Av Andreas Edwien

Denne artikkelen ble publisert under pseudonymet Johannes André i Dagbladet 28. mai 1948.


(Det er en direktelenke til artikkelen i Dagbladets arkiv nederst på denne nettsiden, men Dagbladet har senere plassert artikkelen bak betalingsmur, slik at man må være abonnent hos Dagbladet for å få tilgang til artikkelkopien der.)


Vi reagerte spontant og omsvøpsløst mot diktaturstatens barbari, mot konsentrasjonsleirenes jordiske helvete. Vi fatter avskyresolusjoner mot vold og grusomheter, mot meningstvang og trusler.

Og dog: Vi har et lik i vår egen last!

Vi hater terror og tortur, vi vil frihet til å tro, tenke og vite. Vi vil godhet og tillit, vi vil frihet fra nød, frihet fra frykt!

Og allikevel: Vi seiler selv med lik i lasten!

Der er en skamplett på vår kultur!

Vi får ikke så lett øye på den, faller merkelig nok vanskelig på den tanke at den overhode har noe med vår kultur å gjøre. Den er stadig nesten et tabu i kulturdebatten, det kretses omkring den som katten om de varme grøten, men den definitive avskyresolusjon er ennå ikke fattet.

I dag er grunnen vel opparbeidet. Alt er forberedt – til å si nei: 

til barbariet i enhver form!  Så la oss i guds navn vaske vekk skampletten på vår åndskultur:

Det kristne dogme om den hinsidige helvetesstraff.

Det hjelper ikke at liberale teologer og kanskje oxfordkristne påstår: Det er vi ferdige med. – De narrer seg selv. Vi er ikke ferdige med det !

I tusenvis av skolestuer landet rundt preges dag etter dag denne barbariske forestilling i små menneskesinn. Hver eneste »gudstjeneste» er farget av dens forpinte dysterhet. Den er vår religions kreftsyke lem, dens dødbringende »pæl i kjødet».

Vi skal reagere mot barbariet, i enhver form! Vi skal vende det ryggen, hvordan og hvor det enn opptrer.

Vi vil frihet fra frykt. Så må vi i humanitetens  og frihetens navn rense vår høyeste ideologi for denne fryktens pestkilde.

Jeg nøler ikke med å si: «Sekulariseringens atombombe» er Guds eget middel til å sprenge den!

                                             *

Hvorfra stammer denne djevelske tanke om skaperen som overtorturist? Hvorfra har vi fått denne giftinnsprøyting i vår religion og vår kultur, som sier at det eksisterer en hinsidig konsentrasjonsleir, en »evig pine» med «uslokkelig ild», et «mørke utenfor med gråt og tenners gnissel» – som er det bibelske «evangeliums» egne ord? Hvor ligger opprinnelsen til denne tanke som vil gjøre tilværelsen til et vanvidd, «skapelsen» og historien til et djevelsk skuespill?

Den religionshistoriske forskning kan svare på det. (Hvilket katekismeopplært skolebarn får rede på de resultater den er kommet til?). 

La det først bli slått fast: forestillingen er ikke av jødisk opprinnelse. Dette folk har vært Europas syndebukk siden kristendommen ble født. Vi skal ikke binde flere byrder på dem.

Jødedommens Jahve var en rettferdig gud. Han straffet for å tukte, i håp om å forbedre – ikke for å pine, ikke av ren ondskap. Tanken om en slik «evig straff» for timelig forgåelse måtte for en rettroende jøde stå som en skjendig profanering  av Gud. 

Tiden er forlengst moden for at vi selv erkjenner det  samme.

Tanken om helvetesstraffen beror på en aldeles primitiv oppfatning av det ondes natur. I kristendommen stammer     den også fra et religiøst laverestående folk enn det jødiske: perserne. Fra de iranske profeters apokalyptiske fantasier      for 3000 år siden stammer den livsangst som den dag i dag innpodes i våre barn. 

Dens historiske bevegelse gjennom tidene er tydelig: fra parsismen, som hadde en fullt utviklet lære om en todelt  evighet, paradis og helvete, trengte tanken inn i mindre ortodokse kretser av jødefolket under det persiske verdensrikes  200-årige okkupasjon av Palestina, som opphørte ca. 300 år før Jesus fra Nasaret  ble født. Nettopp fordi disse tankene kom i konflikt med det jødiske gudsbegrep, slo de rot i de deler av folket som var mest mottagelig for fremmede impulser: Således i »hedningenes Galilea» hvor Jesus vokste opp. Forestillingen avsatte seg i apokalyptiske skrifter hvorav en  av de viktigste, Henochs bok, har satt tydelige spor i Jesus fra Nasarets forkynnelse. Således gjenfinnes flere av hans dommedagsbilder her nesten ordrett.

Den dag i dag sprer disse forestillinger som har sin uropprinnelse på det persiske høyland for 30 sekler  siden,   sine skjebnesvangre skygger over europeisk kulturliv, fordi de ulykksaligvis kom til å danne det mørke kompleks av Jesus fra Nasarets barndomsinntrykk. 

Vi skulle »gjengjelde ondt med godt». Vi skulle være     «fullkomne som vår himmelske far». Det lærte den kristne moral oss.

Så blir det i himmelens navn et samvittighetens mektige krav at vi ikke mer tilber en avgud som gjengjelder ondt med tusenfold verre enn ondt! 

Det er kommet flere »hyrdebrev» som i humanitetens navn protesterer mot barbari og grusomheter, mot fysisk og psykisk voldsanvendelse.

Vi må tro at de er forløpere. For det siste store «hyrdebrev» som all verden venter på. 

Det som skal vaske vekk skampletten på vår kultur for godt.

Les artikkelen i Dagbladets arkiv (OBS: tilgang forutsetter abonnement) : http://www.e-pages.dk/dagbladet/28307/5/