Kjell Horn om Kristian Horn – Bokomtale av Kjartan Selnes

Kjell Horn om Kristian Horn – Bokomtale av Kjartan Selnes

«Kjartan Selnes er sosiolog og tidligere skole/studie-sekretær & spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund»

Kjell Horn:
Kristian Horn
Forsker,humanetiker – og far
KolofonForlag 2018

Sønn av Kristian Horn – Kjell Horn – har gitt ut en biografi om sin far. Det er blitt et stykke norsk kulturhistorie på flere plan, fra det personlig opplevde til mer allmenne beskrivelser av sosiale miljøer og livskår i vår nære fortid. Kristian Horn (1903 – 1981) var i sin samtid en uhyre mangesidig person med et utall geskjeftige aktiviteter, og et imponerende sosialt nettverk innen kulturliv, organisasjonsliv og akademia. Og da – for ettertiden mest kjent: som den unike kulturpolitiske entreprenøren med initiativet til og utviklingen av Human-Etisk Forbund. Offisielt og formelt stiftet i 1956. Det ble for ham et altoppslukende prosjekt i hans varierte samfunnsengasjement, med tro på folkeopplysning, fornuft og demokratiutvikling. Kjell Horn (f.1937), eldste sønn blant de fire barna, engasjerte seg fra tidlig ungdomsalder av i prosjektet med HEFs utvikling og kulturpolitiske profilering. Som grunnutdannet lærer med en senere lang og variert yrkespraksis fra ulike posisjoner innen pedagogisk administrasjon og seksjoner innenfor utdanningsetatens mangslungne byråkrati, var det jo en klar faglig overlapp til HEFs program og virke for samfunnspåvirkning. Han hadde sentrale verv og vesentlig innflytelse i HEF inntil slutten av 1980 tallet, hvorpå han trakk seg tilbake pga. kontroverser. I 2008, altså for akkurat ti år siden, skrev han en krass bok om maktkamp, intriger, manipulasjon og øvrige betenkelige utviklingstrekk innen HEF -etter hans mening: med tittelen: «SVIK – Fra Humanetikk til Humanisme». På baksida av denne boka finnes bl.a. annet følgende kraftformulering: «…. Det er som et siste desperat forsøk – i ellevte time – at Kjell Horn skriver denne boka i håp om at den kan bidra til å hindre et lenge varslet «kulturdrap»!»…… Kjell Horn har også et betydelig faglitterært forfatterskap bak seg om ulike sosiale problematikker, som f.eks om varslere, men allment og bredere mest innenfor skole, sosialisering, pedagogikk, informasjonsåpenhet og komunikativt likeverd.

Kjell Horns lidenskapelige opptatthet av, og omsorg for, sin fars livsverk og den overlevertekulturarv til det norske samfunn det innebar, er rørende sterk – i det minstefor meg – og imponerende grundig. Hans bøker om dette er detaljert dokumenterendeog godt databelagt, med nitide referanser til Riksarkivet og øvrige autoritativekilder. Han har sannelig fulgt og følger halsstarrig med, trass i for lengst åha forlatt skuta som aktiv, og trass i nådeløse karakteristikker avetterkommende koryféer med klakører. Man kan være mer eller mindre enig elleruenig i deler av Kjell Horns kritikk i SVIK, men uansett hva man mener, kan manikke frakjenne ham mange interessante og treffende observasjoner, selv om man stundomkan synes at flere av disse også er noe i overkant oppdimensjonerte.

Den nå foreliggende biografien om Kristian Horn er på hele 376 sider, hvorav kun de siste 90 sidene handler om humanetikeren Kristian Horn og HEF. Kritikken av utviklingen i HEF er retorisk tonet betydelig ned i forhold til i SVIK, men den er der.

For så vel historisk interesserte, som sosiologisk og psykologisk interesserte har boka som helhet mye faglig interessant å by på. Kjell Horn prøver å gi et helhetsbilde av sin far på godt og ondt, og å finne forklaringer på forskjellige personlige særtrekk hos Kristian ved å reflektere over hans oppveksthistorie innenfor rammene av de sosiokulturelle betingelsene hans samtid ga. Å forstå og forklare menneskelig atferd, inklusive sin egen, kan skje på flere nivåer. Her synes jeg faktisk Kjell Horn teoretisk briljerer litt, med vekslinger fra nære konkrete psykologiske refleksjoner på smågruppenivåer (a la Ingmar Bergmann) til historiske flergenerasjonsperspektiver (a la Marx): Det konstateres at Kristian kom fra en småbondebondeslekt på Hadeland, faren slo seg opp som handelsmann i bygda, Kristian som gløgg bondestudent på gymnas i Oslo, følte seg underlegen, oversett og delvis mobbet som komisk og uinteressant bondsk med sær dialekt. Opplevde fordommene, arrogansen, ufornuften og forestillings-stereotypiene i det snørrhovne og snobbete klassesamfunnet. Kommer inn i et ambisiøst realfaglig studiemiljø på Universitetet, og utvikler her sterkt sine åpenbare sosiale og kommunikative evner på mange arenaer, også organisatoriske, (ved blant annet å være sentral i administrasjonen av studentorkesteret, hvor han selv spilte fiolin/bratsj). En overalt likandes kar, diskusjonsglad og ordsterk rasjonalist, med politisk radikal tro på folkeopplysning og den argumentative fornuftens saliggjøring; kvikk og skarp i replikken og en stor humorist. En sosiometrisk stjerne, som det heter i sosiologien. Sin suksess i alt dette nøt han, i hektisk aktivitet utad, i det offentlige, men på bekostning av det nære og familiære. Et underliggende og bærende tema gjennom store deler av denne boka er at Kjell følte seg ikke mye sett som barn og ung, og han merket seg overfølsomt kontrasten til fars livlige offentlige fasade utad, og det uttrykksmessige mer fattigslige følelsesforholdet innad mot de nære familiære få. Dette er ikke minst en bok om det vanskelige i å være barn av berømtheter. Far, sønn, ambivalenser, sårhet, lengsler etter å bli skikkelig sett, verdsatt og føle at man betyr noe.

De delene av boka som sirkler rundt dette synes jeg stilmessig har en fin poetisk-skjønnlitterær nerve, diskret og nennsomt velbalanserte. Her er også kloke refleksjoner over subjektiviteten i sine egne opplevelser i forhold til øvrige søsken. Kjells mor, Kristians kone: Esther Jynge Horn, den lovende biologen som omstendighetene mer og mindre tvang til å avbryte sin vitenskapelige karriere hos Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor og en toneangivende størrelse i samtidens evolusjonsbiologiske forskning. Samspillet mellom Esther og Kristian reflekteres det psykologisk nyansert om, hun, overklassejenta, datter av Jernbanedirektøren, noe innadvendt og usikker på seg selv trass i meritter og suksesser. Både Esther og Kristian skrev dagbøker gjennom deler av livet, især gjennom krigsårene. Dette er brukt kildemessig komparativt av Kjell Horn for å forstå foreldrenes både ulike og felles opplevelser av livets gang sammen. Solid gjort.

Mer underholdningsmessig har boka i det øvrige mange fiffige og anekdotisk vittige beskrivelser fra ulike sosial miljøer Kristian utfoldet seg i, alt fra Nyttevekstforeningen, Soppkontrollen, Arvelighetsforeningen, Norsk botanisk forening, Realistforeningen, Studentorkesteret…m.m…

Siden det som ga meg den største og dypeste opplevelsen og utbytte av denne boka var det psykologiske, tillater jeg meg å avslutte med noen toneangivende sitater om akkurat dette:

«Hvor skuffet han var over meg som sønn, fikk jeg aldri noen overbevisende forståelse av. Men jeg hadde hele livet en opplevelse av at jeg ikke holdt mål – og selvsagt vokser man ikke av seg en slik følelse av utilstrekkelighet selv om jeg objektivt har fått til livet mitt alminnelig bra. Det å komme til kort i sin fars øyne, er ingen god følelse, noe jeg skal prøve å utdype i denne biografien som et stykke på vei har gitt meg innsikt – ikke bare i hvem far var som menneske – men også i meg selv.», (s. 18).

I både bokas begynnelse og avslutning nevnes samme scene, i omtrent samme ordelag, om Kjells siste syn av sin far Kristian: …. « Jeg dro opp til Bærum sykehus – alene – for å se far for siste gang. Pent dresset lå han på en slags båre på et kjølelager. Huden hadde samme farge som før, og ansiktstrekkene var slik jeg husket dem. Jeg tok ikke på ham. Hvorfor skulle jeg det? Vi hadde jo aldri berørt hverandre mens vi levde, så hvorfor nå? Jeg sto bare en stund – hvor lenge husker jeg ikke, men særlig mange minutter var det nok ikke – før jeg rolig ruslet ut. « Hva føler du nå ?» husker jeg at jeg spurt meg selv. Og så måtte jeg svare, helt ærlig : « Ikke noe særlig.» Jeg hadde sett en gammel mann som død, en mann som på mange vis hadde vært død – i det minste for meg – i flere år. Men likevel spurte jeg meg selv igjen: « Kommer det ikke en reaksjon? Vil du ikke begynne å gråte, eller på annen måte – i det minste overfor deg selv – vise at du har mistet noe eller at det er synd på den døde?» Men nei. Dagen gikk , og den neste og så hele uken og resten av måneden , men ingen reaksjon. Jeg syns det var helt rimelig, greit og naturlig at dette mennesket – som var faren min – hadde «gått ut av tiden» som det så poetisk heter. Og slik føler jeg det den dag i dag (2018) – 28 år etter.», (s.373).

«Takk….. Jo mer jeg tenker tilbake på barndom og oppvekst, forstår jeg at det var et noe uvanlig hjem jeg vokste opp i, et hjem med foreldre som var mer enn gjennomsnittlig engasjert i samfunnet og ønsket å bruke tid og krefter på å rette opp det de så på som svakheter og urettferdighet. Å skulle ta del i de kampene de førte, skulle vise seg å være et privilegium som formet meg, slik at også jeg skulle bli en fighter på mitt område: skoleverket.», (s.373).

«Å skrive denne biografien har imidlertid vært en reise som har åpnet øynene mine for at den mannen som var min far, langt fra var noen helt eller helgen. Bare en liten fyr som kjempet en utrettelig kamp for å finne en plattform der han kunne bli synlig. Og han lyktes. Men var det verdt prisen?», (s.374).

Baksideteksten på boka er fint formulert i en litt lun ironisk-humoristisk stil:  «Kristian Horn (1903-1981) brukte nærmere 50 år på å «finne seg sjæl» -på å gjennomgå en metamorfose fra «bonde» til bymann, fra handelsbetjent til akademiker, fra dialektbruker til riksmålsfanatiker, fra pasifist til tilhenger av væpnet forsvar (og retur til pasifismen), fra rasjonalist til filosof, fra aktiv musiker til passiv lytter for å nevne det viktigste. Forvandlingen hadde sin pris for ham selv i form av en noe forkrøplet personlighet – noe han ikke så selv. Tvert imot, han var strålende fornøyd med resultatet. Den høyeste prisen betalte likevel familien, noe han heller ikke innså. På veien mot det udefinerte målet engasjerte han seg i et utall organisasjoner og foreninger – inntil han omsider landet i filosofien og fant livssynet humanetikk som det temaet han resten av livet kunne konsentrere all energi, tid og økonomi rundt…. Kristian Horn hadde (omsider) – for å si det pompøst – funnet meningen med livet. Eller truffet tidsånden – «truffet planken»».

Boka er tematisk og kronologisk velsignelsesrikt ryddig organisert i kapitler og underavsnitt:

  1. Bakgrunn og oppvekst.
  2. Studietid
  3. Vitenskapelig karriere
  4. Engasjementer utenom det rent vitenskapelige.
  5. Ekteskap og familiebygging.
  6. Krig og okkupasjon
  7. Humanetikeren

Det er jo spesielle grunner til at akkurat jeg har lest denne boka. Har i over tjue år hatt HEF som min hovedarbeidsplass, vært interessert i rørslas historie – især ideologien og det filosofisk/teoretiske – og veldig især fra begynnelsen av. Deretter undret jeg meg ofte over de måter jeg opplevde mye skjedde og utviklet seg på i min tid der; og innimellom i fantasien prøvde å forestille meg hvordan Kristian Horn, Gabriel Langfeldt, Johan Hovstad, samt alle notabilitetene i det fordums rådet ville funnet seg til rette i det nåværende HEF?  Ikke vet jeg, og ikke vet andre heller. Men er man historisk bevisst og kyndig, og ikke minst prøver å ha et hovedsakelig sosiologisk blikk, (som jeg mener jeg har), så aner man nok. Hva var det poeten Obstfelder sa: Her er så underligt, mon er jeg kommet på feil klode?HEF i dag og HEF i den tid er – organisasjons-sosiologisk, mentalitetsmessig og for øvrig – nærmest to helt usammenliknbare størrelser. I dag en medlemsmasse på nær hundre tusen medlemmer og nær hundre ansatte, i forhold til 738 medlemmer i 1976, tjue år etter starten, sier jo sitt. I dag med et budsjett som kryper opp mot 200 millioner, hvorav andelen av støtte fra stat/kommune kryper opp mot nitti prosent. Utviklet seg til massebevegelse ? Vel, det blir et definisjonsspørsmål, hvor det sentrale kriteriet  må være basert på visse refleksjoner rundt aktivt/passivt medlemskap og hvem som tar reelle beslutninger på hvilket grunnlag. Det kan sies mye om dette, men skal ikke gjøres her.

Folk uten spesielle grunner eller interesse for hverken HEF eller Kristian Horn, men kun med ren allmennmenneskelig orientering og samfunnsinteresse , vil med den rette leserholdning, kunne ha et stort og variert utbytte av å lese og reflektere over nettopp denne bok. Et mektig eksistensielt verk.

  • Kategori: Bokomtaler

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    17 − 10 =