Guddommelige og menneskelige relasjoner

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Gretes-hjorne-banner
Gud-mater-englene
Kilde: Oss Hedninger Imellom nr 3 1987

«Tilbake til Eden» heter en bok utgitt på Luther Forlag 2016. Den
handler om den kristnes hjemlengsel til paradistilstanden, hvor
alle forskjeller og alt mangfold i denne verden tilsynelatende
opphører. Om det er en kjønnet eller ukjønnet tilværelse, forblir
uklart. I syndefallsmyten, grunnleggende i den kristne
Frelseshistorie, er nakenhet og kjønnsbevissthet forbundet med
SKAM. Selvbevisstheten hos det første menneskepar i Eden gjorde
skaperguden rasende. Ennå i dag regnes den menneskelige
selvtillit og skaperkraft for den største dødssynd. Det kalles
hovmod i katolsk lære. I luthersk teologi er menneskets egenvilje
kalt dets «grunnskade»[1].

Man må anta at en tilbakevending til Eden vil bety en
eksistensform uten individualitet; uten selvbevissthet og
egenvilje. Hukommelsen vil være slettet, de salige vil ikke huske
sine jordiske liv. Alt slikt ville ha brakt uro og spenninger inn
i Salighetstilstanden. Men ettersom det skal være så stor Glede i
Himmelriket, må det være noen behov og sanser som er intakt.
Kanskje kan tilstanden lignes med spebarnet slik det før språk og
bevissthet er utviklet blir ledet til døpefonten. I følge Jesus
må man bli som et barn for å komme inn i Guds rike.

Menneskene ble fruktbare og befolket jorden. De inngikk
relasjoner med hverandre, dyrket jorden og bygget samfunn. Guden
straffet dem da de ble for selvstendige og på ny og på ny
forsømte sine religiøse plikter: offer og tilbedelse. De skulle
ære Gud Herren og takke ham alene for sin eksistens. Slik vil han
ha det, i tid og evighet. I kirkens liturgi får han lovsanger,
ære og takksigelse. Han er nådig og tilgivende når menneskene
bekjenner sin svakhet, avmakt og bøyer kne for hans allmakt. Som
barnet skal man da være trygg og beskyttet i all evighet: evig
hvile i «Guds faderhånd». Selvfornektelse[2], selvoppgivelse og
overgivelse (underkastelse[3]) er veien til «Guds rike».

I nyere teologi står relasjonsbegrepet sentralt, som også
«sårbarhet». Himmelen blir beskrevet som «gjenopprettelse av
brutte relasjoner». Men uten individualitet kan man vanskelig
snakke om relasjoner. I kristen teologi sies at Gud skapte
menneskene for at de skulle leve i samfunn med ham. Barnedåpen
viser at gudsrelasjonen står over alle menneskelige fellesskap og
tilknytninger. Brutte relasjoner – Synden – betyr at man bryter
ut av dette gudssamfunnet.

Ingen uegennyttig kjærlighet i kristendommen

Gudens eksklusive eiertrang gjør ham så skinnsyk at han har
pønsket ut evigvarende torturstraff for de som avviser ham.
Det finnes ikke noe slikt som betingelsesløs kjærlighet i
kristendommen, som skriftene og historien tydelig viser.
Uegennyttig kjærlighet finnes bare hos menneskene, først og
fremst i foreldrekjærligheten. Den gode oppdrager sier ikke til
sine barn: “Hvis du ikke elsker meg, og ikke følger min vilje og
mine bud, vil jeg ikke ha fellesskap med deg.”

I «Guds hus» finnes visstnok mange rom, hva nå det skal bety. Men
det finnes også et «mørke utenfor», der det skal være «gråt og
tenners gnissel». Det sårbare, ufullkomne menneskelivet skal
huskes – og straffes! Her skal de ulydige, fortapte pines av
anger og bevissthet(!) om at alt er for sent (som hos Dantes
nedgang til Inferno: «La alt håp fare»). Dette er gudens ultimate
hevn over sitt skaperverk. Dette er også Kirkens «Gud».

Skal man tenke menneskelig relasjonelt skjer brudd, oppgjør og
forsoning hele tiden. Relasjoner skapes og utvikles, brytes og
heles. Men hvordan skal alle de brutte eller skadde relasjonene
mellom kirke- og trossamfunn gjenopprettes? Hvordan skal Pave,
Patriark og Biskop i de tre hovedkirker forsones i Himmelriket –
etter århundrers fiendskap og ufred på jorden? Hvordan skal
Himmelherskeren forstå de millioner sårbare, uskyldige ofre for
kirkemaktens overgripere når han selv ga sin godkjennelse?

Sårbar og nådeløs teologi

Pave Frans bærer uskyldens og renhetens farge: den hvite drakt.
Den skjuler både synden og kjønnet. «Den store hvite flokk» er
tenkt og illustrert som legemsløse og ansiktsløse vesener i hvite
gevanter. De bader i Lyset og Kjærligheten som utgår fra
Tronstolen og Himmelens Herre. Den mørke pinefulle tilstanden i
helvetet/fortapelsen er i moderne teologi utlagt som «Guds
fravær», dvs. Gud har trukket tilbake sin nåde og kjærlighet.
Lyset rekker ikke inn i «mørket utenfor».

Moderne teologi strever med å gjøre kirkelæren mer jordnær,
dynamisk og inkluderende. Da må Guds vilje bringes i samsvar med
teologenes vilje. Det utarbeides en «sårbarhetens teologi».
Jesus-barnet var sårbart, menneskene er sårbare, jorden er såret…
Den unge, sårbare Maria ble kanskje voldtatt – av hvem? Endog
«Gud» er blitt svak og sårbar. Han lengter, lider og gråter. Han
blir sint og såret når han blir avvist. Mer menneskelig kan han
ikke bli.

Men det sårbare guttebarnet i krybben skal altså «komme igjen for
å dømme levende og døde»! Domsguden forlanger «makten og æren i
all evighet». Det er et voldsomt splittet gudsbilde dagens kirke
og teologi holder seg med. Verken endrede samfunnsforhold eller
skiftende ideologier har rokket ved den maskuline
treenighetsmakten.

Enetalens opphøyde monopol

Den klassiske arkitektoniske utforming av kirkerommet, med
prekestolen høyt hevet over kirkebenkene, viser maktforholdet
mellom prest og menighet, hyrden og fårene. Ovenfra og ned har
presten slynget utallige formaninger og fordømmelser over
menigheten. Ole Hallesbys «svovelpreken» var ikke noe enestående
i kristen forkynnelse. Det uvanlige var at den ble kringkastet i
NRK radio i en tid hvor liberalteologien søkte å myke opp
helvetesstraffen – uten å avvise «fortapelsens mulighet». 60 år
senere roterer biskoper og teologer i den samme onde materie.

Dialogteologien og dialogkirken tilslører makten: tros- og
lydighetskravet. Når lutherske teologer og andre Kristus-troende
aktører reiser rundt i verden som ambassadører for dialog, fred
og godhet har de i «baklommen» Kirkens autoritære
bekjennelsesskrifter. Trond Bakkevigs religionsdialogiske
eskapader i Midtøsten de siste par tiår er evaluert av UD/Norad,
og rapporten er knusende[4] (prosjektet har mottatt 24 millioner
i statlig støtte).

Det mest interessante er at Bakkevigs dialogarbeid beskrives som
et «soloprosjekt»[5]. Et sentralt ankepunkt i evalueringen er at
«kirkene har vært tett involvert, mens jøder og muslimer ikke er
tungt inne i det løpende arbeidet eller ledelsen av
organisasjonen». Slik må det bli når «Skrift og Bekjennelse» og
hele kristendommens historie er en negasjon av dialogen.

Det er da også den harde linje, belæringen og monologens røst,
som slår gjennom hos Bakkevig når kritikk utenfra rammer «den
ene, hellige alminnelige kirke» (kirken som helhet). Da mangler
kritikeren enten refleksjonsevne eller kunnskap[6].

Ikke til troende

Det er kirkens autoriserte, offisielle tros- og læreinnhold som
styrer dens liturgiske ledd, alle aktiviteter og de yrkesgrupper
som er ansatt i kirken. Det handler om noe langt mer enn «nåde,
fred og velsignelse». Med hvilken brutalitet kirke-kristendommen
har behandlet kritikere, fritenkere og religiøse dissidenter de
foregående århundrer vet vi mye om[7].

Det er svært avslørende både for Den norske kirke (biskoper og
teologer) OG for Kristelig Fåtallsparti at blasfemiparagrafen
først ble opphevet i 2015. I neste omgang snur man seg helt rundt
og vil framstå som ytringsfrihetens og «trosfrihetens»
fanebærere. Det står ikke til troende.

Strategisk og selektiv kristen kritikk av islam

Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i avisen Dagen, er et ypperlig
eksempel på hvor inkonsekvent den kristne religionskritikken slår
ut. Når det gjelder islam/islamisme er de kristne veldig FOR
religionskritikk. Og det er ikke måte på hyllest (og prisdryss)
til muslimske avhoppere, særlig hvis de blir kristne. Men der
«religiøs kontroll» er knyttet til kristne menigheter, må man
selvsagt dempe retorikken.

Muhammed og Koranen utsettes for nådeløs kritikk, harselas og
satire, mens Jesus og Det nye testamente beskyttes. I avisen
Dagen ble islam omtalt som en politisk og voldelig ideologi, mens
kristendommen ble betegnet som «ren religion». Det er slik
religionskonflikter næres[8].

Men samtidig forsvarer mange kirke-kristne muslimers rett til
religionsutøvelse i det offentlige rom (hijab, bønnerom,
halal-mat, egne boliger for muslimer som ikke kan ta opp boliglån
av hensyn til renteforbudet). Man får en mistanke om at all denne
velvilje fra kristelig hold bunner i ren egennytte. Eventuelle
restriksjoner mot muslimers religionsutøvelse i det offentlige
rom kan nemlig i neste omgang ramme de kristne selv. En viss
solidaritet kan derfor være påkrevet, strategisk sett.

Ideologisk-politisk har disse to religioner felles interesser. De
er fiendtlig innstilt til sekularisering av samfunnet og
motsetter seg alle forsøk på privatisering av religionen.

Den religiøse identitetspolitikken

Religionen er en grunnbestanddel i identiteten[9] og «kan ikke
legges igjen på hattehyllen hjemme», som en kristen
samfunnsforsker (NUPI) uttalte i Klassekampen for en tid tilbake.
Derfor har vi 3-4 kristelige politiske partier i dag (siste skudd
på stammen er «godhetspartiet» Sentrum). Det er ikke bare «rett
teologi» som splitter kristendommen i utallige kirkesamfunn, men
også «rett politikk». Dersom «Kristelig Sperregrenseparti» (KrF)
mot all formodning skulle få en konkurrent i et «Muslimsk
Folkeparti», kan man bare tenke seg hvordan religionskonflikten
ville eskalere.

For både kristne og muslimer er barn og unge den viktigste
målgruppe for påvirkning (eller indoktrinering). De skal sikre
religionens overlevelse for framtida. IslamNet investerer titalls
millioner i et aktivitetssenter for ungdom[10]. DnK mottar mange
millioner i statsstøtte for «Trosopplæring» og tiltak rettet mot
samme målgruppe.

Vi har sett hvordan bruken av Korset, enten det gjelder Listhaug
eller et nyhetsanker i NRK, kan fremkalle voldsomme følelser og
debatter. Da det fra Kristiansand (og nærliggende kommuner) kom
ønsker om et kommunevåpen uten kristne symboler, ble det rabalder
i kristelige medier. To skoler i Sirdal kommune kom i søkelyset
da noen foreldre i 2019 reagerte på hvordan evangelisering og
bollebaking ble knyttet sammen i skolelagets arrangementer i
friminuttene. Det gjaldt bl.a. Tonstad skule i Sirdal (barne- og
ungdomsskole). Det skal svært lite til for å tenne gnister i
kristen-Norge. Ved minste motstand svares det med belæringer og
harselas, eller man trekker diskriminerings-kortet. Det er
århundrers maktmonopol og privilegier som står på spill[11].

Hvor ble det av kristendomskritikken?

Forsker og skribent Lars Gule ble nylig i Vårt Land titulert som
«islamforsker». Han er ikke den eneste. Hvorfor møter vi ingen
«kristendomsforsker» eller «jødedomsforsker» i den akademiske
verden? Islamkritikk, men ikke kristendomskritikk? Kan det være
at fakultetsteologene har tilranet seg definisjonsmakt og
kontroll over hele religionsfeltet? Ved sin styring av
religionsdialogen har de lyktes i å nøytralisere
kristendomskritikken. Teologene er svært dyktige strateger.

Det kan ikke være tilfeldig at lutherske teologer har vært tungt
plassert i flere kirke- og religionspolitiske utvalg de siste
tiår (jfr. Bakkevig-utvalget, Lønning-utvalget og
Stålsett-utvalget). Når ropet om «frihet fra religion» blir møtt
med «mer religion i offentligheten», står det mektige
kirkepolitiske krefter bak.

Interessant nok har avdankede KrF-ministre også fått
lederstillinger i visse «Sannhetskommisjoner» (Knut Vollebæk og
Dagfinn Høybråten). Man kan bare undres over hvilke særlige
kvalifikasjoner alle disse utvalgsledere besitter, enten de
rekrutteres fra Det teologiske fakultet/TF eller KrF.

Når små saker kan antenne gnister i kristen-Norge, kan man bare
ane hvilken brann som kan utløses ved en mulig dogme- og
teologikritikk i avisspaltene[12]. Det er påfallende at man ikke
finner slike debatter, på faglig-kritisk grunnlag, i de
toneangivende avisene. Man kan få inntrykk av at kirke og teologi
nyter en særlig form for beskyttelse mot kritisk debatt av sine
trosgrunnlag i de offentlige medier.

Kjettere og trosavvik

Den stakkars Miguel Servet[13] hadde på 1500-tallet den
dristighet å kritisere Treenighetslæren[14]. Han ble jaget av
katolikkene og flyktet til det protestantiske Sveits. I Geneve
ble han brent på bålet, med Calvin tilstede.

Anabaptistene[15] avviste barnedåpen. De ble
forfulgt og torturert av både katolikker og lutheranere. Disse to
dødsfiendene ble plutselig allierte i kampen mot anabaptistene
og andre kjettere.

Så sent som på 1500-tallet var det altså livsfarlig å kritisere
kirkelige dogmer og doktriner. Lutheranere og katolikker var like
hensynsløse. I det lutherske Danmark-Norge uttalte en professor
at ikke-kristne også kunne oppleve lykke i det jordiske liv. Han
ble truet med landsforvisning innen 48 timer[16].

Moderne kjetteri

Det er først i nyere tid kirkemakten er blitt TVUNGET til å
tolerere en viss kritikk. Men man må fortsatt trå svært varsomt
for ikke å provosere kirken og kristenfolket. Det er akseptabelt
å kritisere «usunn teologi» og «usunne praksiser» i såkalt
lukkede trossamfunn, men å kritisere den store, brede og
vidtfavnende «Folkekirken» er svært risikabelt. Man risikerer å
bli fortiet eller uthengt og latterliggjort i avisene Dagen og
Vårt Land: Troens nidkjære voktere i medieverdenen.
Kristendomskritikeren Andreas Edwien fikk erfare den
kirkelig-teologiske vrede da han for noen tiår siden våget å
kritisere Dogmet om Jesus (den «ufeilbarlige») OG påvise Jesu
feiltakelser[17]. Slikt er utilgivelig; den største synd.

En autoritær politisk ideologi kan åpent kritiseres og bekjempes.
Det skulle bare mangle at ikke også en autoritær religiøs
ideologi som kristendommen skal kunne kritiseres på samme måte,
og enda mer når den autoritære ideologiske overbygningen
(bekjennelsene!) består uendret den dag i dag[18].

Luthers anti-demokratiske lære er nedfelt i Grunnloven. Hvilken
skamplett! Det Bakkevig kalte «pilegrimstoget» har trampet over
mennesker i et omfang og tidsperspektiv som overgår alle
politisk-totalitære regimer. Førerdyrkelsen/persondyrkelsen og
autoritetstroen[19] er blant flere felles kjennetegn på den
religiøs-kristne ideologi OG dens verdslig-politiske variant[20].

Kilder og noter:

[1] Om denne påståtte “grunnskaden” i mennesket, se for eksempel
de følgende kilder, som alle bruker begrepet:

Erling Rimehaug: Den uutryddelige synden
https://www.verdidebatt.no/innlegg/11692458-den-uutryddelige-synden

Sigurd Hjelde: Arvesyndslæren: bedre enn sitt rykte? Kirke og
kultur oktober 2019, DOI:10.18261/ISSN1504-3002-2010-03-08
https://www.researchgate.net/publication/336348833_ARVESYNDSLAEREN_-BEDRE_ENN_SITT_RYKTE

Bispemøtet 2011: https://kirken.no/globalassets/kirken.no/bispemotet/2014/dokumenter/rapporter/bispemoetet_aarsrapport_2011.pdf

Indremisjonsforbundet: Samlivsetikk og kristen tro
https://imf.no/wp-content/uploads/2013/02/samlivsetikk_-_hele_boka.pdf

Her må jeg anbefale boken til Elaine Pagels: «Adam, Eva og
slangen», som gir en grundig gjennomgang av hvordan Arvesynden,
med Augustin, ble Vestkirkens doktrine på 400-tallet. Også
Augustins langvarige kamper mot Pelagius (pelagianerne), som
hevdet «den frie vilje», er godt beskrevet.
https://www.librarything.com/work/26986

[2] Norea Mediemisjon: Selvfornektelse
https://norea.no/article-copy-copy/article/22381

[3] Grete Ullestad: Kristendommen: Underkastelsens religion
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kristendommen-underkastelsens-religion/

[4] Norad: Preparing for Peace Review of the Church of Norway’s Inter-Religious Dialogue in Israel/Palestine 1995-2017
https://www.norad.no/om-bistand/publikasjon/2017/preparing-for-peace-review-of-the-church-of-norways-inter-religious-dialogue-in-israelpalestine-1995-2017/

[5] Lars Akerhaug: Får hard medfart i ny rapport
https://www.dagen.no/Nyheter/rapport/F%C3%A5r-hard-medfart-i-ny-rapport-561411

[6] Trond Bakkevig: Kritikken som rammer den alminnelige kirke
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2020/11/10/kritikken-som-rammer-den-alminnelige-kirke/

[7] Grete Ullestad: Kirke-kristendommens brutale historie: En litteraturliste
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirke-kristendommens-brutale-historie/

[8] Grete Ullestad: Jesus og Muhammed: Betent religionsstrid
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-og-muhammed-betent-religionsstrid/

[9] Grete Ullestad: Kristen identitetspolitikk
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kristen-identitetspolitikk/

[10] Shabana Rehman: Hello, Islam Net – ungdommen er servert
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/hello-islam-net-ungdommen-er-servert/o/5-95-193560

[11] Jens-André P Herbener: Innføring av lutheranismen kulminerte i et kristent diktatur
https://religionskritikk.no/nettmagasin/innforing-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/

[12] Et tydelig eksempel på dette er kirkens manglende vilje og
evne over lang tid til å svare på Andreas Edwiens grunnleggende
kritikk av kirkens dogmer og teologi, og den fornærmede tonen fra
enkelte kristelige journalister på at spørsmål og kritikk reises.
Se f.eks.
https://religionskritikk.no/edwien_stikkord/dogmet-om-jesus/
og https://edwien.no/emne/memorandum/ .

[13] Biografi om Miguel Servet
https://no.wolfgangpetersen.net/1485-biography-of-miguel-servet.html
Se også: https://snl.no/Michel_Servet
og: https://no.wikipedia.org/wiki/Miguel_Serveto .

[14] https://no.wikipedia.org/wiki/Antitrinitarisme

[15] Om anabaptistene, se
https://no.wikipedia.org/wiki/Anabaptister/
og https://snl.no/gjend%C3%B8pere , og dessuten
https://anabaptist.dk/ .

[16] Kilde: Norsk fritenkerhistorie 1500 – 1850, Humanist
Forlag.
https://www.nb.no/items/57532da9dda5583524d62185f3a8f53b?page=0&searchText=norsk%20fritenkerhistorie

[17] Andreas Edwien: Dogmet om Jesu oppstandelse – er det holdbart?
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-jesu-oppstandelse-holdbart/
Se også: Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

[18] https://no.wikipedia.org/wiki/Trosbekjennelse
Jfr. Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/
Sammenlign med:
Andreas Edwien: Forslag til demokratisk revisjon av kirkens bekjennelse
https://religionskritikk.no/edwien/forslag-demokratisk-revisjon-kirkens-bekjennelse/

[19] Jens Bjørneboe: Om den autoritære tenkning – En brannfakkel
https://religionskritikk.no/nettmagasin/om-den-autoritaere-tenking-en-brannfakkel/

[20] Andreas Edwien: Står kristendommen for en krigs-, volds- og ødeleggelsesteologi?
https://religionskritikk.no/edwien/star-kristendommen-krigs-volds-odeleggelsesteologi/

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Arvesynd
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Gudsbilde
  • Stikkord: Identitet
  • Stikkord: Treenighet
  • Stikkord: Underkastelse

  • Kommentarfelt

    Your email address will not be published. Required fields are marked *

    four + 20 =