Gud: en redusert pingle?

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

michelangelo-gammel-sint-Gud
Er Gud en sinna gamling? Detalj fra fresken Skapelsen av solen og månen (Michelangelo, 1512) i det Sixtinske kapell, Vatikanet. (Wikimedia Commons)

Jeg er opptatt av hvordan teologien og teologene manøvrerer i et
stadig mer grumsete farvann. Kirkens Lære forkynnes ikke like
klart og rent lenger. Små bølgeskvulp kan teologene leve med, men
trolig ikke en tsunami. Kommentator Åste Dokka (dr. theol.)
publiserte 21 januar 2020 et oppsiktsvekkende innlegg i Vårt
Land.[1]

Veldig morsom er hennes gjengivelse av Håkon Blekens sitat
(intervjuet i VL): «At vi som tror at vi tror på Gud egentlig
bare tror at vi tror»… Jeg fikk assosiasjon til Edwiens tidlige
essaysamling: «Kristendom og åndskrise».[2] Den varslede
kriseteologi synes akutt i våre dager. Biskoper og teologer har
kommet i dyp troskrise.

Dokka forkynner angivelig en «annerledes kristendom», men den
framstår som hennes egen (subjektive) kristendom. Tror hun på Gud
Fader, «Jesus Kristus», Kirken, Teologien eller Troen? Det synes
som om Kirkens «Jesus» skyves lenger og lenger ut i periferien.

Allmaktens forfall

Vår tids teologer har også lagt begrensninger på Guds allmakt. De
kjenner Ham så godt at de kan svare på hans vegne. De forklarer
det uopplyste lekfolk hvorfor utallige bønner fra «Guds barn»
ikke blir besvart eller oppfylt. I Det nye testamente er gudens
ånd og hans englers kraft så sterk og virksom i verden at de mest
sensasjonelle hendelser og mirakelgjerninger finner sted. I Den
norske (folke)kirke er gudskraften, Kristuskraften og
englekraften blitt maktesløs.

Den fordums allmektige skaper og opprettholder av himmel og jord
er nå blitt så puslete og hjelpeløs at han ikke kan, vil, eller
tør å utfordre sine skapninger, som har overgått ham i etisk
følsomhet og sivilisert atferd. Men den kristne «Gud» (i likhet
med den islamske Allah) har sine autoritære stedfortredere og
stattholdere på jorden, som skal sørge for at den ulydige,
uregjerlige «saueflokken» holdes innenfor gjerdet.

Bekjennelse og bekjempelse

Jeg har lagt merke til at prester og teologer oftere snakker i
jeg-form, og ikke som før: «Kirkens tro og lære»… Det er ikke
Jesus, Peters eller Paulus’ tro, og heller ikke
romersk-konstantinsk, luthersk, haugiansk eller Kierkegaards
kristendom Åste Dokka forkynner i Vårt Land. (Jfr også TF-teolog
og professor Geir Hellemos blogg på Verdidebatt). Men hvorfor har
hun da offentlig avlagt presteløfte til den (konfesjonelle)
evangelisk-lutherske lære? Det er slike paradokser og
selvmotsigelser jeg er opptatt av, og som etter mitt syn blir mer
og mer iøynefallende. Teologene/presteskapet forlanger
bekjennelses-troskap av menighetene, men ikke av seg selv?

Hva er «rett lære»? Hvilken teologi? Katolsk, ortodoks eller
protestantisk? Hvilken fullmakt eller autoritet har norske
fakultetsteologer, paven og (evangeliske/evangelikale)
predikanter til å tale på «Guds vegne» når de snakker mot
hverandre – og bekjemper hverandre?

På Verdidebatt er flere sære, interne stridsspørsmål gjenstand
for debatt: fortapelsen – dåpen – bønnen – Jesu natur (var han
syndig eller syndfri?). At kristenheten i år 2020 diskuterer og
strides om slike absurde, nærmest skolastiske spørsmål viser
kristendommens begrensninger i utsyn og innsyn, en sørgelig
tilkortkommenhet i etisk-rettslig, intellektuell og historisk
erkjennelse. Det er i det minste hva vi kunne forvente av en
akademisk disiplin. Men for professoral teologi i disse dager er
det «Dåpens dyp» (Marius Timman Mjaaland/TF) og «Dåpens teologi»
(Harald Hegstad/MF) som synes å ha høyest prioritet.

Relasjonsgud eller hypotesegud

Åste Dokka VET at hun ikke tviler på teologien. Hun tviler heller
ikke på kristendommen. Hun har omtalt seg som upersonlig og
intellektuell kristen. Med sin teoretiske innfallsvinkel må hun
og hennes likesinnede komme i sterk konflikt mellom den
akademiske «hypotesen Gud» OG den intime «relasjonsguden» som DnK
stadig krever tilslutning til.

Hvis gudsbildet er i fri flyt, eller må tilpasses endrede
historiske, etiske og samfunnsmessige vilkår, hvorfor forlanger
DnKs presteskap at dens menigheter søndag etter søndag unisont
framfører oldtidens bekjennelser?

Det er i den niceanske og apostoliske bekjennelse (lære) Kirkens
«Gud» defineres og avgrenses i form av påstander om gudens
faktiske inngripen i verden og historien. Verken Åste Dokka eller
Geir Hellemo har siste år så vidt jeg vet omtalt det fundamentale
Inkarnasjonsdogmet, som i siste og alle tidligere julehøytider[3]
er gjentatt og gjentatt. Det feires i alle verdens kirkesamfunn
at Gud ble menneske («unnfanget ved Den hellige Ånd, født av
jomfru Maria»).[4]

Menneske eller Gud?

Mer riktig må det være å si at den romerske keiser Konstantin og
hans lojale biskoper gjorde et menneske til Gud (jfr. kirkemøtet
i Nicea, mer enn 300 år etter Jesus død). Dette usanne dogmet om
mennesket Jesus er hamret inn i den europeiske mentalitet gjennom
årtuseners indoktrinering. Jesu status og autoritet skaper derfor
stor forvirring, også blant humanister, ateister og agnostikere.
Mange klarer ikke å skille mellom den historiske, menneskelige
Jesus fra Nazareth, og Kirkens overjordiske «Kristus» (den
oppstandne og himmelfarne Jesus).[5]

Om det reises en viss tvil om Jesu guddommelige opphav og
endelikt (fødsel og oppstandelse) blant noen edruelige, opplyste
teologer MÅ han i alle fall ha vært et historisk unikum: et
overmenneske![6] Som Dokka skriver i velkjent stil: «den mest
omveltende og nådefylte figuren et menneske kan møte». Slik
dogmatisk-ideologisk blindhet kjennetegner så godt som all
teologisk forskning det siste århundret.

Det er kanskje ikke rart at prestekandidatene ved
profesjonsstudiet blir forvirret.[7,8]

Kilder og referanser:

[1] Åste Dokka: Å tro at vi tror
https://www.vl.no/meninger/kommentar/a-tro-at-vi-tror-1.1650499

[2] Andreas Edwien: Kristendom og åndskrise
https://religionskritikk.no/edwien/kristendom-og-andskrise/

[3] Ronnie Johanson: Et barn er født i Betlehem?
https://religionskritikk.no/nettmagasin/julekronikk/

[4] Andreas Edwien: Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/

[5] Andreas Edwien: Jesus – et etisk ideal for vår tid?
https://edwien.no/jesus-etisk-ideal-resyme/

[6] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som
ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[7] Fredrik Stormark: Uklarhet og tvil preger teologistudiet
https://www.vl.no/verdidebatt/uklarhet-og-tvil-preger-teologistudiet-1.1649146

[8] Barbro Sveen: Intervju med Andreas Edwien i Humanist om
konflikten mellom den historiske bibel- og Jesusforskning og
Kirkens trosbekjennelse.
https://religionskritikk.no/edwien/intervju-bladet-humanist/

Vi anbefaler også:

Andreas Edwien: Idékampen i det bibelske gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/

  • Kategori: Gretes utkikk
  • Stikkord: Allmakt
  • Stikkord: Gud
  • Stikkord: Gudsbilde
  • Stikkord: Kristus
  • Stikkord: Relasjonsgud
  • Stikkord: Teologi

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    18 + 20 =