Debatt med Inge Lønning

in

I 2004-5 foregikk det i Klassekampens spalter en debatt mellom teologiprofessor Inge Lønning og forfatteren Ronnie Johanson. Det hele startet med et fire siders intervju med Inge Lønning 13. november, i anledning den nye, tyske storfilmen «Luther». Lønning gikk straks til angrep på sitatboken «Luthers lille brune», som kom på Religionskritisk Forlag tidligere samme år:

«Det gjev ikkje meining å kalle Luther ‘brun’, som konnoterer nazisme. Det er fullstendig ahistorisk å tilbakedatere den moderne form for antisemittisme attende gjennom århundra. Ein kan ikkje samanlikne den antisemittismen vi fekk i Europa i det 19. og 20. hundreåret med det som var situasjonen på 1500-talet. Vi les ikkje korrektur på historia ut ifrå moderne sinnelagsetikk. I tillegg har vi informasjon som Luther ikkje hadde. Nemleg: Kva skjedde etter hans død i 1546? (…) Luther var eit barn av si tid, ei brutal tid. Slike tider skaper harde menneske, og Luther var ein av dei hardaste naglane i si uforferda søkimg etter sanninga.»

Johansons innlegg 18. november 2004:

Luthers lille brune

Klassekampen har konfrontert Inge Lønning med min sitatbok Luthers lille brune, og han kaller det «fullstendig ahistorisk å tilbakedatere den moderne fom for ideologisk antisemittisme attende gjennom århundra». Følgelig tar han avstand fra at Luther skulle ha hatt nazisympatier. Det har han selvsagt helt rett i, og det er da heller ikke dette som ligger i tittelen. Jeg fulgte såpass godt med i historietimene at jeg ikke vil hevde at Luther var tilhenger av Hitler. Derimot er det liten tvil om at nazister hadde luthersympatier.

Som svar på Maos lille røde, ga norske kristensosialister i sin tid ut boken Guds lille røde. Jeg svarte med Guds lille brune, for å vise at nazister har vel så mye å hente av ideologisk støtte i Bibelen. Senere lagde jeg Allahs lille brune, som dokumenterer hvordan en totalitær ideologi som islamismen neppe har misforstått Koranen. (En ny utgave med bidrag fra Walid al-Kubaisi kommer i neste uke). Og som siste del av trilogien kom altså lutherboken, som viser Luther som en sann antidemokrat som preket blind underkastelse under diktatoriske myndigheter.

At tyske nazister hentet inspirasjon fra hans skrifter om jødene, er velkjent. I Norge ble «Om jødene og deres løgner» trykt opp i 1940, med forord av en naziprest som sier at Luthers «friske, uredde måte å si tingene på vil sikkert finne mange meningsfeller i vår tid, som opplever jødenes forsøk på å sette sig i besittelse av verdensmakten ved å sette en krig i gang som stiller alt annet i skyggen … Hvad Luther skrev om dette folk i 1543 har idag ikke bare sin fulle gyldighet, men ennu langt mere enn det. Det Luther forutsa og forutså er til fulle gått i opfyllelse og jødene er verdens svøpe.»

Og hva skrev så Luther om jødene? Språket er av en slik karakter at mye av det ikke egner seg for avisspaltene. Men ett lite sitat kan gi en pekepinn: «Hvis du ser dem, så kast grisemøkk på dem og jag dem vekk».

Også Luthers syn på psykisk utviklingshemmede fant nazistene interessant: Han mente de «ikke er annet enn en kjøttmasse uten sjel», og anbefalte å drukne dem. Dette ble publisert i Nazi-Tyskland i 1935 under overskriften «Skal verdiløst liv opprettholdes?»

Hensikten med boken var ikke å gi et balansert bilde av Luther, men å gi en motvekt til det ubalanserte bilde som vanligvis gis av norske lutheranere. Dette har jeg gjort ved å trekke frem sider ved ham som er lite kjent og ofte forties: Hans støtte til tyranni, diktatur, slaveri og hekseprosesser, hans syn på seksualitet som syndig selv innen ekteskapet, osv.

