Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Fra kristelig hold hører man stadig at kirkesamfunn og kristendom (urettmessig?) utsettes for fordommer fra det omgivende samfunn. Mye tyder på at sunn skepsis og kritisk tenkning ofte forveksles med fordommer i disse kretser. Når ulike verdensbilder støter sammen, oppstår nødvendigvis en viss friksjon.
For å motvirke den uvitenhet kristne apologeter klager over, blir det desto viktigere å minne om – og gjenta – de autoritære holdninger, voldstrusler og barbariske straffelover kirke-kristendommen har utsatt enkeltpersoner og grupper av mennesker for. Det finnes ingen ren eller sann kristendom bakenfor dens historie, lære og skriftgrunnlag (kristendommen er kalt en «ren religion»). Det kan snarere hevdes at når glemselens slør trekkes til side, ser man kristendommens «sanne ansikt»: Janus-ansiktets mørke bakside.
Da hodene rullet i Norge
Rettferdig straff?
Alt vi normalt forstår med nestekjærlighet/solidaritet, rettferdighet og likeverd betyr noe ganske annet innenfor et kirkelig-teologisk rammeverk: det kristologiske og dualistiske skjema. Sosial kontroll og eksklusjonspraksis gjennom århundrer inngår i «den kristne kulturarven» og det som kalles «kristne verdier». Ingen svulstig kjærlighetsretorikk kan oppheve eller glatte over årtuseners kirkelig makt- og voldsutøvelse. Moderne likeverdsteologer og inkluderingsteologer har svært dårlige kort på hånden. Apologetene for såkalt ny (sann) kristendom og ny teologi kan derfor se seg tjent med uvitenhet.
Ikke engang udøpte og såkalt uekte barn ble skånet for stigmatisering og utestengelse. Var det bare fordommer? «Soknebarna» ble tuktet og straffet for det minste brudd på Luther-kirkens normer og forskrifter. I Danmark-Norge ble Kirketukten innført av de lutherske enevoldskongene på 1600-tallet. (Se gjerne Confessio Augustana om Dåpens betydning for frelsen, Troens lydighet og Arvesynden som sykdom).
Når det gjelder kunnskap om kristendommens tros- og læregrunnlag kan det være nok å overvære en gudstjeneste/høymesse. I liturgi, salmesang, skriftopplesning, sakramenter (dåp og nattverd), bekjennelse og preken får de frammøtte godt innblikk i hva kristendommen står for: verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn. Man kan lukke ørene, ta fram mobilen eller lytte til hva som faktisk sies – for å få tettet eventuelle kunnskapshull. Å avvise Kirkens dogmer handler ikke om fordommer. Likegyldighet kan skyldes både manglende interesse og fremmedgjøring. En gudstjeneste er lite meningsfull for andre enn menigheten av Kristus-troende og innvidde.
Det mest grunnleggende ved det kristne livet, er i følge anglikansk teolog og tidligere erkebiskop Rowan Williams: Dåp, Bibel, Nattverd, Bønn. Han skriver at «Bibelen er stedet å gå til om man vil høre Guds stemme». (Det kristne livet, Verbum 2016).
De kristne høytider er offentlige markeringer (helligdager) det norske folk vanskelig kan ignorere. Det såkalte jule- og påskeevangeliet, med Inkarnasjonen og Oppstandelsen, er selve grunnmuren i den kristne religion og dens teologiske byggverk. Statskanalen NRK er kirkens mikrofonstativ ut til det norske folk. 1.påskedag – Oppstandelsen – er offentlig flaggdag i kongeriket Norge. Det flagges ikke for en myte, fortelling eller et mysterium, men for en hendelse av vidtrekkende (skjebnesvanger) frelseshistorisk betydning.
Klar tale etterlyses!
Hvis kirkens teologer og presteskap er bekymret for uvitenhet i befolkningen, kan de ved påskehøytiden klargjøre i riksmediene HVA som historisk-faktisk skjedde påskehøytiden i Jerusalem for ca. 2000 år siden, med implikasjoner og konsekvenser for denne verden og den neste. Da holder det ikke at NRK republiserer den infantiliserende serien «Superenkelt forklart», med enkle barnetegninger.
De siste år har vi, hovedsakelig i kristelige medier som Vårt Land, sett hvordan de lærde strides om både HVEM- og HVORFOR-spørsmålene. Helt avgjørende er spørsmålet om Jesus var og er ikke bare «Guds enbårne Sønn» (i eksklusiv forstand), men også «Gud selv»!? Ut fra evangelieskriftene er det helt klart ikke slik Jesus forsto seg selv, dvs. identisk med Jahve/Faderen/Herren. Helt banalt: Jesus ber til Faderen, ikke til seg selv. Det forhindrer ikke at han virker noe forvirret med hensyn til sin person, betydning og oppgave. Men «Guds sønn»-tittelen er utelukkende symbolsk forstått i den israelittisk-jødiske tradisjon. Den åndelige messias-figuren «menneskesønnen» som Jesus svært hyppig og alltid omtaler i 3. person, kom inn i «senjødiske» apokalyptiske sekter og skrifter noen århundrer før og etter vår tidsregning.
Man fornemmer krisestemning, kanskje også større kriseforståelse i DnK/Folkekirken: en kirke for folket kan bli en kirke uten folk… (Se den selsomme debatten i Vårt Land februar 2023 mellom Diakonhjemmets ledende sykehusprest Aud Irene Svartmasmo OG sokneprest Arnfinn Eng). Stadig flere finner «en himmel over livet» utenfor kirkens vegger og festningsverk. Ånden, Ordet og Troen har ikke fordums kraft eller makt over sinnene.
Rent fysisk-konkret viser kirkenedleggelser hvordan kirkekrise og gudskrise henger nøye sammen. Treenighetsguden bor ikke i synagogen, moskeen eller templet. Den «Gud» som bor i Kirkens hus (og i dens bekjennelser) har svake eller ujevne pulsslag. Hvor lenge Treenighetsguden/Kirkeguden – Jesus Kristus Herren – kan overleve med kunstig åndedrett, gjenstår å se. Det nytter ikke å sitere Petter Dass, slik noen gjør: «Gud er Gud om alle land lå øde. Gud er Gud om alle mann var døde». Det sies ikke noe om hva som skjer hvis og når Jesus/Kristus «kommer igjen» til en tenkt øde, folketom jord. Hvem skulle han da være Frelser for og Dommer over – hvis ingen har hørt om ham?
Bekjennelses-fundamentalisme
Bare et enkelt tastetrykk på PC gjør det sentrale evangelisk-lutherske læreskriftet Augustana tilgjengelig for allmennheten. Det er ikke fordommer, men fordømmelser, troskrav (underkastelse) og straffetrusler vi møter.
«De fordømmer alle vranglærer som er oppkommet mot denne artikkel, som f.eks. manikeerne, som hevder at det er to opprinnelige makter, en god og en ond, like ens valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhammedanerne og alle av liknende slag. De fordømmer også samosatenerne, de gamle og de nye……». (Confessio Augustana, art. I)
Confessio Augustana
Statskirken står på sitt: Ugudelige skal fortsatt fordømmes til evig pine
Også gjendøperne, «pelagianerne og andre» og «de med jødiske meninger» fordømmes i dette urørlige læreskriftet som inngår blant de fem skrifter i DnKs/Folkekirkens bekjennelsesgrunnlag. Igjen, det er verdt å merke seg at dette mest sentrale, konfesjonelle læreskrift innledes med fordømmelser av utpekte grupper. Straffen for vranglærere og ugudelige kommer i artikkel 17.
«Likeså lærer de at Kristus ved verdens ende skal komme synlig igjen til dom, og oppvekke alle døde, gi de fromme og utvalgte evig liv og evig glede, men fordømme de ugudelige mennesker og djevlene til å pines uten ende».
Dette er ikke «folkelige forestillinger», slik presten Knut Grønvik vil ha det til i Vårt Land 06.02.2023 (tittel: Dropp «fortapelse» i bibelspråket). Det er tvert om offisiell evangelisk-luthersk lære som har veiledet menighetene i ca. 500 år. Evig straff og pine samsvarer med Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene. Men det er ikke nytt i teologisk strategi – ansvarsfraskrivelse – å henvise både djevel og helvete til «folkereligiøsiteten». Da kan man bare smile og flåse det hele bort.
Det er ikke Confessio Augustana/CA, men Den athanasianske bekjennelse fra oldkirkens tid som særlig anfekter DnK/Folkekirken. Denne bekjennelse er tradisjonelt tilskrevet den egyptisk-ortodokse biskop Athanasius. Han er kjent som en fanatisk motstander av Arius og arianismen under kirkemøtets famøse tumulter i Nikea år 325, et kirkemøte/konsil som ble sammenkalt og ledet av keiser Konstantin «den store».
Straffen i Athanasianum for å avvise eller fornekte Treenighetslæren er klar («uten tvil»): «Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten…».
Den athanasianske trosbekjennelse
Arianerne ble fordømt og ekskludert som kjettere/vranglærere. Fiendehatet er til stede i offisiell kristendom og Romerkirken fra dens første tid. Hedninger, jøder og avvikende kristne sekter er blant de tidligste forfulgte ofre. Når ortodoksien og bekjennelses-fundamentalismen seirer skjer det ikke gjennom respektfull dialog, men ved grove utskjellinger og maktutøvelse. Sekterisme og voldsdualismen, med demonisering av fienden, går hånd i hånd gjennom kirkehistorien. Eksklusjon, bannlysing og landsforvisning skulle bli noen av sanksjons- og straffetiltakene.
Apologetisk Forum – Listen over sekter som eksisterer i Norge er oppdatert!
Kjetterne Pelagius, Erasmus av Rotterdam og Miguel Serveto er eksempler på kristent oppdratte tenkere som kunne ha korrigert Kirkens dogmatisme og trosfanatisme (blind tro). Sistnevnte ble brent på bål i Jean Calvins Sveits så sent som i 1553. Serveto flyktet fra sine katolske forfølgere, men endte sitt liv i et annet diktatur: det protestantisk-reformerte Geneve. Den spanske Servetos store synd (forbrytelse) var å stille spørsmål ved Treenighetslæren. Utilgivelig! Ingen kunne redde ham. Helvete på jorden, som i himmelen. Man kan vel si at spirene til rasjonell og humanistisk tenkning gikk opp i flammene som tok livet av Serveto.
Så sterkt var fiendskapet mellom paven og den ortodokse patriark at de først i 1965 tilbakekalte de gjensidige bannbullene fra 1054. Det handler selvsagt ikke om alminnelige fordommer, men om tusen års hat mellom trosbrødre «i Kristus»! Konfliktene innad og mellom hovedkirkene har ennå ikke tatt slutt. Etter 2000 år må man spørre om kirke og kristendom nærer seg av konflikt og ufred.
Misbruk – eller medansvar?
Jeg siterer Bispemøtets uttalelse i VG 23. februar 2023: «Vi ser med forferdelse på at kirken blir brukt til å motivere og rettferdiggjøre okkupasjonen og krigen mot sivilbefolkningen. Ledelsen i Den russisk-ortodokse kirke bidrar aktivt til å legitimere krigen og regimets propaganda. Vi tar sterkt avstand fra dette misbruk av kristen tro og tradisjon. Det gjør kirkens ledelse medansvarlige for krigen» (min kursivering).
Den norske kirkes Bispemøte ber til sin kirkes Gud om rettferdig fred i Ukraina, men på samme tid hylles og feires den brutale, primitive krigerkongen fra tidlig middelalder: Olav den hellige. Krigskorset med sverd (med Olavskorset: kløverbladkorset) er stadig Norges høyeste utmerkelse. Krigskorset ble utdelt første gang 1941 til Kong Haakon og kronprins Olav. Storbritannias dronning Elisabeth er den eneste kvinne som har mottatt Krigskorset (sammen med kong Georg VI i 1942). 281 Krigskors ble tildelt for innsats under 2. verdenskrig. For krigsinnsats i Bosnia-Hercegovina, Afghanistan og Syria er godt over et titalls norske soldater hedret med Krigskorset.
Med DnKs feltprester integrert i Forsvarets offiserkorps hersker liten tvil om det tette båndet mellom kirke, kongehus og krig/militarisme. Det har vært tradisjon at medlemmer av kongehuset får utdanning innenfor en av forsvarsgrenene. Jeg anbefaler lesning av Jens Bjørneboes forord i Karlheinz Deschners bok: «Med Gud og fascistene» (Pax Forlag, 1971). Undertittel på omslaget: Om kirkens medansvar for millioner av mord. Se Nasjonalbibliotekets nettside.
Sivilbefolkningens lidelser under århundrers kristen-europeisk imperialisme, kolonikriger, kirke- og religionskriger vekker ingen «forferdelse» hos Bispemøtets 12 biskoper. De er bare glemt i den nye «samtidsfortellingen». Men det er stadig kristningskonger og autoritære kirkelærere som hylles og jubileres, som Olav Haraldsson og Martin Luther. At et ukjent antall millioner mennesker i kristningsverkets tjeneste døde på slagmarken, i kristen-europeiske slavekolonier, på skafottet, bålet eller i torturkjellere, i oppdragelses- og kristningsanstalter for barn og unge, er kanskje bare et tilfeldig eller uheldig utslag av «misbruk»?
Utvalgt til salighet?
«Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde…Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han her kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet». (Romerne kap. 8)
Utvelgelsestanken (predestinasjon) er kjent hos Jesus, Paulus og senere kirkefedre, også hos Martin Luther og den reformerte kirkes grunnlegger: Jean Calvin. Fortapelses-teorienes konstruktører i moderne tid er nok også sikret førsteplassen i Himmelriket. Det er «vi andre» som skaper problemer for vår tids biskoper og kirkelærere/troslærere. Hva skal kirken og dens teologer gjøre med oss gudløse og «ugudelige»; vi som ikke forstår at «Kristus Jesus» er vår eneste redning for all framtid og inn i evigheten?
I biskop Halvor Nordhaugs bok «Men hva med de andre?» (2020) diskuterer han ikke sin egen skjebne, men om det er håp om frelse for «oss andre». Hvordan kan de/vi Utenfor komme Innenfor – før det er for sent? Kirkeguden er så storsinnet at vi skal få en siste sjanse til omvendelse i Dødsriket. Den frie vilje Skaperguden angivelig nedla i mennesket vil da bli opphevet. For enhver som sier NEI til Jesus Kristus Herren lukkes døren ugjenkallelig. Lyset
og Håpet slukner. Er dette hva kristen-folket og akademisk teologi forstår med valgfrihet og «trosfrihet»?
Apokastasis-teorien slår (tilsynelatende) Himmelporten opp på vidt gap, men hvem hersker innenfor? Hvem er Kongen og Herren ALLE skal bøye kne for, om ikke Sønnen i Treenigheten: «Jesus Kristus»? Det er mildt sagt et lite forlokkende scenario. Jesu såkalte allkjærlighet under sin tre års predikantvirksomhet var høyst betinget og selektiv («Mange er kalt, få er utvalgt»). Slik skal det også være i Himmelriket, med de to avdelinger. I Jesu mytologi ligger de to avdelinger så nær hverandre at de pinte og fordømte kan se over eller opp til de saliges fryd (omvendt vil de saliges fryd forsterkes ved synet av de fortaptes pine).
Det er med Jesus som guddommelig, ufeilbarlig autoritet den morbide helvetesforestillingen har preget kristenarven/Kristusarven i ca. 2000 år. I vår tids helvetesdebatter er folkekirke-teologene nøye på å holde ideal-Jesus utenfor. Han vil jo at alle skal bli frelst, må vite. Da må evangelieskriftene leses og tolkes med de rette (kristologiske) brillene. Normale leseferdigheter nytter ikke, forstår vi. «Bibelnøkkelen» fra Bibelselskapet, en bibelleseplan med enkle tekstforklaringer, sikrer at den kristen-troende bibelleser får rett forståelse av Dagens bibelord gjennom kirkeåret.
Det er lite betryggende, om ikke også forferdende, at teologene med sine subjektive synsinger, påstander og teorier stadig befatter seg med de villeste spekulasjoner (tankeleker?) omkring menneskehetens evige skjebne. De VET og VET IKKE?
Gufset fra helvetesdebatten i 1950-årene bølger fram og tilbake, uten konklusjon, nå sist i Aftenposten januar 2023 ved Espen Ottosen og Tor Berger Jørgensen. Det er virkelig intet «godt nytt» for det nye år at svovelpredikant og MF-professor (1909-1951) Ole Christen Hallesby hentes fram igjen, med visse tendenser til «rehabilitering» i teologiske studiesirkler og bokform. Vi kan vel bare konstatere at Opplysningstiden ennå ikke har nådd inn i de mørke kroker.
Soteriologi er en teologisk disiplin på tvers av alle kirkesamfunn. Særlig uredelig, om ikke også fordummende, er at disse to evangelisk-lutherske skribenter skaper inntrykk av at deres kirkesamfunn alene representerer kristendommen. Ja, det er vel nok baluba og abrakadabra språk internt om de ikke også skal forstyrres av katolsk og ortodoks kirkelære om samme sak.
Tilhenger av apokastasis-teorien, biskop emeritus Jørgensen, serverer følgende PÅSTAND i Aftenposten: «Vi skal alle stå til regnskap». Vi alle? For hva: konkrete handlinger eller «rett tro»? I Jørgensens Luther-kirke og dens Frelseslære gjelder «rettferdiggjørelse ved tro» og «troen alene». Ved troen på Jesus Kristus er vel både Espen Ottosen og Tor Berger Jørgensen allerede sikret frifinnelse og frelse?
Avisen Vårt Land gjorde for litt tid tilbake en (flåsete) spørreundersøkelse blant leserne om hvilken fortapelses-teori de «tror på». Det ligger alltid i kortene at det er «vi andre» det handler om. Hvis selve straff- og belønningsaspektet, som står så sentralt i Jesu forkynnelse, skulle falle helt bort er det vel fare for at også motiveringen for disippelskap, misjon og troskap til kirkens Kristus svekkes.
Det sendes jevnlig ut noen følere fra enkeltpersoner, biskoper og teologer, kanskje for å lodde stemningen i kristen-Norge? En av de siste tåkefyrster var Nidaros biskop Herborg Finnset, som fikk betydelig oppmerksomhet også i NRKs nye (kirkelige?) programpost «Kompass».
Jeg siterer foregående Kirkerådsleder i DnK, Svein Arne Lindø, for hvem alt er tydelig: «For det første er Bibelen (?) tydelig på Jesu forkynnelse om livets to utganger. Det andre er et vi trenger frelse fra noe og til noe. Bibelen (?) er tydelig på at Jesus kom for å frelse oss til himmelen og berge oss fra et helvete».
Hva sier Lindøs etterfølger i DnKs i «regjeringsstol»: Kristin Gunleiksrud Raaum? På Bispemøter og Kirkemøter står ikke Læren om «de to utganger» på dagsorden. Ingen avklaring synes mulig. Det kan tolkes som å være den mest betente «sak» i kirkelæren. Presten Trond Enger, med 6 års akademisk presteutdanning, avslutter sitt innlegg i Aftenposten 11.04.2020 med disse skrekkelige ord: «Uansett hva vi gjør med helvete – tilbake blir uvissheten». Lenger enn denne Troens villfarelse kommer ikke teologene, uten at Dommen og det som kalles Livsalvoret mister mening.
Hvor er det blitt av helvete? | Trond Enger
Hver tiende tror på helvete
Norges folkekirke: evangelisk-luthersk (Grunnloven §16)
Det har vakt berettiget oppsikt at Statsforvalteren i Oslo og Viken, KrF-politiker og lutheraner Valgerd Svarstad Haugland, har fratatt Jehovas Vitner (JV) registrering som trossamfunn. Begrunnelsen skal være at JVs eksklusjonspraksis strider mot norsk lov.
Av Luther-kirken/Statskirken er JV (som også «Smiths venner» og «mormonerne») gjennom 1900-tallet stigmatisert som vranglære. Den norske kirke, Mellomkirkelig råd og NRK burde opplyse allmennheten om hva eventuelle læreavvik består i. Jeg gjentar: det konfesjonelle læregrunnlaget for Norges offentlige religion, Folkekirken, er Confessio Augustana (CA). Mener Statsforvalteren og hennes juridiske avdeling at fordømmelser, straffetrusler og eksklusjon av annerledestenkende i dette evangelisk-lutherske læreskriftet er forenlig med norsk lov; religionsfrihet og Menneskerettighetene?
Å se «bjelken i eget øye» kan være en vanskelig øvelse for den/de som forkynner rett Tro og rett Lære. Den norske (stats)kirke bør kanskje også reflektere over sin innmeldingspraksis med (ufrivillig) spebarnsdåp. Ingen sekulær demokratisk organisasjon rekrutterer spebarn som medlemmer gjennom særlige innvielses-seremonier: renselse og gjenfødelse. Vi vet også at de kompliserte prosedyrene for utmelding av DnK først i senere tid er forenklet, etter påtrykk utenfra. Det reises også tvil om DnK i dag kan kalles et «trossamfunn». Dette evangelisk-lutherske kirkesamfunnet får mer og mer karakter av en interesseorganisasjon, servicebedrift eller politisk parti. Hva vil du ha, spør kirkepolitikerne og DnKs nye maktelite.
DnK og demokratisk folkeopplysning i valgåret
Blir religiøse minoriteter i skolens religionsundervisning (K-RLE) gjort kjent med tankeinnholdet i Athanasianum og Augustana? Hva med konfirmantene? Inngår bekjennelsesskriftene i Trosopplæringen (0-18 år)? Det er varslet mange folkekirkelige kampanjer dette valgår. Det er å håpe at alle valgbare kirkemedlemmer (fra 15-års alder!) blir informert – opplyst – om den «felles kristne tro» og det felles læregrunnlag for «kirkepartiene» ved kirkevalget september 2023, ikke minst de to sær-lutherske skrifter: Confessio Augustana og Luthers lille katekisme. Ved politiske valg er det ikke bare enkeltsaker, men partienes ideologi som bestemmer stemmegivning. Det krever sin forklaring at «kirkepartiene» som stiller til valg har samme ideologisk-teologiske plattform: evangelisk-luthersk.
Med Gud/Kristus i sentrum for verdensbilde, menneskesyn og samfunnssyn må såkalt kristen etikk få den største oppmerksomhet. Det er i årenes løp utgitt mange bøker om dette tema fra de skriftlærde. Se gjerne teologiprofessor Aksel Valen-Senstads bøker: «Innføring i kristen etikk» (1984), «Farvel til religionen» (1987) og «Troen og livet» (1999). Er Valen-Senstad vranglærer?
Man kan spørre om (liberal)teologene har funnet en ny – tidligere skjult? – kanal inn til «Gud»? Likekjønnede vigsler er selve hovedsaken i DnKs dominerende parti: Åpen folkekirke. Det er fare for at dette «kirkepartiet» bare bekrefter gudsbildets krise: en smålig gud som synes besatt av hvordan hans skapninger ordner sitt samliv og seksualliv. Det er ingen god attest for Kirkegudens ettermæle.
Guds vilje og teologenes vilje
«Guds vilje» (eller: kirkens vilje) har vist seg svært tøyelig. Med Christian Vs Norske Lov fra 1687 innførte det lutherske Danmark-Norge dødsstraff for praktisering av homofili. Såkalt «unaturlig omgang», slik det ble kalt – sidestilt med dyresex – skulle straffes med brenning på bål. Med DnKs tilslutning var homofilt samliv mellom menn straffbart i Norge fram til 1972. Et bispemøte omtalte homofili som «en verdenshistorisk trussel». Vranglære? Fordommer? Misbruk?
Med økende samfunnstilpasning har Bispemøtene vinglet fram og tilbake og til siden, fra klare ord – til unnvikelser, tvetydigheter og kompromisser. Gud elsker synderen, men hater synden, kunne geistligheten fortelle. Likekjønnet samliv og ekteskap – synden – har etter langvarig motstandskamp blitt «Guds gode vilje» i DnK. I noen frikirker er guden forsiktig på gli i saken – hvis bare kjærlighet og trofasthet er involvert.
Den kristne Gud (Kristus?) har først i vår tid fått større forståelse for menneskelig erfaring – også begjæret – men mer i noen kirkesamfunn enn i andre. Når teologer og geistlighet vingler, vingler også guden. Det er full splid i den globale kirke, bl.a. i pinsemenigheter, baptistkirken, den anglikanske kirke og metodistkirken. Med kristen misjon gjennom århundrer er homo-hatet eksportert til nær sagt hele verden. Misjonslandet Uganda er i følge Amnesty blant de verste land å være homofil i. Også det kristen-katolske Polen får plass på versting-listen.
Det avtegnes ellers et klart mønster når det gjelder sosial-etiske reformer: først etter langvarig motstand kommer en viss oppmyking eller kapitulasjon, og dernest finner man en teologisk begrunnelse for holdningsendringen.
Kvinnens underordning er gjeldende «lov» i den katolske og ortodokse kirke, som også i mange protestantiske menigheter – med begrunnelse i Skapelsesordningen. Prester i Den norske kirke som står for samme læresyn fryses ut, mens paven vernes mot kritikk. Pave Frans styrer eneveldig et religiøst diktatur (teokrati): en ren mannsstat! Et gjenskinn av Himmelriket/Gudsstaten? Med andre ord: «Gud» vil ha demokrati og likestilling i DnK, men ikke i DKK?
De ytre grensers markering
Man kan tidvis bli målløs over «saker», prioriteringer og paradokser på tros- og religionsfeltet. Om det ikke er sex, kjønn og samliv, er det økonomi eller kriterier for statstilskudd som står på programmet. Statskanalen NRK overfører hvert år pave Frans’ messer ved jule- og påskehøytiden, med utelukkende menn i alle liturgiske funksjoner. Har noen kalt pavens messer i NRK for «kjønnsrasisme»? Hva skyldes at den romersk-katolske pave og pavekirken stiller i en helt annen divisjon enn små, utskjelte lutherske frimenigheter i vårt land?
Det blir yrkesforbud i Den norske kirke for motstandere av kvinnelige prester
«Assisterande generalsekretær i Norske Kirkeakademier, Guri Riksaasen, peikar på de same «bygningsforskriftene». – Det er heilt naturleg at eit trussamfunn, eller eit trusfellesskap, har nokon ytre grenser for kva som fell innanfor og kva som fell utanfor fellesskapet. Vi kan ikkje innanfor eitt og same trusfellesskap dekkje ulike nattverdsbord som inkluderer og ekskluderer alt etter samvitet til den enkelte». (min kursivering)
Norsk likestillingslov gir unntak for diskriminering ved ansettelser når det er teologisk begrunnet. Hvis det bare handlet om samarbeidsmiljø eller adiafora – ikke lærespørsmål eller samvittighet – er det desto mer underlig at nattverden trekkes inn i diskusjonen. Nå finnes det allerede «ulike nattverdsbord». Det burde ikke være ukjent for Guri Riksaasen at katolsk sakramentlære utelukker nattverd-fellesskap med lutheranere.
Læren og Rettroenhetens tyranni
Også dåpssynet har splittet kirkesamfunnene i århundrer. Døperbevegelsen oppsto på 14-1500 tallet. Den rommet både voldelige og pasifistiske elementer. Blant annet på bakgrunn av sitt dåpssyn ble de såkalte anabaptister dømt til døden og brent på bålet. Tenk det! Martin Luther og Ulrich Zwingli støttet opp om forfølgelsen. Luther kalte dem «svermere» og Zwingli anbefalte å utrydde dem. Gjendøpermandatet fra 1529 foreskrev dødsstraff for samtlige døpere i det tysk-romerske rike (kilde: Wikipedia).
Kristne dreper ikke for Lærespørsmål i dag, slik de gjorde det i foregående årtusen. De er blitt mer «siviliserte», kanskje? Yrkesforbud er selvsagt mindre brutalt, men det handler like fullt om rettroenhet. Eksklusjonspraksis antar mange former og uttrykk.
Ingen kontrovers eller konkurranse mellom Simon Peter og Maria Magdalena (i Apokryfene) om hvem av dem som var Jesu foretrukne disippel, kan gjenopprette 2000 års kirkelig kvinneforakt. Kristendommen er ingen «erfaringsteologi», men et læresystem forfattet utelukkende av mannlige (misogyne) biskoper og kirkefedre. De to eldste kirkesamfunn, det katolske og ortodokse, er eksempler på hvor statisk kristendommen er. Kirkemøtene mellom år 325 og 787 fastsatte den «rette tro», med bl.a. den grunnleggende lære om Treenigheten og Kristi natur.
Verken Jesus, Paulus, Augustin eller Luther kan tas til inntekt for likestilling mellom kjønnene, verken som likeverdige samfunnsaktører eller kirkeledere. Det kan bare skje ved ønsketenkning og bruk av særlige «lesebriller». Da kvinne-emansipasjonen for alvor våknet på 1800-tallet i vårt statskirkeland, møtte den stor og heftig motstand hos lutherske kirkeledere.
3-4 helgenkårede nonner har først etter 1970-tallet fått den såkalte ærestittel: kirkelærer. Det gjelder bla. Katarina av Sienna, Teresa av Avila og Teresa av Lisieux. Pave Benedikt XVI sto for utnevnelsen av Hildegard von Bingen.
Kvinder som kirkelærere eller doctor ecclesiae – Pastoral-Centret
Kirkelærer
Den offentlig uthengte sokneprest Benjamin Ådna, kvinneprestmotstander som pave Frans, har fått stilling i DELK: Norges eldste lutherske frikirkesamfunn (evangelisk-luthersk som DnK). Han er ikke den første eller siste (se Mikael Bruun). Andre konservative prester konverterer til Den katolske kirke. Når Nordreisa skole, som også bygger på luthersk lære, beklager til foresatte at en kvinnelig prest (ved en misforståelse?) holdt julegudstjeneste for skolens elever, kalles det «kjønnsrasisme og diskriminering».
«Katolske skoler går til katolsk gudstjeneste, hvor presten alltid er en mann… Den omtalte skolen i Nordreisa bygger på læstadiansk, luthersk lære. Dem om det, ikke sant? De har sin trosfrihet. Og for dem er det feil å ha en kvinnelig prest i gudstjenesten…Trosfrihet gjelder både bittesmå trossamfunn og de store med milliarder av mennesker i medlemsmassen, som de muslimske og katolske med tydelig lære om at religiøse ledere skal være menn». (Dagen 24.02.2023: Hører trosfrihet fortiden til?).
Katolsk morallære og seksualetikk forbyr skilsmisse og gjengifte (ekteskapet er et sakrament). Hvis man ser bort fra de sykelige utslag av det katolske mannsveldet, er det trolig dette kirkesamfunn som står nærmest Jesus og Paulus «seksualetikk», bl.a. med kyskhet og sølibat som ideal. Den historiske Jesus ville nok heller oppsøkt en lukket menighet, et katolsk eller ortodoks munkekloster enn PRIDE. Men folkekirke-teologene vil det annerledes (heldig for dem har Jesus ikke uttalt seg om homofili). De vil se LHBT-personer på prekestolen og på altertavler, som også en trans-Jesus på teaterscenen.
Kirke, LHBT | Svensk kirke innviet altertavle som er en LHBT-versjon av «paradiset» til Adam og Eva
Dragqueen talte i domkirken under Pride-feiring – møter motbør
I avisen Dagen, med den teologisk konservative sjefredaktør Vebjørn Selbekk, pågår til dels hissig debatt om hva og hvem som skal betegnes «liberal» og «konservativ». Det ser ut til at de to kristelige aviser, VL og Dagen, nærmest konkurrerer om å bekrefte alle «fordommer» vi måtte ha til kirkesamfunn og kristendom.
Åndsmakter og Åndskampen
De fleste kirkesamfunn, også DnK, har inntil nyere tid utøvet ulik grad av «sosial kontroll». Det gjelder ikke bare på seksualitetens område, men alt som kunne forbindes med «verdslighet»; syndige, djevelske fristelser. Synden, Satan og Åndskampen er blant grunnpilarene i kristendommens virkelighetsoppfatning, med Jesus og Paulus som høyeste (bibelske) læreautoriteter. Om Jesu nærkamp med Satan og hans («inkarnerte») demoner kan alle lese i evangelieskriftene.
Innenfor (norsk) akademisk teologi pågår «forskning», kurs og seminarer om hva man skal gjøre med den onde, mytologiske Satan-figuren i det «nye» testamente. Vi kan vel regne med at det vil komme noen lærde oppdateringer og ny-tolkninger, fortrinnsvis i symbolsk retning. Historisk interesserte vet hvordan djevelen og demonene plaget og forstyrret middelalderens samfunn (Se Norman Cohn: Europas indre demoner, Humanist Forlag 1997).
Demonbesettelser og djevelutdrivelser kan ikke avgrenses til den mørke middelalder. Denne praksis er utøvet inntil vår tid, både i protestantisk-lutherske og katolske kirkesamfunn. Også i misjonssammenheng. Det er vel snarere på tide at evangelisk-lutherske og katolske kirkelærere/teologer kommer i «dialog» om dette besynderlige fenomen.
Eksorsisme i katolsk teologi og liturgi
Prekentekster i det «nye» testamente
I det «nye» testamente er sykdom, fysiske eller mentale, demoner – onde ånder – som må drives ut av kroppen. «Dine synder er deg forlatt», sier Jesus til den lamme mannen i Matteus kap. 9. Se andakten fra 2020. Mannens store nød: han var en fordømt og fortapt synder.
Dine synder er deg forlatt (Matt 9,1-8)
Paulus omtaler sin fysiske skavank (tornen i kjødet/kroppen/kjøttet) som «en Satans engel». Han ble ikke helbredet. I 2 Kor. kap. 12 forteller han det slik: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. Om denne ba jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg».
«Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning». (Jakob 5:16).
At Jesus fra Nazaret ikke hadde medisinsk kunnskap er forståelig. Det er uklart om han behersket lese- og skrivekunsten. Men som «Himmelens og jordens skaper» (jfr. Apostolicum) – med all makt og visdom – skulle man forvente helt annen innsikt. Paulus-entusiastene innenfor liberalteologien kan kanskje klargjøre HVEM Paulus sikter til i brevet til Kolosserne kap. 1: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er skapt ved ham og til ham…».
Bibelteksten i Vårt Lands andakt tirsdag 28.02.2023 forteller at Jesus helbredet en «månesyk» guttunge. Med farens sterke tro (!) og Jesu myndighet ble gutten «frisk fra samme stund». Det går igjen i de fleste mirakelfortellinger at helbredelsen skjer momentant. Den onde ånd forlot gutten, forteller Matteus 17, 14-21.
Det er ikke mye igjen av «stor tro» og «sterk tro» i DnK. Så langt har det kommet at en kristen standup-komiker «tuller med troen» på scenen.
Prestedattera som tuller med troa
Professor (emeritus) Kjell J. Tveter snakker trolig på vegne av mange kristne menigheter i avisen Dagen 21.02.2023: «100-års markering mot kristen tro». Artikkelen er gjengitt på nettstedet Document.
«Det har pågått en åndskamp så lenge kristendommen har eksistert. Paulus bruker et sterkt uttrykk i Efeserbrevet, kapittel 6: «… en kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Det er viktig å forstå at som kristen har man en mektig fiende. Denne fiende tar ingen hvilepauser, og har til hensikt å fjerne all form for kristen tro fra samfunnet. Ser vi oss omkring i samfunnet i dag, er det lett å se at denne fiende har innkassert mange seire».
Den hellige Ånd (pinseånden) synes hjemløs i DnK, men «lever» videre i pinsekarismatiske menigheter. Moderne folkekirke-teologer koketterer gjerne med at de aldri har hatt en «åndelig opplevelse»: ingen syner, stemmer eller åpenbaringer. Noen kaller seg mer prosaisk: hverdagskristne. Man kan vel da stille spørsmål ved deres kvalifikasjoner som åndelige veiledere. Kanskje ikke så underlig at åndelig søkende mennesker forlater denne åndsfattige kirke?
Trenger kanskje intellektuelle, upersonlige kristne (teoretikerne) i Vårt Land og ved de teologiske læresteder en «vekkelse», lik den som har pågått i 2 uker ved det kristne lærestedet Asbury i delstaten Kentucky? I nevnte akademiske kretser er trolig «vekkelse» et fremmedord, med mindre fenomenet kan sekulariseres, slik det skjer med kirkelige begreper som «synd» og «omvendelse». (Klimavekkelse og klimasynd er kanskje mer i samsvar med kontekstuell teologi).
Gud selv er blitt taus, svak og avmektig. Men når Gud ikke hører, kan man mase på ham, uttaler kristne forkynnere. Ja, kanskje har han bare tatt seg blund? Han er jo så menneskelig. Han blir sikkert trett av å overvåke alt som skjer på jorden. Men som framtidig Verdensdommer bør han holde seg våken. Han virker ganske ubesluttsom, men kanskje spekulerer han over når han skal sende Sønnen/Kristus for å få en avslutning på det hele? Hvis han er så ulykkelig over sine skapningers ondskap, kan man undres over hvorfor han drøyer så lenge med å gripe inn – og demonstrere sin endelige «makt og velde».
Dømt til døden
«Når vi diskuterer koranbrenning og blasfemi, kan vi ha godt av å se utover vår vestlige kontekst», skriver en teologiprofessor i kristendomshistorie (Klassekampens kronikk 16. februar 2023: Dømt til døden). Jeg mener vi heller bør rette oppmerksomheten innover vår vestlige kultur: kristenarven. Historiebevisstheten – innsynet i vår vestlige kontekst – svikter hos dagens kristendoms-apologeter, som hos Johannes Morken fra Stefanusalliansen i hans kommentar i Vårt Land 13.02.2023: «Farlege bokbål». Det samme kan sies om nevnte kronikk av den katolske teolog og kirkehistoriker, Eivor Andersen Oftestad.
Når kirke-kristendommens voldshistorie gjennom mer enn 1700 år og langt inn i det 20. århundret blir uhåndterbar trengs lynavledere. Da reiser man til land utenfor Europa, som eksempelvis det muslimske Pakistan. Eivor Oftestad relaterer både til Johannes Morken og Vebjørn Selbekk. I kronikken er de forfulgte kristne i Pakistan så priviligerte at de individualiseres og presenteres med NAVN («vanlige mennesker» som Junais Hafeez, Asif Pervaiz og Asia Bibi). Oftestad og Morken i Stefanusalliansen – som også organisasjonen «Åpne Dører» – holder nøye rede på antall blasfemiankladede, torturerte og drepte av «rasende ekstremister» i Pakistan.
Ofrene for kirkemaktens autoritære, brutale regimer forblir navnløse. Hvor mange dødsdommer ble felt? Hvor mange justismord? Så vidt jeg vet var det heller ikke kirken som tok initiativ til «snublesteinene»; minnesmerkene over norske deporterte jøder under krigsårene, med NAVN og andre biografiske opplysninger. Det er først i den aller seneste tid at mange av dem har fått sine livshistorier fortalt – av sannhetssøkende historikere og journalister.
«Trosfrihet» og ytringsfrihet
Profeten Muhammad karikeres og Koranen brennes offentlig. Det kalles ytringsfrihet, men kan også oppfattes som en maktdemonstrasjon. Det er når rasende, irrasjonelle følelser overtrumfer argumenter at slike ekstreme virkemidler tas i bruk. Hån og ydmykelser av en konkurrerende religion og dens tilhengere i det offentlige rom kan vanskelig kalles sivilisert atferd, heller ikke religionskritikk. Da har rasjonaliteten – verbal kommunikasjon – tapt i den offentlige samtale. Ytringsfriheten var/er ment å fremme saklig meningsutveksling og uenighet, ikke hat, sjikane og frykt.
Såkalt ytringsfrihets-fundamentalisme blir særlig utnyttet av anti-demokratiske bevegelser, religiøse og politiske. Det må påkalle en viss oppmerksomhet at nevnte handlinger særlig finner sted i det (liberale?) luthersk-protestantiske Skandinavia, med SIAN, Rasmus Paludan og Den nordiske motstandsbevegelse som sentrale aktører. I nordisk sammenheng skiller Finland seg ut med en langt mer ansvarlig (sivilisert) holdning.
Alle som kjenner religions- og kirkehistorie vet hvor farlig og dødelig religionskonflikter kan være. Å risikere frihet, liv og helse for en Muhammad-karikatur eller Koran-brenning er kanskje ikke så heroisk eller nobelt likevel? Trenger den lovbestemte ytringsfriheten «martyrer»? Verken lovbestemmelser eller et etisk-moralsk kompass satte grenser for kirkemaktens uhyrlige forfølgelser av annerledestenkende de forgangne århundrer. Det var kirkens Gud og Konge som trengte særlig lovbeskyttelse.
Bokbål (autodafe) er kjent fra kirkehistorien, bl.a. brenning av Talmud OG kjetternes skrifter i middelalderen. Utallige nedverdigende og stereotype karikaturer av «Jøden» forlystet de kristne gjennom århundrene (se dokumentasjon i historiker Judith Vogts trilogi). En «Indeks over forbudt litteratur» ble utarbeidet av Den katolske kirke på 1500-tallet. Meningssensur og ensretting kan aldri bli «trosfrihet», verken i romersk-katolsk, russisk-ortodoks eller protestantisk-luthersk samfunnssyn. Med luthersk kristendom ble overvåking og ensretting snarere innskjerpet. Som sedvanlig er det historikeren, ikke teologen/apologeten, som bringer fram i lyset de nattsvarte kapitler i «den kristne kulturarven».
Øystein Rian: Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814
Index librorum prohibitorum
Legg igjen en kommentar