske livssyn miste sine konturer, sin profil og forsvinne i den språklige tåkeverden som enten kaller seg «kristen humanisme» eller sidestiller ordene «kristen» og «humanistisk». Inntil vi har klart å frigjøre humanismens begrep fra kristendommens begrep så grundig at enhver forveksling er umuliggjort, og så grundig at motparten selv velger å holde opp med å snakke om «kristen humanisme», vil altså humanismen være nødt til å stå for en helt bevisst kristendomskritikk. I et samfunn hvor kristendommen fremdeles er en dominerende ideologi, vil kulturkritikk, samfunnskritikk og religionskritikk være forskjellige betegnelser for samme sak.

Med andre ord: kristendomskritikk er i vår situasjon simpelthen ensbetydende med kulturell selvkritikk, og følgelig like nødvendig som all annen selvkritikk. Samtidig betrakter jeg kritikken av kristendommen som like nødvendig som kritikk av enhver totalitær og autoritær ideologi, ja, som selve den prinsipielle ideologikritikk i vår kultur, fordi jeg anser kristendommen for å stå helt sentralt når vi spør etter opphavet til noen av de verste totalitære ismer i Europas historie i vårt århundre: til hitlerismen og stalinismen.
Ja, med visse reservasjoner befinner vi humanister og human-etikere oss – overfor vår fremdeles ganske totalitære offentlige ideologi, kristendommen – i en situasjon ikke ulik den som de opposisjonelle i totalitære stater står i, selv om vi i vårt land naturligvis holder klart den forskjell at man ikke lenger stopper oss med bål, fengsel og tortur.

De som finner kristendomskritikken upassende eller uanstendig, betrakter enten kristendommen som en absolutt uangripelig kulturbærer hevet over kritikk, eller man synes å gå ut fra at kristendommen ikke er annet enn en subjektiv, personlig tro som en del mennesker stadig bygger sitt liv på og som gir dem en trygghet i tilværelsen – ja, det påstås endog at den gir dem bedre helse – en tro som de bør få ha i fred for oss andre, dvs. at kritikk av kristendommen da nærmest blir sett på som en upassende innblanding i de troendes privatliv.
Hvis det hadde forholdt seg slik, skulle jeg være den første til å innstille kampen. Men slik er det som kjent slett ikke. Kristendommen er stadig «statens offentlige religion». Vi står stadig overfor en ideologi som ikke har oppgitt sitt krav på å herske diktatorisk over menneskesjelene, og den er stadig enten statsautorisert eller offentlig privilegert i de aller fleste land i Vesten. Og fordi slike offentlige, statlige ideologier er og blir uforenlige med sant demokrati, bør vi simpelthen betrakte kritikken av dem også som en demokratisk samfunnsplikt.

Men dette var egentlig en digresjon. Jeg har allerede tilkjennegitt (disse generelle betraktninger en tilstrekkelig forklaring på at) å anse kritikk for å være en bydende nødvendighet i vår tid. Et gudsbegrep, et menneskesyn og en historieoppfatning som står sentralt i det årsakskompleks som i dag har bragt den kristne verdens folk til randen av selvmord og selvutslettelse, er en fullt reell trussel som i vår tid daglig henger over våre hoder. Det er mitt hovedtema.

Dualismen

Og som jeg har antydet tydelig nok, er det da ikke til å unngå at et hovedbegrep i dette tema må bli dualismen. Dette fremmedordet er sikkert ikke fremmed for noen her. Men jeg skal gi en nærmere definisjon når det gjelder min bruk av det.

Fremmedordboken sier at den filosofiske betydning av ordet er en «oppfatning som regner med to motsatte, uforenlige prinsipper innenfor et foreteelsesområde» eller «en verdensanskuelse som går ut fra to skarpt atskilte prinsipper». Videre at den ifølge den teologiske definisjonen er «antakelse av to guddomsvesener, et godt og et ondt».
Den dualismen jeg særlig skal ta for meg her er den sistnevnte, altså den teologiske, eller som vi også kan kalle den: den mytologiske dualismen. Men det er grunn til å påpeke at den filosofiske dualismen som taler om en verdensanskuelse ut fra to skarpt atskilte prinsipper må anses å være beslektet / avledet av den mytologiske og teologiske.

Forskjellen er den at den teologiske dualismen er personifisert, dvs. den hevder at det gode og det onder er personer: den gode og den onde, / gud og djevel. Den mytologisk-teologiske dualismen har spilt en enorm rolle i Europas historie, og den gjør det fremdeles. Og denne «ismen» – den personifiserte dualisme – vil jeg betegne ikke bare som farlig, men som den farligste av alle ismer. Den har i vår tid krav på større oppmerksomhet enn noensinne. Den er farlig fordi den er falsk, og bygger på en illusjon. Den er den farligste fordi den går igjen som hovedelementet i alle totalitære og autoritære «ismer» og ideologier. Og fordi den er hovedelementet i militarismen.

Det som karakteriserer forholdet mellom partene i dualismen, må vi betegne som en permanent krigstilstand. Den gode og den onde personlige makt, det gode og onde vesen, guden og djevelen, vil – det følger av den personifiserte dualismens karakter – alltid strebe etter å ødelegge og utslette hverandre. Som personer med full bevissthet, forutsettes den gode og den onde makt knyttet til – eller å ha evne til å knytte seg til – fysiske organismer, til legemer, altså til å inkarnere seg. Derfor vil den gode og den onde makt, guden og djevelen – inkarnert i det gode og det onde menneske, det gode og det onde folk, den gode og den onde stat, det gode og det onde samfunnssystem, den gode og den onde ideologi og deres respektive tilhengere – alltid befinne seg i en militaristisk beredskapstilstand overfor hverandre, begge i bevisstheten om at den andre part er den absolutte, uforsonlige, onde motstander, hvis tilintetgjørelse og utslettelse derfor er den eneste form for «fred» som kan avløse krigstilstanden. Denne mytologiske dualismen har i avgjørende grad behersket de europeiske folks liv i de siste tusen til femten hundre år, fordi den har vært et grunnleggende element i kristendommen. Korstog mot hedninger, forfølgelse av kjettere, vantro, hekser og jøder og utallige innbyrdes kriger har vært preget av denne «ismen». Den har gjort europeerne mer krigerske enn andre folkegrupper, mer intolerante, mer hovmodige, mer tilbøyelige til vold. Og i dag spiller denne dualismen hovedrollen i historiens farligste splittelse av folkene innenfor den kristne kulturkrets.

Jeg vil betegne den personifiserte dualismen som en ideologisk sykdom, som først og fremst preger to av verdensreligionene, kristendommen og islam. I den form den har fått i disse to religionene, har den utvilsomt sin hovedopprinnelse i gammelpersisk mytologi – hvor den persiske profeten Zaratustra later til å ha spilt en viktig rolle. Herfra fikk den, under stor-perserriket, innflytelse på visse deler av oldtidens jødedom – men i mindre grad på selve jødedommen som sådan, fordi den gammeltestamentlige monoteisme ikke tillater noen dualisme. Men fra dualistiske sekter i antikkens jødedom satte den et fundamentalt preg på læren til to personer som ble stiftere av verdensreligioner: Jesus framfor alt, og dernest – etter påvirkning fra jødekristne sekter – Muhammed.

Sterkest har dualismen preget kristendommen, ved at den der ga seg utslag i den ekstreme læren om at et menneske – Jesus – i rollen som ideologisk partifører ble erklært identisk med «Gud», dvs. med verdens eneste gud. Det er denne dualismen i Europas religion og den bedragerske virkelighetsoppfatning den er uttrykk for, som er blitt vår ulykke og som i dag har ført oss til kanten av stupet.

Kristendommen og dens dualisme er på en akutt måte blitt farlig for vår eksistens, fordi den er et vesentlig element i øst-vest-konflikten. Denne konflikten har som vi vet, sitt nærmeste konkrete utgangspunkt i den russiske revolusjon, i kampen mellom ortodokse ideologier: den herskende klasses statskirkelige teisme kontra de sosialt undertrykte klassers kommunistiske ateisme. Som internasjonal konflikt har den forsterket sin karakter av religionskamp mellom kristendom og kommunisme. Særlig i USA – men også andre vestlige land – prøver i stigende grad å gripe til kristendommen for å identifisere seg ideologisk overfor den ateistiske øst-kommunismen.

Som ett av mange avslørende symptomer på denne farlige utvikling nevner jeg at USAs regjering for noen år siden døpte en av sine atomubåter for «The Corpus Christi» – Kristi legeme. Dermed symboliserer man faktisk kristendommens hovedpersoner i det treenige gudsbegrepet i den rent fysiske, militære utslettelsestrussel mot den ateistiske motpart. Et tegn på bl.a. at de siste rester av åndsliv er i ferd med å forlate kristendommen.
Dette røper at den uforsonlighet, den tidels hatefulle holdning og den dype mistenksomhet som kan prege hovedaktørene i øst-vest-konflikten – den har sin dypeste rot i kristendommens dualisme, i forestillingen om at det pågår en verdenskamp mellom en ond og en god makt. Mer og mindre bevisst oppfatter man det slik at denne onde og gode makt i vår tid har personifisert seg i disse to motstående folkegrupper, i det man gjensidig identifiserer seg selv med den gode og motparten med den onde.

På vestkantmaktenes side med USA som den dominerende makt, framtrer i stigende grad kristendommen og gudstroen som den gode ideologi og den kristne kirkegjenger som det gode menneske, som står i motsetning til den onde og fiendtlige ideologi: kommunismen, og til kommunisten og ateisten som det onde menneske.

På den annen side består kommunismens dualisme i at kapitalismen er det slette system og dens forbundsfelle, religionen og den dårlige ideologi, og følgelig kapitalisten og teologen det dårlige menneske, mens sosialismen eller kommunismen er den gode ideologi og proletaren, arbeideren og sosialisten det gode menneske.

Selv om kommunismen naturlig nok preges av en mer filosofisk dualisme til forskjell fra kristendommen, så er det ingen tvil om at denne har sin rot i kristendommens teologiske dualisme. Læren om at kapitalisten som (ved teologens hjelp) undertrykker og utbytter proletaren og arbeideren, og som ved revolusjonen skal straffes, kastes ut i mørket utenfor til gråt og tenners gnissel, slik at han kan få føle gjengjeld for den elendighet han har påført sin fattige landsmann, er i de kommunistiske land utvilsomt dypt inspirert av kristendommens mytologi, særlig slik den forekommer i fortellingen om den rike mann og Lasarus. Men altså med den vesentlige forskjell at den konservative og pessimistiske kristendom avviser tanken på noen forandring og forbedring av denne verden. Kirken og den rike overklasse har derfor i høy grad så å si levd på forutsetningen om jordelivets permanente elendighet for alle Lasarusene og deres tålmodige resignasjon under den illusoriske venting på oppstandelsens revolusjon hinsides død og grav.

De sosialt undertrykte klasser og proletarer i øst som forente seg i det kommunistiske parti, oppdaget til slutt blendverket og bedrageriet ved kirkens løfter om lønn og straff i en hinsidig verden. Da de derfor tok oppgjøret i sin egen hånd, ble det også et oppgjør med kirkens, dens teologi og teologer, som hadde stått på den rike manns side. Og slik framkalte den ortodokse kirke sin ideologiske parallell og sin ortodokse motsetning. Som så ofte viste det seg at ortodoksi avler mot-ortodoksi: den rettroende teisme skapte en like rettroende ateisme.

Kristendom – kommunisme – humanisme

La oss se litt nærmere på slektskapet mellom kristendommen og kommunismen i deres ortodokse utgaver – og på forholdet til humanismen.
På den positive siden kan en si det slik at det som er en sosial-etisk tendens i kristendommen, er blitt et sosial-etisk program i kommunismen. Men ellers preges begge av sekterismens krav om ideologisk rettroenhet.

