Blodspor, svik og forgudelse

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Tone-Bergli-Joner-barnetegning
Tegning © Tone Bergli Joner

Kristen teori og praksis:

“Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru
og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan
han ikke være min disippel”. (Lukas 14:26).

Man skulle altså elske sin neste, men hate sine nærmeste? Fra vår
nære historie har vi mange eksempler på hvordan kristne
misjonærer har etterfulgt Jesu tvilsomme bud og ideal. Den
kristnes lojalitet til kirke, menighet og misjonskallet var
overordnet menneskelige og familiære hensyn.

Sviket mot barnet

Misjonærenes barn ble en byrde og hindring for «misjonskallet».
De plasserte derfor sine barn på barnehjem i Norge fordi Afrikas
mørke kontinent og hedningebarna på Madagaskar måtte få høre
«evangeliet om Jesus» (jfr. Solbakken barnehjem i misjonsbyen
Stavanger). Både foreldre og barn led selvfølgelig under slik
separasjon og atskillelse, men «Kristi etterfølgelse» krevde
slike umenneskelige ofre. Forsakelse er en kristelig dyd og
kristen verdi.

Barnehjemmet Solbakken var i drift fra 1889 til 1959. «Det kunne
gå seks til åtte år mellom hver gang barna så foreldrene. Under
og etter andre verdenskrig så noen barn ikke sine foreldre på
over ti år».

Mange andre barnehjem og ungdomsanstalter ble drevet av kristne
organisasjoner (guttehjem, «pikehjem», fødehjem m.m.). Solgården
barnehjem i Bergen ble drevet av Frelsesarmeen. Waisenhuset i
Stavanger, i likhet med utallige katolske institusjoner, kan ikke
betegnes som annet enn “skrekkens hus”. Hva de arme barn og unge
måtte gjennomgå av daglige straffesanksjoner og ydmykelser er
vanskelig å fatte, men hensikten med terrorregimet mot de små var
klar: å bryte ned og knuse all egenvilje, stolthet og verdighet.
Viljen skulle trellbindes. Det var også hva Luther oppfordret
til. Jfr. Luthers bok: “Den trellbundne vilje”[1,2].

(De teologiske fakultetene bør gi et godt svar på HVORFOR ingen
av Martin Luthers mest sentrale skrifter foreligger komplett i
norsk oversettelse den dag i dag. Er det fordi de er for
bestialske?)

Dess mer kuet, lydig og forskremt barna ble, dess bedre. Om de
tryglet om “nåde”, var akkurat det hensikten. Bare den som bøyer
hode og kne, finnes verdig for autoritetens eller allherskerens
øye (Gud, kirke og prest, pave, konge, pater familias…). Dette
er det lutherske menneskesyn! Gud er alt, mennesket er intet. Den
som ikke innser sin fordervede, syndefulle natur (og derfor
heller ikke roper etter “nåde”), er henfallen til den største
dødssynd: HOVMOT.

Autoritetsbehovet er blitt plantet i små barnesinn gjennom
århundrer. Gjennom indoktrinering, i oppdragelse og undervisning,
ble de foregående generasjoner fortalt og innprentet at mennesket
er et syndig og mangelfullt vesen, som trenger den kristne gudens
nåde, tilgivelse og frelse.

Majoriteten av den oppvoksende slekt i dag har lykkeligvis
unnsluppet denne kirkelige indoktrinering. Menneskesyn og
verdensbilde begrunnes ikke av “bibel og bekjennelse”, men av de
empiriske vitenskaper, personlige erfaringer, historisk-kritisk
forskning og moderne antropologi.

Derfor har den yngre generasjon bl.a. gjennom skoleløpet blitt
oppmuntret, stimulert til fri og kritisk tenkning. Det er dårlig
nytt for kirken. En konsekvens er at unge mennesker i dag er så
“frikoplet” fra den kristne kulturarv og kristne verdier at de
ikke finner noen mening i eller nytte av å ramse opp “Fader vår”,
eller i å vite forskjellen på Skjærtorsdag og Langfredag.

Sviket mot familien

Misjonærene og Luther hadde ikke fjernet seg fra Jesu lære.
Tvertimot, de gikk i hans fotspor. Det er verdt å gjenta:

“Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru
og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan
han ikke være min disippel”. (Lukas 14:26).

Der Jesus forlangte et radikalt brudd med familie, slekt og
samfunn viser de fleste mennesker naturlig nok størst omtanke og
solidaritet for sine nærmeste (familie, slekt, venner, naboer,
kolleger). De såkalte «familieverdier» kristenfolket og KrF
spesielt hyller har ingen forankring i Jesu skriftord[3,4]. Han
avviste sitt biologiske slektskap med sin mor Maria og kalte sine
disipler og tilhengere for «mine brødre og søstre».

Om Josef var Jesu biologiske far eller stefar, vil vi aldri få
vite. Den «hellige familie» Jesus vokste opp i hører vi
påfallende lite om i evangelieskriftene. Han har knapt noen
historie før han trådte frem som endetidspredikant og
domsforkynner etter Johannes-dåpen. Da er han i 30-årene. Jesus
er definitivt ingen «familiemann».

Jesu biologiske(?) søsken viste han ingen særlig omsorg for. Som
«Gud selv» og «Guds enbårne Sønn» ble nok dette med søsken og
familieslektskap litt for komplisert for kirkens lærere og
dogmatikere. Men Jesus (“Gud”?) har en ættetavle, ulikt oppstilt
hos Matteus og Lukas. Disse to «evangelister» har i det hele tatt
ganske ulike beskrivelser av omstendighetene rundt Jesu fødsel.

Hvorvidt Jesu mor Maria hadde fortalt ham at han ble unnfanget
ved Den hellige Ånd eller engelen Gabriel, hører vi intet om.
Visste ikke Jesus selv at han var «jomfrufødt», slik kirken har
“visst” og postulert i nær 2000 år?[5,6]

Jeg gjentar: den voksne Jesus var ingen familiemann. Han var ikke
fremmed for tanken om å «gilde seg» (kastrere seg) for gudsrikets
skyld. Det er nok det romersk-katolske munkevesenet – sølibatet,
forsakelsen og lydigheten – som står nærmest Jesu ideal.

Sviket mot kjærligheten

Det er verken normalt eller naturlig å elske fremmede mennesker
(kalt “vår neste”). Desto mer absurd å elske en såkalt “fiende”.
Jeg har tidligere kalt kirke-kristendommens kjærlighetsoppfatning
for en perversjon. Jeg finner ikke en mer passende betegnelse.
Det er snakk om et vrengebilde av de følelser og erfaringer folk
flest forbinder med det som kalles kjærlighet.

Ordet “fiendekjærlighet” er i det hele tatt svært lite sympatisk.
Denne rare “kjærligheten” forutsetter en fiende. For en
selvmotsigelse! Og hvis man ikke har noen fiender, så må man
konstruere dem – slik kirken har gjort gjennom hele sin historie.
Var det av kjærlighet kirken i århundrer forfulgte, torturerte og
drepte sine fiender – ved kors, sverd og ild?

Flosklene “Gud er kjærlighet” og “Gud elsker alle” er
innholdstomme. Der det ikke finnes menneskelige relasjoner, må
kjærlighetsbegrepet bli meningsløst.

For noen er ikke Gud eller Jesus lenger “Frelseren”, men “Vennen”
og/eller “Mesteren”. “Vennskap med Gud” er i følge Paulus
ensbetydende med “fiendskap med verden”. Så enkelt er det. Valget
er derfor enkelt: Med en så ufattelig brutalitet har Jesus,
Paulus, kirkefedre, pavemakt og Luthers fiendehat gått i
oppfyllelse – i kirkens mer enn tusenårige voldshistorie – så la
oss velge dem alle bort. Vi har ikke bruk for noen av disse
hatets ambassadører.

Sviket mot etisk utvikling og fremskritt

Alle gudsfornektere og ateister får rikelig med argumenter for å
avvise kristen teisme: det er bare å se på den sterkt
antropomorfiske guden. Både i form av faderen og sønnen.

Om Jesus ikke var eller er “sann Gud og sant menneske”, forsøker
man å holde ham fast som et nær fullkomment “etisk-humanistisk
ideal”[7]. Vi har lykkeligvis helt andre idealer og verdier enn
de som denne doms- og endetidsprofeten forkynte[8].

Ingen kulturpolitikk (konserter), (kosmetisk) liturgiske
endringer, kirkelige stunt (dyregudstjenester,
fotballgudstjenester eller motorsykkelgudstjenester),
dialoggudstjenester med muslimer, ny-religiøse og spiritister,
drop-in dåp, massebryllup, reklamefremstøt og konsulenttjenester
i mange hundretusen-klassen, eller teologiske teorier kan vekke
fortidens forstenede spøkelser til live.

Den “kristne kulturarv” tilhører det religionshistoriske museum,
på samme måte som noen av kirkens verneverdige kirkebygninger.

Dette er åpenbart provoserende også for Vårt Lands “progressive”
(liksom-åpne) redaktører og kommentatorer, som i likhet med visse
muslimske apologeter gjerne henfaller til nostalgiske
forestillinger om en forgangen ren, opprinnelig religion. Den må
bare gjenoppdages, må vite.

Men den historiske (samfunns)utvikling, særlig det siste
århundret, har endret den europeiske og norske mentalitet på en
måte kirke og kristendom ennå ikke har forstått. Derfor klarer
ikke den reaksjonære og tilbakeskuende kirke å kommunisere med
sin samtid.

I den kristne versjon hører vi at det er “urkirken” og/eller
“klassisk kristendom” som stilles opp som ekte/sann kristendom.
Men jo lenger tilbake vi går i kirkehistorien, desto nærmere
kommer vi APOKALYPTIKKEN (dommedag) – som også doms-og
endetidspredikanten Jesus forkynte.

Sviket mot mennesket Jesus

Hva skal man gjøre for å redde stumpene av 2000 års
Jesus-forgudelse?

Apokalyptikeren (dommedagsprofeten) Jesus fra Nazareth kan ikke i
det 21. århundret omskapes hverken til en åndelig “Kristus”[10],
et etisk (universelt) ideal[11], eller en dennesidig revolusjonær
samfunnsreformator[12]. Jesus var ingen liberal teolog[13], og
heller ingen kristen-sosialist[14,15].

Å tilstrebe objektivitet betyr ikke at historieforskningen er
eller skal være etisk nøytral. Vi kan lett avvise mange sider ved
Jesu lære og virksomhet, moral og etikk, men han kan selvsagt
ikke anklages eller bebreides for å være “barn av sin tid”. Han
var bundet og begrenset av sin samtids mytologiske
oldtidsforestillinger. Dette kan vi konstatere i de
evangelieskrifter kirken selv har utvalgt, autorisert og
overlevert.

Å frata Jesus hans historiske identitet og kontekst er dypt
respektløst. Han er en fremmed for vår tid, men vi kan (med
godviljen) forstå ham på bakgrunn av hans lokale kulturmiljø i
oldtiden: hans kontekstualitet. Ja, med den samme respekt vi
skylder alle våre forfedre og formødre. De må forstås på sine
egne historiske premisser.

Jesus tok ganske enkelt feil i mange vesentlige spørsmål
vedrørende verdensbilde, menneskesyn og historien. Han var ingen
“Gud” (som kirken har gjort ham til)[9], men et feilbarlig
menneske som vi. Jesus tilhører sin israelittisk-jødiske og
“senjødiske” oldtid og samtid.

Kilder og henvisninger:

[1] Knut Alfsvåg: Om den trellbundne viljen og Lutherboken
https://www.fbb.nu/artikkel/om-den-trellbundne-viljen-og-lutherboken/

[2] Jens-André P. Herbener: Innføring av lutheranismen kulminerte i et kristent diktatur
https://religionskritikk.no/nettmagasin/innforing-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/

[3] Stephanie Coontz: ‘Family Values’ That Christ Wouldn’t Recognize
https://www.nytimes.com/roomfordebate/2012/04/24/are-family-values-outdated/family-values-that-christ-wouldnt-recognize

[4] Penn Jillette: Jesus is ‘Anti-Family’
https://www.youtube.com/watch?v=QwG4CV3xMfE

[5] Jesus Kristus – den eneste veien til Gud
http://www.bibelsiden.no/?p=355

[6] Andreas Edwien: Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/

[7] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

.

[8] Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene
http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/04/Internettutg.-Jesus-i-konflikt-med-menneskerettighetene.pdf

[9] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[10] Andreas Edwien: Jesus og det bibelske gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-bibelske-gudsbilde/

[11] Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene
http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/04/Internettutg.-Jesus-i-konflikt-med-menneskerettighetene.pdf

[12] Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

[13] Andreas Edwien: Jesus i nye klær. Streiftog i liberal teologi
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-i-nye-klaer/

[14] R A: Den fattige Messias
http://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/den-fattige-messias-1.604980

[15] Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Barn
  • Stikkord: Dommedag
  • Stikkord: Familie
  • Stikkord: Kjærlighet
  • Stikkord: Trellbinding

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *