Av Sigurd Hoel

Følgende tekst av Sigurd Hoel er snart hundre år gammel, men hans skildring av den moderne prest virker underlig aktuell.

En protestantisk prest, hva er det? En nokså alminnelig mann. Til søndags stiver han seg opp med pipekrave og samarie, men om hverdagene kan vi rent komme i skade for å glemme hvem han er.

Ikke for det, vi har jo våre typer, vi kjenner dem alle:

Først den fete, glattbarberte presten av skuespillertypen. Gjennom mange år har han gjort sin plikt, vært glad med de glade og sorgfull med de sørgende, inntil gjerningen har satt sitt stempel på ham. Der er neppe noe større vondt i ham, tvert imot; og det ville jo bare være menneskelig om han var litt forfengelig og satte litt pris på sitt talent, og om han, når han opptrådte for halvtomme benker i den vesle sognekirken, kom i skade for å tenke, at han egentlig var skapt for en større scene.

Så har vi presten av den motsatte typen, en myndig herre med fullskjegg, mager og asketisk, ofte forbløffende lik et bilde av Kristus. Vi bør tro at likheten skyldes åndelig slektskap, og at det bare er tilfeldig at han klippet skjegget på nettopp denne fasongen.

I den siste tid har vi fått en tredje type, den moderne presten, som er frisinnet og fremskrittsvennlig og vil bygge bro mellom vitenskapen og religionen. Og virkelig ligner han ofte en vannbygningsingeniør eller en annen mann fra det praktiske liv. Men legg merke til ham i en diskusjon, når han er hardt presset og må uttale seg om jomfrufødselen. I velformede setninger strømmer symbolske uttrykk og uforståelige forklaringer fra hans lepper, ledsaget av smukke runde håndbevegelser – og disse håndbevegelsene, de kan et øyeblikk på forunderlig vis minne om den erfarne taskenspilleren når han står oppe på scenen med oppbrettede ermer og renvaskede hender og avvekslende lar et egg komme til syne og forsvinne igjen – inntil han plutselig snyter det ut av nesen på den intet ondt anende tilskuer.

Fra essayet «Den hellige alminnelige kirke», 1926.
Her gjengitt etter samlingen «Tanker fra mange tider», Gyldendal 1948.