Religionskritikk og debattundertrykkelse

I sin bok «Norsk livssynsdebatt i hundre år» (1988) påpeker historikeren Per M. Aadnanes at det her til lands foregår «eit slag debattundertrykkjande maktspel» overfor seriøs og aktuell kristendomskritikk med nye synsvinkler. Denne undertrykkelsen, som jeg skal komme tilbake til, gjør det nødvendig stadig å gjenta kritikken. Maktspillet må avsløres og brytes.

I. Det er denne gjentakelsen av kritikken Knut Aksnes besværer seg over i sitt innlegg «Edwien i reprise» (Humanist nr. 2-91). De kristne teologers daglige «repriser» (her til lands i tusen år) har han ingen innvendinger mot. Det er meg som har opptrådt som kristendomskritiker «i over tredve år». En god grunn til å fortsette med det er den holdningen hans innlegg representerer. Det er en «apologetisk reprise» av velkjent type som demonstrativt ignorerer kritikkens hovedteser og argumenter, og tillegger kritikeren tøvete synspunkter. (Som når K. A. insinuerer at jeg skulle anse visse indianerstammers kannibalisme som «et resultat av kristen tankegang». Det må i så fall gjelde den eventuell appetitt på kristne misjonærer).

Fra det ene nr. av Humanist til det neste har K. A. «glemt» – og prøver en totalavsporing fra – min klart formulerte problemstilling. Jeg presiserte den slik: «La meg sterkt understreke at jeg her ikke spør generelt om årsakene til militære rustninger og krig. Men: Hvorfor er vi kristne kulturfolk i så måte blitt historiens verste». Jeg minnet om at vi europeere etter mer enn femti generasjoners kristentro har bragt oss selv til selvmordets – og kanskje hele menneskeheten til utslettelsens rand: To verdenskriger sammen med stalinismens og hitlerismens voldseksesser endte i atomkrigstruslens hysteri, som lett kunne ført til en katastrofe for selve Jordens liv. Det er en prestasjon av Aksnes å ignorere denne galskap. Kjenner han til noen annen folkegruppe som har oppført seg slik?

Jeg påpekte en viktig grunn (blant flere) til at den krigs-, volds- og destruksjonsmentalitet som foreligger i kristendommens teologi og historieoppfatning, er mer farlig og skadelig enn liknende elementer i andre religioner: Kristendommen knytter på en skjebnesvanger måte sitt gudsbilde med disse primitive, sekteriske og barbariske trekk sterkt til mennesket i et familiært forhold. 

Seriøs interesse for temaet burde også gitt K. A. en viss innsikt i dette gudsbildes opprinnelse, utvikling og påvirkning fra andre oldtidsreligioner. Både assyrisk, babylonsk og persisk krigs- og voldsteologi ble på slagmarken konfrontert med de gamle israelitters nasjonalgud, med den følge at dens voldselementer i høy grad inngår i Bibelens og dermed vårt eget statsautoriserte gudsbegrep. Kristendommens bakgrunn for og nære slektskap med Islam påpekte jeg også (jfr. pave Johs. Paul II i 1989: «Kristne og muslimer tror på den samme gud»). At Saddam Hussein har oldtidens imperialistiske herskere – «beryktet for sin grusomhet» – som sine idealer, bør ikke være mer merkverdig for K. A. enn det faktum at disse i vår «offentlige religion» opptrer og praktiserer sin grusomhet som «Guds redskaper».

II. Er så noen i tvil om hvorfor det er nødvendig stadig å måtte gjenta kritikken mot de volsteologiske uhumskhetene i vår «offentlige religion»? Tror noen at de er «utdebatterte»? Kirkens teologer har en klar demokratisk plikt til å gjøre kjent hva de er i stand til å svare på kritikken. De saboterer denne plikt. Det kan gis en lang rekke eksempler på deres frykt for å komme opp i offentlige debatter om disse fundamentale etiske spørsmål. Her skal jeg bare nevne en episode fra Sørlandet, siden den har nær sammenheng med min artikkel om vårt tema i Humanist nr. 1-91. Som nevnt er konsentratet av mitt innledningsforedrag på et HEF-møte i Kristiansand. En kjent teolog (lærer ved Menighetsfakultetet) hadde tilsagt sin medvirkning som mot innleder. Det var altså duket for debatt (etter at et par hundre skriveføre teologer hadde avslått å svare på utfordringen i min bok «Er kristendommen en fare for verdensfreden?». Som VG kommenterte: «Slike spørsmål tier man helst med i det gode selskap»).

Denne teologen ga inntrykk av å ta oppgaven alvorlig (om enn på en uventet måte) i det han ønsket – og fikk – omtrent et års forberedelsestid. Men på talerstolen røpet han at han (etter konferanse med sine kolleger ved MF) hadde valgt å ikke beskjeftige seg med møtets tema! Dermed ble en fullsatt tilhørersal snytt for det annonserte tema, og Fædrelandsvennens referent kommenterte: «Hvis Human-Etisk Forbund hadde krevd inngangspenger av de som kom for å høre duellen, burde han» (dvs. den teologiske mot innleder) «betalt dem pengene tilbake. Han brukte tre minutter på det annonserte emnet». En møtedeltaker skrev at han «ikke på et eneste punkt» svarte på utfordrerens innledningsforedrag.

Fædrelandsvennen er distriktets monopolavis, sterkt kristelig og kirkelig orientert med et teologisk team i redaksjonen som åpenbart har både vilje og makt til å opprettholde landsdelens religiøse ensretting. Med skjermet plass kom man den nødsendte teolog til unnsetning med en større artikkel om «Debattmøtet i Human-Etisk Forbund», ugjenkjennelig presentert som hans innlegg på møtet i «en noe bearbeidet utgave». Kulturredaktøren trådte beskyttende til med sin hale: «Debatten anses avsluttet». (Den rakk ikke å begynne). Innholdet var en påstått gjengivelse av mine synspunkter hvor det ikke var mulig å skjelne referat fra polemikk, for øvrig tradisjonell kristenforkynnelse. En rekke til dels grove sitatfeil og villedende generaliseringer berøvet meg så megen seriøsitet at jeg i alle fall måtte benytte min ubestridelige rett til å korrigere. Men Fædrelandsvennen nektet meg hardnakket enhver kommentar, enhver form for beriktigelse.

Det er sjelden statskirkens teologer på denne måte blottstiller uviljen mot og frykten for debatt og konfrontasjon med aktuell religionskritikk. Øyensynlig er det også få aviser som i den grad styres av kirkens og de kristne organisasjoners interesser at de må gripe til drastiske brudd på en presse-etisk grunnsetning for å beskytte deres teologer mot kritikk og debatt. Allikevel er det god grunn til å hevde at dagens norske kirke og dens teologer i høy grad lever av at både presse og kringkasting gjør det mulig for dem å praktisere det som er blitt deres første apologetiske bud: Du skal ikke svare på seriøs og brysom kristendomskritikk.

  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk
  • Stikkord: Debattmøtet i Kristiansand

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    twenty − 12 =