Som dualistiske ideologier skjelner både kristendommen og kommunismen derfor skarpt mellom tilhengere og motstandere. De er totalitære – og følgelig anti-pluralistiske – ved at de begge streber etter å realisere ett-parti-systemet. De har ingen plass for andre ideologier og livssyn ved siden av seg, ettersom begge er ute etter å gjøre alle til sine disipler. De er begge revolusjonære, kristendommen på en så overspent, voldsom og totalitær måte at den tar sikte på ødeleggelse av hele jordkloden i et bloddryppende ragnarokk for å kunne virkeliggjøre sitt gudsrike. Kommunismen er ut fra selve sitt grunnsyn langt mer moderat og nøyer seg med å ville omstyrte det bestående klassesamfunn til fordel for et klasseløst idealsamfunn. Kommunismen må derfor ta sikte på at livet på jorden skal gå videre, noe som jo tross alt er mer betryggende i vår atombombetid enn kristendommens undergangs- og dommedagsteologi.

Men både kristendommen og kommunismen – fremdeles i de ortodokse utgaver – truer med å kaste den opposisjonelle og vantro «ut i mørket utenfor», og her er kristendommens ekstreme trusler det opprinnelige og helvete derfor konsentrasjonsleirens forbilde. Begge ideologier dyrker ufeilbarlige autoriteter, kristendommens Jesus og Paulus har sine paralleller i kommunismens Marx og Lenin.

Vi møter altså dualismen i alle disse hovedtrekk, men i den originale og absolutte form i kristendommen, i sin avledete og relative form i kommunismen. Kristendommens dualisme er absolutt, simpelthen fordi den avskriver livet på jorden som egentlig verdiløst i forhold til tilværelsen i Guds rike: bare det evige, hinsidige liv har virkelig verdi. Kommunismen tillegger altså til gjengjeld livet på jorden absolutt verdi, men en verdi som bare kan realiseres ved å fjerne de antatt dårlige ideologier, de kapitalistiske og borgerlige institusjoner og personer. Sitt mest brutale perspektiv har dualismen allikevel i kristendommen fordi den forutsetter det onde og det gode som evigvarende motsetninger. Både Gud og Satan og derfor også det gode og det onde mennesket antas å eksistere evig og skal derfor ha henholdsvis evig liv og evig straff. Kommunismen regner derimot med å ha overvunnet dualismen når det klasseløse samfunn på jorden er virkeliggjort.

Hvorledes forholder så humanismen seg til disse ideologier: Noe vesentlig har de felles: de sosial-etiske og human-etiske elementer som er koblet sammen med kristendommens teologi og som har røtter langt tilbake – før kristendommens oppkomst – faller sammen med hovedinnholdet i humanismen og som også har vært en avgjørende inspirasjonskilde for kommunismen.

Men ellers skiller humanismen seg klart fra både kristendommen og kommunismen på alle de punkter jeg har nevnt. Framfor alt fordi humanismen ikke er dualistisk, men monistisk i sitt syn på verden og mennesket. Det vil først og fremst si at den avviser personifikasjonen av det onde og det gode, inndeler derfor ikke menneskene i ideologiens tilhengere og motstandere, i frelste og fortapte, troende og vantro, gode og onde, men skjelner mellom gode og dårlige, positive og negative egenskaper i det enkelte menneske, i det enkelte samfunnssystem. Humanismen bestrider at godt og ondt kan personifiseres. Langt mer vil den betrakte forholdet mellom godt og ondt som et forhold mellom lys og mørke, hvor lyset er uttrykk for den aktive energi, og hvor derfor mørket må vike i samme forhold som denne energien får utfolde seg.

Humanismen er derfor ikke autoritær, men spiritual, den har ingen ufeilbarlige autoriteter, altså ingen overmennesker hvis lære krever underordning og lydighet. Humanisme og demokrati er derfor uatskillelige begreper.

 

HEF trykket et utdrag i etterkant av foredraget under tittelen: “Kristendomskritikken som vår kulturs selvkritikk”. Se utdraget her.

  • Kategori: Dualisme
  • Kategori: Kristendommens voldsideologi
  • Kategori: Militarisme
  • Stikkord: Krig-fred

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    two × 3 =