Edwien til sak mot NRK og Dagbladet

in

Av Tord Østberg

Denne artikkelen om Andreas Edwiens rettsprosesser på 60- og 70-tallet er basert på en gjennomgang av de rettsdokumentene som er arkivert i Riksarkivets samlinger, og en stor del av dokumenter i det private arkivet etter Andreas Edwien. Edwiens arkiv er omfattende og ikke fullstendig gjennomgått og organisert, slik at det kan foreligge dokumenter der som kan utfylle bildet av rettssakene ytterligere. Artikkelforfatteren Tord Østberg er lege og idéhistoriker og har nylig publisert en artikkel i Arr – Idéhistorisk tidsskrift, om forsøkene på å holde Edwiens bøker og idéer borte fra offentlighetens oppmerksomhet [1]. Thomas Gramstad har bidratt i arbeidet med å finne fram i Edwiens papirer, og med tilretteleggelse av artikkelen for publisering på nett. Grete Ullestad har bidratt med utfyllende opplysninger om Andreas Edwien, og gitt tilgang på hans etterlatte papirer.

Del 1. Andreas Edwiens søksmål mot programsekretær i NRK Birgit Gjernes, Dagbladet v/sjefredaktøren og tre andre lignende saker fra 1969 til 1974.

           Den 22.07.69 stevner Andreas Edwien programsekretær i NRK Birgit Gjernes (1922-2018) og Dagbladet for Oslo Byrett. [2] Han anklager Gjernes for injurier i et intervju i en media-spalte i Dagbladet 27.07.66, som omhandler Edwiens bok Dogmet om Jesus fra 1965. Dagbladets spalte er inspirert av en lederartikkel i avisen Orientering fra 23.07.66, som opplyser at ledende kirkelige aviser og tidsskrifter har nektet å omtale boka og har nektet å ta inn annonser for den, og at NRKs programledelse har gitt etter for press fra kirkelige kretser. Dagbladet retter spørsmålet til Gjernes, som avviser at NRK bedriver sensur, og begrunner avgjørelsen om å avstå fra å anmelde Edwiens bok: «Det er på helt objektive kriterier vi har latt være å anmelde boken. Vi sendte den i likhet med hva vi gjør med mange bøker til en konsulent. Han fant at den ikke holdt kvalitetsmessig og at påstandene ikke holder vitenskapelig.» Og videre: «Jeg stoler på denne konsulenten som et fordomsfritt og ærlig menneske.» [3] Edwien refererer også til et intervju i ukeavisa Orientering den 06.08.66, der Gjernes fastslår at det foreligger et «tvers igjennom objektivt» grunnlag for å «slakte» boken. Edwien besvarer Gjernes’ utspill i Orientering og Dagbladet først med en artikkel i Orientering 20.08.66, der han avslører at den hemmelige konsulenten er den fremtredende liberale teologiprofessor Jacob Jervell (1925-2014)[4]. Han påpeker det uredelige i å bruke en konsulent som selv er direkte gjenstand for bokens polemikk, og som gjennom å være ordinert prest er trosforpliktet til å ta avstand fra Edwiens synspunkter. Han får imidlertid ikke komme til med ordinært motsvar i Dagbladet. I januar 1967 rykker han derfor inn en betalt annonse [5] i Dagbladet, der han imøtegår Gjernes’ uttalelser og samtidig kommenterer en bokomtale av Yngvar Ustvedt (1928-2007) fra november 1965. I Arbeiderbladet får Edwien uforbeholden støtte av spaltisten Lars S. Vikør, senere professor i nordiske språk.

Etter de to første rundene i Forliksrådet (se note 1) har Edwien i mai 1968 anmodet om offentlig påtale, men dette blir avvist av myndighetene. Edwien påberoper seg så fritak for en tredje behandling i Forliksrådet med referanse til Tvistemålslovens §273.3 [6], under henvisning til at Gjernes er en offentlig funksjonær ansatt i NRK, og at saken gjelder en uttalelse i forbindelse med en tjenestehandling. Oslo Byrett avviser i første omgang hele stevningen, og henviser til ny forhandling i forliksrådet for saksøkte nummer to (Dagbladet), «da unntaket i tvistemålslovens §273 ikke omfatter denne part.» Edwien sender sin tredje forliksklage 19.09.69, og saken mot Dagbladet behandles i Oslo Vestre Forliksråd den 15.12.69, ifølge Edwien «med negativt resultat». [7]

Etter den mislykkede forhandlingen i forliksrådet gjenopptar Edwien stevningen den 15.12.69. Edwien forklarer injuriesøksmålet med at Gjernes har avvist å legge frem bevis for sine påstanders holdbarhet. Han saksøker samtidig Dagbladet for å ha nektet å gi ham spalteplass til å besvare Gjernes’ angrep på ham. Edwiens påstand er at erklæringen om at boken er vurdert etter objektive kriterier kjennes død og maktesløs, at han tilkjennes en erstatning begrenset oppad til kr 60.000, og at hans saksomkostninger dekkes av motparten.

Høyesterettsadvokat Andreas Arntzen (1928-2012) engasjeres av Dagbladet og gir sitt tilsvar 02.03.70 (etter søknad om utsatt tilsvarsfrist): Mortifikasjonskravet (Edwiens krav om at Gjernes’ erklæring kjennes død og maktesløs) avvises i tre alfabetiske punkter:

A: Det er foreldet (over tre års forløp fra intervjuet til forliksklagen). [8]
B: Uttalelsen fra Gjernes rammes ikke av straffelovens æreskrenkelsesbestemmelser, ettersom en vurdering av et litterært verk «vil alltid fremtre som en subjektiv vurdering, og det er absolutt nødvendig at det på dette området gis et vidt spillerum for retten til fri omtale og kritikk». [9]
C: Det vil bli ført sannhetsbevis. [10]

Erstatningskravet avvises like kontant og tredelt:
A: Det er ikke hjemmel for erstatning (fordi Gjernes’ uttalelser ikke rammes av straffelovens æreskrenkelsesbestemmelser).
B: Saksøker har ikke lidd økonomisk tap.
C: Saken er foreldet.

 I sitt tilsvar nevner advokat Arntzen også tre øvrige saker Andreas Edwien har anlagt:
1: En privat straffesak mot Dagblad-redaktør Roald Storsletten (1915-1991) (fordi Edwien ble nektet tilsvar til intervjuet med Gjernes).
2: En privat straffesak mot forfatter og litteraturforsker Yngvar Ustvedt (1928-2007) og Dagbladet, med henvisning til Ustvedts omtale av Dogmet om Jesus i Dagbladet.
3: En privat straffesak mot Jacob Jervell og Dagbladet vedrørende et foredrag av Jervell i Studentersamfunnet, som senere ble gjengitt i Dagbladet.
Arntzen konkluderer sin påstand i alle de fire sakene med at Dagbladet, Storsletten, Ustvedt og Jervell frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

NRKs tilsvar tar noe lenger tid. NRK anmoder først Kirke- og Undervisningsdepartementet om å be Regjeringsadvokaten føre saken for Gjernes. KUD avslår anmodningen, og anbefaler istedet at Gjernes ber om forsvarsadvokat oppnevnt av retten på offentlig bekostning eller søker Justisdepartementet om fri saksførsel. Gjernes velger å be Oslo Byrett oppnevne en forsvarsadvokat på offentlig bekostning, men det avslås, og i et brev datert 23.04.70 krever Oslo Byrett tilsvar innen to uker. Den 06.05.70 kommer Gjernes’ tilsvar, ført i pennen av HR adv. Andreas Arntzen med samme anførsler som han fremførte for Dagbladet i tilsvaret av 02.03.70.

Den 27.05.70 kommer et nytt prosesskrift fra Edwien. Han inkluderer Gjernes’ uttalelse til Orientering den 06.08.66 som grunnlag for påstanden om injurie. Han fremholder at saken ikke er foreldet, ettersom stevning første gang ble tatt ut 22.07.69. Edwien fremholder videre at begge motpartenes tilsvar er forsinket ift. fristen satt av Oslo Byrett, og at bare Gjernes hadde fått godkjent utsettelse, og bare frem til 12.03.70. [11] Til slutt fremholder han at motparten ikke har fremlagt «sannhetsbevis», slik adv. Arntzen hadde lovet.

Den 07.07.70 avholdes et saksforberedende møte i Oslo Byrett under ledelse av byrettsdommer Reidar Fagereng og med Erling Emil Koch og Norman Strøm [12] som domsmenn (meddommere). Edwien fremholder at det foreligger inhabilitetsgrunn «hvis rettens medlemmer er personlig bekjennende kristne». Men på basis av de opplysningene som gis hevder Edwien ingen inhabilitetsinnsigelser. Adv. Arntzen orienterer om at professor Jacob Jervell vil bli ført som vitne, og dessuten at forsvarets påstander endres:
A: Saken avvises,
eller
B: De saksøkte frifinnes, men betaler saksomkostninger.
Den interne inkonsekvensen i punkt B gis ikke noen nærmere begrunnelse.

I et nytt prosesskrift fra Edwien 17.10.70 foreslår han at de tre sakene mot henholdsvis Gjernes/NRK, Dagbladet og Jacob Jervell/Dagbladet slås sammen og føres i én prosess. Han ber også om å bli forelagt bevisførsel for Gjernes’ påstander, for å kunne forberede sin egen prosess («kontra-bevisførsel»). Arntzen svarer i prosesskrift 10.11.70 at Jacob Jervell vil bli ført som vitne, men at de saksøkte ikke har hjemmel for å be ham begrunne sin vurdering av boken før hovedforhandlingene. [13] Han orienterer videre om at også Nils Yngvar Ustvedt vil bli ført som vitne, og avslutter med å fastslå at «[s]aksforberedelsene må nå anses som avsluttet.»

Det siste utspillet utløser et irritert tilsvar fra Edwien 29.11.70, der han påpeker det upassende i at Arntzen påstår at saksforberedelsene skal være å anse som avsluttet straks forsvarets «bevisoppgave» endelig er fremlagt (nesten ett år etter stevningen). Edwien klargjør sakens premisser ved å understreke de to forholdene som saksøkte forutsettes å bevise:
1: «At de ledende synspunkter i boken Dogmet om Jesus står «vitenskapelig» klart svakere enn de postulater den angriper, idet ordet «vitenskapelig» her må tas i videste forstand og følgelig omfatter både et humanistisk-vitenskapelig og et naturvitenskapelig vurderingsgrunnlag.»
2: «At et flertall av nøytrale, upartiske og anerkjent sakkyndige personer, som bevislig ikke står i noen som helst personlig trosavhengighet til troens gjenstand, og hvis vurdering ikke er influert av religiøse, teologiske eller andre subjektive oppfatninger, støtter de påklagede uttalelser.»
Med referanse til disse punktene konkluderer Edwien: «På denne bakgrunn synes de saksøktes bevisførsel klart å innebære en innrømmelse, og i betraktning av deres tidligere innrømmelser vil saksøker fremholde at han fremdeles er mottagelig for fornuftige forslag til forlik.» Edwiens subtile frekkheter irrettesettes tørt og humørløst av et nytt prosesskrift fra adv. Arntzen skrevet lille juleaften 1970: «Det må bero på en misforståelse når saksøkeren oppfatter saksøktes bevisoppgave som en «innrømmelse».»

Etter dette foreligger det ingen dokumenter før et nytt prosesskrift fra Edwien til Oslo Byrett datert 08.10.72, som omfatter alle de fire straffesakene han har reist. Vedrørende saken om professor Jervells foredrag i Studentersamfunnet fremholder han at han ikke har mottatt avskrift av lydbåndopptak som skulle fungere som bevis i saken. Vedrørende saken mot Birgit Gjernes og Dagbladet fremholder han at han ikke har mottatt opplysninger om hvilke omstendigheter motparten akter å godtgjøre ved sine bevismidler (dvs. vitnene Jacob Jervell og Yngvar Ustvedt). Han viser til Tvistemålslovens §188, som pålegger de saksøkte en tydelig redegjørelse for sin bevisførsel. [14] Dersom det er meningen at Jacob Jervell skal fungere som sakkyndig ber han om at det klargjøres hvilke av Edwiens påstander Jervell hevder at «ikke holder vitenskapelig», og hvilket «vitenskapelig» grunnlag denne vurderingen i så fall er basert på. Dersom det ikke kan forelegges slik dokumentasjon krever han at vitnet Jacob Jervell avhøres som bevisopptak. Edwien ber også om en avklaring av vitnet Yngvar Ustvedt: Hva skal bevises ved hans forklaring? Er han sakkyndig? Hva består i så fall hans kvalifikasjoner i? Edwien skjerper sine krav til dommernes habilitet: Ingen av dommerne kan være medlem av noe kristent trossamfunn, statskirken iberegnet. En dommer, som i egenskap av å være medlem av et kristent trossamfunn har avlagt dette samfunnets trosbekjennelse til forestillingen om Jesu guddom og overmenneskelighet, vil ikke stå tilstrekkelig uavhengig til å vurdere et angrep på denne forestillingen. [15] Han påpeker i den sammenhengen også at Jacob Jervell, som står som vitenskapelig hovedvitne i én sak og som saksøkt i en annen sak, selv er ordinert prest og prestelærer i Den norske kirke.

Den 17.02.73 kommer et nytt prosesskrift fra Edwien til Oslo Byrett der han fremholder at det etter over tre år fortsatt ikke er kommet noen spesifikasjon av bevisførsel, av hva som skal bevises, om vitnene skal være sakkyndige, eller hvilke påstander som ikke holder vitenskapelig mål. Han hevder nå at de to lanserte vitnene, i egenskap av å være henholdsvis både konsulent for motparten og selv saksøkt (Jacob Jervell) og selv saksøkt (Yngvar Ustvedt) ikke er akseptable som vitner. Han tar også opp punktet om «innrømmelse» fra prosesskriftet av 29.12.70, og utdyper at det han oppfatter som en «innrømmelse» fra advokat Arntzen er at han selv hevder at vurderingen av en bok «alltid vil fremtre som en subjektiv vurdering» (Arntzens tilsvar av 02.03.70 og 06.05.70), til tross for at Gjernes i Dagbladet påberopte seg «helt objektive kriterier».

 I prosesskrift av 16.03.73 krever advokat Arntzen at påstanden om at saken avvises av retten gjøres til gjenstand for særskilt rettsforhandling og pådømmelse. Jacob Jervell og Yngvar Ustvedt vil bli ført som vitner til tross for saksøkers innsigelser, og de vil i sin vitneførsel gi en vurdering av Dogmet om Jesus.

 Andreas Edwien svarer i prosesskrift av 11.04.73 at saken mot Dagbladets redaktør Roald Storsletten kan frafalles dersom saksøker vinner frem i saken mot Gjernes og Dagbladet. Han orienterer om at Gjernes og Dagbladet steilt har avvist alle forsøk på en minnelig løsning ved imøtegåelse i Dagbladets spalter. Advokat Arntzens gjentatte påstand om avvisning er ikke gitt en ny begrunnelse, til tross for at den opprinnelige begrunnelsen (foreldelse) er bevist å være ugyldig. [16]

Den 18.07.73 kommer et nytt prosesskriv fra Edwien der han orienterer om at han den 06.12.72, etter oppfordring fra advokat Arntzen, sendte motparten et forslag om forlik. (Edwiens forslag var at Dagbladet skulle innrømme og beklage sine påstander, og at partene på grunnlag av dette skulle bli enige om oppreisning og erstatning.) Dette utspillet ble aldri besvart. Edwien understreker motpartens manglende bevisfremleggelse som årsaken til at saken er blitt forsinket, og gjentar kravet om dommerhabilitet. I ytterligere et prosesskriv 29.08.73 krever Edwien at påstanden om avvisning forkastes, og at han tilkjennes saksomkostninger for det ekstraarbeidet påstanden har påført ham.

 I et brev fra Oslo Byrett til advokat Arntzen av 06.09.73 orienteres han om at avtalt rettsmøte må utsettes i påvente av en avgjørelse mht saksøkers krav om dommerhabilitet. Byrettsdommer Reidar Fagereng skriver 10.09.73 brev til Justitiarius: «Jeg hører til statskirken og forstår det slik at jeg i dette tilfellet ikke skal prøve min egen habilitet …». Den 5. oktober 1973 foreligger avgjørelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg: «En innsigelse av dette innhold har ingen hjemmel i loven. Den må antas å ville ramme det alt overveiende antall av norske dommere og domsmenn, og er ingen slik særegen omstendighet som loven krever […] Kjennelsen er enstemmig.» I brev fra Oslo Byrett av 04.02.74 berammes hovedforhandlingen til 18. og 19. februar 1974, under ledelse av byrettsdommer Reidar Fagereng (meddommere Erling Emil Koch og Thorleif Bechlund).

Den 19.02.74 avsluttes hovedforhandlingen med følgende forlik: Sakene mot Dagbladets sjefredaktør Roald Storsletten og mot Birgit Gjernes og Dagbladet heves som forlikt. Sakene mot Yngvar Ustvedt og Dagbladet og mot Jacob Jervell og Dagbladet heves. Advokat Arntzen skal kontakte Jacob Jervell for å sørge for at han vedtar et forlik.Saksøker fritas for å betale saksomkostninger til det offentlige da han ikke har skattepliktig inntekt eller formue.

Forliket er altså blottet for saksrelevant innhold, noe Edwien i ettertid skal komme til angre på å ha gått med på. Ni dager etter at hovedforhandlingen er avsluttet, kommer et nytt prosesskriv fra Andreas Edwien til Oslo Byrett der han påpeker at rettsboken anfører at frafall av saksomkostninger til det offentlige skyldes Edwiens formuesforhold. Dermed gis det inntrykk av at han ellers ville blitt idømt dette kravet, og implisitt at han ikke hadde rimelig grunn til å reise sak.

I brev fra Oslo Byrett v/dommer Reidar Fagereng til advokat Arntzen, av 03.03.74 skriver Fagereng en korreksjon: «saksomkostningene til det offentlige oppheves uten at det dermed er tatt noe standpunkt til realitetene i saken».

Del 2. Andreas Edwiens søksmål mot Dagbladets sjefredaktør fra 1975 til 1976.

Etter at rettsforliket er inngått mellom Andreas Edwien og Birgit Gjernes, Dagbladet, Yngvar Ustvedt og Jacob Jervell 19.02.74, blir forliket ikke offentliggjort i Dagbladet. Den 08.01.75 skriver Edwien et brev til Dagbladets redaksjon med en vedlagt tekst som beskriver grunnlaget for injuriesøksmålet mot Gjernes/Dagbladet og årsaken til at saksøker aksepterte et forlik. Under henvisning til straffelovens §430a [17] ber han om at den vedlagte teksten tas inn på Dagbladets «første side […] innen en uke fra i dag». Edwien vedlegger også kopi av et brev fra Gjernes av 16.04.74. Dagbladets redaktør Roald Storsletten svarer i brev til Edwien av 13.01.75 at «Dagbladet finner ingen grunn til å bringe Deres artikkel så lenge etter.»

I brev til Dagbladets sjefredaktør 12.02.75 anklager Edwien redaktøren for overtredelse av straffelovens §430a og viser til tidligere oversendt kopi av «programsekretær Gjernes’ erkjennelse i brev av 16.04.74» og Jacob Jervells meddelelse til byretten om sin «offentlige unnskyldning» i prosesskrift av 20.08.69 og 24.09.69 (vedlagt i avskrift og kopi). Edwien viser også til at forliket med Gjernes og Dagbladet ble gjengitt i Orientering nr 3, 1975. Edwien vedlegger to tekster ment til publisering i Dagbladet, der den første omhandler forliket med Jervell/Dagbladet og den andre omhandler forliket med Gjernes/Dagbladet. Han «forutsetter at de tas inn i nevnte rekkefølge med en dags mellomrom innen en uke.» Den 14.02.75 kommer svaret fra Dagbladets andre sjefredaktør Arve Solstad (1935-2016), som ikke kan «se at vi har noen som helst forpliktelse til å trykke Deres oppsett.» Andreas Edwien svarer 4 dager senere med et forslag om at forliksteksten trykkes som annonse. Det er usikkert om dette forslaget ble besvart. Den 20.02.75 skriver Edwien et brev til Birgit Gjernes der han anbefaler at hun finansierer en slik annonse. Gjernes’ svar foreligger ikke, men det var neppe positivt.

Den 11.08.75 skriver Andreas Edwien et brev til Politimesteren i Oslo der han anmelder Dagbladet for «overtredelse av straffelovens §430a, ved at avisen har nektet å offentliggjøre forlik i to injuriesaker som ble inngått ved Oslo Byrett den 19. februar 1974.» Edwien viser her igjen til skriftlige tilbakekallelser fra både Gjernes og Jervell, og angir at han for øyeblikket er «avskåret fra å vedlegge kopi av forlikene [18]», men at disse vil sendes Politimesteren innen 2 uker. Han ber om tiltale, pålegg om offentliggjøring under trussel om løpende mulkt, og utbetaling av erstatning. Den 20.08.75 skriver Edwien et nytt brev til Politimesteren i Oslo, der han vedlegger rettsforliket fra Oslo Byrett og brevene han selv har skrevet til Dagbladet, men ikke de skriftlige tilbakekallelsene som han hadde varslet i anmeldelsesbrevet av 11.08.75.

Dagbladets advokat Andreas Arntzen skriver i brev til Oslo Politikammer den 04.09.75 (åpenbart som svar på en henvendelse fra Oslo Politikammer vedrørende anmeldelsen), at Andreas Edwien ikke har vedlagt skriftlig dokumentasjon på Birgit Gjernes’ og Jacob Jervells tilbakekallelser, slik han påstår at han har gjort. Videre hevder han at disse tilbakekallelsene ikke var grunnlaget for forliket, men at de – om de eksisterer – må ha kommet i etterkant av forliket. Andreas Edwien har ifølge advokat Arntzen ikke besvart motpartens forslag om kun å publisere forliket i Dagbladet, uten å ta med tilbakekallelsene.

Andreas Edwien tas inn til forklaring/avhør ved Oslo Politikammer den 16.09.75. Han hevder her at hans innspill ikke var ment som «diktat til Dagbladet, men nærmest et forslag som kunne diskuteres videre på». Han gir klart uttrykk for at han vil si seg tilfreds om Dagbladet kun publiserer rettsforliket fra 19.02.74. I forlengelse av dette skriver han et brev til advokat Arntzen der han ber om en bekreftelse på at Dagbladet er villig til å publisere rettsforliket. Arntzen svarer 14 dager senere med en bekreftelse på at Dagbladet vil publisere rettsforliket under forutsetning av at Andreas Edwien trekker påtalebegjæringen tilbake. Han vedlegger en kopi av rettsforliket som en bekreftelse på hva Dagbladet har sagt seg villig til å publisere. [19] Bare tre dager senere kommer et brev fra Edwien til advokat Arntzen, der han åpenbart har ombestemt seg, og ikke lenger vil akseptere at Dagbladet kun publiserer forliksteksten fra Oslo Byrett, men igjen krever at Dagbladets lesere skal gjøres «kjent med de innrømmelser som foreligger fra de saksøktes side». Dette opprettholder han også i et brev til Oslo Politikammer 06.11.75.

Den 10.11.75 sender Andreas Edwien en stevning til Oslo Byrett der han anklager Dagbladet ved sjefredaktøren for brudd på straffelovens §430a, ettersom de har nektet å offentliggjøre forlik inngått i injuriesøksmål. Ifølge stevningen har Dagbladets sjefredaktør bare villet offentliggjøre forliket på den betingelsen at Edwien avstår fra å bekjentgjøre forlikenes grunner, som var at de saksøkte (Jacob Jervell og Birgit Gjernes) «har tilbakekalt de påklagede beskyldninger.» Edwien understreker at «[t]ilbakekallelsen er gitt i skriftlige erklæringer, beregnet på offentliggjørelse, og er forlengst forelagt Dagbladets redaktør.»

En uke senere skriver advokat Arntzen til Oslo Politikammer at Edwiens krav om at Dagbladet publiserer noe mer enn selve rettsforliket, langt overstiger det som følger av straffelovens §430a, og anmoder om at saken derfor henlegges. I en melding til Oslo Byrett 29.12.75 orienterer Oslo Politikammer om at «[s]traffesaken ble henlagt av politiet etter bevisets stilling 25. november d.å.». Oslo Byrett v/dommer Ingrid Solheim ber i et brev til Oslo Politikammer 20.01.76 om å få oversendt dokumentene i den henlagte straffesaken. Advokat Andreas Arntzen ber 23.04.76 Oslo Politikammer om utlån av saksdokumenter. Den 10.05.76 skriver Arntzen til Oslo Byrett at saksøkte ikke vil føre vitner.

Den 19.05.76 skriver Andreas Edwien et prosesskriv til Oslo Byrett, som besvarer et utspill fra advokat Arntzen av 24.09.75, og et notat fra Oslo Byrett 04.05.75, der rettsmøte for saken fastsettes til 11.06.76 . Edwien hevder at Arntzen forsøker å villede retten om Edwiens intensjoner ved at Arntzen ikke skiller mellom forslag (som Edwien hevder han har fremført) og juridiske krav (som er Arntzens betegnelse på utspillet fra Edwien). [20] Edwien fastslår videre at han ikke har mottatt noe svar på sin stevning, og at det dermed ikke foreligger noe grunnlag for å vurdere forlik, og at saken ikke er tilstrekkelig belyst til at det kan avholdes rettsmøte.

Advokat Arntzen svarer den 08.06.76 med et prosesskriv til Oslo Byrett der han hevder at Andreas Edwien krever langt mer enn han har rett til etter straffelovens §430a, som bare gir rett til at forliket publiseres. Edwien har nemlig i tillegg krevd at «hans egen (og sterkt subjektive) redegjørelse om bakgrunnen for forliket, tas inn i avisen.»

Samme dag skriver Edwien et brev til Oslo Byrett der han fastholder sitt krav, med henvisning til straffelovens §430a, om at Dagbladet publiserer rettsforliket. Han beklager samtidig at forliket, på grunn av uoppmerksomhet fra hans egen side, «fikk en meget ufullstendig tekst». Når han i tillegg mener han har grunn til å kreve at også grunnlaget for forliket publiseres, er det med henvisning til straffelovens §430 [21] (dvs. ikke bare §430a) og «elementære regler for god presseskikk».

Den 28.06.76 besvarer Andreas Edwien advokat Arntzens prosesskriv av 08.06.76 der han etablerer et klart skille mellom publiseringen av rettsforliket, som er et absolutt og lovpålagt krav (som motparten også har erkjent, men likevel ikke iverksatt), og et subsidiært krav om at også grunnlaget for forliket skulle publiseres (et krav som har medført at motparten har motsatt seg enhver form for publisering av forliket).

Advokat Arntzen fastholder i et prosesskriv til Oslo Byrett 22.06.76 at Dagbladet er villig til å publisere rettsforliket, men ikke Edwiens redegjørelse for rettsprosessen. Edwien svarer med et prosesskriv 31.08.76 der han protesterer på at Dagbladet påberoper seg retten til å kreve at han skal frasi seg enhver rett til publisering av forlikets bakgrunn, som en forutsetning for at de skal iverksette sin lovpålagte publisering av forliket. Edwien krever at de to forholdene skal behandles separat og at forliksteksten skal publiseres uten betingelser.

Byrettsdommer Ingrid Solheim setter den 30.09.76 en frist på 15 dager for advokat Arntzen til å komme med bemerkninger til Edwiens prosesskriv og anfører at hovedforhandling deretter eventuelt vil bli berammet. Det første svaret kommer imidlertid fra Edwien den 10.10.76, der han mener at saken ikke er moden for berammelse av hovedforhandling «før motpartens standpunkt er klarlagt». Advokat Arntzen skriver i et kort prosesskriv 14.10.76 at Dagbladet kun vil publisere rettsforliket.

Den 08.11.76 kommer et brev fra byrettsdommer Solheim, der hun bekrefter et avtalt møte mellom partene den 13.12.76, for «å få avklart om det er grunnlag for å få ordnet saken i minnelighet.» Et notat fra Oslo Byrett den 15.12.76 referer til dette møtet og angir at partene har blitt enige om «at saken stilles i bero inntil retten hører ytterligere fra herr Edwien». Det gjorde den antakelig ikke, og det foreligger ikke flere prosesskriv fra noen av partene.


Fotnoter

[1] Kampen mot Kristus og fortielsens sensur, Arr 2/2023, https://arrvev.no/nummer/sensur

[2] I Edwiens etterlatte papirer finnes også en forliksklage datert 18.10.67, som resulterte i et første forliksmøte 01.12.67, som Edwien ikke var særlig fornøyd med. En ny forliksklage kom fra Edwien allerede 12.02.68, fulgt opp av et forslag til forlik som innspill til andre forliksmøte 11.03.68. Det er uklart hvorfor saken ikke gikk videre til byretten ved disse anledningene.

[3] Samme utgave av Dagbladet inneholder en kronikk av den kristne forfatteren Finn Bjørnseth (1924-1973), som argumenterer for at kristenheten skal akseptere at Jesus var et menneske, en religionsstifter, og ikke en Gud. Dette er en sentral tanke i Edwiens tidlige publikasjoner. Også i den aktuelle «Dogmet om Jesus» er det i større grad kristenhetens bruk og mytologisering av Jesus, enn Jesus selv, som underlegges et kritisk søkelys. (Jesus går likevel langt mindre fri hos Edwien enn han gjør hos Bjørnseth, som iherdig fastholder både en idealisert Jesus og sin egen tilhørighet til kristenheten.)

[4] Det har ikke vært mulig å oppdrive konsulentuttalelsen i NRKs arkiver. Antakelig har et kløktig hode innsett at den ville stå seg best i makulert format.

[5] Edwien forteller i et senere intervju, antakelig med avisen Orientering, at annonsen kostet ham 315 kroner (tilsvarer 3.258 kroner i 2020).

[6] Tvistemålsloven (1915-2008) §273,3: «Mekling i forliksrådet foretas ikke i saker (…) mot staten om erstatning eller strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31.»

[7] Innholdet av forhandlingene i forliksrådet finnes ikke i Riksarkivets dokumenter og har ikke blitt funnet i Edwiens etterlatte papirer. Dagbladets advokat bekrefter under et saksforberedende rettsmøte 07.07.70 at «forliksmegling ble forgjeves prøvd».

[8] Arntzen var åpenbart ikke oppmerksom på at den første versjonen av den aktuelle stevningen var innlevert 22.07.69, 5 dager før 3-års fristen.

[9] Det problematiske forholdet til Gjernes’ egen hevdelse av kriterienes objektivitet ser ikke ut til å affisere advokat Arntzen, som allerede fra første tilsvar gjør det klart at forhaling er hans hovedstrategi.

[10] Man vet ikke om man skal le eller gråte. Advokatens vilje til å bære sine klienters små og store løgner er lykkeligvis omvendt proporsjonal med hans evne til å innse sine egne inkonsekvenser.

[11] Her tar Edwien feil. Oslo Byretts brev med avslag på Gjernes’ forespørsel om offentlig oppnevnt forsvarer er datert 23.04.70, med frist for tilsvar innen 2 uker. Svaret fra advokat Arntzen kommer 13 dager etter dette brevet. Om Arntzen brøt tilsvarsfristen for Dagbladet er mer uklart. I Riksarkivets dokumenter foreligger en søknad om utsettelse fra adv. Arntzen, men ikke noe bekreftende svar fra Oslo Byrett.

[12] Det er anført på innkallingskortet fra Oslo Byrett at Strøm «vil helst slippe», men han har åpenbart ombestemt seg.

[13] Selve konsulentuttalelsen legges aldri frem, og det fremgår ikke om den på noe tidspunkt har eksistert i skriftlig format.

[14] Tvistemålsloven (1915-2008) §188: «Den part, som vil føre bevis, skal tilby sine bevismidler ved processkrift eller mundtlig for retten, saasnart han faar anledning, og paa en saadan maate, at det tydelig fremgaar, hvilke omstændigheter han agter at godtgjøre ved de enkelte bevismidler. Er det nødvendig, bør han desuten uttale sig om, hvorledes han finder, at bevisene bør føres, og fremsætte begjæringer, som staar i forbindelse hermed.»

[15] Advokat Artnzen kommenterer senere Edwiens omfattende krav til dommerhabilitet som «uten sidestykke i norsk rettshistorie».

[16] Se første avsnitt og note 8.

[17] «Med bøter straffes redaktøren når han, uaktet hans blad eller tidsskrift har inntatt eller gjengitt en ærekrenkelse og denne har foranlediget straff, mortifikasjon eller forlik, ikke på forlangende av den fornærmede inntar domsslutningen, domsgrunnene eller forliket uten vederlag og i spissen av bladet eller tidsskriftet. Det skal gjøres innen en uke efterat avskrift er mottatt eller om det ikke er mulig, i det første nummer eller hefte som derefter kommer ut. (…)»

[18] Han referer åpenbart til tilbakekallelsene.

[19] Det fullstendig innholdsløse rettsforliket er parafrasert på slutten av del 1.

[20] Enhver edruelig lesning av Edwiens ganske aggressive utspill mot Dagbladet må gi Arntzen rett i hans vurdering.

[21] «Med bøter straffes redaktøren av et blad eller tidsskrift, når han vegrer seg for å oppta uforandret en imøtegåelse av anførsler av faktisk art i bladet eller tidsskriftet, såfremt det innen 1 år forlanges av noen som anførslene umiddelbart vedkommer, og imøtegåelsen begrenser seg til anførsler av faktisk art og ikke inneholder noe straffbart. Redaktøren kan dessuten tilpliktes under løpende mulkt å oppta imøtegåelsen.

Vegring anses for å finne sted så fremt imøtegåelsen ikke er opptatt i det første eller annet nummer av bladet, for tidsskrifter det første nummer som ikke var ferdig til trykning da imøtegåelsen ble forlangt, på et like iøynefallende sted som det imøtegåtte og for øvrig på slik måte og med slikt utstyr som god presseskikk tilsier.»

Stikkord:

Kommentarer

Kommentar

  1. Grete Ullestad avatar
    Grete Ullestad

    Det er imponerende hvor grundig og systematisk Tord Østberg har gjennomgått og analysert et svært omfattende materiale. Ut fra mitt nære kjennskap til Andreas Edwien mener jeg personlig at hans særlige standhaftighet i den langvarige injuriesak han anla mot NRK og Dagbladet kan forstås ganske enkelt. Fordi han ikke kunne skilte med en akademisk tittel (stadig brukt mot ham), måtte han kjempe desto hardere for å hevde sine faglige kvalifikasjoner og vitenskapelige metode. Han betegnet seg ofte som idehistoriker og Jesus-forsker. I kunnskap og metodikk var han «forsker», men uten en akademisk beskyttet tittel.

    Hilsen Grete Ullestad

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *