Dåpen – en ekskluderende kristen identitet

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Dåp - På Kirkebakken 2020
Fotografi: Thomas Gramstad, Lisens for bildet: Creative Commons Navngivelse 4.0

«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, på din panne og på
ditt bryst, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den
korsfestede Jesus Kristus og tro på ham»[1]. Dette uttaler
presten ved døpefonten.

Biskopenes nye dåpshefte[2] er full av indre selvmotsigelser. Man
har laget noen tilføyelser som helt klart er ment å lokke flere
til døpefonten, for derved å øke medlemsmassen. Men det kristne
menneskesynet består likevel, uforandret og uforanderlig: Synden,
fordervelse og avmektighet, definerer menneskenaturen i dag som i
de foregående årtusener. Kravet til underkastelse og lydighet
under kirkemakten og gudsautoriteten har aldri, i fortid eller
nåtid, inspirert til demokratiske samfunnsendringer.

Moderne folkekirke-teologer leter med lupe, forgjeves, etter noen
isolerte ny-testamentlige vers som kan brukes i dagens
folkekirkelige, «frelses-inkluderende» forkynnelse. «Kirken er
for alle», roper Kristelig Folkekirkeparti og kirkens apologeter.
Men det vet vi godt at Kirken aldri har vært! Den døpte er
innenfor, den udøpte er utenfor.

Pompøst livstegn fra gammelt tapsmonopol

Avisen Vårt Land har brakt mye lesestoff om norske biskopers
siste dåpsforslag, med den pompøse tittel: «Livstegnet». Det er
karakteristisk for all kirkelig teologi at den søker å
monopolisere alle menneskelige erfaringer og samfunnsområder.
Vårt Land er et ypperlig eksempel på hvordan det kristelige
«trosperspektivet» styrer vinklinger, analyser og tolkninger.

I dåpsheftet snakker biskopene i velkjent stil med to tunger. Man
holder fast tanken om at «evig liv står på spill», slik som hos
Markus 16:16: «Den som tror og blir døpt skal bli frelst. Men den
som ikke tror skal bli fordømt». Også Augustana art. IX «dåpen er
nødvendig til frelse» blir drøftet. Her sier biskopene følgende:
«Poenget i denne formuleringen er at dåpen er det middelet til
frelse Gud har gitt oss. Men vi kan ikke legge begrensninger på
Gud og hans frelse». Kirke-kristendommen har gitt seg selv
monopol på frelse og fortapelse.

«Vi må spørre hvordan dåpen kan møte menneskers livsfølelse og gi
trygghet og forankring i en urolig og omskiftelig verden. Dåpen
er en motvekt til krav om prestasjon og effektivitet, og gir oss
en ny identitet bygd på nåden i Kristus».

De udøptes utenforskap

Ved Dåpen gis det uskyldige spebarnet, uten å vite om det, «en ny
identitet». Slik opprettholdes skillet mellom Døpte og Udøpte,
ren og uren, helt fra spebarnsalder. Et ukjent antall millioner
UDØPTE verden over lever (uten å vite om det) i den onde verden,
hvor synden, mørket og djevelen rår. Bare «nåden» kan redde dem,
ifølge den kristne religion og kirke. Verdensomspennende
misjonsvirksomhet viser hvordan mennesket stadig defineres som et
hjelpeløst, trengende objekt (i «åndelig nød»), som ikke forstår
sitt eget beste. Lykken er å få en bibel, antyder Bibelselskapets
helsides annonser i Vårt Land.

Det handler stadig om «vi» og «dem»; de «sanne troende» mot
vranglærerne. Den svært pinlige seanse fra de to parter på NLMs
podcast «Ottosen og Generalen»[3] er uhyre avslørende. Stemningen
var anspent. Biskop Kari Veitebergs gjorde ingen god figur med
sin «nervøse» (blunkende) opptreden. Hennes kirkefraksjon har da
heller ingen god «sak». Jesus har ikke uttalt ett ord om
homofili, heller ikke oppfordret til å etablere sosiale
virksomheter. Jesu barmhjertighetsgjerninger, som helbredelser,
skulle demonstrere hans makt over demonene.

Om innføring av Dåpen som eneste inngangsport til den kristne
menighet og flokkens «evig salighet» er begrensninger
kirkelærere, biskoper og teologer har lagt på sin «Gud» eller på
seg selv, blir ikke klart for oss. Jesus ble døpt av Johannes,
men selv døpte han ingen. Biskopene vet kanskje ikke selv HVEM
som sier HVA? Hvor settes grensene for den himmelske og jordiske
autoritet i frelsesspørsmålet? Når spørsmålene blir for nærgående
eller «krevende», overlater biskopene dem til «Gud». De påberoper
seg mangelfull innsikt i spørsmålet. Har de fått Guds
autorisasjon til å utvide dåpsformularet?

Frigjør barna fra både ortodoks og liberal teologi

All kirkelig teologi siden romersk oldtid, om den nå kaller seg
konservativ, klassisk, liberal, progressiv eller feministisk, har
de samme fundamentalistiske bekjennelsesskrifter[4,5] som
grunnlag. Ingen av Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter
(tre av dem fra oldtiden) uttrykker menneskelig erfaring, men
steinharde postulater om ett enkelt enestående oldtidsmenneskes
brudd på historiske og biologiske naturlover[6,7,8].

Gudens hellige vrede kan ikke være utslukket når Den norske kirke
ennå ikke kan gi slipp på verken «fortapelsens mulighet»[9] eller
det autoriserte læreskriftet Augustana, med sine grufulle
straffetrusler. I dag skjærer ny-gamle fronter langt inn i Den
norske kirke. Dannelse av kirkepartier[10] er kanskje et siste
skudd i baugen, før skipet synker.

Skribenter i Vårt Land illustrerer at subjektivismen er på full
fart inn i kirke-Norge (jfr. Bjørn Eidsvåg/Halvor Moxnes, Arne
Borge, Åste Dokka og Håvard Nyhus som eksempler). Når personlige,
vidløftige synsinger om «frelse» og andre kjernebegreper i
kristendommen (tilsynelatende) løsrives fra offisiell
kirke-kristen lære – Skrift og Bekjennelse – er det desto større
grunn til å forvise disse til privatsfæren. Det er ikke til den
ultra-liberale teologi (representert ved f.eks. Gyrid Gunnes,
Helge Hognestad, Bjørn Eidsvåg) staten bevilger mer enn 4
milliarder kroner i året, men til evangelisk-luthersk lære (slik
Grunnloven fastslår).

Dersom enhver voksen – hel- eller halvkristen, sterk-troende
eller svak-troende, personlig eller upersonlig kristen – fritt
kan forme guden i sitt bilde, da må de stakkars, uvitende små
barn (endelig) få slippe å døpes til «Faderen, Sønnen og Den
hellige Ånds navn»[11].

Heller selvinnsikt enn syndsbevissthet

Vi verdsetter flyktige øyeblikk av lykke i hverdagen, og vi jager
ikke etter fullkommenhet slik Det nye testamente oppfordrer til.
Fullkommenhets-idealet må være strevsomt i det kristne troslivet,
men man forstår da også behovet for jevnlig syndsbekjennelse,
tilgivelse/nåde og rituell renselse.

Uten grunnkategorien SYND vil Jesu korsdød bli meningsløs.
Påskedramaet, Kirkens viktigste høytid, vil miste innhold og
kraft. Men Kirken har allerede mistet definisjonsmakten. Det
moderne, autonome mennesket har gjennom tenkning og erfaring fått
tiltro til de positivt oppbyggende krefter i seg selv og i
fellesskapet. Selvinnsikt og selvutvikling er noe ganske annet
enn den diffuse syndsbevisstheten, som utgjør selve
forutsetningen for gudsbehov og gudsavhengighet. At man må
bekjenne sin syndige natur for Kirkens gud og prest, vil nok for
den utenforstående oppleves fremmedgjørende, kanskje også som
inngrep i eller krenkelse av individets integritet.

Heller handlingsvilje enn nåde og dåp

«Nåden i Kristus» har etter nær 2000 år ikke brakt kirkefred. Det
har heller ikke Den hellige Ånds virksomme gjerning. Selv ikke
mange årtier med «økumenisk» dialog det siste halve århundret har
brakt konfesjonell forsoning, annet enn på overflaten. Et hus i
strid med seg selv, kan ikke bli stående. På samme tid var det
nettopp strid og sverd Jesus varslet, også blant de nærmeste i
husstanden[12]. Årtuseners splittelse og kamp mellom «åndelige»
brødre eller søsken, Jesu etterfølgere, etterlater intet håp[13].

Blant de menneskelige drivkrefter har kunnskapstørsten og
endringsviljen resultert nettopp i handlingsvilje: prestasjon og
effektivitet. Det er ikke den enkeltes dåp eller den døptes
(kristne) identitet, men målrettet innsats fra revolusjonære
bevegelser, samfunnsbyggende ideologer OG politisk handlekraftige
aktører som har frembrakt våre stabile vestlige samfunns
trygghet, demokratiske rettigheter og velferdsgoder: trygghet og
forankring. Kirkelig-teologiske teorier og diskusjoner om
«fortapelsen» bidrar ikke til noen oppbyggelse, verken kollektivt
eller individuelt. Det er tvert om et lammende, nedbrytende
budskap for alt menneskelig fellesskap. Frelsesbehov og
evighetslengsel er ikke de mest presserende spørsmål vårt samfunn
stiller.

Kilder og henvisninger:

[1] Bjørn Olav Hansen: Å tegne seg med korsets tegn
https://bjornolav.blogspot.com/2015/04/a-tegne-seg-med-korsets-tegn.html

[2] Den norske kirke: Livsteiknet – eit hefte om dåpen
https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/d%C3%A5psheftet/

[3] Bispebesøk i podkast
https://www.nlm.no/aktuelt/nyheter/2020/06/podkast24/

[4] Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/

[5] Andreas Edwien: Forslag til demokratisk revisjon av kirkens bekjennelse
https://religionskritikk.no/edwien/forslag-demokratisk-revisjon-kirkens-bekjennelse/

[6] Andreas Edwien: Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/

[7] Andreas Edwien: Farvel til den apokalyptiske menneskesønn?
https://religionskritikk.no/edwien/farvel-apokalyptiske-menneskesonn/

[8] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[9] Grete Ullestad: Kirkens mange arvesynder – i teologi og praksis
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirkens-mange-arvesynder-i-teologi-og-praksis/

[10] Grete Ullestad: Kristen identitetspolitikk
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kristen-identitetspolitikk/

[11] Andreas Edwien: Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-dyrkelsen-og-barnets-menneskerettigheter/

[12] Grete Ullestad: Blodspor, svik og forgudelse
https://religionskritikk.no/nettmagasin/blodspor-svik-og-forgudelse/

[13] Andreas Edwien: Kristendommen – En “uskadelig” religion?
https://religionskritikk.no/edwien/kristendommen-en-uskadelig-religion/

Vi anbefaler også:

Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/

Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene
http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/04/Internettutg.-Jesus-i-konflikt-med-menneskerettighetene.pdf

Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

Andreas Edwien: Idékampen i det bibelske gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/

  • Kategori: Gretes utkikk
  • Stikkord: Arvesynd
  • Stikkord: Barn
  • Stikkord: Dåp
  • Stikkord: Familie
  • Stikkord: Identitet
  • Stikkord: Utenforskap

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    11 − 11 =