I ubestridelig samsvar med vår statskirkelige teologi hevdet en sokneprest nylig i Aftenposten at det bare fins to mulige holdninger til Jesus fra Nazareth: «Enten tror vi på Ham, eller vi tror ikke på Ham». Under tittelen «Velg rett – velg Jesus» advarte han mot å «regne med at det er mange slags trosvalg. Jesus Kristus begrenser trosvalget til å gjelde seg selv». Noe fritt valg er det derfor ikke tale om: «… dommen kommer over den som ikke tror på Jesus». («Ukens preken» 14/10-89).

Er dette holdbart? Kan et slikt troskrav forsvares – etisk, religiøst, historisk? Nei, selvfølgelig ikke. Det dreier seg stadig om å holde for sant bestemte teologiske og historiske postulater om hvem Jesus var. Uansett hva slags «dom» og guddommelig justis det siktes til, er dette ensbetydende med å vurdere – og «dømme» – mennesker og deres verdi etter deres tro, meninger, religion, livssyn. Og det er og blir et klart brudd på et grunnleggende menneskerettslig prinsipp.

Blant de mange av oss som stadig settes under tiltale av dette kirkens enten-eller-krav om «tro på Jesus», er en av historiens fremste og mest samvittighetsfulle Jesus-forskere: Albert Schweitzer. Han ble omtalt i en interessant artikkel i Aftenpostens A-magasin for en tid siden (24/12-88). Under tittelen «Hvem var Jesus?» fremholdt teologen Oskar Skarsaune at Schweitzer «sto fremmed overfor» sider ved Jesu forkynnelse som han anså for å være «helt dominerende hos ham». Det gjaldt «selve nøkkelen» til hans opptreden og forkynnelse: «Jesu intense forventning om verdens snarlige undergang og den påfølgende opprettelse av Guds rike…» Skarsaune påpekte at jeg selv har «fremsatt et lignende Jesus-bilde og en lignende kritikk av kirkens Jesus-tro» som Schweitzer, og han mente tydeligvis at vi begge «avskriver som håpløst antikvert» altfor meget av Jesu forkynnelse, herunder «håpet om Gudsrikets gjennombrudd med frihet og rettferdighet for de undertrykte».

Mens Schweitzer fikk sitt defensorat i en kronikk i Aftenposten av Sigurd Hjelde (17/1 jfr. 24/1-89), får jeg svare for meg selv. La meg da først si at det som må avskrives selvsagt ikke gjelder «håpet om frihet og rettferdighet for de undertrykte». Avskrives som ikke holdbar må derimot – og dette var utvilsomt også Schweitzers mening – den Jesus-tro som tillegger ham følgende enorme og fantastiske betydning, beskrevet slik av en annen statskirkelig sokneprest også i Aftenposten («Ukens preken» 11/11-89):

«Jesus, Menneskesønnen, skal komme igjen til vår jord, og da er verdens historie ferdigskrevet… Livet i denne verden skal ta slutt før Jesus kommer.» Presten tilføyet som vanlig i denne sammenheng, at «dagen og timen for gjenkomsten er det mange som forgjeves har prøvd å regne seg til».

Ja, det har mange forgjeves gjort. Og den i vår religions historie som har begått den aller største feilregning angående ikke bare «dagen og timen» for «gjenkomsten», ikke bare århundret, men endog årtusenet, er mannen fra Nazareth selv. Som enhver prest i vår statskirke vet – særlig etter at Johannes Weiss og Albert Schweitzer fremsatte argumenter som ikke har latt seg gjendrive – trodde Jesus han som «Menneskesønnen» skulle komme igjen «på himmelens skyer» før hans egen generasjon var gått i graven. Pålitelige kilder viser dette klart (eks. Matteus 10:23, 16:28, 24:34), og det stemmer godt med fremtidsforestillinger i Jesu jødiske miljø. Overraskende, som «en tyv om natten», skulle – ifølge Jesus – «Menneskesønnen» komme etter omfattende kriger og foranstalte en global katastrofe som skulle bli verre og mer ødeleggende enn syndfloden og avslutte menneskenes jordiske historie (Matteus 24).

Jesus tok altså radikalt feil. Det gjorde han fordi et meget snevert, mytologisk betinget tidsperspektiv hindret ham og hans samtidige i å tro på muligheten av «denne verdens» utvikling og forbedring. Med Skarsaunes presise gjengivelse av mitt hovedsynspunkt her (hentet fra min bok Dogmet om Jesus. Hvor mannen fra Nazareth tok feil 1965, 4. utgave 1978), innebar dette at «Jesus kombinerte feilaktige forestillinger om en snart forestående verdenskatastrofe med farlige tanker om to «sjeleraser», en ond og en god. Kristendommens feiltakelse er at den har gjort disse forestillinger – forståelige i sin egen tid – til tidløse dogmer gjennom sitt grunndogme om at Jesus var guddommelig og dermed ufeilbarlig».

Bortsett fra slik å påpeke at jeg ser «farlige tanker» i denne teologien som river Jesus løs fra hans samtid, lot Skarsaune problemet ligge. Om det skyldes at han selv tror Jesus skal komme igjen og avblåse verdenshistorien, fremgikk ikke klart. Men han snudde om på Schweitzers berømte ord om at Jesus «gikk forbi vår tid og vendte tilbake til sin egen» … «Det motsatte må også være tilfelle: Han trer ut av sin egen og stiger inn i vår». Han må, mener Skarsaune, «åpenbart ha en egen evne til å fremtre også for vår tids mennesker som deres samtidige» (uthevelse av meg).

Som argument med adresse til meg og min kritikk av teologien om Jesus, er Skarsaunes eksempler på hans «samtidighet» forbausende: den såkalte «frigjøringsteologi» i Latin-Amerika og den moderne New Age-bevegelsen. For det første var det vi europeere som for opptil fem hundre år siden påtvang Amerikas innfødte folk vårt postulat om Jesu oppstandelse. Og dagens «frigjøringsteologer» forkynner – som Skarsaune selv fremhever – fortsatt denne oppstandelsen. Siden de dermed bevisst tar ham «ut av sin egen tid» for å kunne anbringe ham i nåtiden (og i fremtiden), sier dette ikke noe som helst om «en egen evne» hos Jesus selv til å «tre ut av sin tid». Vi står overfor teologenes evne til å forflytte ham i tid og rom. Også i New Age-teologien blir «Jesus» modernisert. Begge disse grupper består av kirkens egne dåpsbarn og konfirmanter med en grundig kristen indoktrinering bak seg. Korrekt må det da være å si at de er henvist til å bruke – og retusjere – det indoktrinerte Jesus-bilde etter sine behov: I Latin-Amerika for en sosial reformator – overfor en sosial nød som århundrers kirkestyre utvilsomt selv er medansvarlig for. Og i Vestens nyreligiøse kretser: behovet for Jesus-navnets og Kristus-begrepets religiøse autoritet.

Hva er de største farene ved Jesus-forgudelsen? Et menneske fra oldtiden som under sterkt preg av sin samtids mytologi hadde en fatalistisk, voldelig-revolusjonær historieoppfatning knyttet til forestillingen om en dualistisk splittelse av menneskene i to «sjeleraser», har vi – den kristne kulturs folk – nå i mer enn halvannet årtusen dyrket som et ufeilbarlig overmenneske. Er ikke et fremtidsperspektiv preget av en farlig forvirring og planløshet, blitt den fatale følge av at vi i vår religion slik har stilt opp et apokalyptisk krigs- og ødeleggelsesaspekt som den forutbestemte utgang på vår jordiske historie (jfr. Johannes Åpenbaring)? Er det ikke sterke grunner for å hevde at dette er en hovedårsak til at «vi kristne» med våre verdenskriger og atomvåpen er blitt historiens verste militarister? Og til at vi med vår tøylesløse materialisme – som en slags hektisk overforbruk av en jord vi på forhånd i vår religion har undergangsdømt – er blitt de verste ressurs-sløsere og natur- og miljø-forurensere? Jeg mener det. Om de alvorlige konsekvensene av disse primitive sider ved kristendommen – som stiller den i et grunnleggende motsetningsforhold til humanismen – vil jeg få vise til bl.a. min bok Er kristendommen en fare for verdensfreden? (Ny utgave i samarbeid med Human-Etisk Forbund 1986.)

At Jesu liv og lære også inneholder almenmenneskelige etiske, og som mange vil mene, religiøse verdier, gir ingen rett eller grunn til å rive ham løs fra den samtid og det miljø som skapte ham og hvor han alene kan bli det menneske han var. Albert Schweitzers ord om at Jesus «går forbi vår tid og vender tilbake til sin egen» lar seg ikke rokke ved. De gir også uttrykk for en menneskerett, som tilkommer Jesus like fullt som ethvert annet menneske. Og det er, som foran begrunnet, med skjebnesvangre konsekvenser kirkene, med sine postulater om hans overmenneskelighet, berøver ham denne menneskerett.

Denne kronikks ramme tillater ikke at jeg går nærmere inn på de siterte norske teologers mangesidige utfordring. Men – til sammenlikning med Schweitzers syn – vil jeg påpeke at jeg i den refererte bok har gitt bl.a. følgende uttrykk for en avmystifisering av Jesu rolle som etisk og sosial inspirator også for vår tid:

«Først når vi bringer ham tilbake til hans egen forestillingsverden og historiske situasjon, kan vi lære å se hans egenartede og ufrie, mytologiske og eskatologiske «sosiale opprør» som en følge av datidens fatalistiske og pessimistiske historieoppfatning, i sin mangel på utsikt til reformer på det dennesidige plan. Og da vil den undertrykte sosiale intensjon i hans opptreden få sin naturlige appell også til oss som lever i dag».