Luther var et barn av sin tid, sier Lønning. Mulig det, selv om det også i samtiden ble reagert mot hans fanatisme. Men den norske kirke er sannelig et barn av Luthers tid, reformasjonen. Til de grader at alle som skal bli prester fortsatt må love å preke i overensstemmelse med det evangelisk-lutherske bekjennelseskriftet Augustana fra 1530. Her heter det for eksempel at selv nyfødte barn er «fulle av ond lyst og begjær». Derfor er de «dømt til Guds evige vrede hvis de ikke blir født på ny gjennom dåpen»!

Luther sier at vi skal døpe barna før de får forstand, «for troen kan ikke få fotfeste der fornuften regjerer». I Norge blir fortsatt fire av fem båret inn i den lutherske kirke. Det er kanskje fornuftig å sette seg inn i hva såvel kirken som dens opphavsmann står for, før man blir båret ut igjen?

Lønnings svar 25. november 2004:

Johansons lille brune

I Klassekampen 18. november har forfatteren Ronnie Johanson en polemisk kommentar til en perifer ytring i det lørdagsintervjuet om Martin Luther som Jon Hustad hadde med meg i samme avis 13. november. Johansons ærend er å forsvare den boken han, med støtte fra Humanetisk Forbund, har utgitt i høst, under tittelen «Luthers lille brune».

At en forfatter har et behov for å tale vel om sine egne bøker, er det ingenting å si på. Johanson kunne for den saks skyld godt ha påberopt seg et av de avsnitt i Luthers lille katekisme som han ikke har funnet plass til i sin sitatsamling. I forklaringen til det 8. bud står det en formaning om å «unnskylde, tale vel og ta alt beste mening». Det gjelder riktignok forholdet til nesten, men med den romslighet Johanson ellers praktiserer i sin omgang med historiske tekster, kan det ikke være noe i veien for å ta det til inntekt for en forfatters rett til å praktisere samme handlingsregel i forhold til sitt eget verk.

I Johansons tilfelle kan verket trenge det. Hans lille brune forteller nemlig lite om Martin Luthers (og 1500-tallets) tankeverden. Til gjengjeld forteller den desto mer om Ronnie Johansons. Gjennom tekstutklipp, kommentarer og valg av overskrifter er det nemlig forfatteren selv som fra begynnelse til slutt fungerer som ordstyrer og regissør. Formålet er rent ideologisk og har åpenbart ikke gitt rom for noen motforestillinger eller kompliserende spørsmål av historisk eller metodisk art.

At tyske (og norske) nazister hentet inspirasjon fra noen (slett ikke alle) av Luthers skrifter om jødene, har Johanson helt rett i. Metodisk brukte de det samme enkle redskap som Johanson har brukt, nemlig saksen. Det er et redskap som lar seg bruke på ethvert forfatterskap. For den som følger Peer Gynts prinsipp om å unngå å sluke og konsentrerer oppmerksomheten om det man kan bruke, vil det alltid være fristende å styre unna alle andre redskaper enn saksen.

Det har Johanson klart. I forhold til en historisk lesning av Luthers forfatterskap er resultatet på det nærmeste ubrukelig. En kritisk lesning av Johansons gjennomført tendensiøse bruk av overskrifter og kommentarer forutsetter at leseren på forhånd har tilgang til og kjennskap til kildene, dvs. Luthers verker. (Har leseren det, er til gjengjeld Johansons bok overflødig.) Lesere uten slik kjennskap er helt utlevert til regissørens oppsetting av forestillingen. Det kan knapt gi noe annet utbytte enn at de som er forfatterens likesinnede i ideologisk henseende, blir styrket i sine fordommer.

