Marte Michelet har godt belegg i kildene for det hun skriver, dessverre.

Av Ståle Dingstad, prof. i nordisk litteratur
Artikkelen er gjengitt med tillatelse.

«Vil man skrive for folket, «maa man sandelig være djærv, norsk og endog lidt ‘raa’», mente Aasmund Olavsson Vinje, journalisten og dikteren som i år feires med sitt 200-årsjubileum, nå sist med stor konferanse i Bø.

Nasjonen som sviktet

Marte Michelet har vært modig og spisset det til i boken Hva visste hjemmefronten?

Hun har koblet den mest heroiske av motstandsbevegelsens menn, han som står trygt plassert med sykkelen sin i bronse på Karl Johan, til holocaust i Norge og de hundrevis av jøder her i landet som ble registrert, arrestert og deportert uten motstand.
Med Holberg i ryggen og nasjonens fremste akademikere på sokkel rett over gaten, står Gunnar Sønsteby i sentrum av den norske tenkemåten. Det var ikke bare den organiserte motstandsbevegelsen som sviktet. Det var nasjonen som sviktet, det store vi eller det norske folk, kunne vi si.

Ikke typisk norsk å være god

Det som etter krigen kunne ha blitt et selvoppgjør, ble vanskelig da vi også hørte hjemme på seierherrenes side og levde bedre med det. Men etter det vi nå vet, er det ikke typisk norsk å være god. Det er derimot typisk norsk å være som andre folk. Det burde innebære at vi også er i stand til å møte kritikken fra Michelet med noe annet enn et selvrettferdig forsvar.

Hvor var det så vi sviktet som nasjon? Vi kan begynne med Ludvig Holberg, komedieforfatteren, historikeren og moralisten som skrev et verk i to bind om jødenes historie.

Men Holberg var utdannet teolog og skrev som lutheraner, i mindre grad som opplysningsfilosof: «Blandt alle Nationer paa Jorden, hvor nogen Historie haves, findes ingen større Løgnere end Jøder», heter det i hans epistel 485.

Alt annen enn human

«Vår kristne og humanistiske arv», heter det i Grunnloven, men den evangelisk-lutherske kirken som har rådet grunnen her i landet, var alt annet enn human. Kirken har vesentlig vært luthersk, og prestestanden hadde i nærmere 500 år problemer med å ta avstand fra Luthers lære om at jødene burde jages på dør eller brennes inne.

Holberg var en av Vinjes viktigste forbilder, ikke minst i sin kritiske journalistikk der han prøvde ut tvisynet sitt. Men i omgangen med jødene nøyde Vinje seg med å formidle gamle fordommer. I et brev til bondeføreren Søren Jaabæk skrev han i 1845: «Det er en notorisk Kjendsgjerning, at Jøderne lidet befatte sig med virkelig nyttigt Arbeide, derimod ere de durchdrevne i Diskontering, Taskenspillerkunst og Quaksalverie og Gjørtlerarbeide».

Vinje endret senere aldri synet på jødene. Derimot spisset han det til.

Vi støttet tanken om en særegen nordisk rase

Som nasjon sviktet vi når det gjaldt det grunnleggende menneskelige. Det som skulle gjelde alle mennesker, det gjaldt hverken for samene, taterne, romfolket eller jødene.

I vitenskapen kastet vi oss over tidens fysiske antropologi, og under dekke av å være internasjonale, tverrfaglige og konsensusbaserte støttet vi tanken om en særegen nordisk rase. Sammen med forestillingen om at nordmenn var bønder med røtter i jorda, slik ideologien bak selskapet «Ny Jord» var, ledet denne tanken til at de som streifet omkring og drev med handel, hadde en vandel full av svindel.

Politimestrene visste

Vi sviktet også når det gjaldt politi og rettsvesen. I Vestfold fylke ble de ansvarlige politi- og lensmennene som arresterte 31 jøder og konfiskerte alt av eiendom og løsøre, ikke straffet. De visste angivelig ikke hva de gjorde.

Men politimestrene hadde juridisk utdanning og visste meget godt at det var rettsstridig å arrestere barn og uskyldige folk og frata dem alt de eide for derpå å deportere dem ut av landet.

Vi sviktet også som kulturnasjon

Sist, men ikke minst, sviktet vi som kulturnasjon. Fra Holberg gjennom Vinje til journalister og forfattere som Amalie Skram, Nils Kjær, Knut Hamsun, Rolf Jacobsen og Alf Larsen var det ett refreng som gikk igjen, og det var at jødene var forskjellig fra oss og ikke hørte hjemme her i landet.

«Jeg hader de jødetamper, kva race; det er modbydelig slægt» skrev Amalie Müller fra Norge i 1883 til sin mann i København før hun ble tatt i skole av Erik Skram. «Denne befolkning synes at udsondre smuds som sneglene sveder slim», skrev Nils Kjær om gettoen i Warszawa i et reisebrev fra 1917.

Hamsun hedret i 1925 redaktøren Mikal Sylten for hans utrettelige arbeid med å spre antisemittisk propaganda i Nationalt Tidsskrift. I tretti år, fra 1916 til 1945, fikk Sylten holde på, år ut og år inn.

Hvor godt hun enn likte Hamsuns Sult, så beklaget den østerriksk-jødiske flyktningen Ruth Maier seg i et brev til søsteren i England: «At jeg dro til Norge … er århundrets største dumhet».

Som redaktør av Glåmdalen skrev Rolf Jacobsen om krigen og dens følger i 1943: «Krigen er uhyggelig, opprørende og motbydelig. Den er like opprørende og motbydelig som den samfunnsordning som er skapt av jødene og pengemakten».

Listen over forfattere er enda mye lenger, men det står lite om dette i våre litteraturhistorier. For venstresidens fremste historiker, Ernst Sars, var Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson viktigere enn Johan Sverdrup og parlamentarismen.

Siden ble Wergeland vesentlig en post på 17. mai-programmet. Noen virkelig endring i perspektivet kom ikke før med Oskar Mendelsohns to bind av Jødenes historie i Norge.

Antisemitt på dikterlønn

Jeg har fire døtre som alle har vært på skoletur til Polen for å se konsentrasjonsleirene med egne øyne. De kunne like gjerne reist med buss til konsentrasjonsleiren Berg utenfor Tønsberg. For mange var det der det startet, helt uten tyskernes bistand.

Her på Tjøme synger vi fortsatt Tjøme-sangen hver 17. mai fordi noen synes den er fin. Tekstforfatteren Alf Larsen, som i 1960 skrev på sitt store epos om «Jødeproblemet» og endte som Norges fremste antisemitt etter krigen, fikk samme år statens dikterlønn. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer umusikalsk.

Marte Michelets bok

Perspektivet Michelet har valgt, deler hun med flere. Men i Norge er det ikke faghistorikerne som har vist vei. Det har derimot journalister, sosiologer og filosofer i tillegg til Mendelsohn, lektor i norsk. Michelet spisser det til for et bredere publikum, og hun har godt belegg i kildene for det hun skriver, dessverre.