Fysisk og psykisk-sjelelig tortur i det kristnede Europa

i

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Torturdøden på et kors ble avskaffet i 315 e.v.t., men ikke dødsstraffen. «Korset ble reist over ruiner og lik», skriver kirkehistoriker og kirkekritiker Karlheinz Deschner om Romerkirkens forfølgelser av hedninger og kjettere i antikken. Den første kjetter/heretiker som ble henrettet var den kristne spanjolen Priscillian (og seks av hans tilhengere). Katolske biskoper i Trier besluttet i år 385 at de skulle henrettes med sverd. Var det Kristuslyset som skinte?  

Verken det katolske eller det protestantisk-lutherske regimet avskaffet dødsstraff. Den norske kirkes store kirkefader, Martin Luther, gikk inn for dødsstraff bl.a. for blasfemi (se gjerne Ronnie Johansons bok «Blasfemi», 1989).

«I eldre tiders norske og danske straffelovgivning ble blasfemi oppfattet som en krenkelse av selve guddommen og tilknyttet tilsvarende straffer, i alminnelighet dødsstraff etter lemlestelse (Christian 5s norske lov 6-1-7)… Reformatorene på 1500- og 1600-tallet, som selv ble beskyldt av den katolske kirke for å drive vranglære, anvendte blasfemibegrepet i en svært utvidet betydning. Enhver avvikende oppfatning eller ikke-kristen tro ble stemplet som blasfemi…». (kilde: Store norske leksikon).

Nå driver lutheranerne og belærer muslimer om «trosfrihet», ytringsfrihet og toleranse (se eksempelvis Einar Gelius, Johannes Morken, Stig Magne Heitmann og Erling Rimehaug), mens det stadig gyldige bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, eksplisitt fordømmer «muhammedanerne» til pine uten ende, sammen med djevlene (art. I og XVII). Fiendekjærlighet, kanskje?

Man må bare undres over tankeforstyrrelser og hukommelsessvikt, men hovmodet og selvrettferdigheten er upåklagelig. Den kjenner vi igjen fra hele kirke- og misjonshistorien.

På Nettavisen.no 16.09.2022 framfører sokneprest og moderne korsfarer Einar Gelius sin enkle sats slik: «Kristendommen har nesten bare ett bud: Du skal elske din neste som deg selv». Dette er såkalt CHERRY PICKING på det mest avslørende.

Synd og Nåde

Jesus klarte ikke selv å oppfylle sitt kjærlighetsbud, men noen «syndsbekjennelse» eller selvkritikk fra hans side finner man vel knapt i evangelieskriftene. Var Kristus-etterfølger Martin Luther drevet av kjærlighetsbudet i sitt fanatiske jødehat? Jesu fariseer-hat vitner ikke om verken dialog eller nestekjærlighet – med mindre de lydig sluttet seg til hans sekteriske lære, som eksempelvis Nikodemus. Han er selvsagt helligkåret.  Den hellige Nikodemus (1. årh) 

Fariseer-bevegelsen, som Jesus trolig var undervist og oppdratt i, ble hans fremste fiende. Det er ikke ukjent at uvennskap og brudd kan bli særlig bittert i nære familie-relasjoner, slik vi ser det i kirke-familien, som også blant «Abrahams sønner» hvor de to yngste sønner (kristendommen og islam) stadig kjemper om arven. Dessverre, kampen om arven og himmelens gunst (se boken av Halvard Rui med samme tittel, utgitt 1989) er ennå ikke avsluttet.

I Den norske kirkes liturgi inngår Syndsbekjennelsen. Den er blitt revidert og flyttet, men blant flere valgbare varianter kan menighetene velge formuleringen fra 1977-ordningen: «Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte».

Hva «lysten til det onde» består i forblir uklart. Jesus sier det slik: «Synden er at de ikke tror på meg» (Joh. kap. 16). I folkekirke-retorikken hører man at alle er skapt i Guds bilde – og «du er god nok som du er»… Hvorfor trenger mennesket da Dåpen, Nåden og Frelsen? Hvorfor Misjon? Ikke engang spebarnet er «god nok». Og uten trosopplæring (0-18 år) faller den døpte ut av «nåden»… Den enkle formel kan oppstilles slik: Dåp + Tro = Frelse.

Menneskets ansvar – eller ansvarsløshet?

Det er vel ganske klart at kunnskap om universet og livets utvikling på jorden pirrer det moderne mennesket mer enn den såkalte gudshypotesen eller gudspartikkelen, som ukritisk ble introdusert i norsk offentlighet omkring år 2006 og noen år senere. Vårt Lands Espen Utaker utga boken «Tro og vitenskap…». Tro og vitenskap – Lunde forlag 

Boken ble et stort samtale-emne i norske medier, også omtalt på forskning.no. En av bidragsyterne (ved siden av den ustoppelige Bjørn Are Davidsen) som fikk mye oppmerksomhet i mediespaltene var den katolske nonne og fysiker: Katarina Pajchel. Den 16. februar 2022 holdt hun et foredrag i Drammen kirkeforum. Det opplyses at hun har en doktorgrad i partikkelfysikk, er underpriorinne ved Katarina-hjemmet OG underviser ved OsloMet. Kort sagt: hun har mange roller å spille.

Kirkelige aktører som Trond Bakkevig og Bjørn Are Davidsen har intensivert innsatsen for unge voksne eller modne kirkegjengere, gjennom opplegget: Søndagsskole for voksne, Trosopplæring for voksne, Veritaskonferansen og Misjonssamlinger. Men all denne voldsomme aktivitet ser ut til å ha liten effekt på avkristning eller medlemsfrafall. Det kan vel tenkes at forskere som biologiprofessor Jarl Giske m.fl. inngir langt mer tillit enn kristendoms-apologeten Daniel Joachim Kleiven.

Tro som bærer.
Kirkerådet lager trosopplæring for voksne. – Håper å pirre modne kirkegjengere.
Om konferansen.  
Unådd-konferansen: – Aldri hatt noe som favner bredere i Misjons-Norge.

Skrift, bekjennelse og ordkløveri

Nå vil bibeloversetterne justere Johannes 3:16 (kalt: Den lille bibel). Man kan merke seg at feminist-teolog og Paulus-forsker, Jorunn Økland, er oversettelses-utvalgets leder. Biskop Kari Veiteberg spøker i bakgrunnen. Å «gå fortapt» skal erstattes med å «gå til grunne». Skal det ene være mer formildende enn det andre? Hva innebærer det å gå til grunne «for hver den som ikke tror på Guds enbårne Sønn»?   

I avisen Vårt Land (oktober 2022) har kirkelige skribenter og kommentatorer fabulert om «etterlivet». Se eksempelvis Åste Dokka, David Sviland og Halvor Nordhaug. Det er ufattelige spekulasjoner de driver med. Vi VET at det ikke er subjektive synsinger som offisiell, autoritativ kristendom postulerer i de tre oldkirkelige bekjennelser. Vi VET hva den grunnlovsfestede «evangelisk-lutherske lære» (Augustana) sier om frelsesgrunnlaget.

Det teologiske nådesbegrepet er meningsløst uten ursynden (arvesynden): bruddet i gudsrelasjonen, opprøret i Edens hage. Så vidt jeg vet har Jesus aldri brukt begrepet «nåde». Den etymologiske og historiske bakgrunn er interessant.

«Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv og ga ham noe direkte eller tilgav ham all skyld…»  (Kilde: norsk Wikipedia)

I vårt Lutherland er det Kongen alene som kan benåde en straffedømt person: «Kongen i statsråd (regjeringen) kan ifølge Grunnlovens §20 benåde lovbrytere. Lovbryteren får da valget om han vil motta Kongens nåde, eller underkaste seg den idømte straff. Ved benådning kan bare selve straffen ettergis eller nedsettes, ikke andre følger av dommen…» (snl.no)

I den himmelske rettsjustis, med Herren Jesus Kristus Kongen på tronen, er det ingen nåde/benådning for den som blir straffedømt. Det finnes ingen formildende omstendigheter, ingen gradering, ingen mulig ettergivelse av straffen. Det finnes ingen appellinstans eller gjenopptakelses-kommisjon. Alt håp er ute. Lyset er slukket for all evighet. Den som ikke «kommer til tro på Kristus» i dette jordeliv (eller i dødsriket?), har en svært mørk og dyster skjebne i vente.

Troslydighet, tankekontroll og straff

Kirkens Kristus elsker alle, men nåde den som avviser ham. Kristus krever tilbedelse og underordning. En gud som lar seg krenke av menneskers tanker er ikke bare smålig, men representerer den type «overvåkningsinstans» som alle totalitære ideologier har kopiert eller dratt nytte av. Tanke- og meningskontroll er et svært effektivt og fryktskapende maktmiddel, om det er den kristne Gud (Kristus?) eller den verdslige diktatoren som «ser deg». Svært mange barn i kristne menigheter, også i DnK, inntil vår tid er vokst opp med tankekontroll. Slik kunne kirkene forme individene til lydighet, passivitet, avhengighet og autoritetsdyrkelse. Å bli som barn og underlegge seg Faderens vilje er stadig idealet for den voksnes trosholdning, i samsvar med Jesu ord om vilkåret for å komme inn i «Guds rike».   

Den frie tanke og kritisk tenkning er sekulære verdier som bryter på det voldsomste med kristendommens tros- og lydighetskrav. Menighetens gjentakende unisone framsigelse av «Trosbekjennelsen» hver eneste søndag i DnKs høymesse, er et eksempel på ensretting.

Blant Jesu bud finner vi formaninger som ligger nær tanketyranniet. Se Matteus kapittel 5:

«Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for Rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild.

Om ditt høyre øye frister deg til fall, riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer i helvete………».  (Her er også formaninger om skilsmissegrunn og gjengifte.) 

Den 20. søndag i treenighetstiden (23. oktober) var Matteus 18, 1-11 prekenteksten i DnK/Folkekirken. Her gjentas Jesu volds- og straffetrusler. Sokneprest Sunniva Gylver var ukens prekenholder i Vårt Land fredag 21. oktober. Jeg siterer fra hennes selsomme utlegning/fortolkning av denne brutale bibelteksten av Jesus, som til alt overmål bærer overskriften: Nåden.

«Vokabularet er temmelig røft. Hugge av hender og føtter, kaste ut øyet, helvetes ild, evig ild, kvernstein om halsen i havets dyp. Jesus bruker harde ord, fordi mye står på spill. Fordi kampen mellom godt og ondt ikke er på lat».

At straffen skulle samsvare med synden er kjent fra kirkelig straffejustis, også i Lutherlandet Norge. Christian Vs Norske Lov fra 1687 sier at blasfemi skulle straffes ved at den skyldige skulle få tungen skåret ut og deretter bli halshugget. (Se samme fenomen i Dantes Inferno.)

Kirkemakten i det kristnede Europa – med konge, biskop eller Kristus på tronen – hadde diverse torturmidler til rådighet, ikke bare ilden og sverdet. Gjennom århundrene kommer offentlige henrettelser, gapestokk, grusom tortur, avkutting av legemsdeler, halshugging (med «hodet på stake», til skrekk og advarsel). Ydmykelse var del av straffen. Dette er vrangsiden av den kristne kulturarven gjennom århundrene som åpenbart ikke tåler nærmere belysning.

Ren tortur: Fra kokende olje til pinebenker og kranieknusere.
Historiens 10 mest ydmykende straffer.

Randi Amundsdatter fra Løten i Hedmark ble 15 år gammel torturert og halshogd i 1778. Jeg vet ikke om eller hvordan forfatteren Aino Bassos ungdomsbok om dødsstraff blir brukt i skolens undervisning. Jeg kjenner ikke til at myteknuser og fagsjekker Bjørn Are Davidsen har omtalt denne boken (se også boken: «Død og pine. Dødsstraffens historie i Vesten», 2004)
Randi (15 år) var den yngste som ble dødsdømt i Norge.

Først i 1816 forbød Den katolske kirke tortur. 

Brennemerking

Brennemerking («tyvsmerket») er kjent fra Christian 5s Norske Lov av 1687 (opphevet i 1815). Denne torturstraff besto i at et glødende jern brente inn et merke på forbryterens rygg eller panne.

En annen type brennemerking ble innført på 1200-tallet, da jødene av kirkemøter ble pålagt å bære spesielle plagg og tøymerker for å holde dem atskilt fra de kristne: de selverklærte hellige og utvalgte, Troens folk/Åndens folk, Abrahams rettmessige arvinger… Som «djevelens barn» ble jødene forvist fra det menneskelige samfunn. Det kan ikke kalles annet enn psykisk-sjelelig tortur. Den kirkeskapte legende om Ahasverus var bilde på «den vandrende jøde», evig fordømt, som aldri skulle finne hvile eller hjemstavn i verden. Påskeprosesjonene i middelalderen inneholdt sterke antijødiske innslag. Den kristne påskehøytid var en skrekkens tid for jøder, med hån og ydmykelser, represalier og pogromer. Fiendekjærlighet?

Den hellige Augustin (død 430) anbefaler i sin «Traktat mot jødene» at jødene ikke drepes, men at de uavbrutt ydmykes. Som Kain skal de bære forbannelsens merke: fredløs og hjemløs på jorden. De har bare livets rett gjennom fornedrelsen i å være et  «vitnesbyrd om sin egen urett og om vår sannhet».

Jødene ble innestengt og utestengt av kirkemakten, i vårt evangelisk-lutherske land utestengt så sent som i 1814. Nazi-regimet i det forrige århundret tok i bruk både ghettoen og jødemerket (den gule jødestjerne) fra den katolske middelalder. Luthers morbide jødehat ble som kjent omfavnet av nazistene, også av etterkrigstidens ny-nazister.

Raseteoriene til den kristen-troende Houston Stewart Chamberlain på siste halvdel av 1800-tallet fikk stor betydning for nazismens ideologi noen årtier senere, også for den kristen-troende Alfred Rosenberg som skulle bli «livsanskuelsesminister» i Hitlers regjering (Rosenberg skrev en biografi om middelaldermystikeren Mester Eckhart). Mer om disse to underkjente kristne nazister kan leses her.
To kristne nazister

At Vidkun Quisling var sønn av en (konservativ/pietistisk) luthersk prest OG utmerket seg ved militær utdanning og karriere, kan ikke overraske.

Sions vise(s) protokoller ble avfattet i det kristne Europa omkring overgangen til 1900-tallet. Tankeinnholdet var slett ikke nytt. Skriftet ble spredt utover verden påfølgende tiår, første gang til norsk i 1920. Og hva skal man si om den katolske Franz von Papen, som i 1932-33 hjalp Hitler til regjeringsmakt?

Kirkelig-teologisk jødehat: bare fordommer?    

Det er ikke brudd, men kontinuitet som kjennetegner kristendommens historie og teologi. De lange historiske og teologisk-ideologiske linjer er uhyggelige. Det byr naturlig nok på betydelige utfordringer for ethvert kirkelig oppnevnt ekspert-utvalg, protestantisk eller katolsk, som først i vår tid skal granske kirke-kristendommens jødehat (ja, hvorfor ikke FØR?). Berøringsangst, kanskje?

Med en evangelisk-luthersk sokneprest som utvalgsleder blir også spørsmålet om habilitet påtrengende. Det er nok mye som står på spill for denne kirke. Den kan ikke risikere å bli stående æresløs.

Konsultasjon om Den norske kirkes forhold til jødedom.

En foreløpig fremlagt rapport, kalt «konsultasjon», fra DnKs granskningsutvalg lover ikke godt for selvransakelsen. Representanter fra Mellomkirkelig Råd (MKR), ved DnKs «utenriksminister», har allerede blamert seg på verst tenkelige måte. Kirkenes Verdensråd under ledelse av Olav Fykse Tveit  (nåværende preses i Den norske kirke) møtte mange anklager om antisemittisme.

Vi må anta at Fykse Tveit ikke ble «utvalgt» til preses i DnK ut fra hans holdninger i Israel-Palestina konflikten, men det første han gjorde etter sin utnevnelse var å kritisere Israel. Det er avslørende ikke bare for koblingen politikk – kristendom, men for Israel og jødenes særegne status i den kristne Lære: bibelsyn, eskatologi og frelseshistorie.

Vi har sett at også biskopene Atle O. Sommerfeldt, Solveig Fiske og Kari Veiteberg har en særlig kirkepolitisk interesse i Israel-Palestina konflikten. De viser alle liten interesse for nyanseringer i denne svart-hvitt og enten-eller konflikten. Det er helt i tråd med kristelig tradisjon at Fykse Tveit legger ansvaret for brudd i dialogen på DMT (Det mosaiske trossamfunn). Det er ganske gjennomgående at de kristne plasserer ansvaret utenfor seg selv.

«Hvordan kan de tro at jeg vil være lydhør for deres budskap når de så fullstendig neglisjerer min historie, mine synspunkter?». Dette er det betimelige spørsmål Jan Benjamin Rødner stiller i VL 19/10/2022. Har kirkelige (dialog)teologer eller fakultets-teologer svart Rødner? Jøder er aldri betraktet som likeverdige samtalepartnere, men som forblindete og gjenstridige misjonsobjekter.

Den som alene eier Sannheten oppsøker ikke dialogen, annet enn i misjonsøyemed. Forkynnelse, belæringer og formaninger er biskoper og teologers kommunikasjonsform. Jeg kjenner ikke til at såkalte dialogkirker og dialogprester i DnK har invitert lærde rabbinere og/eller jødiske bibelforskere til samtale i kirkerommet om jødedommen og det «gamle» testamente (den hebraiske bibel). Med få unntak er det hovedsakelig kristne teologer som presenterer eller definerer jødedommen, også andre religioner. I religionsdialogens navn kan vi etterlyse sterkere innslag av både jødiske og muslimske stemmer i deres syn på kristendommen og dens teologiske læresetninger.   

Tidlig i antikken definerte de hellige kirkefedrene jødedommen som et tilbakelagt eller utdatert stadium i kristendommens (åpenbarings)historie, dvs. bare som en trapp opp mot den fullendte kristendom. Med allegoriske tolkningsmetoder, den kristologiske tolkningsnøkkel og erstatningsteologien lyder det helt fra oldkirkens tid: Bibelen tilhører oss… vi er Guds utvalgte folk… I alle utlegninger og fortolkninger av tekster fra det «gamle» testamente er dette perspektivet (kristningen) gjennomgående, også i dag. Uten Kristus og Kristologien har det «gamle» testamente ingen egenverdi. 

Hvorvidt kirken skal fortsette med såkalt jødemisjon er ifølge Fykse Tveit en sak som trenger grundig utredning (se avisene Dagen og Vårt Land november 2021). Tenk det! Jeg tviler på at jøder trenger mer av det kristne budskap de fysisk og sjelelig har erfart og lidd under i mer enn 1700 år. Hvordan kan ondt bli godt, hat bli kjærlighet?

Nå vil evangelisk-luthersk preses Fykse Tveit belære oss om «Guds kjærlighet» i en ny bok. Hvilket guddommelig mandat har han? Det er ganske forbløffende at Den norske kirkes geistlighet stadig mener seg å ha enerett og ekspertise på «kjærlighet», endog med «Guds» stempel. Den kirke-kristne kjærlighetsoppfatning, som også «fiendekjærligheten», har vært av en ganske særlig – og voldelig – karakter. Men hva skal kirken med oppgjør når den har «nåden»?

Snakker om Guds kjærlighet i ny bok.
Olav Fykse Tveit: Kjærleikens vegar i ei krisetid 

Kirkegudens temperament og sinnelag har visst endret seg de siste tiårene. Guden er blitt myk og føyelig i liberalteologenes hender. Alt Kirkeguden (og hans presteskap) før sa NEI til, sier han nå JA til. Han er ikke lenger så opptatt av konkrete synder forbundet med kjønn, sex og samliv – kanskje fordi teologer og biskoper selv har fått en løsere seksualmoral? Det er likevel et faktum at i den globale kirke er det intet som splitter kirkesamfunnene mer enn seksualiteten.

Kirkens overleverte jødehat: skjult eller åpent?

Vårt Lands Erling Rimehaug spør 10/12/2020: «Har dagens kristne forkynnelse beholdt biter av antisemittisme uten å tenke over det?». Merk dette: UTEN Å TENKE OVER DET?  Ansvarsfraskrivelsen er påfallende. Men det kirke-kristne jødehatet har aldri vært verken skjult eller bortglemt. Det er forkynt og utbredt i skrifter, prekener og kirkekunst, gjennom oppdragelse og undervisning i mer enn 1700 år. Det handler selvsagt ikke om alminnelige fordommer, slik noen kirkelige aktører og apologeter vil ha det til.

Skjult antisemittisme. 
Bortglemt kirkelig jødehat? 

Kirke-kristendommens jødeforfølgelser kan ikke avgrenses i tid og sted, heller ikke teologiseres bort. Journalist og historiker Marte Michelet pirket i antisemittiske holdninger hos den norske motstandsbevegelsen. Og hva var kildene til den utbredte antisemittisme i 1930-årene? Bjørn Westlie viser i sin siste bok at den ikke var «skjult» i norsk offentlighet, men åpenlyst framført i toneangivende medier, organisasjoner og kristelige publikasjoner. 

Litteraturforsker Ståle Dingstad (2021) har påvist antisemittiske holdninger ikke bare i Knut Hamsuns forfatterskap, men også hos andre forfattere i den norske litterære kanon. Mange skjønner at det ikke var Amalie Skram som «oppfant» jødehatet. Det brennbare spørsmålet er: hvor kom det fra?

Idehistoriker Jan-Erik Ebbestad Hansen har i en bok gjennomgått forfatter og antroposof Alf Larsens antisemittisme i hans etterlatte manuskript: «Jødeproblemet». Forfatteren sier ganske riktig at «det var Alf Larsens kristendomssyn som begrunnet hans antisemittisme».

Den kristne filosof, Søren Kierkegaards antisemittisme fikk stor oppmerksomhet med den danske  forskeren Peter Tudvads bokutgivelse i 2010.
Forsker: Søren Kierkegaard var antisemit. 

Den nedarvede forestilling om jødenes blindhet og fariseernes falskhet kjenner jeg godt fra mitt oppvekstmiljø innenfor Den norske kirke. Denne ytterst nedlatende holdning har vært normal, ja helt selvsagt. Sporing av antisemittismens røtter og dens grufulle virkninger gjennom kirkehistorien kan ingen teologer lenger forhindre eller sensurere. Det er ikke en vandring «på gjengrodde stier», men i åpent landskap. Antisemittismen ble ikke utryddet med Holocaust, men har funnet nye veier.

Den kirkelige dogmatikkens overstyring av historisk og etisk sannhet er forhåpentlig forbi. Det nytter ikke å påberope seg overraskelse eller uvitenhet. Vi forstår at det kirkelige lederskap må komme i stor forlegenhet, men det er å håpe at teologene (omsider) kan innse sine begrensninger og alvorlige feiltakelser, vike tilbake og overlate arenaen til mer sannferdige historieforskere. 

Sofistikert religion?

I boken «Og hanen galte annen gang…» (norsk oversettelse 1972) har den nå avdøde tyske kirkekritiker Karlheinz Deschner gitt inngående, kildebelagte beskrivelser av fiendskapets voldsomheter både før, under og etter det famøse Kirkemøtet i Nikea 325. Den norske oversettelsen
er beskåret i forhold til den voluminøse originalutgivelsen. Jeg siterer bokens vaskeseddel:

«Den egentlige kirkehistorie er en historie om grusomheter på grusomheter… Den behandler den trinitariske strid, det sosiale spørsmål og forholdet til toleransen, og viser en kirke full av blodig dogmestrid, trostvang, inkvisisjon, heksebrenning, kamp mot jøder, hedninger og kjettere; en kirke som støtter krigen, staten, storfinansen, fascismen, nazismen og bruken av atombomben. Boken er skrevet med det klare siktemål fra forfatterens side at også legfolk engang skulle få vite hva i alle fall de LÆRDE blant de geistlige har visst lenge».

«Jeg tror kristendommen er litt for sofistikert for folk flest», skriver teolog/filosof Torstein Tollefsen, som konverterte til ortodoks kristendom for 24 år siden.
Tidlig kristen filosofi – forsømt, undervurdert og misforstått.

Ingen tvil: kristendommen er en religion for «sofistikerte» teologer: doctor angelicus? Se også teologene Ralph Henk Vaags (UiA) og Atle O. Søvik (MF), med sine «religionsfilosofiske», totalforklarende teorier.


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *