Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Kristendommens særstilling i kongeriket Norge har sikret «Folkekirken» offentlig finansiering av Trosopplæring for barn og unge mellom 0 – 18 år. Reformen fra 2003 ble innført med KrFs lutherske Valgerd Svarstad Haugland i ministerstolen (nåværende statsforvalter i Oslo og Viken).

Årlige Trosopplærings-konferanser, vekselvis i regi av IKO/Kirkerådet/KA/Kirkens nødhjelp/Søndagsskolen Norge, avholdes for å stimulere til nye virkemidler og pedagogiske tiltak for denne aldersgruppen. Påvirkningen starter fra 0 år, bl.a. med «babysang»…

«En tro som bærer» var motto for konferansen 2022. Resultatene etter årtiers kirkelig Trosopplæring (med offentlige midler) viser ikke nettopp Troens bærekraft. Tvert om, undersøkelser viser at de unge forlater kirken (også andre menigheter) etter konfirmasjonsalder. Gruppen «unge voksne» (18-30 år) er en annen målgruppe det satses mye på. Ny-apologetene har vært særlig aktive med kurs og seminarer for denne aldersgruppen.

Verken appell til følelser og behov, subjektiv «tro» eller intellekt gjør Treenighetsgudens eksistens troverdig. Ingen teologi, apologetikk eller «kristen filosofi» i fortid eller samtid har tilført noen objektiv kunnskap om den kristne Guds overherredømme i universet, verden og historien. Det finnes ingen holdepunkter for at den samme guden (Kristus?) har fastsatt en plan for verdens ende og historiens slutt: Gjenkomst og Dom.

Den endetid og apokalypse Jesus fra Nazaret varslet i sin egen nærstående samtid kom ikke. Hvis kristne lekmannspredikanter i dag skulle stille seg opp på torgene og sitere Jesu (volds)eskatologi i Matteus kap. 24 og 25 eller fra den apokalyptiske Johannes’ åpenbaring ville de høyst sannsynlig bli betegnet som kristne ekstremister.

De ny-testamentlige endetidsprofetier ble ikke oppfylt. At Jesus/Kristus eller Menneskesønnen ikke «kom igjen» måtte forklares og begrunnes, og slik oppsto kanskje Teologi: Læren om Gud. Endetiden kunne omtolkes eller forskyves, alt etter kirkelærernes/troslærernes interesser. Med titler som «Doctor Angelicus» og «Professor of Divinity» kunne (og kan) teologer heve seg høyt over historisitet, normal logikk og menneskelige forstandsevner.

Martin Luther var filosofidosent før han fikk professor-tittel og et doktorat ved universitetet i Wittenberg, skjønt han anså et menneske med en rikt utstyrt fornuft som den største fare på jorden: «Fornuften må lures, blindes og ødelegges». Filosofi og teologi gikk i ett, som kanskje også i dag? Moderne  fakultetsteologer driver gjerne et slags vekselbruk mellom «religionsfilosofi» og «systematisk teologi».

Kristen filosofi er av Ralph Henk Waags (UiA) betegnet som «ren filosofi». Men boktittelen er pinlig avslørende. Bokanmelder i Vårt Land, Bjørnulf Hafstad (ingeniør og samfunnsviter), avslutter sin anmeldelse slik: «Alle bør for eksempel kjenne til hvor godt fakta omkring Jesu oppstandelse er dokumentert, hvilke hypoteser som kan lages og hvilken som er den mest plausible».

Klart og modig opprop for en kristen filosofi
Slik har Gud gjort comeback i filosofien

Tro og tanke/viten

Jeg tviler sterkt på at Ralph Henk Waags’ personlige vei til «kristen tro» gjennom filosofien har allmenn interesse. Ikke bare filosofien, men også den moderne (natur)vitenskapens innsikter og frambringelser søkes innordnet i Troslæren eller i «Guds virkelighet». 

Se gjerne nærmere på den unge teologiprofessor ved MF, Atle O. Søvik: doktorgrad, publikasjoner og ny-apologetisk virksomhet (delvis i samarbeid med tankesmien Skaperkraft, Telenor-ingeniør Bjørn Are Davidsen og siviløkonom Daniel Joachim Kleiven). Man kan vel si at det råder et visst anarki i den teologiske tankeverden når det gjelder verdensbilde og historiesyn. I likhet med Henk Waags på filosofiens område, hevder representanter for Intelligent design (ID) og BioCosmos at de presenterer naturvitenskapelige alternativer – uavhengig av teologien!  

«Teologien kan oppleves som et rasjonelt system, som man kan manipulere Gud med. Det var ingen overraskelse med Gud hvis man hadde studert teologi» (Per H. Andresen) 

«Kristendommen er ikke rasjonell, men den er heller ikke magisk» (dr. theol. Åste Dokka, Vårt Land 15.03.2023) 

«Filosof mener kristendommen er rasjonell: – Man bør kvitte seg med fornuftsstridige trosoppfatninger» (teolog og religionsfilosof Ralph Henk Vaags ved UiA, spalten Min tro i Vårt Land 08.08.2021)

«Hele virkeligheten er Guds virkelighet», proklamerte Borgs evangelisk-lutherske biskop, Kari Mangrud Alvsvåg, i Vårt Lands kronikk 28.04.2022 etter sin bispeinnvielse (med kong Harald til stede). Jeg siterer: 

«Kristi oppstandelse fra de døde er det ultimate tegnet på at urett, ondskap og død ikke skal vinne, men at rettferdighet, godhet og liv igjen og igjen bryter fram, selv om døden fremdeles er høyst reell. Det forstår jeg slik at det ikke finnes noe tema som ikke angår kirken. Så lenge det angår naturen og mennesket, angår det også kirken. Jesus har vært både i himmelen, dødsriket og på jorda, altså er ingen steder Gud fremmed. Hele virkeligheten er Guds virkelighet og angår kirken». (min kursivering) 

Trossannheter og Trosvisshet

Biskop Alvsvåg burde kanskje tråkke litt forsiktig i religionslandskapet, men hun tramper i vei og påberoper seg (ubeskjedent) spesialkompetanse også på religion og religiøsitet: «- Som biskop har jeg spesialkompetanse på religion og religiøsitet som jeg ønsker å bringe til andre».
– Radikalisering kan være religion på sitt verste

Spørsmålet hvordan man kan VITE seg frelst har anfektet mange kristne gjennom tidene, lek og lærd. Også Martin Luther (jfr. Tårnopplevelsen). I ca. 500 år har evangelisk-luthersk LÆRE – «rettferdiggjørelse ved tro» – gitt de (luthersk) troende frelsesvisshet.

Kristendommen er alltid «noe annet» og høyerestående, overordnet normale vurderingskriterier. «Kristen tro» er så altomfattende og komplisert at den krever doktoravhandlinger og bindsterke bøker, helst skrevet av en teologiprofessor. Med andre ord: Troslæren er ikke for barn, som ellers gjerne stilles opp som forbilde for den voksnes trosholdning (slik Jesus gjorde det). 

For at dåpsbarnet skal «bevares i troen» kreves Trosopplæring. Faddere er ikke bare vitner til selve dåpshandlingen, men har tradisjonelt hatt et særlig ansvar for å følge opp dåpsbarnet med bønn og kristen opplæring, så det ikke «faller ut av nåden». Men fadderne trenger hjelp for å håndtere sin store oppgave (se ressursbanken på kirken.no). Også nådesbegrepet er en svært innfløkt og alvorlig sak i teologien.

En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden
Nåden som sovepute
Den dyre og den billige nåden

Vi ser ofte at det er en personlig «omvendelse» (vekkelse, åndelig erfaring?) på et gitt tidspunkt som styrer den frie tanke inn i den totalforklarende, systembyggende teologien. Det forblir uklart om det er Troen som bærer teologien eller teologien som bærer Troen. Kommer Troen innenfra eller utenfra? Sitter den i hodet eller hjertet? Det er velkjent i Troslæren at den troende ikke kan «tro» ved egne anstrengelser. Troen sies å være en (ufortjent) gave, inngitt av Den hellige Ånd. Troen beskrives ofte som et subjekt med egenvilje.   

«Oppstandelsen forandrer alt, og gjør at vi kan følge etter Jesus gjennom døden og inn i livet».  

«Jeg ble teolog fordi jeg har så lite tro. Jeg trengte tanken, og trenger den fortsatt. Men hvilken tanke er det jeg trenger? For min del har det alltid vært trosstyrkende å ta reelle teologiske problemer på alvor som problemer enn å løse dem. Dermed bygges teologisk tillit for min del bedre gjennom å integrere kritikk enn gjennom insistering». (min utheving)
Åste Dokka

Hva «teologisk tillit» og «reelle teologiske problemer» betyr er ikke uten videre klart. Nedenfor er noen av mange bokutgivelser om den svært kompliserte (lutherske) Troslære. Katolsk teologi er ikke mindre komplisert, men kanskje ikke like ordrik eller «pratsom».

Troshåndboka. Tekster om kristendommen (Vårt Land Forlag 2020, hovedredaktør: Åste Dokka)
Systematisk teologi  (Marius Timmann Mjaaland, 2017)
Gud, verden og håpet. Innføring i kristen dogmatikk (Harald Hegstad, 2015) 
Vår tro. En forklaring av sentrale bibelske sannheter (Harold Rawlings, 2014).  
Ikke til himmelen? Streiftog i grenselandet tro/vrangtro (Per Lønning, 1995)
Teologiske tekster (Institut for Dogmatik Aarhus Universitet, 1989)
Frihet til tro. En bok om Bibel og Bekjennelse (Red. Inge Lønning, 1980)

«Troen gjør seende»

Det er sikkert riktig at verken ateister eller sekulære humanister leser andaktsbøker, ganske sikkert heller ikke avisene Dagen og Vårt Lands daglige andakter og ukentlige prekener. «Dagens bibelord» skal bekrefte og oppbygge de troendes Tro. Hvorvidt Tomm Kristiansens radioandakter i NRK, samlet i boken «Gudsord for tvilere» (2017), har nådd fram til mottakergruppen vites ikke.

Det har utkommet mange apologetiske bøker de siste par tiår. Noen har forsøkt seg med «en kristendom for ateister» (jfr. Stefan Gustavsson). Sammen med denne sjangeren kan man kanskje se «dialogteologien» som den nye misjonsstrategien i avkristningens tidsalder. Gamle tiders «vitnemøter» gjenoppstår som «trosfortellinger» («Snakk om tro») i diverse TV-kanaler og digitale medier. I Vårt Lands spalter har den ganske ny-omvendte Anita Reitan, universitetslektor, skrevet mange personlige og emosjonelt ladede innlegg om sin livsforvandlende trosreise. Siste tilsig på bokfronten i den apologetiske sjanger er frikirkepastor Rune Tobiassens bok: «17 grunner til at jeg er kristen».  
Ateister fortjener å få gode spørsmål

Den nye (lutherske) Hamar-biskopen, Ole Kristian Bonden, vakte oppsikt med utsagnet: «Det er ikkje sikkert at alle skal lesa Bibelen» i Vårt Land 20.01.2023. Han antyder at Salmeboken oppsummerer det kristne budskapet godt nok. Troen gjør seende, uttalte Bonden i sin vigslingspreken. Ja, uten «troens øye» (les: Kristus-troen) blir kanskje Bibelen for vanskelig?
Ole Kristian bonden preken på vigslingsgudstjeneste 29012023.pdf

Biskop Bondens utsagn må komme i strid med Bibelselskapet, som pøser ut med annonser i Vårt Land om hvor livsavgjørende det er at alle folk får oversettelser og levering av «den kristne bibel». Barn må få høre bibelfortellinger og det produseres særlige bibelutgaver for barn og unge. Hvert år utgir Bibelselskapet en bibel-leseplan dag for dag, med rett «kristologisk tolkningsnøkkel». Det troende lekfolket, motsatt oss ikke-troende, må ha hjelp fra den teologiske ekspertise i sin bibellesning. Normale leseferdigheter nytter ikke.
Hjelp til å lese Bibelen

Den kristne Bibel og den kristne Gud (Kristus)

«Kristus (Messias) er sentrum og stjerne i hele Bibelen; det er ham hele det gamle testamentet peker fram mot, og hele det nye testamentet peker tilbake på». (kilde: iTro.no).

Dette er «Kristologisk hermeneutikk», fortolkningsnøkkelen, i et nøtteskall. Den hebraiske bibel ble «kristnet» allerede i oldtiden, bl.a. ved den allegoriske tolkningsmetode. I helsides annonser i Vårt Land sommeren 2022 reklamerte et sommerstevne ved bibelskolen i Grimstad for «god forkynnelse og oppbyggende undervisning» med denne overskrift: «Les Moses se JESUS». Talende nok, også et eksempel på hvordan former for erstatningsteologi videreføres. Fortsatt «jødemisjon» i protestantiske kirker peker i samme dystre retning. Etter nær 2000 års kirkelig hat mot jøder og jødedom, kan man vel trygt si at «Troen gjør blind».

Den ville og utrolige historien om bibelens kanoniseringsprosess kan leses i boken av Hans von Campenhausen: «Den kristne bibel blir til» (1976, med et forord av Jacob Jervell). Denne tyskspråklige protestantiske professor i kirkehistorie ble æresdoktor ved UiO i 1956. Se særlig den store betydning Campenhausen tillegger den hellige kirkefader Ireneus s. 139 ff.
Den kristne bibel blir til

Hvem som påberoper seg «eierskap» til Bibelen, inkludert GT, kommer klart fram i aktuelle prekener og andakter, svært ofte utlagt av ordinerte prester fra de teologiske læresteder; høyskole eller universitet.

Avisen Vårt Land har innført en ny prekenspalte onsdager, kalt: Lille søndag. To prekenfortolkere må til for hver prekentekst, flere av dem fra de teologiske fakulteter – med en akademisk grad og/eller professor-tittel. Etter at aktuelle andaktsbøker ble anmeldt og delvis kritisert av «ekspertisen», ville kanskje Vårt Land heve nivået? Teologene Hilde Brekke Møller (MF) og Åste Dokka (TF) er blant gruppen skriftlærde som nå skriver teologisk «eksemplariske» søndagsprekener for avisens abonnenter. I den konkurrerende avisen Dagen blir de samme prekentekster utlagt noe annerledes. Hva er «rett eksegese»?
Lillesøndag, tredje søndag i treenighetstiden: Luk 14, 15-24

Trosopplæring – til hva?

«…Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn»  (Joh. Åp. 3: 14-16)

«… Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu»  (Matt. 22:37, jfr. Lukas 10:27 og 5. Mosebok 10:12)

«Den som ikke er med meg, er mot meg…»  (Lukas 11:23 og Matteus 12:30)

En byråkrat (kommunikasjonsdirektør) i Kirkerådet, Ingeborg Dybvig, vakte oppsikt med sin masteroppgave i Retorikk for få år siden. Hun anbefalte å tone ned det kristne budskapet for å møte publikums behov… Med populistiske og retoriske virkemidler, samt «politisk korrekte» meninger, håper kanskje DnK/Folkekirken på økt tilslutning. Man kan selvsagt ikke klage over folks uvitenhet om «kristen tro» OG samtidig nedtone den. Blir Troen – og budskapet – nedtonet i Trosopplæringen?
– Kirkene må redefinere sitt ‘brand’

«Troen» skal ikke lenger graderes som stor eller liten, sterk eller svak (hva enn Jesus sier om saken). Vi hører også om sunn og usunn Tro. VID-stipendiat i diakoni, Hans Eskil Vigdel, er blant dem som har advart mot usunn kristendom i forbindelse med ungdomssamlingen: The Send. En halvhjertet Tro skal visst være bra nok, i det minste for såkalt progressive teologer og mainstream-kristne?

«En alt-eller ingenting-Jesus er ikke en god Jesus å leve med», sier Vigdel i Vårt Land 13.06.2023 (jfr. Dagen). Vi forstår at Vigdels Jesus og Sofie Brauts Jesus stiller ulike krav til etterfølgelse. Eventuelle psykologiske skadevirkninger av helhjertet Tro hadde evangelieskriftenes Jesus verken innsikt i eller interesse for.

Varme hjerter
Jesus inviterer deg til et liv som er «All-In»

Se gjerne også TVL-sjef Alf Gjøsunds gjestekommentar i Vårt Land 25.04.2023, med bl.a. vitnesbyrd om sin personlige trosreise, som ganske forutsigbart endte i DnK. Her vil man tydeligvis heller ha svakttroende medlemmer enn sterkttroende. Hva betyr det vel om man ikke tror på Gud eller Jesus, bare man er døpt (les: medlem)? 

Personlig eller upersonlig «Gud»?

«En holdning blant mange kristne i dag er at det finnes flere måter å tilbe Gud på. Det sentrale er å ha en dypt personlig relasjon til Gud og Jesus. Den vanligste måten å dyrke en slik relasjon på er gjennom bønn – både alene, i kirken under gudstjenesten – og for spesielt interesserte også via fordypning i de mange ulike formene for bønn». (min understreking)
Kristendommen – åndelighet og opplevelse – Religion og etikk

Svaret på spørsmål om hvem (den kristne) Gud er finner Dagens sjefredaktør, Vebjørn Selbekk, hos Jesus Kristus. Selbekk avslutter sin lederartikkel 21.08.2021 med disse ord: «Det er faktisk mulig å vite noe om Gud. Det er en som har vist oss hvem han er». 
Hvem er Gud?

Også kristen-navnet (avledet av Christos/Kristus) utvannes i dagens «folkekirke». Man kan være kultur-kristen, kristen-humanist, upersonlig kristen og intellektuell kristen… Da kan man kanskje ikke snakke så høyt om brudd og gjenopprettelse av gudsrelasjonen, følgelig heller ikke om det fatale Syndefallet i den kirke-kristne Frelseshistorie. Troen på – eller Læren om – en personlig gud (den «inkarnerte») har kristendommen forkynt og postulert som sitt eksklusive adelsmerke. Verdt å merke seg: kristendommens lære om Arvesynden og Inkarnasjonen er ukjent i jødedommen og islam.

Den som forstår seg som personlig kristen eller bekjennende kristen vil kanskje føle seg fremmedgjort i den mer og mer kontur- og substansløse «folkekirke». (I evangelikale menigheter kaller man seg gjerne «gjenfødt kristen»).

Om «troen» er liten som et såkorn eller sennepsfrø, kan den som kjent vokse… Men til hva – eller hvem? Hva som skjer med den som aldri «kommer til tro», ties det om. Her slår berøringsangsten inn, hos den ene og den andre. Men katastrofens dag kommer «når Gud slukker lyset og går», slik det ble sagt i en av Vårt Lands andakter dette år. I evangelisk-luthersk lære er det på denne Ytterste dag bare «troen alene» (Kristus-troen) som kan redde oss fortapte og fordømte fra katastrofen: det evige Mørket?

Vi gudløse/ugudelige/vantro blir stadig innprentet at vi er som hjemløse og foreldreløse/Faderløse barn. Vi trenger ledelse av en Hyrde. Vi forstår nemlig ikke at menneskelig autonomi er en illusjon, og at det er gudsavhengigheten som gir livet og døden mål og mening. Med andre ord: vår evige skjebne er avhengig av hendelser i den kristne Frelseshistorie. Å tro at mennesket kan redde seg selv omtales som den største hybris. Hovmod er en av 7 dødssynder i Den katolske kirke. En dødssynd er svært alvorlig.  
dødssynd

Hvem har større hovmod enn kirkeledere og kirkelærere? Et lite sidespor kanskje: I disse dager har katolsk biskop i Trondheim, Erik Varden, utgitt bok om hvordan vi mennesker kan finne sammen… Men selv har han levd mange år i det strengeste klostersamfunn, Trappistordenen, hvor munkene ikke har lov å kommunisere med hverandre utover rituelle hilsener, bønner og sanger. Dynamisk samfunn: taust og avsondret? Man må heller undres over biskop Erik Vardens «Gud» som ikke unner klosterbrødrene (trappistene) normalt menneskelig fellesskap.

Troen og endetiden

Domsprofet og endetidspredikant Jesus fra Nazaret bekymret seg for «troens» overlevelse blant sine tilhengere: «…Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk. 18:8). Jesus varsler i Matt. 24 at trengselstiden skulle forkortes for de utvalgtes skyld. Han gir de hellige løfte om belønning hvis de holder ut til enden… Det er mange kristne, også innenfor DnK, som nå ser «tegn» til at Den store trengsel og Jesu gjenkomst er kommet nærmere. Det diskuteres om «opprykkelsen» av de hellige og utvalgte – de troende – skal skje før eller etter trengselstiden.

Paulus, som også levde i denne feberhete endetidsforventningen, skriver om «bortrykkelsen» i 1. Korinterbrev kap. 4. Også den store kirkelærer Martin Luther mente endetiden var nær forestående. Han identifiserte Paven med Antikrist; den figuren som ifølge Det nye testamente skulle tre fram i endetiden. Luthers hat mot Paven kan leses i noen utdrag her.
Til Kristne i Endetiden: Martin Luther om Antikrist.  

Når kirkespråket, den kristne tro og det kristne livet mer eller mindre oppløses gjennom modernisering/samfunnstilpasning (sekularisering?) blir det lite igjen av den kristne religionens egenart, annet enn den institusjonelle kirke: dogmer, økonomi, strukturer og hierarkier. Et skjelett uten kropp? Det stadig pågående og (tilsynelatende) uløselige organisasjonsproblemet internt i DnK bekrefter kanskje tilstanden, som ett av mange krisesymptomer.

Spørsmålet kan da stilles: Hva skiller kristendommen fra andre (verdens)religioner og livssyn, og som gjør det maktpåliggende å drive kristen misjon blant alle folkeslag? Jeg minner om at kristendommen er mer enn Den norske kirke/Folkekirken.

Uten Gudstro/Kristustro, frelsesbehov og helvetesfrykt er det få eller ingen grunner til å oppsøke kirken – eller bli kristen. Hva skulle være vitsen uten personlig nytte eller fordeler? Det ser ut til at Himmelriket lokker mindre de kristne selv, for de har funnet salighet og nytelse i denne verden. «De helliges samfunn» vil ikke lenger skille seg ut fra verden. Men som så ofte tales det med to eller flere tunger. Som det ble sagt i en kristelig avis: «Vi kristne er vanlige mennesker med et uvanlig syn på verden». Det kan man trygt si. Og hva sier den hellige skrift: det «nye» testamente?

«I utro! Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende» (Jakobs brev 4:4)
1 Johannes 2:15 Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om nogen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham;

Sann kristendom?

Hans Nielsen Hauge er den sist jubilerte «troshelten» i vårt land. Haugiansk pietisme forbindes gjerne med luthersk ortodoksi («Skriften alene»), personlig fromhet og strenge leveregler. Syndenød, omvendelse og frelse var hovedsaken, ganske som hos Jesus.

«Bare dersom man følte en dyp og ektefølt anger over syndene sine, kunne man ha håp om frelse. Når man så var omvendt til «sann kristendom», måtte man holde seg på den smale sti. Sanselig nytelse og verdslige gleder kunne gi urene tanker og føre en bort fra Gud. Man måtte vurdere konsekvensene for livet i det hinsidige i alt man foretok seg i det jordiske livet».  (kilde: Wikipedia)

Nå er det andre tider forstår vi, med «ny teologi» (skjønt: evangelisk-luthersk). Samtids-Kristus er blitt progressiv og har fått andre interesser. Han er ikke så opptatt av konkrete synder lenger. Nå sier han bare JA, JA, JA… Det er Nåde, Kjærlighet og Frigjøring «for alle» som gjelder. Eller som en religionssosiolog uttalte det: Jesus er blitt «den solidariske vennen». Vennskap med Jesus – eller frelse i Kristus?

Det er vel ganske klart at DnK ikke liker den type vekkelsesbevegelser som svært ofte har oppstått nedenfra og i opposisjon til geistlig og teologisk overmakt. Kontrollbehovet er sterkt også i dagens Folkekirke. Det er sikkert riktig som det under Hauge-jubileet ble antydet av en frikirkepastor at Hans Nielsen Hauge ikke ville fått talerett i DnK. I moderne språkbruk: han ville med stor sannsynlighet blitt KANSELLERT.

Spørsmålet er: var Hauge en «sann» Jesus-disippel? Med andre ord: en helhjertet etterfølger?

Fra grenser og forbud – til det grenseløse

Mange kirkelige tabuer omkring sex og alkohol har falt de senere tiår. Den kristne avholdsbevegelsen og tradisjonell/klassisk samlivsetikk har trange kår. Den verdslige livsstilen er blitt uimotståelig. Begjæret (seksualiteten) må derfor oppgraderes av teologene, som i den lutherske teologiprofessor I og II (MF og UiA) Jan Olav Henriksens bok «Begjær, sårbarhet og tro» (2020). Han kjenner nemlig «Guds virkelighet», som også er tittel på en av hans tidlige bøker om kristen dogmatikk.

Nå er det ikke mye livsbejaende begjær i det (anemiske) «nye» testamente. Skrifthenvisninger herfra må nødvendigvis bli mangelfulle. (Jfr. også daværende Vålerenga-prest Einar Gelius omstridte bok i 2010: «Sex i Bibelen»). Med bl.a. Jesu vinunder i bryllupet i Kanaan blir han gjort til livsnyter og stordrikker (Paulus anbefalte vin – for magens skyld). For noen år siden ble det kjent at Kirkemøtet holder seg med en bardisk for alkoholtørstige delegater. Heller alkohol enn Den hellige Ånds utgytelser? «Drikk dypt av Ånden», heter boken til den høyt respekterte pinsepastor og retreatleder: Peter Halldorf.

Vi vet at klostre har drevet med omfattende vin- og ølproduksjon i mange århundrer. Munker fordømte gjerne drikkfeldighet og umoral i vertshusene, men kunne selv drikke seg sanseløse innenfor klostermurene.

Munker kunne ikke holde seg unna klostervinen
Disse aktive kristne møtes jevnlig for å drikke seg fulle
Evangelisering med promille
I Ila kirke dyrkar sokneprest Knut Rygh og kyrkjelyden sin eigen altervin

Den nye samtids-Kristus har fått større forståelse for alle aspekter av menneskers livserfaringer. Jesus er ikke blitt «promiskuøs» ennå, men han blir det kanskje snart? Alt synes mulig med «en annen Jesus» (Kristus?) som forbilde. Han har visstnok godkjent det som er kalt «seriemonogami». Det har vært diskutert om kirken skal innføre et skilsmisse-ritual. Vil han kanskje også godkjenne såkalte polyamorøse forbindelser – når kjærlighet er involvert? Unge kristne menn har stått fram i kristelige medier og bekjent sin avhengighet av pornografi. Hvor utbredt utroskap er blant kirkelige prester og biskoper i dag, vites ikke. Men det er grunn til å tro at det er større toleranse enn da skandalen omkring biskop Fridtjov Birkelis utroskapshistorie ble dysset ned. Han holdt seg med en elskerinne noen år fram til 1972. 
– Biskopene løy for å skjule skandalen

«Kristen tro» og moral

Spriket mellom ideal og virkelighet blir større og større dess mer kirken hyller de enestående «kristne verdier». Kirkelig eller kristelig hykleri og dobbeltmoral er ikke underlagt samme taushetskultur i vårt gjennomsiktige samfunn som i forgangne århundrer. Det er også et stort sprang fra samfunn med stor analfabetisme og nedarvet ærbødighet for en uangripelig geistlig maktelite – til vårt samfunns opplyste, velutdannete befolkning.

En konsekvens av åpenhetskulturen er naturlig nok at kirkesamfunnene og deres ledere mister tillit og troverdighet. Avsløringer om kirkesamfunnenes indre liv og menighetslederes «vekst og fall» er mange, om det er maktens sødme, pengebegjær eller seksuelle utskeielser og overgrep som blir deres bane. Har de manglet selvinnsikt, eller et moralsk kompass? Hvor mange har de forført eller manipulert? Skal vi si: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør»? Igjen og igjen stilles Jesus opp som ufeilbarlig forbilde, også med NRK som mikrofonstativ. Spørsmålet er vel om Jesus selv utviste selvinnsikt eller selvkritikk for sine skjellsord og straffetrusler i møte med meningsmotstandere.

«Jesus er et forbilde for oss når det gjelder vilje til å si vanskelige ord… og vilje til å tilgi. Han var fullkommen, så han hadde aldri noe å be om tilgivelse for. Allikevel var han ikke redd for å innta den laveste posisjonen i møte med mennesker. Da han ble dømt til døden, må det ha skjedd etter verdens mest urettferdige rettergang».  (min understreking)
Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør – Andakten 

Som kirkehistorien også viser, svinger man gjerne mellom ekstreme ytterligheter. Omfanget av seksuelle overgrep mot mindreårige i vår tid er et grotesk eksempel på hvor langt ut i det grenseløse Kirken har kommet. 

På tross av hva historikere og offentlige granskningskommisjoner dokumenterer roper Kirken (hysterisk) om «det ukrenkelige menneskeverdet». Men kontinuiteten gjennom århundrene, og på alle kontinenter, viser et likelydende mønster i det kristne menneskesynet. Det er ikke etikken som definerer kristendommen, men dogmatikken: bekjennelsestroskap, tros- og lydighetskravet. Derfor finner man «brente barn» i nær sagt alle kirkesamfunn og menigheter. 

For å hindre at det fester seg et inntrykk i ettertiden av kirke-kristendommen i rollen som (aktiv) forfølger, undertrykker og overgriper må det gjøres strategiske knep: avgrensninger, avledninger, språklige finurligheter m.m. Statlige myndigheter tildeles gjerne hovedrollen, mens kirkens ansvar nedtones. Til nød innrømmes at kirken «lot seg bruke», eller som det også er sagt: kirken ble påvirket av samfunnets holdninger…