Ronnie Johanson:
Bokanmeldelse

Bibelen: Det gamle og Det nye testamente
oversatt fra grunnspråkene av Kjell Arild Pollestad
Forlaget Press 2023

Jeg kjenner til bare tre personer som har utført den bedrift å egenhendig oversette hele Bibelen fra originalspråkene hebraisk, arameisk og gresk. De tre er Hieronimus, Luther og Pollestad. Sistnevnte er en katolsk pater som har brukt fem år på oppgaven.

Det er to måter å oversette Bibelen på; konkordant (dvs. bokstavtro) og idiomatisk. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978 var idiomatisk, dvs. at fremfor en oversettelse som ligger nær grunnteksten, tilstrebet man å få fram «meningen». Men hva mente egentlig Jesus da han ba folk om å hate hele sin familie hvis de ville følge ham? «Dette kan ikke Jesus ha sagt» påstod oversetteren en gang på nittitallet, da han kom forbi Hedningsamfunnets stand på Egertorget og ble konfrontert med sin gjengivelse av Lukas 14;26:

Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel.

Dette er ikke engang en tolkning, det er en forfalskning. Da jeg fikk pater Pollestads ferske oversettelse til anmeldelse, var derfor dette bibelstedet det første jeg slo opp. Pollestad hevder å ha gitt oss en gjennomført konkordant oversettelse av hele Bibelen, og hos ham sier Jesus:

Om noen kommer til meg uten å hate sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre – ja til og med sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.

Dette er hva den greske grunnteksten sier, og det er slik den er blitt oversatt på en rekke språk jeg har sjekket. Unntaket er Bibelselskapets oversettelser fra 1978 av. Det blir spennende å se hva den aller nyeste oversettelsen deres sier; den kommer på nyåret. Vil Jesu ord bli gjengitt korrekt denne gangen? Jeg spurte selskapet om dette i avisene Dagen og Vårt Land i fjor høst, uten å få svar.

Et annet jesusord som Pollestad i motsetning til Bibelselskapet gjengir korrekt, er Matteus 24; 51 og Lukas 12; 46. På dommedag skal tjenerens herre (dvs. Jesus) komme og hugge ham ned, står det i alle deres oversettelser av denne lignelsen. Men ifølge grunnteksten skal herren faktisk «hugge ham i to» før han havner i helvetet. (I to deler?) Man kan kalle Jesus for Herre, men neppe en herre.

Men selv Pollestad tør ikke alltid oversette ordrett. Når kong David skal erobre en landsby, sier han at det skal ikke bli en «veggpisser» igjen der. Dette var et hebraisk kraftuttrykk for mannfolk, men Pollestad nevner det bare i en fotnote.

Et annet eksempel på det samme, er det når Pollestad skriver «Du skal elske din neste som deg selv». Her kolporterer han en vranglesning av Jesu og Moselovens ord som er blitt så vanlig at den finnes i alle norske oversettelser. Saken er at uttrykket «din neste» har endret betydning på norsk; i overensstemmelse med den utbredte, men feilaktige oppfatningen av Jesus som «nestekjærlig». Jeg siterer Norsk Riksmålsordbok, oppslagsordet «næste»:

1. bibelsk: nabo (med bibetydning av 2 og nu opfattet som 2.)
2 … menneske sett i forholdet til andre mennesker (…) medmenneske…

Men det greske ordet «plesion» som i norske bibler gjengis med «neste», betyr faktisk «nærmeste» eller «nabo». I engelske oversettelser står det «neighbour». (Jeg skriver mye mer om saken i min bok JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier, s. 204-8.)

Hos Pollestad slipper vi gudskjelov ethvert forsøk på politisk korrekt, kjønnsnøytralt språk som ikke har støtte i grunnteksten. Han skriver for eksempel «Israels sønner» der vi hittil har trodd at det stod «israelittene». Og der det står «sugge», skriver han det – ikke «gris» slik Bibelselskapet gjør. Står det «brødre», skriver han det og ikke «søsken».

Hvis du vil vite hva Bibelen egentlig sier, er Pollestads oversettelse langt å foretrekke fremfor Bibelselskapets. Når det gjelder nytestamentet, vil jeg allikevel anbefale Helge K. Fauskangers «Det nye testamente – Tekstene slik de opprinnelig ble skrevet», som kom på Juritzen forlag i 2015. Men selv Fauskanger oversetter «plesion» feil.

Dette var bokanmeldelsen; her er en fotnote:

Vi har to uavhengige kilder til Jesu krav om å hate sine nærmeste. I det koptiske Tomasevangeliet som ble oppdaget i 1945, sier han noe av det samme: «Den som ikke hater far og mor, kan ikke være min disippel.» (Tomas 55,1).

De fleste av Jesu ord i nytestamentet kan ikke være ekte; de er diktet opp i tiårene etter hans død for å legitimere de tidligste menighetenes lære. Lukas 14;26 er et Jesusord som aldri blir forkynt, fordi det strider mot det bildet som Jesu første tilhengere ellers tegnet av ham. Men nettopp derfor regner forskere det som ekte. For hvor sannsynlig er det at evangelistene eller deres kilder skulle ha diktet opp et påbud de umulig kunne følge?

Så hva mente Jesus egentlig med sitt i dobbelt forstand nærmest uhørte krav om å hate sine nærmeste? Det kan ikke ha vært rettet til oss som lever i dag, ettersom han trodde verden ville gå under før hans egen generasjon var gått i graven. Jeg syns det er opplagt at ordene var ment for dem som ville være blant hans disipler der og da og ønsket å følge ham på hans misjonsreiser. Dem ba han jo om å forlate familien sin, og Peter sier: «Hva med oss? Vi har forlatt alt vårt og fulgt deg.» Og Jesus svarer: «Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.» (Lukas 18,28-30).

Dette halmstrået ga jeg de bokstavtro i et innlegg i Vårt Land 17. november i fjor. Men uten at noen av dem har grepet det; så vidt jeg kan se. Kanskje finner selv de det best å følge Bibelselskapets eksempel og glemme dette jesusordet.