Humanist Forlag 2020.
Bokomtale ved Ronnie Johanson.

Første gang jeg støtte på Hedningsamfunnet, var på gata i Oslo en gang på slutten av syttitallet. Deres såkalte «gateprater» hadde fått en ung, kristen jente i tale. Han spurte henne hvordan Gud kunne drukne selv uskyldige småbarn under syndfloden. Svaret sjokkerer meg den dag i dag: «De var jo syndige, ikke sant!»

Jeg kjente kristendommen godt, også læren om arvesynden. Det hun sa, var ikke annet enn den rene, uforfalskede lære: Selv spedbarn er «fulle av ond lyst og begjær», som det står i Kirkens bekjennelsesskrift Augustana. Men det gjorde sterkt inntrykk å høre det fra en uskyldig jente som neppe hadde passert tenårene, og sannsynligvis var et snilt menneske som bare ville gjøre vel.

Et par år senere ble jeg selv aktiv hedning, og sto ofte på Egertorget og prøvde å få kristne i tale. Ikke for å omvende (les: avvenne) dem, for det lykkes allikevel svært sjelden. Men for å få dem til å eksponere sin tro, som er mer avskyelig jo mer rettroende de er. Vår viktigste gateprater i min tid, Erik Øhrnell, kunne finne på å ramse opp det ene uhyrlige overgrep etter det andre. Hver eneste gang måtte våre kristelige motdebattanter innrømme at det fantes noe som var verre: Å ikke tro på Jesus. Alt annet kan du få tilgivelse for, men straffen for ikke å tro er evig pine.

Målgruppen var ikke de kristne

Både Erik og jeg har fått bred plass i boken Hedningsamfunnets historie, som nettopp er kommet. Men forfatteren, Even Gran fra Human-Etisk Forbund, har muligens misforstått litt. I hvert fall nevner han ikke at vår målgruppe har aldri vært de kristne. På gata (vår viktigste arena før Internett overtok) var målgruppen dem som stod rundt og hørte på. Nesten alle var de medlemmer av et kirkesamfunn de var blitt meldt inn i som spedbarn, og var blitt værende i uten å dele Kirkens livssyn. «Ville du meldt ditt barn inn i et politisk parti du ikke er enig i?» spurte vi under den første aksjonen jeg deltok i, da vi delte ut brosjyrer om dåpen til nybakte mødre.

Hednngsamfunnet har hatt historisk betydning

Den gang var 96% av befolkningen medlem av Den norske kirke, nå er tallet på vei under 70%. Vi skal ikke ta mye av æren for det, men kanskje mer enn jeg var klar over. Gran skriver i hvert fall: «Vi har ganske enkelt blitt et mer sekulært og tolerant samfunn i årene som har gått siden Hedningsamfunnet startet opp i 1974. Jeg vil våge påstanden at Hedningsamfunnet har spilt en viktig historisk rolle i denne prosessen.» (S. 12.) Og han fortsetter: «Hvem var de som tross sin beskjedne størrelse greide å bidra til en historisk sekularisering og ferdigkrenking av kristendommen i Norge?» (S. 16).)

Her kan det virke som om det var vårt mål å krenke folk, men det var bare en bivirkning, som man kanskje har skjønt. Det var frivillig å gå i debatt med oss, og på min tid voktet vi oss for personangrep. Som Gran skriver: «Der Karlsen så det som et mål å håne folk maksimalt og personlig, gjorde Øhrnell så godt han kunne for å unngå dette.» (S. 219.) Dette bygger han ikke bare på hva hans informanter forteller, men på de mange videopptak som finnes fra gatemøtene.

En morsom bok, som seg hør og bør

Jeg må innrømme at jeg har sett frem til denne boken med en viss bekymring. Av to grunner. Først og fremst fordi jeg ikke var sikker på om boken var blitt så dekkende for vår virksomhet som vi fortjente. Stort sett er den det, selv om den kunne ha blitt enda morsommere. For eksempel delte vi i noen år ut nidprisen «Kristendummen». Jeg burde kanskje være fornøyd når forfatteren bruker 3 ½ side på dette, ettersom juryen besto av én person: undertegnede. (Fordelen med dette var selvsagt at alle vedtak var enstemmige.) Men han kunne ha brukt enda mer plass på begrunnelsene, syns jeg. Det er de som er viktige. Og ganske morsomme, syns jeg selv, men her er jeg i ferd med å bli selvhøytidelig. Og det er ikke morsomt.

En tilsvarende sak der jeg ikke var personlig involvert, gjelder bladet Jesus Kristus & Co fra 1982, som ble anmeldt til politiet av Kristelig Folkepartis kvinner. Han har ikke fått med seg at dette var med i beregningen. Vi hadde nemlig sendt dem et anmeldereksemplar.

Det lyktes ikke å bli tiltalt for blasfemi denne gangen heller, selv om paragrafen ble brukt mot oss på gata. For eksempel i Kristiansand, under en av våre turneer i bibelbeltet. Vi holdt det gående i hovedgaten Markens i samme stil som på Egertorget, men ble allikevel fjernet av politiet etter at folk klaget. Begrunnelsen var at vi «hadde kun søkt om stand, men det utviklet seg til noe ganske annet, nemlig høylytt gudsbespottelse». Vi forsikret at neste gang ville vi huske å søke på forhånd om å få bedrive gudsbespottelse, av type «høylytt».

Verdensberømte i tre uker

Gran har fått med seg det meste, også om denne episoden, men ikke det sistnevnte. Det kan skyldes at han ikke har intervjuet deltagere om saken. Det er i det hele tatt mange flere aktivister han kunne ha snakket med (og med meg snakket han bare en time; stort sett om en konflikt.) Han har allikevel gjort et imponerende arbeid, og har lest alt som finnes av skriftlig dokumentasjon, virker det som. Og det er ikke lite. På syttitallet var vi (eller snarere «de» – jeg meldte meg inn i 1980) stadig i avisene. Så dabbet interessen fra media til tross for at vi fortsatte med spenstige stunt, inntil vår mest vidgjetne aksjon noensinne: Den såkalte «møteropaksjonen» våren 2000, da vi faktisk var verdensberømte i tre uker. En moské i Gamle Oslo søkte om å få innkalle til fredagsbønn ved å rope fra minareten. Noen år før hadde jeg foreslått i medlemsbladet at når Kirken innkaller til møtene sine ved hjelp av lydsignaler, må vi kunne gjøre det samme. Her bød det seg en gylden anledning! Etter forslag fra Per Kristian Hansen søkte vi også, sakene ble behandlet samtidig, og både vi og muslimene fikk lov!

Dette ble fanget opp av media over hele verden. Styremedlemmer ble intervjuet av radio på steder som Sør-Afrika og New Zealand. Frankrikes største ukemagasin brukte en helside på intervju med lederen vår, Alastair Grant MacKenzie. Selv ble jeg oppringt fra BBC World News som ville ha TV-intervju samme kveld kl. 21. Jeg kunne ikke da, så jeg overlot det til Per Kristian (ikke Alastair; her har Gran misforstått). Damen som ringte meg, sa «It’s such a good story!» Så de brukte tre minutter på telefonintervju i beste sendetid, med bare et dårlig stillbilde fra Oslo å vise seerne. (De gjorde forresten et poeng av at intervjuobjektet het «Christian».)

Vi hadde stått på gata i Oslo i 25 år, uten interesse fra media. Den lørdagen kretset tre utsendte TV-team rundt standen vår: Et norsk, et tysk og et finsk. Det hele ble avsluttet dagen etter med at vi innkalte til møte ved hjelp ropert i parken på Kampen. Dagfinn Eckhoff sang en vise han hadde lagd i sakens anledning.

Møtet ble holdt i stua til Per Kristian, med verdenspressen til stede. På agendaen sto bare én sak: Evaluering av denne måten å kalle folk sammen på i vår tid; ved hjelp av lydsignaler. Vi kom til at det er lite effektivt og egentlig uhyre avleggs, og besluttet å slutte med det – samtidig som vi oppfordret kristne og muslimer til å gjøre det samme. (De norske muslimene sluttet, men neppe fordi de hørte på oss. Det hører med til historien at den tillatte lydstyrken – 60 desibel – tilsvarer normal tale.)

To år etter var jeg i California og besøkte slektninger. Der traff jeg en tremenning som hadde hørt om Hedningsamfunnet på jobben.

Burde snakket med flere

En svakhet ved boken er at den i hovedsak bygger på skriftlige kilder. Dette kan forklare en påstand som at «De lange listene (i medlemsbladet; min anm.) over gamle artikler samt de mange, tunge og lange teoretiske artiklene er jo også et tydelig tegn på at det ikke skjer så mye ute på gater og torg som det er verdt å skrive om.» (S. 61). Men det skjedde jo mye av det samme hver gang vi var på gata, derfor mangelen på reportasjer. Direkte feil blir det når det står på s. 74: «Når det gjelder aktivitetsnivå, begynte aktiviteten å dabbe av mot slutten av 80-tallet.» Det var nettopp på den tiden vi begynte å ha stand i Oslo nesten hver lørdag, sommer som vinter i fem år. Så fulgte en del år fra midt på nittitallet med bare litt lavere frekvens av gateprat. Det har Gran fått med seg på s. 215, etter å ha snakket med Erik Øhrnell i oktober i fjor (boken var da nesten ferdigskrevet).

Barns og foreldres menneskerettigheter

Jeg takker og bukker for bokens omtale av undertegnede på s. 194-5, som starter med at «I 2010 protesterer igjen Ronnie Johanson mot det han oppfatter som useriøse utglidninger. Johanson har i alle sine år i Hedningsamfunnet vært den sterkeste eksponenten for et prinsippfast forsvar av at all religionskritikk må skje innenfor rammene som settes av menneskerettighetene, inkludert religionsfriheten og foreldreretten. Derfor oppstod det debatt da Harald Fagerhus og noen andre styrerepresentanter tok til orde for at Hedningsamfunnet burde skjerpe profilen når det gjelder barns rett til frihet fra religion. Fagerhus & co antydet at det kunne være en idé å innføre en slags religiøs lavalder, blant annet ved å skjerpe inn (sic) adgangen foreldre har til å melde barna sine inn i tros- og livssynssamfunn.»

Men det sistnevnte mente jo jeg også – det var til og med mitt forslag! Allerede i 2006 skrev jeg i Humanus: «Å melde småbarn inn i et tros- eller livssynssamfunn er en krenkelse av barnets integritet.» Jeg påpekte senere at det er til og med i strid med FNs verdenserklæring om menneskerettigheter: Artikkel 20 sier at «Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon». (Det er blitt hevdet at denne artikkelen gjelder ikke barn, ettersom foreldre har rett til å oppdra barn i sitt livssyn. Men foreldreretten på området er dekket av artikkel 26, som sier at «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få». Dette gir dem kanskje rett til å sende dem til religiøse skoler, men ikke til å melde dem inn i trossamfunn.)

Snåsamannen

Even Gran nevner mine to bøker om Snåsamannen, og takk for det. Men han kan ikke ha lest dem, når han sier at tittelen på den andre «sier det meste om hva Johanson mener om Joralf Gjerstads påstått helbredende evner: Snåsamannen: Helbredelsene, spådommene, løgnene» (s. 266). Jeg benekter jo ikke at Snåsamannen har visse evner på området, men forklarer dem med at han trigger kroppens selvhelbredende evner. Som Jesus og andre healere. Jeg nevner dessuten at de fleste lidelser har et svingende forløp, eller går over av seg selv. (Når er det man oppsøker en healer? Gjerne når man har det som verst. Gjett hvem som får æren når man blir bedre igjen?)

Mobbere får siste ord

Så til min andre bekymring: Omtalen av en intern konflikt som pågikk i årene 2004-9 og endte med eksklusjon av to mobbere. Gran lar de to få legge fram sin versjon som siste ord i saken. Men hvor troverdige er mobbere når de forsvarer seg?

Gran skriver at en av dem «understreker i dag at motsetningen handlet om saklig uenighet, og avviser at sakens kjerne var at han manglet folkeskikk.» Jeg stiller meg spørrende til ordvalget her: «understreker». «Hevder» ville vært mer nøytralt. Uten at jeg vil hevde at Gran tar vedkommendes parti, ettersom han lar ham avsløre seg selv ved å gjengi utsøkte deler av hans post til styret.

De to var nære allierte i sitt forsøk på å overta makten i Hedningsamfunnet. Dette kommer dessverre ikke fram i boken. Forskjellen mellom de to var bare at en av dem selv skrøt av at han synes det er underholdende å skape konflikt, og beskrev slik hvordan han holder en konflikt gående: «Det er bare å hele tiden nøre opp med provokasjoner, spissformuleringer og latterliggjøringer.»

Ingen generasjonskonflikt

Dette var hva eksklusjonene dreide seg om. Ikke «saklig uenighet om veivalg» (s. 249); en «generasjonskonflikt mellom den passive aldrende generasjonen og yngre medlemmer som ville kritisere islam» (s. 247) som de to vil ha det til i dag. Så det ville altså ikke vi andre? Som en av de passive aldrende, hadde jeg i 1989 gitt ut den første islamkritiske bok på norsk: Allahs lille brune. I 2004, kort før konflikten startet, kom en ny utgave. Bøkene ble solgt under vårt ukentlige gatemøte på Egertorget der islam og kristendom ble behandlet på lik linje av oss «passive».

Det var selvsagt saklig uenighet innad i organisasjonen; det bør det alltid være. Som jeg pleier å si: Det ville ikke være bra om alle ble enige – selv om det var meg de ble enige med. Men når det gjelder islam, var spørsmålet bare om vi skulle risikere livet ved å publisere muhammedtegningene under karikaturstriden. Hva ville vi ha oppnådd ved det?

Problemet for en organisasjon som Hedningsamfunnet var at den tiltrakk seg folk som trives med å provosere – uansett om det er deres allierte det går ut over. Nok om det; jeg ønsker meg ikke tilbake til de årene da jeg gruet meg til å stå opp om morgenen og sjekke hva som var blitt spredd av infam e-post med grunnløse anklager siden sist. Jeg kunne gått til rettssak, men orket ikke til tross for støtte fra min nærmeste familie, som også var blitt trukket inn av de to mobberne. Det eneste man kan stille opp mot mennesker av denne personlighetstypen, er egentlig å overse dem. Derfor går jeg ikke i detalj, og nevner dem ikke ved navn.

Et imponerende arbeid

Litt pirk til slutt: Som sist jeg anmeldte en bok fra Humanist Forlag, savner jeg språkvask. (Noe som ikke er forfatterens ansvar.) Et par steder gjentas samme uttrykk i to setninger på rad: «klar beskjed» (s. 35), «på lederplass» (s. 69). Ordet «idiotforklare» (s. 196) er en svesisme; på svensk betyr «förklara» både erklære og forklare.

Denne anmeldelsen ble litt for personlig; det var ikke til å unngå. Jeg er redd den også ble litt for negativ, så la meg avslutte med å si at Even Gran har gjort et imponerende stykke arbeid. Her var det mye som var nytt selv for meg, som har deltatt på de fleste styremøter gjennom snart førti år. Noe jeg tror er nytt også for dem som var aktive på syttitallet, er presten Jan Hagbergs opplysning om at kong Olav uteble fra en gudstjeneste i slottskapellet 1978, fordi han hadde fått nyss om at Hedningsamfunnet ville aksjonere mot Hagberg som hadde kalt dem «djevelens representanter». Kong Olav er forresten nevnt også annetsteds i boken. Sjekk selv! Her er det mye god underholdning.