Guds ord til avskjed med dogmet om Kristus

Religionskritikk som poesi.
Utdrag fra manus. Tidligere upublisert.

Menneske, min skapning på jorden,
hvem er du,
som kaller din kirke for «kristen»
og sier den er min kirke?
Hvem er du,
som lar dine paver og biskoper,
prester og teologiske lærere
påny og påny si til meg:

Evige Gud, himmelske Far,
vi takker deg for at du
av din store nåde og barmhjertighet
har gitt oss ditt hellige ord,
sendt oss din Sønn,
opprettet din kristne kirke på jorden,
utvalgt oss, åpenbaret deg for oss,
idet du har talt til oss med ord
på menneskets sprog.

Nei, sier Den Usynlige.
Hvis jeg er en som har talt
til mennesker med menneskers ord,
da skal dere som krever ord av meg,
påny få ord
– men kanskje ikke de
dere ønsker å høre!

For så lenge dere ikke har oppdaget
en rettere vei mellom skaper og skapning
enn ord fra deres famlende tungemål,
bør dere ikke tro
at jeg har talt til dere for siste gang.

Så lenge dere selv sier
jeg har ord fra deres sprog i min makt
skal jeg ta dere på ordet
og dere skal påny få høre fra meg,
sier Den Usynlige.

Alvorsord skal dere høre
fordi dere hovmoder dere
og gjør det endog i mitt navn,
mens deres uhyrlige synder
roper til meg fra jorden!

Alvorsord,
fordi dere ikke taler sant om meg,
men vanærer meg og mitt skaperverk
og sier jeg har sagt så meget
som gjør meg liten, kraftløs og stygg.

Alvorsord,
fordi dere i deres vantro
har hindret meg i å si
så meget jeg har villet åpenbare
om det jeg vedkjenner meg
og om det – dere usant legger i min munn.

Alvorsord,
fordi dere ikke bruker
den fornuft og forstand
jeg har gitt dere.