De farlige tankene

Med velvillig tillatelse fra Sylo Taraku gjengir vi her et
kapittel fra hans glimrende bok, Frihetskampen i islam.

Redaksjonen.

Frihetskampen-i-islam
Sylo Tarakus bok anbefales på det varmeste!

Mashal Khan drømte om å bli journalist. Han ville rette søkelys mot sosial urettferdighet i landet sitt, Pakistan. Som student ved Abdul Wali Khan Universitetet i Mardan var han ganske populær. Ikke bare var han kunnskapsrik. Han var også diskusjonsglad. I tillegg gjorde han seg bemerket med sine liberale ideer. På Facebook identifiserte han seg som «humanist». Her kom han med flere uttalelser om toleranse, ytringsfrihet og likestilling. Han kunne skrive ting som: «I vårt land er det blasfemi å si noe om religionen som ikke samsvarer med den tradisjonelle fortellingen! Ikke i den siviliserte verden! De kaller det for meningsforskjeller og ytringsfrihet.»3

Mashal var ikke helt som andre studenter. Han var en belest og bereist person som kom fra en moderne familie. Foreldrene sendte ham til Russland for å bli ingeniør, men han var mer interessert i filosofi og mennesker enn i maskiner. I løpet av oppholdet i Russland ble han inspirert av marxistisk ideologi, noe han slett ikke la skjul på da han kom hjem til Pakistan. På studentrommet hadde han to plakater på veggen: én av Karl Marx og én av det revolusjonære ikonet Ernesto «Che» Guevara.

Mashals progressive tanker kom til uttrykk i Facebook-innlegg om likestilling og rettferdighet. En gang skrev han: «I en kvinnes fillete klær ser vår kultur hennes kropp, ikke hennes fattigdom.» Slik skaffet han seg venner som beundret ham og som lot seg inspirere. Samtidig fikk han også mange motstandere. Universitetsadministrasjonen så på ham som et problem. Han spredte «farlige, liberale ideer». I tillegg tok han også opp korrupsjonen ved lærestedet.

På denne måten representerte han en trussel mot universitetsledelsen, som hadde interesse av å stoppe ham. En effektiv måte å gjøre det på var å beskylde ham for blasfemi. Ingenting er mer tabubelagt i Pakistan, og dermed farligere, enn nettopp dette:

Å fornærme Gud eller profeten Muhammed eller si noe uakseptabelt kritisk om islam som sådan. Straffen for blasfemi er døden. Ingen blir riktignok henrettet av staten for blasfemiske uttalelser i Pakistan. Det pleier en eller annen drapsmann, eller en mobb, å ta seg av. Blasfemi kan brukes som påskudd for å bli kvitt personer som man av ulike grunner ikke liker. Å bli beskyldt for blasfemi er med andre ord livsfarlig. Dommen kan utsies og straffen kan effektueres av hvem som helst. Om du virkelig har kommet med blasfemiske uttalelser, spiller ingen rolle så lenge mobben tror at du er en fiende av islam. Da er du ferdig. Selv universitetsstudenter kan føle at det gir legitimitet til å drepe.

Den 13. april 2017 satt Mashal og leste på studenthybelen sin da noen klassekamerater kom bort til han og sa at en mobb hadde begynt å protestere mot det de hevdet var blasfemiske uttalelser fra hans side. Kameratene advarte Mashal og sa at mobben kunne komme til å angripe ham fysisk. Mashal tok straks noen telefoner og sendte SMS-er til venner og bekjente med beskjed om at han aldri hadde sagt noe blasfemisk. Det ble det siste han gjorde.

Som kameratene fryktet, kom mobben stormende mot Mashals rom. Der begynte lynsjingen. Med stokker, slag og spark ble den unge journalistspiren banket bevisstløs. En av studentene hadde en pistol med seg. For å bli helt ferdig med Mashal, skjøt han ham to ganger mens han lå nede. Etter dette oppløste menneskemengden seg.

Politiet var til stede, men gjorde ingenting. Da Mashals kamerater kom til det ramponerte rommet, fant de vennen liggende på gulvet, såret og slått til blods. Bildene av Marx og Che Guevara var revet ned fra veggene. Mashal var imidlertid fremdeles i live. Det var fremdeles håp om å redde ham, så kameratene bar ham med seg ut av rommet og nedover trappene for å frakte ham til en ambulanse. Så langt kom de aldri. Mobben samlet seg raskt igjen. Lynsjingen fortsatte – nå med langt flere involverte.

Noen tok til og med frem mobiltelefonene sine og begynte å filme opptrinnet. Filmene ble senere lagt ut på YouTube. Ifølge vitner skal noen av gjerningsmennene også ha invitert tilskuere til å bli med på mishandlingen. «Kom og slå ham, og Gud vil gi deg belønning for det», ropte de.4

Man skulle altså få belønning for å torturere et uskyldig menneske! Mashal ble fort livløs, men mobben stoppet ikke av den grunn. De fortsatte mishandlingen og spyttet på hans døde kropp – med politiet som passive tilskuere.

Da tumultene var over, dekket politiet liket med et teppe. De beskyttet ikke Mashal da han kjempet for livet, omringet av en rasende mobb, slik politiet skal gjøre. Alt politiet gjorde for Mashal var å transpore den døde kroppen hans til foreldrenes bosted. Ansiktet var så ødelagt at moren ønsket å kysse hånden hans, men selv fingrene var knuste.

Den nedverdigende behandlingen av Mashal fortsatte etter at han var død. Lokale imamer nektet å gi ham en verdig begravelse, siden han i deres øyne var en blasfemiker. En lokal politiker skal til slutt ha stilt opp med sine egne bevæpnede sikkerhetsvakter og ha tatt ansvaret for begravelsen.

Flere personer deltok i lynsjingen av Mashal enn i sørgestunden da han ble stedt til hvile. Heller ikke under begravelsen fikk Religion var med andre ord en privatsak som ikke skulle politiseres i Pakistan, ifølge Jinnahs visjon for dette statsprosjektet. Islamiseringen startet på 1970-tallet, spesielt etter at generalen Zia ul-Haq tok over makten gjennom et statskupp i 1977. Det som fulgte, var innføring av sharialover og forfølgelse av minoriteter som ahmadiyyaene. Blasfemiloven var allerede på plass. Den ble innført av britiske kolonister i 1927, på en tid da det var vanlig med blasfemilover også i Vesten, men loven ble skjerpet på 1980-tallet, som et ledd i ul-Haqs islamiseringsbestrebelser.6

I perioden mellom 1927 og 1984 var det bare ni registrerte blasfemisaker i Pakistan. Strafferammen for blasfemi var i utgangspunktet på inntil to år i fengsel. I 1982 og 1986 ble strafferammen endret til livstid eller dødsstraff. Fra 1990-tallet var det bare dødsstraff som gjaldt. Samtidig gikk antall saker opp. Det mest urovekkende er likevel at flere titalls personer ble drept før en dom hadde falt.7

Ett av argumentene for strenge blasfemilover er at de skal forhindre at folk tar loven i egne hender. Det pakistanske eksempelet viser at det er det motsatte som skjer. Blasfemiloven har bidratt til å legitimere drap og forfølgelse av personer som mistenkes for blasfemi. Innskjerpingen av blasfemiloven i Pakistan har gått hånd i hånd med en økning i de utenomrettslige drapene.8 Når du innskrenker retten til å kritisere religionen, bidrar du altså til mer, ikke mindre, religiøs ekstremisme.

Siden 2009 har saken mot den kristne kvinnen Asia Bibi igjen satt blasfemiloven på dagsorden i Pakistan. Dette er også en profilert sak internasjonalt. I motsetning til Mashal Khan, som ble drept av en mobb, skulle Asia Bibi henrettes av staten.

Asia vokste opp i en landsby utenfor Lahore i Punjab. Hun fikk aldri gå på skole og kan derfor ikke en gang skrive sitt eget navn. Hun og familien var også de eneste kristne i landsbyen. Asia livnærte seg ved å vaske eller hjelpe til med gårdsarbeid hos andre. Med andre ord var hun en fattig kvinne, analfabet og i tillegg med familien være i fred. De ble møtt med fornærmelser og hatytringer mens de tok sitt siste farvel med sønnen.

Hva får en gruppe mennesker til å lynsje en person som Mashal Khan? Hvordan kunne noe så bestialsk skje på et universitet, av alle steder? Og hvorfor kom verken universitetsansatte eller politiet ham til unnsetning da det gjaldt som mest?

Det korte svaret er at det er lite toleranse for islamkritikk i Pakistan. Både staten og moskeer fremmer denne intoleransen. Staten gjør det gjennom sin blasfemilovgivning, moskeene gjennom agitasjon for blasfemistraffer. Imamene tar til og med til orde for at folk kan ta saken i egne hender når de oppdager at noen vanærer Gud og profeten. Støtteerklæringer til Mashal Khans lynsjemobb er et eksempel på dette.

Det har ikke alltid vært sånn. Pakistans landsfader, Muhammad Ali Jinnah, var i sin tid mye mer sekulær og tolerant enn det mange av landets nåværende religiøse og politiske ledere er. I talen han holdt den 11. august 1947, da han erklærte Pakistan som en selvstendig nasjon, uttalte han følgende:

«Dere er frie; dere er frie til å gå i deres templer. Dere er frie til å gå i deres moskeer, eller til andre steder for bønn i denne staten Pakistan. Dere kan tilhøre hvilken som helst religion, kaste eller tro – det har ingenting å gjøre med statens anliggender.»5

Ali Jinnah var en tilhenger av minoritetsrettigheter og en motstander av sekterisme. Han advarte mot konflikter av den typen som historisk fantes mellom katolikker og protestanter i Europa, og han anerkjente ahmadiyya-muslimene som en muslimsk minoritet. Hans visjon handlet om et fellesskap basert på tilhørighet til nasjonalstaten, uavhengig av religiøs tilknytning. Det kommer godt frem i talen han holdt den dagen da Pakistan ble til:

«Nå tenker jeg vi bør holde dette som et ideal fremfor oss, og dere vil se at hinduer, med tiden, ikke lenger vil være hinduer, og muslimer ikke lenger være muslimer, ikke i religiøs forstand fordi troen er individuell, men i politisk forstand, som borgere av staten.»

Religion var med andre ord en privatsak som ikke skulle politiseres i Pakistan, ifølge Jinnahs visjon for dette statsprosjektet. Islamiseringen startet på 1970-tallet, spesielt etter at generalen Zia ul-Haq tok over makten gjennom et statskupp i 1977. Det som fulgte, var innføring av sharialover og forfølgelse av minoriteter som ahmadiyyaene. Blasfemiloven var allerede på plass. Den ble innført av britiske kolonister i 1927, på en tid da det var vanlig med blasfemilover også i Vesten, men loven ble skjerpet på 1980-tallet, som et ledd i ul-Haqs islamiseringsbestrebelser.6

I perioden mellom 1927 og 1984 var det bare ni registrerte blasfemisaker i Pakistan. Strafferammen for blasfemi var i utgangspunktet på inntil to år i fengsel. I 1982 og 1986 ble strafferammen endret til livstid eller dødsstraff. Fra 1990-tallet var det bare dødsstraff som gjaldt. Samtidig gikk antall saker opp. Det mest urovekkende er likevel at flere titalls personer ble drept før en dom hadde falt.7

Ett av argumentene for strenge blasfemilover er at de skal forhindre at folk tar loven i egne hender. Det pakistanske eksempelet viser at det er det motsatte som skjer. Blasfemiloven har bidratt til å legitimere drap og forfølgelse av personer som mistenkes for blasfemi. Innskjerpingen av blasfemiloven i Pakistan har gått hånd i hånd med en økning i de utenomrettslige drapene.8 Når du innskrenker retten til å kritisere religionen, bidrar du altså til mer, ikke mindre, religiøs ekstremisme.

Siden 2009 har saken mot den kristne kvinnen Asia Bibi igjen satt blasfemiloven på dagsorden i Pakistan. Dette er også en profilert sak internasjonalt. I motsetning til Mashal Khan, som ble drept av en mobb, skulle Asia Bibi henrettes av staten.

Asia vokste opp i en landsby utenfor Lahore i Punjab. Hun fikk aldri gå på skole og kan derfor ikke en gang skrive sitt eget navn. Hun og familien var også de eneste kristne i landsbyen. Asia livnærte seg ved å vaske eller hjelpe til med gårdsarbeid hos andre. Med andre ord var hun en fattig kvinne, analfabet og i tillegg medlem av en religiøs minoritet. En lavere rang finnes ikke i Pakistan. Hennes muslimske naboer så på Asia som «uren».

Under et måltid en sommerdag i 2009 ble hun bedt om å hente vann fra en nærliggende brønn av to muslimske jenter. Det gjorde hun, men da hun stoppet ved brønnen, tok hun en slurk selv. Hun brukte en metallkopp hun fant. En nabokvinne, som skal ha vært involvert i en tidligere feide med Asias familie, irettesatte henne og minnet henne om at det er forbudt for en kristen å drikke vann fra samme kopp som en muslim. Asia ble også bedt om å konvertere til islam.

Hun skal ha svart på de nedsettende uttalelsene på følgende vis: «Jeg tror på min religion og på Jesus Kristus, som døde på korset for menneskehetens synder. Hva har din profet Muhammed gjort for å redde menneskeheten? Og hvorfor må det være meg som konverterer i stedet for deg?»

Hvem skulle tro at denne lille krangelen i en landsby i Punjab ville bli en stor sak på internasjonalt nivå? Da den lokale imamen fikk høre om krangelen, tok han affære. Han brukte moskeens høyttalere for å spre nyheten om at Asia hadde sagt noe blasfemisk. Det førte til at Asia ble slått av landsbybeboerne foran barna sine. Ikke nok med det: Hun ble også straks satt i fengsel. I november 2010 ble hun dømt til døden ved henging.

I over åtte år satt hun innesperret og ventet på sin straff. I mellomtiden fikk hun mange støttespillere utenfor fengselsmurene. En av dem som støttet henne var guvernøren i Punjab, Salmaan Taseer. Han besøkte Asia flere ganger i fengselet sammen med sin kone og datter. Han engasjerte seg også politisk mot dødsdommen – og mot blasfemiloven som sådan. Taseer kom fra en intellektuell familie og hadde progressive holdninger. Rett etter dommen mot Asia skrev han følgende på Twitter: «Du kan arrestere personer, men du kan ikke arrestere ideer – derfor er samvittighetsfanger alltid frie.»9 Det var takket være ham at Asias sak fikk stor inte nasjonal oppmerksomhet.

Taseer var en kjent personlighet i Pakistansk politikk. Han hadde blant annet vært en betrodd alliert av Benazir Bhutto, den populære kvinnelige statsministeren i Pakistan som ble drept i et attentat i 2007. Å være høytstående politiker i Pakistan er farlig, noe man blir minnet om hver gang et politisk attentat finner sted i landet. Derfor ble Salmaan Taseer beskyttet av livvakter. En av dem var Malik Mumtaz Qadri.

Han viste seg å ha svært fundamentalistiske holdninger, og likte slett ikke at hans arbeidsgiver støttet Asia. Den 4. januar 2011 skjøt han Taseer 27 ganger med et Kalasjnikov-gevær. Mannen som skulle beskytte Taseers liv, ble den som tok det. Taseer ble en frihetsmartyr i blasfemisaken, men det var drapsmannen hans som ble en folkehelt i Pakistan. I stedet for å protestere mot dødsdommen mot Asia og drapet på guvernøren, tok hundretusener til gatene for å protestere mot arrestasjonen av attentatmannen. Selv i Norge var det protester – og det var ikke hvem som helst som protesterte.

Blant de over hundre norske muslimene som møtte opp utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo for å vise støtte til drapsmannen var imamen Nehmat Ali Shah, som også holdt en appell for de fremmøtte. Shah er imam i moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, som er en av Norges største og eldste. Protestantene bar plakater med påskrifter på urdu: «I profetens tjeneste er selv døden akseptabel» og «Den islamske kriger Mumtaz Qadris ikke-islamske dødsstraff er uakseptabel». I tillegg ble det ropt nedsettende slagord mot ahmadiyya-muslimer.10

Representanter for moskeene i Norge er gjerne flinke til å snakke om minoritetsrettigheter når det er noe de selv ønsker å endre i det norske samfunnet, men de er ikke like flinke til å tale minoritetenes sak når striden står i landene de opprinnelig kommer fra. I dette tilfellet så vi et forstemmende eksempel på dette. De mest ekstreme og minoritetsfiendtlige kreftene i Pakistan fikk støtte i deler av den norske diasporaen. Til og med en drapsmann som tok loven i egne hender ble omfavnet som en islamsk helt.

Det må sies at flere profilerte norske muslimer reagerte mot markeringen, men det er likevel et deprimerende faktum at det kun er markeringer til støtte for Qadri, og ikke for den dødsdømte Asia eller hennes støttespiller Taseer, vi har sett i Oslos gater. Drapet på Taseer skapte riktignok debatt om blasfemiloven i Pakistan, men det førte ikke til noen endring av loven. Istedenfor ble også minoritetsministeren Shahbaz Bhatti drept som en følge av saken. Han var den eneste kristne ministeren i den pakistanske regjeringen, og – i likhet med Taseer – en åpen motstander av blasfemiloven.

Asia Bibis sak ble den første blasfemisaken som noensinne kom helt til høyesterett i Pakistan. Den 31. oktober 2018 falt den endelige dommen. Asia ble frikjent, og hennes liv ble spart. Det skyldtes imidlertid ikke dommernes uvilje mot å anvende blasfemiloven som sådan, men at bevisene mot Asia var for tynne. Retten understreket at det ikke er opp til enkeltpersoner eller gatemobben å avgjøre om en handling faller inn under den aktuelle loven om blasfemi.11 Mobben mobiliserte likevel mot dommen og dommerne.

Frikjennelsen av Asia var en viktig symbolsk seier for progressive krefter, og et slag i fjeset for de fundamentalistiske kreftene. Derfor er det ikke rart at islamistene massemobiliserte mot dommen. Igjen tok hundretusener til gatene med krav om å henge den fattige kristne kvinnen som hadde havnet i en krangel med en nabo. Noen krevde også at dommerne måtte henrettes. Asias advokat, Saif Ul Malook, mottok drapstrusler. Han måtte til slutt forlate landet og søke om asyl i Storbritannia.

Asia Bibi ble til slutt satt fri og fikk i 2019 asyl i Canada. I et land med rundt 200 millioner innbyggere er det naturligvis mange problemer å ta tak i. I Pakistan er korrupsjon, vanstyre og enorm sosial ulikhet en del av hverdagen. At en krangel mellom to kvinner i en liten landsby kan skape så stort oppstyr, og resulterte i to politiske attentater, sier likevel noe om islamismeproblemet i landet.

Asia Bibi er frikjent og overlevde drapstruslene, men rundt 200 andre pakistanere sitter i skrivende stund fortsatt fengslet med blasfemianklager hengende over seg. Blant dem finnes det mindreårige og til og med utviklingshemmede. Noen er blitt arrestert for noe så uskyldig som å trykke «like» på et Facebook-innlegg. Blasfemiloven rammer altså de svakeste av de svake i samfunnet. De som forsvarer blasfemiloven – de som krever blod – er organiserte og mektige. Få taler ofrenes sak, om man ser bort fra familiene deres, noen advokater og en og annen menneskerettsorganisasjon.

Samtidig finnes det også aktivisme blant pakistanere, særlig på sosiale medier. Effekten av dette ville imidlertid blitt større dersom Pakistan ga etter for et sterkere internasjonalt press for å avskaffe blasfemilovene – eller i det minste for å ivareta rettssikkerheten til de tiltalte.

Pakistan er ikke det eneste muslimske landet som har et blasfemiproblem. Når jeg bruker eksempler fra Pakistan her, er det fordi landet fremstår som en del av hovedstrømmen i den muslimske verden. Landet er ikke blant de mest autoritære, men heller ikke blant de mest liberale. I Pakistan kontrollerer islamistene et lite mindretall av setene i nasjonalforsamlingen. Den enorme innflytelsen de likevel har, særlig i spørsmål som angår religionens plass, skyldes deres «destabiliseringsmakt». Myndigheter kan alltid arrestere dem, de har loven på sin side, men de vet at de i så fall risikerer opptøyer – og i verste fall borgerkrig. Alle politikere som kan tenke seg å kjempe mot blasfemiloven vet dette, og de husker nok også hvordan det gikk med guvernør Salmaan Taseer og minister Shahbaz Bhatti.

I rettferdighetens navn må det sies at det ikke bare er muslimske land som holder seg med blasfemilover, men 30 av verdens 50 land med muslimsk flertall har slike lover.12 I et land som Egypt skal det ikke mer til enn en kritisk merknad om metodene som brukes i den rituelle slaktingen av dyr for å få tre år i fengsel. Det var straffen den egyptiske poeten Fatima Naoot ble idømt etter et Face- book-innlegg i forbindelse med id-høytiden i 2016.13 Blasfemilover begrenser ytringsfriheten og rammer også andre typer kritikk mot myndighetene, ikke bare kritikk av islam. Derfor er opphevelsen av blasfemistraffer avgjørende for demokratiutvikling i muslimske samfunn. Det er dette stadig flere muslimer nå krever, men de møter sterke motkrefter. Grunnen til at reaksjonene har økt i styrke, er nettopp det faktum at flere i dag tør å utfordre tabuene.

Sosiale medier gjør det lettere for folk å dele sine tanker med andre – og tilsvarende vanskeligere for myndigheter å kontrollere dem. Gjennom strenge blasfemilover prøver myndighetene likevel å bevare en viss kontroll.

Nå kan man selvsagt innvende mot fremstillingen så langt at det finnes restriksjoner mot ytringsfriheten også i vestlige land, på moralske grunnlag. For eksempel eksisterer det et forbud mot fornektelse av holocaust noen steder, og det er gjerne noen avgrensninger for rasistiske ytringer. Disse innskrenkningene i ytringsfriheten skal imidlertid beskytte minoriteter – og ikke profeter og religiøse dogmer. Ifølge biologen og ateisten Richard Dawkins er blasfemi en forbrytelse uten ofre. Slike blasfemilover eksisterer fortsatt i Europa, men stort sett som sovende paragrafer. Etter karikaturstriden i 2005 har flere land, inkludert Norge, fjernet dem.

På verdensbasis er det cirka 70 stater som har blasfemilover.14 Straffene er alt fra bøter til dødsstraff. De som praktiserer disse straffene strengest, er muslimske land som Iran og Pakistan.

I Koranen er det lite støtte å finne for blasfemistraffer. Alt Koranen oppfordrer til er at muslimer ikke omgås folk som håner Guds åpenbaringer, slik at man ikke blir påvirket av dem: «Han har jo åpenbart for dere i skriften: ‘Når dere hører at man fornekter og spotter Guds ord, så sitt ikke hos dem før de skifter samtaleemne, ellers blir dere lik dem.’ Gud vil samle hyklerne og de vantro i helvete alle sammen.»15

Det finnes likevel hadither, nedskrevne fortellinger om hva profeten Muhammed sa og gjorde, som foreskriver ulike former for straff for blasfemi, herunder dødsstraff. Det som kjennetegner dem, er at deres gyldighet kan diskuteres. Det finnes eksempler der Muhammed var tolerant og tilgivende i møte med kritikk, men også eksempler der han reagerte strengt og brutalt mot kritikk og fornærmelser. Det er de sistnevnte eksemplene som vektlegges mest når muslimske lærde opprettholder sin støtte til strenge blasfemistraffer. Disse intolerante tolkningene av islam spres gjennom prekener i moskeer, på internett og tv, og gjennom litteratur.

Islamistiske ideer spres også via utdanningssystemet. En viktig årsak til islamiseringen av Pakistan er de mange koranskolene i landet – de såkalte madrasaene – som ble finansiert av wahaabist- regimet i Saudi-Arabia på 1980-tallet. Madrasaene ble etter hvert et alvorlig sikkerhetsproblem. På 1980-tallet begynte general Zia ul-Haq å åpne slike madrasaer som et ledd i islamiseringen av landet. I tillegg kom madrasaene som var finansiert av Iran (for sjiaer) og Saudi-Arabia (for sunnier). Pakistan hadde bare 189 madrasaer i 1947. I 1971 var tallet 900, og i 1988 fantes det hele 25 000 slike religiøse skoler. I dag er det enda flere. Man regner med at det finnes så mange som 40 000, der millioner av fattige barn blir indoktrinert i radikal islam.16

Som vi så i Mashal Khansaken, har islamistene også infiltrert universitetsmiljøene. Islamistene vet at mange progressive pakistanere ikke liker dem. Også derfor er det ekstremt viktig for dem å forsvare blasfemiloven. Folk som er kritiske kan fort risikere å betale den samme høye prisen som Mashal Khan, Asia Bibi og mange andre som har reist seg mot deres tyranni. Blasfemilover blir slik en effektiv brems for kritisk fornuft og for fremskritt i generell forstand. Isolert sett representerte verken Mashal Khan eller Asia Bibi en trussel mot de mektige islamistene i Pakistan, men ideen om den frie tanke er en trussel mot dem. Derfor skremmer de opinionen gjennom å statuere slike eksempler.

Mashal Khan trodde at nysgjerrighet, kunnskap og diskusjon var normale ting ved et universitet, og forsto ikke hvor farlige tankene hans var i de omgivelsene han befant seg i. Han tok ikke høyde for at den religiøse fanatismen i Pakistan var så sterk og utbredt, selv i et universitetsmiljø.

Mashals død var likevel ikke forgjeves. Han ble et symbol for progressive muslimer verden over. Kampen for rettferdighet etter drapet skapte en bevegelse i Pakistan. Det ble arrangert noen spredte protester mot falske blasfemibeskyldninger her og der. Det største engasjementet fant man imidlertid på sosiale medier. Mange pakistanere i og utenfor Pakistan har siden fordømt drapet og kalt Khan en martyr for den gode sak.

Dette utløste nye reaksjoner. En lokal imam uttalte at det å kalle Mashal Khan for en martyr er like blasfemisk som hans blasfemiske uttalelser. Religiøse ledere støttet også drapet, men viste «moderasjon» gjennom å si at det burde ha vært mer effektivt gjennomført, og at studentene ikke burde ha mishandlet Mashals døde kropp.

Selv om Mashal er død, lever altså historien om det som skjedde med ham videre, og den fortsetter å vise hvor dypt den bestialske praksisen sitter i det pakistanske samfunnet. Bare se hvor mange som var involvert i drapet: De som plantet ideen om at Mashal var en blasfemiker. De som sto for det fysiske angrepet. Tilskuere som støttet ugjerningen. De universitetsansatte og politiet som ikke gjorde noe for å stoppe mobben. Samt de religiøse lederne som legitimerte den. Mange andre har også et moralsk ansvar for det som skjedde. Ikke minst gjelder det pakistanske politikere som opprettholder landets blasfemilov, en lov som uten tvil legitimerer intoleransen mot annerledestenkende.

Jeg fanget opp historien om Mashal Khan på Facebook fire dager etter at han ble drept. Det var noen sekulære muslimske venner av meg som hadde delt et videoopptak av hendelsen. De makabre bildene gjorde sterkt inntrykk. Det er mye ondskap der ute i verden, men jeg blir spesielt opprørt når frihetsforkjempere forfølges på denne måten. Dette har nemlig betydning for friheten til millioner av mennesker. Spesielt viktig er det for muslimer som kjemper den samme kampen som Mashal Kahn, en kamp for mer fornuft, toleranse og ytringsfrihet. Det er slett ikke merkelig om de blir avskrekket av drap som dette. Sett fra voldsmennenes side er nettopp det poenget: Man vil statuere et eksempel for å hindre at andre våger å ta til orde for liberale verdier.

Da jeg ble oppmerksom på saken, kritiserte jeg mediene i Norge for å ikke gi historien om Mashal den oppmerksomheten den fortjener. Hvorfor ble ikke dette en stor sak, spurte jeg i en Facebook- oppdatering. Dagbladet kontaktet meg for å lage en sak, men ellers var det stille. Jeg utfordret deretter norske myndigheter til å reagere, men alt daværende utenriksminister Børge Brende gjorde, var å vise til at Den pakistanske menneskerettighetskommisjonen hadde kommet med en uttalelse. Siden Norge støtter denne kommisjonen finansielt, ble det fremstilt som om Norge hadde gjort sitt.

Jeg mener at forfølgelsen av fritenkere som Mashal Khan bør medføre langt kraftigere reaksjoner. Vi har et ansvar for å vise de modige progressive stemmene at de ikke står alene – at det er håp – ja, at humanister som Mashal Khan ikke har dødd forgjeves.

Islam er i en sivilisatorisk krise akkurat nå, og det er bare muslimer selv som kan gjøre noe med denne situasjonen. Alle andre kan likevel hjelpe, ikke minst ved å vise tydelig at man har sympati med ofrene, og at man holder myndigheter og maktpersoner ansvarlig for de overgrepene og menneskerettighetsbruddene som finner sted.

For 300 år siden kunne personer som utfordret kristne dogmer i Europa bli lynsjet, slik Mashal Khan ble i 2017. I Vesten skjer heldigvis ikke slikt lenger. Så hva har gått galt i den islamske sivilisasjonen, en sivilisasjon som i mange hundre år blomstret og var svært fremgangsrik?

For å finne svarene må vi gå historisk til verks. I første omgang må vi tilbake til Jerusalem, der de tre abrahamittiske religionene har sine røtter.

Av Sylo Taraku

Sylo Taraku er forfatter, foredragsholder og rådgiver i Tankesmien Agenda.

SyloTaraku-FotoavJosephPessar
Sylo Taraku. Fotografi: Joseph Pessar
  • Kategori: Religion og samfunn
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Balkan
  • Stikkord: Modernitet
  • Stikkord: Sekulærmuslim
  • Stikkord: Sharia
  • Stikkord: Teokrati

  • Kommentarfelt

    Your email address will not be published. Required fields are marked *