Så lenge jeg kan huske har jeg stått undrende overfor
religiøs tro.. Ikke fiendtlig avvisende, ikke skråsikkert
fordømmende, men nettopp undrende.

Slik begynner Finn Carling sin bok, «Troende sinn», bygget på
samtaler med kristne, de fleste av dem prester i Den norske
kirke. I «Troende sinn» har han forsøkt å se om det skulle være
mulig for ham, som ikke er troende, å forstå den kristnes språk.

Det er blitt en bok om betydningen av å prøve å lære annerledes
tenkende mennesker å kjenne, og om fortvilelsen når det allikevel
viser seg at man ikke klarer å slå gangbare broer mellom
forskjellige livssyn. Derfor er undertittelen blitt «Samtaler
over en avgrunn».

Dette er en bok som er like aktuell idag som da Gyldendal ga den
ut i 1984, og er hermed anbefalt. Boka finnes og kan leses i
Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek, via lenken nedenfor.

Finn Carling: Troende sinn: samtaler over en avgrunn
https://www.nb.no/nbsok/nb/3e76e9e6ed1467391d2b2dadadcaa3c5

PS:
For oss i redaksjonen på Religionskritikk.no er det tydelig at
Carling har lest og blitt influert av Andreas Edwien. På side 79
skriver Carling følgende:

«Det kan virke som om Jesus opererer med to sjeleraser, de onde
og de gode, og at de ved tidenes ende skal skilles som bukkene
fra fårene. Gud kalles jo vår far, og jeg har selv hatt barn som
har voldt meg sorg og bekymringer som kunne ha fristet meg til å
avskrive dem. Men det har jeg ikke gjort. Hvis Gud skal kalles
far, synes jeg det er vanskelig å godta en gud som for evig kan
støte noen fra seg. Det er en gud jeg mener vi møter i Jesu
forkynnelse, og det er det som etter hvert har gjort det så
vanskelig for meg».

Redaksjonen