(1818 – 1870) skrev i diktet Den truande mannen

Lett er å få til himils upp ei bru
når den kan byggjas ved å tru og tru,
for det veit alle
både eg og du
at den,
som ei kan tenkja,
lett kan tru.

Fra bladet Dølen, 1864. Her gjengitt etter antologien Opprør, Humanist Forlag 1999, hvor Ronnie Johanson skriver:

Da Vinje trykte diktet opp igjen i 1866, hadde han forsiktigvis rettet «Himils» til «Visdom», og i 1870 til «Maalet».

Ifølge Den norske kirkes bekjennelse er kravene for å komme til himmelen at man er døpt og at man er troende. (Augustana IX, XX). Hva man har gjort, har ingen betydning.

Vinje vokste opp med Pontoppidans forklaring som sin barnelærdom, og forteller at han holdt en gang på å ta livet av seg av frykt for helvete (Dølen 1869, nr. 20). Allerede i det første han fikk på trykk, går han til angrep på presteskapet. Og noe av det siste han sa, etter at presten hadde besøkt ham på dødsleiet, var: «Dei er ikkje sublime nok i tankens eld og glo, desse prestane. Dei er stuttenkte, og deira livsuppfatning er i grunnen rå, so det kan ikkje for ein tankens mann vera nokon common fighting ground, ingen accord cérébral med deim. Og det er underleg nok, for eg tykkjest eg hev lært meir både dikting og livsvisdom av Bibelen (…) enn av noko anna.» (Vislie: Aasmund Vinje, s. 233).

       Vinje gikk fra sin barnetro til noe han kaller «skulemeistertru», som utviklet seg til «dølatru». Arne Bergsgård skriver: «Det som har vorti ståande att av sjølve den kristne trua er – såvidt ein kan forstå – ei reint ålmenn gudstru og ei tru på livet etter dette. Gudstrua tykkjest elles stundom gli ut i ein religiøs age for livet eller livsunderet rett og slett.» (Aasmund Vinje, s. 176)

       Om Tormod Kolbrunarskald skrev Vinje at han var fritenker, «som no alle gode diktarar hava vorit» (Ferdaminni). Og om historikeren P.A. Munch: «Munch var stor nok til å vera heidning, som våre forfeder han skreiv so vel om.» (Brev til Botten-Hansen, 11.6.1863.)