Giulio Cesare Vanini

(1585-1619)

På 1600-tallet var kirken ennå  på sitt mektigste, og i stand til å stoppe kritiske røster på en direkte og effektiv måte. Den 9. februar i det Herrens år 1619 ble filosofen Vaninis tunge revet ut med tang.[i] En katolsk historiker som var til stede, beskriver med fryd gudsbespotterens langtrukne skrik under operasjonen. Deretter ble forbryteren stekt langsomt  over åpen ild, til almuens forlystelse og oppbyggelse.[ii]

Dette skjedde på torget i Toulouse, hvor de katolske myndighetene ennå ikke var klar over hvem de hadde henrettet. Italieneren hadde bodd en tid i byen under dekknavnet Pompeo Ugilio, men hadde ikke kunnet dy seg for å spre sine vantro ideer. Senere  kom  katolske så vel som protestantiske teologer til at «Lucilio» Vanini alias Ugilio måtte ha vært selveste Antikrist.

Giulio Cesare Vanini, som var hans korrekte navn, var født i landsbyen Taurisano i Sør-Italia. Som karmelittmunk studerte han jus, teologi og filosofi i Napoli og Padua. Han leste uortodokse filosofer som Machiavelli, og utviklet økumeniske ideer som tvang ham til å flykte.

Med hjelp fra den engelske ambassadør i Venezia kom han seg til England, hvor han så seg nødt til å gå inn i den anglikanske kirke. Men kirken var mistenksom, og uten levebrød tok Vanini alt året etter (1613) igjen kontakt med paven, som angrende synder. Romerkirken innså propagandaeffekten ved den fortapte sønns hjemkomst, og hjalp ham ut av engelsk fengsel hvor han hadde havnet i mellomtiden.

I Paris fikk han kontakt med opplysningstidens forløpere, en undergrunnsbevegelse av såkalte libertins érudits. Han utviklet seg nå raskt til ateist.

Å  gi  uttrykk  for  ateistiske  ideer  var  livsfarlig,  og derfor uhørt. I sine skrifter legger han i stedet  fram  sitt syn  i form av teser som han later som han er uenig i, og vil gjendrive. På denne måten klarte han å få gitt ut bøkene Amphitheatrum aeternae Providentiae (1615) og De admirandis Naturae Arcanis (1616), før han igjen måtte flykte. Under falskt navn vandret han sørover gjennom  Frankrike inntil han slo seg ned i Toulouse som lege og språklærer. I august 1618 ble han arrestert, anklaget for blasfemi og ateisme.

Romerkirken har ennå ikke tilgitt ham. Artikkelen om Vanini i Vatikanets leksikon Enciclopedia Cattolica er ytterst nedlatende.

 

Hvis Gud ønsker syndene, så er det han som begår dem; hvis han ikke ønsker dem, så blir de allikevel begått. Følgelig må man si om ham at enten er han ikke forutseende, eller avmektig, eller grusom da han enten ikke kjenner til hvordan hans vilje blir fulgt, eller ikke kan gjøre  noe med  det, eller ikke bryr seg om det.

Hvis Gud ikke ønsket at de ondeste og skjendigste gjerninger i verden skulle finne sted, så ville han utvilsomt øyeblikkelig fordrive fra verden og tillintetgjøre enhver skjenselsdåd, for hvem av oss kan stå seg mot Guds vilje? Hvorledes kan man tenke seg at forbrytelser blir gjennomført mot Guds vilje, når han i det øyeblikk en synd blir begått,  gir forbryterne  krefter til dette? – Men hvis mennesket forbrøt seg· uten at Gud ville det, ville Gud vært svakere enn det menneske som hadde makt til å sette seg imot ham. Herav  kan man  slutte at Gud vil at verden skal være som den er, for hvis han ønsket en bedre verden, så ville han hatt en bedre verden.

Fra Amphitheatrum aeternae providentiae.

Kilder:

A. Schopenhauer: Werke. Band X p. 405. Ziirich 1977.
J.M. Robertson: A short History of Freethought. London 1899.
Enciclopedia cattolica. XII. Vatikanet 1954.
G.E. Macdonald: Thumbscrew and Rack. Austin 1983.
Joseph McCabe: The History of Torture. Austin 1982.
Karlheinz Deschner: Med Gud og fascistene. Oslo 1971.
The Cambridge Modem History, vol X, 19 07.


[i] Til dette bruk fantes egne redskaper: En munnåpner for gudsbespottere, lagd av to små jernplater, ble stukket mellom tennene og skrudd fra hverandre. Tungen var nå tilgjengelig, og kunne rives ut med en tang spesielt konstruert for formålet. Andre ganger helte bødlene smeltet bly i spotterens hals.

[ii] Ved brenning av kjettere var det ikke uvanlig å senke dem ned i flammene for snart etter å heise dem opp igjen. Slik kunne bøddelen trekke ut pinslene så lenge han lystet; til skrekk og advarsel for andre.

Den utstrakte bruk av tortur overtok kirken ikke fra Romerriket (hvor den var mindre utbredt enn kristne historikere vil ha det til), men fra perserne – sammen med djevelen, helveteslæren og kyskhetsidealet. Historien igjennom har torturen stort sett vært grovere og mer utbredt jo sterkere kirken har stått. Sannsynligvis henger dette sammen med læren om frelse og fortapelse. Tror man for alvor på et neste liv hvor alternativene er evig pine eller evig herlighet, og kriteriet for frelse er tro på den rette lære, finnes det ingen grense for hvilke midler som kan tas i bruk for å beskytte læren mot kjetteri.

Etter en periode med humanisering har kirken, særlig den katolske, ofte kommet sterkt tilbake. Et par lite kjente eksempler fra nyere tid:

For italienerne betød Napoleons fall slutten på rettigheter som likhet for loven, ytringsfrihet og livssynsfrihet. Verst var forholdene i de to statene hvor kirken sto sterkest: Kirkestaten og kongedømmet Napoli. « … fra 1818 til 1848 fantes ingen rettssjkkerhet i Roma (…) En biskopstav hadde makt til å kaste folk i fengsel. Tre politikorps spionerte på undersåttene (…) Restaurasjonen hadde styrket inkvisisjonen, utvidet de geistliges immunitet og gjeninnført bruken av tortur.»

(The Cambridge Modern History)

Med støtte av Hitler og velsignelse fra paven (Pius XII) ble republikken Kroatia opprettet i 1941. Den katolske og fascistiske Ustasja-bevegelsen fikk under sin fører Pavelic makten i et land hvor tre av seks millioner innbyggere var kroatiske katolikker. Den største minoriteten var gresk­ortodokse serbere, som det straks ble satt i gang aksjoner mot. «Vi dreper en del av serberne, vi forviser en annen del, og resten må ta den katolske religion og gå opp i det kroatiske folk» uttalte undervisnings­ministeren, dr. Mile Budak.

26. juni 1941 fikk den katolske erkebiskop Stepinac audiens hos Pavelic, og sa at «Av fullt hjerte vil vi gi uttrykk for vår ærbødighet og vårt løfte om hengivent og trofast samarbeid for vårt fedrelands strålende fremtid.» I de foregående seks uker var 180.000 serbere og jøder blitt myrdet.

Dette var bare begynnelsen. I juli drepte Ustasja over 100.000 serbiske kvinner og barn. Og bødlene nøyde seg ikke med å drepe. De stakk glødende nåler under fingernegler og strødde salt i åpne sår. En spesiell forkjærlighet hadde de for å skjære legemsdeler av ofrene før nådestøtet. En italiensk forfatter skulle intervjue Pavelic, og ble vist en kurv med et ubestemmelig innhold. «”Østers fra Dalmatia?” spurte jeg. (… ) med et trett, vennlig smil sa han: “Det er en gave fra mine trofaste ustasjister. Førti pund menneskeøyne! “»

Spesielt aktive i den nasjonale og religiøse renselse var munkeordenen fransiskanerne. Rekorden ble satt av fransiskaneren Brzica som halshogde 1360 mennesker på en natt.

Fransiskanerne var eliten, men hele den katolske kirke sluttet opp om Ustasja både i ord og handling. Som erkebiskop Ivan Saric påpekte: Det var «dumt og uverdig av Kristi tilhengere å tro at kampen mot det onde kunne utkjempes med silkehansken». En annen fremstående prest, Dionis Juricev var enda mer åpenhjertig: «Det er ikke lenger en synd å drepe et sju år gammelt barn, når det har forbrutt seg mot ustasjistenes lovgivning. Selv om jeg hærer prestedrakt, må jeg ofte gripe til maskingeværet.»

Katolikkenes ugjerninger gikk så vidt at selv nazistene reagerte. Den som ikke reagerte, var imidlertid paven, som var godt informert om hva som skjedde.

Da krigen tok slutt, var 240.000 serbere omvendt til katolisismen, 750.000 var myrdet. Ikke siden kristningen av indianerne hadde katolisismen hatt en slik fremgang.

Vi har like liten rett til å glemme de kristnes forbrytelser som nazistenes. Deres grusomhet var ikke mindre, deres ofre enda flere.

  • Kategori: Gullgraveren
  • Stikkord: Kristendom

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    sixteen − ten =