I sitt innlegg 18. november påpeker Johanson at han er oppmerksom på at Hitler levde etter Luthers tid. Det er naturligvis prisverdig. Men hvorfor har han da valgt å utstyre et av sine små klipp fra Luthers lille katekisme med overskriften «Hitler og Stalin var innsatt av Gud»? Har det skjedd et arbeidsuhell i farten, eller mener han å antyde at den gode Morten var synsk, og det til og med på en langdistanse av godt og vel 400 år?

Anakronismene står i kø i Johansons lille brune. Det har ingen hensikt å mønstre hele køen. Som eksempel holder det med åpningsfanfaren i forordet: «Den samme Luther var en fanatisk fundamentalist, og en av historiens verste jødehatere. Han var en sann antidemokrat, som preket blind underkastelse under diktatoriske myndigheter. Det går en klar linje fra Luther til Hitler.»

Jeg skal nøye meg med å sette et aldri så lite spørsmålstegn ved den ene av de (post)moderne yndlingsklisjeene som er stuet sammen i dette lille avsnittet: «sann antidemokrat». Hvor mange demokratiske samfunn fantes det å være motstander av i 1500-tallets Europa?

Det ene poenget i Hustads intervju med meg som har fått Johanson til å reagere, er henvisningen til den elementære «rekkefølgens regel» i omgangen med historien. For de fleste av oss er det vanskelig å være for eller imot noe som er ukjent i vår egen levetid. For de døde er det dessuten vanskelig å verge seg mot å bli tatt til inntekt for ettertidens ideologiske prosjekter. Derfor fastholder jeg at rekkefølgens regel er en sunn regel, som dessuten er lett å følge for den som gidder å respektere den. Samtidig innser jeg selvfølgelig at det til enhver tid vil finnes folk som har behov for å lese korrektur på fortiden. Noen vil også insistere på å kalle utvalgte personer fra fortiden til så vel skriftlig som muntlig eksamen og finne det maktpåliggende å meddele utfallet av sensuren til almenheten.

Vi lever heldigvis i et demokratisk samfunn, hvor det står enhver borger fritt å hengi seg til slik sensorvirksomhet. Heldigvis står det også enhver av oss fritt å anse resultatet av aktiviteten som lite interessant.

Johansons svar 3. desember 2004:

Lutter Luther nok en gang

I Klassekampen 25.11 kritiserer Inge Lønning meg for å ha brukt saksen uten motforestillinger da jeg valgte ut sitater til boken Luthers lille brune. Helt korrekt; jeg har ikke hatt skrupler med å trekke frem de uhyrligste utsagnene mannen kom med. I motsetning til vanlig praksis blant lutheranske teologer. Poenget med boken var nettopp å sette søkelyset på de sidene ved vår kirkes opphavsmann som hittil er blitt fortiet. Til de grader at hans uttalelser for eksempel om heksene var ukjent for teologiprofessorer som jeg har nevnt dem for. Og på Menighetsfakultetet blir våre kommende prester villedet til å tro at han tok avstand fra hekseprosessene, mens han i realiteten hadde et hovedansvar for at bålene blusset opp for alvor etter reformasjonen (se min artikkel «Martin Luthers ansvar for hekseprosessene» i Humanist 1/02).

Luther utvidet faktisk heksebegrepet drastisk, til også å omfatte «kloke koner» som ikke hadde gjort noen skade men bare prøvd å hjelpe sine medmennesker. De måtte jo ha fått hjelp av djevelen. Lovene (også i Norge) ble skjerpet i tråd med dette, og en hovedvekt lagt på bekjempelse av hvit magi.

Lønning mener så vidt jeg kan skjønne at mine sitater er tatt ut av sammenhengen og meningen forvrengt. Da burde han ha klart å komme med eksempler, dersom Luther egentlig ikke mener det han sier i Luthers lille brune. Som for eksempel at slaveriet burde gjeninnføres, at myndighetene bør henrette kvinner som nekter ektemannen sex (dette til tross for at sex er en «helt avsindig synd» selv i ekteskapet), at de som ikke vil lære hans lille katekismus skal nektes mat og drikke, at tyranni og diktatur er den styreform vi trenger osv. osv.

Når det gjelder Luthers skrifter om jødene, forsvarer Lønning ham med at det var «slett ikke alle» disse skriftene nazistene hentet inspirasjon fra. Nei, som jeg gjør oppmerksom på i boken, skiftet han syn på jødene flere ganger. Lenge trodde han det skulle være mulig å omvende dem. Men han ble skuffet, og ga i 1543 ut to kampskrifter hvor språket var så vulgært at selv venner av ham ble forlegne. Og så sent som et par uker før han døde, skrev han at jødene måtte fordrives.

Lønning nevner to eksempler på det han mener er anakronismer i boken. «Hitler og Stalin var innsatt av Gud» bruker jeg som overskrift over sitatet «Hver mann skal være lydig mot øvrigheten. For overalt er den øvrighet som finnes, innsatt av Gud.» Han kommenterer: «Har det skjedd et arbeidsuhell i farten, eller mener han å antyde at den gode Morten var synsk …?» Her burde det, særlig for en teolog, være mulig å skjønne at Luther mente dette var almengyldig til alle tider. Han har jo selv hentet det fra Romerbrevet i Bibelen.

Hans andre eksempel: Jeg kaller Luther en «sann antidemokrat», og Lønning spør retorisk: «Hvor mange demokratiske samfunn fantes det å være motstander av i 1500-tallets Europa?» Bortsett fra visse spirer i Sveits var det nok dårlig stell, men det gikk jo allikevel an å være mot selve idéen om demokrati, som stammet fra antikken og fenget på ny under renessansen. Luthers holdning her har neppe fremmet demokratiets fremvekst, noe som for så vidt kan unnskylde at det samme kan sies om kirken.

Bedre eksempler på anakronismer vil Lønning kunne finne hos Luther selv. I en preken 1. mai 1527 sier han at «Adam var kristen, allerede lenge før Kristus, for han hadde akkurat samme tro på Kristus som vi har» (Luthers lille brune, s. 79). Videre trodde han at så vel paven som han selv var nevnt i Bibelen! (Se s. 51 og 201).

Lønning finner mine luthersitater lite interessante. Ham om det, men jeg prøvde i mitt forrige innlegg å dreie debatten inn på det faktum at den norske kirke fortsatt bekjenner seg til uhyrlig luthersk teologi. Boken har et eget kapittel om dette, og det er interessant at Lønning ikke vil kommenterere for eksempel læren om at udøpte barn kommer til helvete.

Lønnings sluttsvar 20. desember 2004:

Luthring for Ronnie Johanson

Hvis Martin Luther hadde levet i dag, ville han ha snudd seg i sin grav!» Ytringen, som falt under en opphetet allmøtedebatt i min glade studietid tidlig på 1960-tallet, rant meg uvilkårlig i hu under lesningen av Ronnie Johansons svarinlegg i Klassekampen 3. desember Riktignok rommer den refererte ytring en utilsiktet dypsindighet som det er vanskelig å finne spor av i Johansons prosa. Til gjengjeld er Johanson mer éntydig i sin tilnærming til historien enn den anonyme allmøtedebattant fra hine hårde dager.

For Johanson er tid og sted – og dermed fenomener som sosial, kulturell, religiøs og politisk kontekst – prinsipielt irrelevante størrelser i omgangen med tekster.

Det forklarer hvorfor han, tilsynelatende med ekte og uforfalsket begeistring, kan bekrefte at han uten forbehold og motforestillinger av noe slag anser saksen som det mest avanserte – og det eneste nødvendige – redskap for en forfatter som vil gå løs på tekster fra fortiden.

Johanson har ikke nøyd seg med å klippe ut det Lutherbilde han ønsket å presentere, han har funnet det nødvendig å fargelegge det også. Det krever pensel i tillegg til saksen. Som maler har Johanson riktignok lagt bånd på seg – det skal han ha – og nøyd seg med å dyppe penselen i én farge: brunt.

Det er han tydeligvis stolt av. Det er det ingen grunn til, spør du meg. Ut fra Johansons valg av tittel på den boken han har laget, må man gå ut fra at det er dette – tilspisset uttrykt i den programmatiske påstand «det går en klar linje fra Luther til Hitler» (s. 5) – som er hans hovedanliggende.

På dette, det springende punkt, har Johanson dessverre lest mitt første innlegg feil. Når jeg skrev: «At tyske (og norske) nazister hentet inspirasjon fra noen (slett ikke alle) av Luthers skrifter om jødene, har Johanson helt rett i», var meningen slett ikke å ta Luther i forsvar. Meningen var, som fortsettelsen viser, å påpeke at Johanson i sin omgang med Luthertekstene utviser nøyaktig den samme voldsomhet og vilkårlighet som rettroende antisemitter i det 19. og 20. århundre gjorde. Det eneste som er forskjellig, er de medbrakte ideologiske tilbøyeligheter hos brukerne.

Det finnes forresten én forskjell til. Forskjellen i ideologiske tilbøyeligheter taler til Johansons fordel. Det gjør den andre forskjellen ikke. De som brukte Luther for å gjøre sitt brune budskap mer salgbart i markedet, foregav ikke å presentere Martin Luther, og ingen kunne være i tvil om at deres eneste ærend var å legitimere det budskapet de selv forkynte. I så henseende kommuniserer Johansons prosjekt på adskillig mindre ryddig vis: han foregir å presentere Martin Luthers budskap, men presenterer i alt vesentlig sitt eget.

For å tydeliggjøre poenget fra mitt første innlegg: for den som er interessert i Martin Luthers forfatterskap, bør Johansons lille brune være det desiderte sistevalget. Siden det seksbinds-utvalget av Luthers skrifter som jeg i sin tid var med på å oversette og tilrettelegge for Gyldendal (1978-83), for lengst er utsolgt fra forlaget, kan jeg ikke lenger mistenkes for å drive med tekstreklame når jeg tillater meg å vise til verket. På Pax forlag har Tarald Rasmussen i høst utgitt «Luthers reformasjon», som inneholder noen av de sentrale Lutherskriftene fra gjennombruddsårene 1517-1520.

For den som er mer interessert i Ronnie Johansons forfatterskap, er derimot den lille brune uovertruffen og bør være det desiderte førstevalg.

P.S: Siden Johanson etterlyser en kommentar til det han kaller «læren om at udøpte barn kommer til helvete», føyer jeg gjerne til et par ord om det merkverdige «Tillegg» (s. 230-238) han har hengt på sine Luther-klipp. Det dreier seg om tekster som Luther ikke har hatt noen befatning med, og som Johansons saks har skamfert om mulig enda mer konsekvent enn Luthertekstene. Selv i Johansons tilrettelegning kan imidlertid leseren se at den nevnte doktrine er Ronnie Johansons egen. Den finnes ikke i de par setningene han har klippet ut fra Confessio Augustana, bare i den overskriften han selv har laget og plassert over utklippet.

La meg føye til at av de mange lutherske teologer jeg kjenner, er det ingen som forfekter Johansons doktrine, eller som det er skjellig grunn til å mistenke for å være tilhenger av den. Om Johanson kjenner noen, vil jeg sette pris på å få oppgitt navn og adresse.

Johansons sluttsvar av 3. januar 2005:

Det går nok til helvete, om ikke med Lønning

Inge Lønnings forsvar av Luther minner litt om det forsvaret av Stalin man av og til kunne finne i herværende organ for noen år siden: «hovedsida var bra». Jeg antar at lesere flest har fått nok av både Stalin og Luther, derfor er det bra at debatten mellom Lønning og meg nå ser ut til kunne penses inn på noe mer vesentlig, nemlig statskirkens bekjennelse.

Ved siden av Bibelen er lutherske kirkers viktigste bekjennelsesskrift noe som kalles Confessio Augustana, eller på norsk Den augsburgske konfesjon. Det er skrevet av Luthers nærmeste medarbeider, Philip Melanchton, i 1530. I det Lønning kaller et merkverdig tillegg til sitatboken Luthers lille brune, har jeg plukket en del sitater fra kirkens bekjennelse, som det (enda mer merkverdig) var full oppslutning om på Kirkemøtet i høst.

Lønning har rett i at uttrykket «udøpte barn kommer til helvetet» er mitt eget. Han kritiserer meg for å mangle «dypsindighet». Det gjør han rett i; man skal være temmelig dypsindig for å tolke skriftene annerledes, når det står svart (for ikke å si brunt) på hvitt at selv nyfødte barn er «fulle av ond lyst og begjær» og «dømt til Guds evige vrede hvis de ikke blir født på ny gjennom dåpen». Og når kirken presiserer at «dåp er nødvendig for å bli frelst», og til og med «fordømmer gjendøperne, som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir frelst selv om de ikke er døpt.» (Augustana II og IX). For hva skal man frelses fra, om ikke helvete? Jeg er klar over at prestene helst ikke bruker dette stygge ordet lenger, men heller snakker om livets «to utganger». Hvor den nederste utgangen fører hen, gir Jesus klar beskjed om i Matteus 13: Vi som ikke følger ham, skal kastes i en brennende ildovn hvor vi skal gråte og skjære tenner. Dette er vel å merke ingen lignelse, men Jesus’ egen tolkning av lignelsen om ugraset blant hveten. Selve ordet helvete (Gehenna) bruker han ikke her, men et dusin andre steder. Jesus er faktisk bibelens eneste helvetesprofet!

Kirkens tolkning finner man nettopp i Augustana: «Ved verdens ende skal Kristus komme for å dømme, og han skal vekke opp alle de døde. De troende og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder; men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.» Og for sikkerhets skyld fordømmes også her de arme gjendøperne, «som mener at det skal være en ende på straffen for de fordømte mennesker og djevler.» (Kapittel XVII.) Fordømmelsen virket; gjendøperne ble nesten utryddet alt på Luthers tid, og han gikk selv inn for å kappe hodet av dem.

Lønning ber om navn og adresse på teologer «som det er skjellig grunn til å mistenke for å være tilhenger av» doktrinen om de udøpte barna. Han kan sikkert selv få tak i en fullstendig liste over prester i sin egen kirke. Da de ble ordinert, lovte de nemlig alle sammen å holde seg til bekjennelsesskriftene. Personlig mistenker jeg dem snarere for hykleri, eller for ikke å ha fulgt med i timen da de hadde om bekjennelsen på presteskolen. Så dypsindige som Lønning er det jo ikke mange som er.

Klassekampen tilføyde: «Med dette er ordskiftet avslutta. Red.» Men våre spalter er åpne for kommentarer.

La oss tilføye: Ingen blir profet i sitt eget land, var det en jødisk profet fra det 1. århundre som sa. Det slo til for hans vedkommende. Johanson (uten sammenligning for øvrig) fikk oppreisning av en annen professor, men han var dansk. I 2009 ba Frederik Stjernfelt, professor i idéhistorie i København, Ronnie Johanson om å skrive om Luther i Dansk Gyldnedals tidsskrift «Kritik», som han var redaktør for. (Artikkelen finnes i norsk versjon her: https://religionskritikk.no/nettmagasin/luther-og-lorten/ ).

I 2017 skrev professor Stjernfelt i forordet til sin bok Syv myter om Martin Luther:

«Her har jeg været taknemmelig for at kunne læne mig op ad det arbejde, der er udrettet af udenlandske Lutherforskere, så som Hubertus Munaryk og Dieter Potzel i Tyskland og Ronnie Johanson i Norge.»


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *