Forrige gang skrev jeg om håndspåleggeren Svein Magne Pedersen at det er ikke mye som er gratis i hans bransje. Mange syns jeg burde ha nevnt Snåsamannen som et hederlig unntak. Det gjorde jeg faktisk i den første av mine to bøker om ham:
Avisen Dagen har sist fredag en helside om kommandant Duch, sjefen for Røde Khmers senter Tuol Sleng der mellom 14.000 og 20.000 mennesker ble torturert til døde. Tolv overlevde. Duch het egentlig Khang Khek Ieu. Han omvendte seg senere fra kommunismen til kristendommen, og døde i fengslet i visshet om at «han var frikjent ved Den himmelske domstol».
«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, på din panne og på ditt bryst, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede Jesus Kristus og tro på ham»[1]. Dette uttaler presten ved døpefonten.
Å nekte er vanskelig En professor uttaler seg til NTB om angrepet på Sian-leder Lars Thorsen i Bergen. Ifølge journalisten sa han at Politiet klarte ikke å hindre at han fikk si sin mening uten at han ble angrepet.
Vi anbefaler serien Drap i Knutby som nylig ble sendt på NRK TV, og som kan sees i appen deres. Men vær klar over at den sprer vranglære når det i starten av flere episoder sies at «Læren om Kristi brud finnes i Salomos høysang i Bibelen». Det står selvsagt ikke et ord om Kristus i Det gamle testamente.
Avisen Dagen melder i dag, 7. august, at en statue av en rasist skal fjernes i en samling statuer av fortjente personer i den amerikanske kongressbygningen. Charles Aycock (1859 – 1912) var guvernør i North Catolina og en militant forkjemper for såkalt White supremacy; hvitt herredømme.
Den allmektiges stedfortreder, Levi Jensen Denne petitspaltens tittel skal forstås slik at vi enten klapper for noen eller klapper til dem. Verbalt, vel å merke. Dessverre blir det for lite av det første, men i sommer gir vi Vårt Land applaus for en gangs skyld. TV-predikanten Levi Jensen besøkte badeparken i Tvedestrand i juli og annonserte at han ville «lage kaos».
Kristenheten i dag er svært opptatt av å markere avstand til alle former for rasisme[1] og antisemittisme – men dette vil være en meget vanskelig oppgave å gjennomføre for kristendommen[2,3,4,4a]. Samtidig pågår en debatt om hvem som skal bli «frelst», eller målgruppen for frelse.
På Internett har Kirken lagt ut en ramme for kirkeårets bibeltekster. Den 7. juni skulle det snakkes om misjonsbefalingen, der Jesus skal ha sagt at … gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.
Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet! Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far vil det.
Også sekulære Norge har sin versjon av et bibelbelte – eller om ikke et helt "belte" så iallfall noen bortgjemte dalfører, øyer og bedehus med subkulturer som ønsker seg en retur til det "glade" 50-tallet da menn var menn, kvinner holdt seg hjemme, og kirke, menighet og Jesus stod i høysetet.
Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud vil det, sier Jesus. Han uttalte seg forståelig nok ikke om flystyrt, men samme prinsipp må jo gjelde her. I mai ville Gud at et passasjerfly skulle styrte utenfor Karachi, og at nesten alle de 99 om bord skulle omkomme. Men to overlevde, blant dem sjefen for Bank of Punjab. “Tusen takk; Gud har vært nådig” uttalte bankmannen, som må være et mer verdifullt menneske enn dem som ble drept. Blant dem ni barn.
Pinsens tekst er et beskåret kapittel 24 fra Ronnie Johansons bok «JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier». Fotnoter er også utelatt. Konklusjonen er tilføyd i anledning helgens feiring. Ordforklaringer: Samaritanerne var jøder som dyrket Jahve i sitt eget tempel på fjellet Gerizim i Samaria, og ikke hadde andre hellige skrifter enn Mosebøkene. I Bibelen regnes de ikke som jøder. Synoptikerne: De tre første evangeliene (Markus, Matteus og Lukas).
Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0], slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom for hele registeret av menneskelige følelser.
Humor og Han far Vår kollega i Aftenpostens spalte “Under streken” gikk over streken for et par dager siden. Hen siterte først en nyhetssak som lød: “Kristne i USA mener Donald Trump er utvalgt av Gud til å være president, viser undersøkelse.” Hens kommentar:“Teologer har lenge diskutert om Gud har humor. Men at Han har en så svart og ondsinnet humor, er nytt.”
Kristi himmelfart[1,2] er kalt et «vendepunkt» i kristendommens Frelseshistorie. Kirken begynte å feire Jesus himmelfart lenge før hans fødsel. Himmelfartsdagen omtales som en kirkelig festdag – selve tronbestigningen. De siste år er denne helligdag stort sett forbigått i taushet. NRK sender gjerne en kirkekonsert istedenfor en Himmelfarts-gudstjeneste.
Jesus døde for deg, men hva med dine forfedre Et tankekors for kristne som tar sin tro alvorlig, er spørsmålet om hva som skjer på Dommens dag med alle dem som aldri har hørt om Jesus. For eksempel de som døde før hans tid. Selve kjernen i den kristne lære er jo at det er bare troen på Jesus som kan frelse oss fra å gå evig fortapt.
Nestekjærlighet? Ekstremt hatefulle ytringer er ikke noe nytt. Mot dem som tok til motmæle, bruker Jesus ord som «slanger og ormeyngel», og lover dem den aller verste skjebne som tenkes kan: Ve dere, skriftlærde og fariseere! (…) Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?
"Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel". (Lukas 14:26). Man skulle altså elske sin neste, men hate sine nærmeste? Fra vår nære historie har vi mange eksempler på hvordan kristne misjonærer har etterfulgt Jesu tvilsomme bud og ideal. Den kristnes lojalitet til kirke, menighet og misjonskallet var overordnet menneskelige og familiære hensyn.
En ny revisjon av bibelen er under planlegging, det skriver Morten Beckmann om i Vårt land[1]. Jeg har noen synspunkter på dette stadig tilbakevendende fenomenet. Forrige reviderte bibelutgave utkom i 2011. Var ikke den ny-oversettelsen god nok, eller tidsriktig nok? Var oversetterne faglig inkompetente? Nødvendigheten av jevnlige bibelrevisjoner – ca hvert tiende år – er høyst påfallende etter mitt syn.
Det finnes ingen kvinnelig "messias", ingen "Guds datter" eller "menneskedatter" i de bibelske skriftsamlinger. Det finnes ingen "kirkemødre" i teologihistorien. Videre finnes ingen kvinnelige paver gjennom årtusener, og heller ingen kvinnelige biskoper i vårt Luther-land før sent i det forrige århundret.
Den norske kirke (DnK) avlyste påskefeiringen i år. Svært få i den norske befolkning ble berørt av dette tiltaket. Folk flest benytter påskeferien til ganske andre aktiviteter enn gudstjenestegang. DnK får sine milliarder i offentlige overføringer, og statskanalen NRK trår som vanlig gjerne til som «reservekirke».
Denne gang skal vi ta for oss en liten, oppbyggelig historie – for ikke å si lite oppbyggelig historie. Nemlig den om den kanaaneiske kvinne; et kjært prekentema. Men aldri har vel noen Herrens tjener gjort menigheten oppmerksom på hva historien egentlig forteller oss.
Guds ord Menighetsfakultetet, som utdanner de fleste av prestene våre, har skiftet navn til “MF vitenskapelig høyskole”. En av forskerne de har ansatt, er universitetslektor Andrew Wergeland. Han ser det som sin oppgave “å hjelpa folk å ha eit syn på Bibelen som ikkje blir truga av historieforsking og vitskap”. Det kan sikkert trenges, etter at to hundre års historisk-kritisk forskning har vist at det man trodde var Guds ord, ikke er til å stole på.
Påskeukens tekst er et sterkt beskåret kapittel fra Ronnie Johansons bok «JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier». Det dreier seg om et par hypoteser om hvordan troen på Jesu oppstandelse kan ha oppstått. Fotnoter samt mange andre hypoteser som behandles i boken, er utelatt. Et par forklarende tillegg er satt med kursiv.
Vår konversasjonsguide –
del 1, påsken (ønskereprise fra spalte nr. 1, 2018)
Her er tre ting du ikke bør si hvis du skulle bli invitert til å spise påskelam hos en arvetante på langfredag.
Når du kommer:
«Så hyggelig å bli invitert for å feire korsfestelsen!»
Åste Dokka klager i Vårt Land 14. februar over at
«Gud går ikke kveldstur her vi bor.
Gud er ikke lett å se og lett å tyde. Derfor har vi teologi.
Men hva annet har vi etter utkastelsen av hagen, egentlig?”
Kort og presist, ved Ronnie JohansonIllustrasjon: Ragnar Børsheim Teologi i krise «Gud holder på hele tiden, også i krisetider». Biskop Atle...
Skrevet av Ronnie Johanson.Ronnie Johanson sitter i redaksjonen. Sitatene nedenfor er siste kapittel i boken Luthers lille brune. Fra Den athanasianske...
Jean Vanier (1928-2019) er den siste i en lang rekke ledende katolske teologer som er blitt avslørt som sex-overgripere. Og denne gang går det ikke å vise til sølibatet som noe av forklaringen; han var ikke prest.
Forrige gang skrev jeg at det er ikke troen som vil frelse deg; det har Jesus aldri sagt. Men hva så med bibelsted som følgende?
Dom, frelse, straff, fortapelse/helvete blir kirkens teologer aldri ferdig med. Naturlig nok, ettersom dette (mytologiske) forestillingskomplekset har opphav i den guddommeliggjorte Jesu lære og forkynnelse.[1] Presteskapet strever hardt med å «humanisere» denne morbide lære, som om det skulle være mulig!
ved Ronnie Johanson Guds Lille Brune forfatter Ronnie Johanson Den lille bibel – og litt til Forrige gang skrev jeg...
Første gang jeg støtte på Hedningsamfunnet, var på gata i Oslo en gang på slutten av syttitallet. Deres såkalte «gateprater» hadde fått en ung, kristen jente i tale. Han spurte henne hvordan Gud kunne drukne selv uskyldige småbarn under syndfloden. Svaret sjokkerer meg den dag i dag: «De var jo syndige, ikke sant!»
Teologi betyr læren om Gud, og som seg hør og bør uti vitenskapen, skaffer teologene oss stadig ny kunnskap om emnet. Nylig kunne deres talerør, avisen Vårt Land, bringe et dementi over hele førstesiden:
Som religionskritiker er man mest opptatt av alle de tingene som er feil og galt i ulike religioner, og kanskje spesielt dersom en finner skadelige religioner som bør bekjempes i sin helhet.
Men noen ganger ser man bare lyset, eller iallfall lys i tunnelen, uansett om det er et møtende tog eller ikke. Da må man bare videreformidle den kunnskapen religionsforskningen avdekker uten ytterligere kommentarer. Crom-kirkens trosbekjennelse ser ut til å være et slikt tilfelle.
En betimelig og stadig aktuell problemstilling: hvordan kan humanismens verdisyn, med mennesket i sentrum, forenes med et menneskesyn og verdensbilde som har «Gud» (og «Kristus») i sentrum? Hvis og når det kristne verdigrunnlag og menneskesyn hentes fra bibelen, er det desto større grunn for oss til å kritisk gjennomgå «Den hellige skrift» og «Herrens ord».
hentet fra boken Guds lille brune. Guds Lille Brune forfatter Ronnie Johanson Jesus – bibelens eneste helvetesprofet Jesus er faktisk...
Bibelen inneholder mange groteske historier og vers. Et av de
mest motbydelige versene er å finne i Johannesevangeliet 3:16. Av
en eller annen grunn er dette det mest populære og mest siterte
bibelverset av dem alle.
Jeg er opptatt av hvordan teologien og teologene manøvrerer i et stadig mer grumsete farvann. Kirkens Lære forkynnes ikke like klart og rent lenger. Små bølgeskvulp kan teologene leve med, men trolig ikke en tsunami. Kommentator Åste Dokka (dr. theol.) publiserte 21 januar 2020 et oppsiktsvekkende innlegg i Vårt Land.[
hentet fra boken Guds lille brune. Guds Lille Brune forfatter Ronnie Johanson Gode råd fra Bergprekenenom hvordan man unngår synd...
hentet fra boken Guds lille brune. Guds Lille Brune forfatter Ronnie Johanson Straffen for ikke å følge Jesus Når Menneskesønnen...
«Troens fallit. Religion, terror og fornuftens fremtid» er tittelen på den danske oversettelsen[1] av Sam Harris bok fra 2004.[2] Boken er aldri oversatt til norsk.
«Det er ikke en streng Gud jeg frykter, men et kaldt samfunn… Når vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi overlatt til oss selv». (Kulturredaktør Arne Borge på kommentarplass i Vårt Land 19. oktober 2019.[3]
« - Kirka har vært naiv». Slik siteres prest og forfatter Einar Gelius i Vårt Land lørdag 23. november 2019.[1] Det stemmer ikke. Kirkelige teologer har ikke vært «naive», men kyniske og beregnende fra første tid. Med Jesu ord: «Vær listige som slanger og enfoldige som duer». Nettopp derfor avleder Gelius alle fundamentale spørsmål med henvisning til islam eller islamisme.
Jeg oppfatter Amal Adens innledning og avslutning som ironisk, nærmest som en stadfestelse av gudsmaktens fortsatte herredømme over sinnene. Den emosjonelle og kulturelle (religiøse) påvirkning hun bærer med seg er kanskje ikke helt tilbakelagt.