Gudløse forbud Kap. 1 Innledning

in

I 2023 kom den kjente teologen og filosofen Espen Ottosen ut med boka «Uten Gud er alt tillatt». Tittelen er et sitat fra den kjente forfatteren Fjodor Dostojevskij. Det er lett å oppfatte som et moralsk degraderende stempel på alle mennesker som mangler tro på Gud. Men, er det sant at mennesker uten tro er mer umoralske?  Den følgende serien er ment som et forsøk på å møte denne type oppfatning seriøst fra et sekulært ståsted.

Kort orientering om denne teksten

Forfatteren av denne teksten, altså meg, tilhører hverken teologiske eller filosofiske miljøer. Stilen er derfor noe mer personlig enn hva jeg tror er vanlig i denne type diskurs. Jeg har lenge operert med eget filosofi-side på nett, men da uten noen form for promotering.
Så har jeg inngått et samarbeid med religionskritikk, fordi jeg tror flere kan være interessert i samme tema.
Egentlig snakker vi her om et av mange eksempler på kollektive angrep på ikke-troende mennesker med potensiale til å undergrave moralsk troverdighet. Ottosens bok er en mild variant av dette. Men like fullt er de filosofiske resonnementene gjenkjennbare. Og nettopp den litt midlere formen vi har her i landet, gjør det mulig å skape en arena for ekte dialog om temaet.

Selv om jeg ikke tilhører noen indre kjerne av fag-filosofer eller teologer, så tar jeg meg altså den frimodigheten å «blande meg inn». Av yrke er jeg utdannet ingeniør, og driver til daglig med systemutvikling.
Men i vår tid har vi jo internett med et vell av muligheter til å komme til kunnskap, selvsagt med ydmykhet om begrensingene som ligger i det. Jeg har vært interessert i filosofi over flere ti-år, så jeg stiller ikke helt med blanke ark. Men det er et utenfra-blikk jeg tilbyr. Og det medfører selvsagt også at jeg kan ta meg friheter andre aktører ikke kan. Tekstene bærer kanskje preg av det.

Teksten vil inneholde en del lenker og referanser også til mitt eget filosofi-bibliotek, ved navn refleksjonsfilosofi. Hensikten med dette er muligheten for å gå mer i dybden på enkelte temaer. Det er meningen at disse skal åpne i egen fane, slik at du ikke mister oversikten på hvor du er hen i hovedteksten.

Teksten var opprinnelig skrevet som et bok-manuskript. Det er 18 kapitler totalt. Jeg planlegger å legge ut kapittel for kapittel for kapittel fortløpende, alt etter hva jeg har tid og kapasitet til.

Så blir jeg selvsagt glad for tilbakemeldinger, kritikk, kommentarer og spørsmål. Og selvsagt anbefaler jeg å lese boka til Ottosen for å få en balanse i det hele.

Kapitel 1 Innledning

I 2023 kom den kjente teologen og filosofen Espen Ottosen ut med boka «Uten Gud er alt tillatt». Jeg ble klar over boken da Ottosen dukket opp på Dagsnytt18 i samtale med filosofen Ole Martin Moen. Da jeg hørte samtalen på Dagsnytt18, så lurte jeg på om temaet var noe malplassert i dette formatet. Dette er et tema som krever dypere dialog, og kanskje et mer spesielt interessert publikum.

På den annen siden, så er jo nettopp dette temaet noe jeg hadde hobby-jobbet med det siste året. Jeg hadde laget noen YouTube-videoer som ikke slapp gjennom egen-sensuren. I stedet utviklet jeg noen tekster som du finner her.

Jeg oppfatter at følgende strategi skinner gjennom i Ottosens bok:

  1. Vise hvordan moralsk skeptisisme feiler, og hva det kan føre til.
  2. Vise hvorfor objektiv moral er det eneste fornuftige alternativet.
  3. Ta for seg ateister som er kommet til samme konklusjon.
  4. Men samtidig vise at måten å begrunne dette på i stor grad feiler.
  5. Vise hvordan problemet kan reddes ved å ta Gud inn i ligningen.
  6. Vise hvordan den kristne tradisjon og Gud er det beste alternativet.

Så etterlates den ikke-troende moralske realist med et dilemma: Hvordan forklare at objektiv moral eksisterer i det hele tatt? Og det er gjennom dette dilemmaet at jeg aner at eksistensen av objektiv moral også fungerer best som et argument for Guds eksistens. Kanskje summen av alt kan oppsummeres i dette spørsmålet: Hvordan kan vi forklare eksistensen av objektiv moral, uten å erkjenne at Gud eksisterer?

Og for å si det med en gang. Dette dilemma kommer jeg ikke til å løse i denne teksten. For det eksisterer kun i den grad man argumenterer for eksistensen av objektiv moral.

Jeg kommer senere inn på hva som menes med begrepet objektiv moral. Og her kan selvsagt være nyanser. Men enklest er det å forstå slik at i den verden vi lever, så eksisterer moralen uavhengig av mennesket, og all annen biologi. Om universet var helt livløst, så vil det likevel på et vis, eksistere moralske standarder der, klar til å ta i bruk. Og disse standarder er uavhengig av hva mennesker måtte mene eller tro om moral. På denne måten er det ikke mulig for oss mennesker bare å basere oss på konvensjoner, eller hva vi måtte ha av impulser. Vi kan heller ikke basere oss, hverken på meningsmålinger eller flertall. Disse standarder, ligger fast uavhengig av alt dette.

Min hensikt er å forsøke å forklare hvorfor jeg mener denne ideen er umulig, og at det er uklokt å holde seg med noe slikt, enten man er troende eller ikke. Det medfører sannsynligvis at mange filosofer plassere meg i den båsen man kaller for moralsk skeptiker. Jeg tenker at det en litt kunstig kategori. For det er ikke noen motsetning mellom å kunne holde seg med moralske standarder, på tross av skepsis til ideen beskrevet over. Det vi kanskje er uenige om er hvordan slike standarder kan begrunnes og etableres. Det er dette jeg forsøker meg på å komme til bunns i denne teksten.

Det store perspektivet

Hvordan kan vi vite hvordan virkeligheten egentlig er og hvordan han vi gjøre det beste ut av det? Dette spørsmålet er konstruert i et forsøk på å romme de tre viktigste filosofiske grunndisiplinene, som utkrystalliserte seg allerede i antikken. Vi snakker om epistemologi, altså kunnskap og utvikling av kunnskap, metafysikk om hvordan virkeligheten egentlig er og om etikk som omhandler hva vi bør gjøre.  Men utfordringene som ligger i dette er reelle langt utover dette. All biologi har behov innenfor dette, og beskjeftiger seg med det, gjennom arv, atferd eller kroppslig utrustning.

På Sokrates tid visste man ikke hva hjernen var til. Og disiplinene var ikke ordentlig på plass. Men man hadde selvsagt et velfungerende språk med begreper som egnet seg for å ta i tur, med mer analyserende eller grunnleggende spørsmål om vår tilværelse. En viktig grunn til å påpeke dette, er at våre kropper og hjerner er utviklet gjennom utallige generasjoner hvor alle utfordringer, som ligger i spørsmålet over, omhandler situasjonen her og nå, og fremstår i sammenblandet form. Gjennom de generasjoner hvor filosofien oppstår er deigen eltet og kaka ferdig stekt. Det er en formidabel utfordring i det å skal forsøke å dekomponere det hele, inn i velfungerende komponenter, tilpasset i temaer rigget for kognitiv fordøyelse.
Men merk at hverken språk og hjerne er utviklet med henblikk på å løse de store filosofiske spørsmål, men for å handtere strømmen av livets utfordringer med praktisk adekvate responser. Opp på dette har jo mennesket utviklet kognitiv kapasitet med evne til langsiktighet. Dermed har jo behovet for analyse og forståelse økt betydelig. Men verktøyene vi benytter til denne oppgaven, er jo i stor grad de samme gamle. Mennesket fremstår med mentale verktøy som kan oppfattes delvis inkompatible med den filosofiske oppgaven.
Grunnen til å si dette er at det temaet vi nå går inn i fremstår preget av nettopp denne type «lik i lasten».  Eksisterer Gud? Det er vel et metafysisk spørsmål om hvordan virkeligheten egentlig er. Hvordan kan vi vite det? Det er epistemisk spørsmål. Og hva gjør vi i så fall med vår viten om dette?  Det er et etisk spørsmål.
Kanskje kan det være slik at, for hver gang kunnskapen gjør noen store hopp, så er filosofien i behov av å ta en fot i bakken. Det vil si å se de store spørsmål i lys av nyervervet innsikt. De store spørsmål blir aldri besvart, men reorientert gjennom stadig ny og endret innsikt. Og flere ganger gjennom idehistorie har innsikten endret seg radikalt. Man kaller det for paradigmeskifter. Et slikt skifte var åpenbart i 1859 da Charles Darwin endelig offentliggjorde sin evolusjonsteori. Da burde hele den filosofiske verden ha hoppet i stolen. Da hadde man lenge visst om hjernens funksjon, men nå fremstår muligheten for at dette er et evolvert organ. Dette snur totalt opp ned, på epistemologien, på vårt syn på informasjon, hvordan hjernen erverver kunnskap og forestillinger. Og det snur totalt opp ned på etikken, i alle fall i den grad man har forstått at etikken handler om verdier. For hvordan blir nå verdiene til, og hvilken biologisk funksjon har dette?  Og med gryende tvil blir vi oppmerksomme på hvordan all vår kunnskap og forståelse, er preget av oss selv, og kanskje ikke så generell og allmenngyldig som vi kunne drømme om. Kanskje ser E.T. verden på en ganske annerledes måte enn vi selv gjør.

Vi blir så små i dette perspektivet. Og selv om vår kunnskap kan fremstå grenseløs, ja så fremstår vår uvitenhet enda mer grenseløs. Skulle ikke dette lede oss i en slags ydmyk omstart og reorientering, og kanskje i en erkjennelse av at nå er behovet langt større for at nå må vi holde sammen?

Men uansett, på tross av at menneskeartens utilstrekkelighet blir tydeligere, så er det det vi har. En moden respons er å ta det man har, og søke å gjøre det beste ut av det. Jeg kaller min egen tankeretning for ny-subjektivisme. Vår hjerne er et informasjonssystem. Og på tross av utallige spekulasjoner om det immaterielle, er vår fysiske hjerne det eneste vi vet vi har, som vi vet er et organ som holder på med tanker og følelser. I dette finnes den kompleksitet vi kaller for subjektet. Uten dette, vet i ikke om annet enn zombieland.

Etter å ha jobbet med dette prosjektet er jeg fristet til å modifisere det store filosofiske kartet litt. Kanskje burde den store rammen som heter moralfilosofi, ramme inn epistemologien. Poenget er at vår kunnskaps-utvikling også handler om ansvar. Dette gjelder særlig når vi agerer på samfunnsnivå, i sosiale prosesser, politisk og globalt. Dette handler både om hva vi kan legge til grunn, men ikke minst om erkjennelsen av egen utilstrekkelighet, og ikke minst de metoder vi benytter oss av. Vi kommer ikke utenom i hvilken grad vår virkelighetsoppfatning påvirker våre beslutninger. Men, som mange har oppfattet, så er ikke kunnskap nok. Verdiene kommer i tillegg. Da er vi over i moralfilosofien. Men hvordan henger dette egentlig sammen? Hvordan fungerer det? Og hvorfor er dette to forskjellige filosofiske disipliner? Alt dette kommer vi tilbake til og mye av det blir gjennomgangstema gjennom hele denne boken.

Min tilnærming er mer funksjonelt orientert, enn hva vi ellers ser. Det preger nok også at jeg ser på hjernen som et informasjonssystem. Hjernens mest synlige oppgave, som biologisk organ er å orkestrere individets atferd i verden, på en slik måte at fitness optimaliseres.  Til dette utvikles en rekke funksjonaliteter, som også er preget av hvordan vår art lever i verden.

Den biologiske hjernen er riktignok basert på en ganske forskjellig grunnteknologi, enn de kunstige varianter av informasjonssystemer vi mennesker har utviklet. Likevel er utfordringene i stor grad sammenfallende. Det som er den store forskjellen, er imidlertid at hjernen er et resultat av biologisk evolusjon. Det har formet det fantastiske systemet vi intuitivt opplever som vårt sinn.

Vår tids filosofi fremstår for meg i stor grad å ha glippet på det grunnleggende faktum at hjernen er et evolvert organ, hvor kanskje 99% av utformingen her sitt opphav i førmenneskelig tid. Og som systemutvikler kan jeg skrive under på følgende: Løsningene er på ingen måte fullkomne. Hjernen er full av kompromisser, preget av dragkamp mellom eldre og nyere systemer, et lappverk av gammelt og nytt, med illusjoner, bedrag og sårbare balanseganger. I vårt mentale landskap erfarer vi et virvar av tanker, følelser, impulser og intuisjon. Vi har lag på lag, som etablerer en slags ordning i det hele, og skaper en målrettet atferd, nesten mirakuløst tilpasset de forhold individet eksponeres for, i sin unike livsreise.

Det er et mangfold i dette. Dette mangfoldet skaper den diversitet, som gjør det mulig, særlig for oss mennesker å differensiere oppgaver og funksjoner i sosiale grupper. Dersom noen trodde at slike teknologier kommer uten bivirkninger, eller kostnader, må man tro om igjen.  Les dette langsomt: Hver eneste lille funksjon i din kropp, alle dine organer, inkludert alt i hjerne, står på skuldrene av en uendelighet av lidelse, fiaskoer, prøving, feiling, gråt, fortvilelse, frykt, men også en og annen suksesshistorie. Blant dine forfedre (eller formødre) finner du ran, voldtekt, drap, krig, vold og bedrag. Bibelens indikasjoner om vår «syndige» arv, er kanskje mer treffende enn forfatterne ante.

Uten denne amoralske fortiden hadde ikke vi vært her. Noe begynner å demre for oss mennesker, for de av oss som tør å åpne øynene. Sier ikke Bibelen også et sted at «kunnskapen skal bli stor»? Den har i alle fall vokst eksponentielt i løpet av noen få generasjoner. Menneskehetens kollektive øyne åpnes. Og det vi ser, det ser vi, kanskje fortsatt stykkevis og delt, men menneskeartens utsikt nå, -i forhold til det gamle – er av det utenkelige slaget. Og hver eneste gang vi får kreket oss opp på en topp, og får blikket rundt et erkjennelsens hjørne, så blir vi så til de grader overrasket. Vi har tatt feil, gang på gang. Det har gått fra flat- til rund jord, fra himmelhvelving, til solsystem og stjerner, fra geosentrisk verdensbilde til heliosentrisk verdensbilde, fra solsystem til melkevei, fra melkevei til milliarder av galakser, fra steady-state til Big-Bang, og nå med James-Web, og overraskende observasjoner av galakser i det tidlige universet som ikke skulle være der. Vi har snublet fra ideer om udelelige byggesteiner til atomfysikk, fra ideer om forståelige partikkel og bølger, til kontra-intuitiv kvantefysikk og til subatomære partikkel som er flere steder på en gang, og bølgemønstre som kollapser bare vi ser på det. Vi har gått fra sykdommer skapt av hekser og onde ånder og gudenes straffedommer til bakterier, virus og skadelig mat. Vi har gått fra ånd og sjel til fysisk baserte hjerner. Vi har gått fra det evig åndelige til en flyktig bevissthet, som kan slås av med kjemi.  Og ikke minst, vi har gått fra menneske skapt av gudene, i guds bilde, for noen tusen år siden, til ufravikelig slektskap med alle dyrearter, og en biologisk fortid på milliarder av år. 

Hvor sannsynlige er de narrativer vi holder oss med, egentlig? Vi snakker om en biologisk art, med biologiske hjerner, som har holdt på med dette i noen ti-tusener av år. Mennesket har utviklet en akkumulerende kultur og skapt en slags erkjennelsens reise over generasjoner, som fremstår unik i denne planetens historie. Vi ser oss selv som den arten, som først løftet blikket mot stjernene, og stiller spørsmål både ved seg selv, og det som er. Og hypotesene har vært utallige, hver eneste gang bygget videre med broer fra vår egen erfaringsverden, for så å bli slått i bakken av våre egne feiltakelser. Dette er hjernens måte å arbeide på. Den gjetter. Den konstruerer historier, basert på innhold den allerede har ervervet. Så kommer teknologi, og med dette, stadig nye muligheter til å få blikket enda en runde rundt erkjennelsens hjørne. Det hjernen virkelig er ekspert på, er det jeg kaller den kreative prosess. Vi gjetter, tester lærer observerer, korrigerer og bygger videre fra generasjon til generasjon. Vi har også bekreftelsesfellen, hvor vi surrer oss lengre og lengre ned i blindsporenes dype hull, låser oss fast og aldri kommer ut. Menneskets narrativer følger i sporet fra det kjente og over i hypoteser som strekker seg inn i det ukjente. Hvor mange gude-forestillinger er konstruert gjennom slike prosesser? Om den ekte virkelige Gud eksisterer, er et spørsmål for seg. Men menneskehjernen er en konstruksjonsmaskin. Så ja, slike forestillinger er åpenbart innenfor rekkevidden av hva hjerner og kulturer kan komme opp med. Spørsmålet er om Gud skapte mennesker i sitt bilde, eller om mennesket skapte gudene i sitt bilde.

Vi oppdager at menneskearten har en unik sosial kapasitet. Vi er den arten som har planetens høyeste kognitive kapasitet. Dette henger nok sammen. Men de eldre delene av hjernen er fortsatt intakt og veletablert i vårt mentale landskap. Vi har det limbiske system, som styrer med våre emosjoner, og de gamle deler av hjernen som regulerer kroppsfunksjonene. Jo dypere jo mer livsviktig.  Dette er systemer som ofte står i indre konflikt med hverandre. Husk at hjernen aldri kan re-designes, slik vi systemutviklere gjør med våre systemer. Evolusjon er en enveis inkrementell prosess. Den bygger alltid på det som er. Vi har dyret i oss, og det er fullt ut oppegående og intakt. Denne kampen har fått mange navn opp gjennom historien.  Vi kjenner det som kampen mellom «ånden og kjødet». Vi kjenner det som kampen mot «synd». Vi kjenner det som kampen mellom det freudianske ID, ego og superego. Jeg kaller det bare for «Den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.

Men nå kan jeg selvsagt arresteres. Er ikke denne pompøse fremstillingen full av narrativer, jeg selv baserer det hele på? Det meste her kan tviles på, ja til og med jordens form, og ikke minst selve evolusjonsteorien. Er vår hjerne egentlig et resultat av biologisk evolusjon? Er det egentlig andre galakser der ute, eller er det en bløff?

Erkjennelsen er at dersom vi går dypt og brutalt hardt nok ned i alt dette, så kan alt plukkes fra hverandre og bli til ingenting. Verktøyene til slike dekonstruksjonsprosesser, grupperes gjerne i dag inn under den sekkeposten som kalles postmodernisme. Jeg kaller det for filosofenes svar på atombomben. Og det er sant, verktøyene er der. Verktøyene er reelle, og de har en sprengkraft, som effektivt kan tørke hver og en av oss elendige ut av det menneskelige manntallet.

Og jeg har ikke noe å svare med. For hva skulle jeg svare med? Appell? Til etiske tenkemåter som ligger i dekonstruerte ruiner? Med logikk? Nei, logikken er jo dekonstruert. Med vitenskap? Noope, så til de grader dekonstruert. Med språk? Hm les Derrida …

Filosofien sitter nå med all slags redskaper til å melde oss (u)vanlige dødelige ut av menneskeheten. Det betyr i klartekst at vi fratas bruk av språklogikkvitenskap og vår moral i enhver form for dialog. Ja selve dialogformen avskaffes.  Merk deg hva som forsvant under beina her: Alt sammen er de egenskaper som er unike ved menneskearten.

Hva står da igjen? Dyret i oss? Er det dit vi vil? Tilbake til en romantisk forestilling om fordums paradis som aldri kan ha vært?

Jeg erklærer min vilje til å være menneske, til å invitere andre til det samme. Og i den invitasjon ligger dette: språket, fornuften, logikken, vitenskapen, moralen, kunsten og mye mye mer. Det er nok sant at alt dette er ufullkomne verktøy. Men det modne mennesket gråter en skvett, samler stumpene, og gjør det beste ut av det.

Denne tekstens veikart

Kapittel 2 starter naturlig med å reflektere over hvilken relevans denne problemstillingen har, for våre liv, for våre samfunn, som kulturer, som art og som menneskehet.  Problemet er komplekst, fordi vi mennesker er komplekse, og vi befinner oss i svært komplekse omgivelser. Det er nærliggende å konkludere med at relevansen er svært varierende. For mange som lever sine liv, utenfor de sirkler hvor problemstillingen er akademisk interessant, kan temaet kan oppfattes høytflyvende med manglende bakkekontakt. Samtidig blir jo ofte samfunnets premisser til i kretser, hvor moralsk mentalitet har alt og si for resultatet. Og her kan det få stor innflytelse. Vi har utallige eksempler på dette, selv i vår tid. Se til Afghanistan og Taliban. Det ligger en risiko i dette. Menneskeheten har store utfordringer. Det kan godt hende at den moralske mentaliteten i våre samfunn har alt å si for menneskehetens fremtid. Vi aner risikoen for å stemme bort våre egne demokratier. Er i så fall det en god ting å gjøre mot våre etterkommere? En befolkning som gjør dette, kan ha tapt innsikten i demokratiets moralske basis i menneskeverd. Poenget er at den gjennomsnittlige moralske mentaliteten i en befolkning kan avgjøre hva slags samfunn vi ender opp med. Og det å stemme bort et demokrati, er dessverre en enveiskjørt prosess. Konklusjonen er at, ja dette er relevant, bare vi ser nøyere etter.

I kapittel 3 beveger undersøker jeg språk og begrepsapparat i Ottosens måte å omtale problemstillingene på. Språkbruk kan indikere hvilken moralsk mentalitet vi har med å gjøre. Her er klare indikasjoner på at begrepsapparatet nesten utelukkende har sitt opphav i begreper fra epistemologien. Dette er forenelig med et utgangspunkt i en moralsk mentalitet orientert om dominansbasert autoritet, som i dette tilfellet er Gud. Jeg oppfatter ikke dette å være Ottosens ståsted, men begrepsapparatet indikerer at vi har å gjøre med en subkulturell arv basert i nettopp denne tenkningen. Hypotesen er at dette er «lik i lasten» som begrenser tenkningen på moralens område.

I kapittel 4 viser hensiktsanalyse av Ottosens egne argumenter, at det nettopp er verdi-komponentene i hans argumentasjon, som gir argumentene vekt. Man aner en form for kognitiv dissonans her. Problemet er at både begrepsapparat og den strukturelle tenkningen kommer da til kort i forhold til mer presis analyse av det moralske domenet, da gitt at man anerkjenner at etikken faktisk er verdi-basert.

I kapittel 5 påviser jeg hvordan verdier blir til av individets verdsetting, og viser deretter konkret hvordan denne verdsettingen aldri kan bli annet enn subjektiv.  Konklusjonen er at det etiske domenets viktigste basisbegrep, verdier er subjektive. Jeg viser også, både teoretisk og empirisk hvordan verdi-evalueringer betinges av forhold utenfor kognitive mekanismer. Følgelig er ikke fornuft alene tilstrekkelig for en fullverdig etisk analyse. Dette er bokens kjernebudskap. Etter dette vil ideen om objektiv moral havne i kategorien for tåke og mystikk.

I Kapittel 6 er temaet sannhetsbegrepet. En vesentlig del av Ottosens argumentasjon går på at moralske utsagn kan anta sannhetsverdi. Denne utfordringen gjør det nødvendig å reflektere litt over sannhetsbegrepet. Jeg poengterer hvordan begrepet åpenbart har sin naturlige plass innenfor den filosofi-kategorien man kaller for epistemologi, altså filosofien om kunnskap og kvalitetsbasert kunnskapsutvikling. Her kan man, som tidligere nevnt, også ha et moralsk perspektiv på nettopp kunnskapsutvikling. Men, det er en høyst reell risiko for retorisk misbruk, dersom vi lar sannhetsbegrepet flyte ut slik at det mister sin legitimitet. Dette blir da igjen et argument hvor jeg advarer mot bruk av begrepet, ut fra et rent retorisk motiv.

De neste kapitlene 7,8,9,10 og 11 kommenterer tre kapitler i del 2 av Ottosens bok hvor som i sum handler om at forsøk på å besvare moralens opprinnelse ved hjelp av vitenskap, eller sekulære resonnementer, på ingen måte strekker til. Han har et kapittel om evolusjonen, et om fri vilje (ansvarlighet) og et om egoisme. Ser vi disse i sammenheng, så ser vi konturene av utfordringen: «hvordan forklare menneskets moralitet, uten Gud?»
Jeg møter dette med kapitlene 7 «det komplekse mennesket», 8 «Fri vilje for hva?», 9 «Må vi forholde oss til evolusjonsteorien?», 10 «Fra autoritet til autonomi» og 11 «Hjertets forstand og uforstand».  Summen av dette beskriver den oppfatning at vitenskapen om mennesket, som blant annet baserer seg på evolusjon, men også psykologi, nevrovitenskap og evolusjons-psykologi, gir mer enn nok spillerom til å utvikle troverdige hypoteser med potensiale til å forklare mye av dette. Og særlig fungerer nevrovitenskapen som den empiriske forankringen av dette. Min gjennomgang må nødvendigvis bli overflatisk. Bøker av Robert Sapolsky, Antonio Damasio og Anil Seth, anbefales som en kompensasjon for dette.

Del 2 i Ottosens bok møter også sekulære forsøk på å etablere et solid grunnlag for moralsk realisme. Gitt at verdibasert moral, aldri vil kunne begrunnes på samme måte som man begrunner fakta, sier det seg selv at slike forsøk enkelt kan dekonstrueres, og dermed oppløses til ingenting. Hvor vidtrekkende er så en slik konklusjon?  Er drømmen om moralsk realisme derved knust? Vel, slik jeg leser de første kapitlene av del 2 i Ottosens bok, så peker jo også hans egen argumentasjon her i samme retning. Sett med filosofiske øyne har innsikten i problemet med å trekke slutninger «fra er til bør», vært der, i alle fall siden David Humes tid.[1] I denne boken presenteres årsaken til hvorfor det er slik, med høy nok presisjon til å kunne komme til en klar konklusjon.

Men redder Gud problemet? Det er spørsmålet jeg stiller i kapittel 12. I Ottosens bok del III adresserer Ottosen noe av denne problemstillingen. Flere gangs gjennomlesning avdekker at Ottosen ikke gjør noe forsøk på å forklare hvordan Gud løser problemet. Han snur problemstillingen på den måten at eksistensen av objektiv moral, fungerer som gudsbevis. Det mener jeg er bokens største tabbe, fordi det ender med logisk havari. Men uansett er det nærliggende å tenke at utfordringen med å forklare hvordan Gud løser problemet blir veldig vanskelig, nettopp som følge av at vi nå har gode argumenter for å anse objektiv moral som generelt umulig. Måten Gud brukes på kaller jeg for magi-tenkning. Da handler det om noe som ser ut som en forklaring, men ikke er det. Illusjonen skapes av begreper som «transcendens» og nettopp Gud. Poenget er at begge plasseres utenfor vår fatteevne. Dermed får vi fine ord, som egentlig ikke forklarer noen ting. Det er denne illusjonen, Ottosen selger som moralens endelige basis. Men Hokuspokus til side: boksene er og forblir tomme for innhold, og forklarer da selvsagt heller ingenting.

I kapittel 13 ser jeg nærmere på kristen etikk. Dette er Ottosens tema i siste del av sin bok. Ottosen anser selvsagt kristen etikk, som den best egnede gudebaserte etikken. Dette er kanskje bokens svakest punkt, i og med at Ottosen bare i liten grad berører de temaer som nettopp får mennesker til å ta moralsk anstøt og forlate kristendommen. Da tenker jeg på «det ondes problem», ugjerninger begått i Guds navn og ikke minst hele problematikken rundt frelse og fortapelse. Jeg kaller kapittelet «Med kritisk perspektiv på kristen moral». Her påpeker jeg en rekke problematiske sider ved kristne bevegelsers innflytelse. Da er det spesielt i samfunnsperspektiv at dette blir relevant. Ottosens samfunnsperspektiv virker nesten fraværende i denne boken. Selvsagt er det vanskelig å imøtegå at kristendommen har hatt avgjørende betydning for utvikling av vår kultur, da gjerne sett i lys av demokrati og humanisme. Men til slutt handler jo dette, i stor grad, om hvordan vår moralske mentalitet manifesteres i samfunnets innretninger.
Jeg tar utgangspunkt i begrepet «menneskeverd», som kristendommen gjerne må ta sin del av æren for, og inviterer gjerne til dialog med utgangspunkt i dette. Og igjen, det er ingen nødvendighet i at en slik idé må ha gudommelig opprinnelse. Det er nærliggende å tenke at en idé om generelt menneskeverd kunne oppstå snart kulturutviklingens kunnskapsnivå fikk globale perspektiver.
Med utgangspunkt i dette beskriver kapitel 14 «Fra menneskeverd til demokrati» hvordan ekte demokratisk grunnholdning, forutsetter et ubetinget menneskeverd. Den store dialogen må jo da handle om hva dette egentlig innebærer i et moderne pluralistisk demokrati. Vi erkjenner at tiden for den homogene monokultur er over. De utfordringer dette skaper er høyst relevante.

Det betyr også orientering mot et samfunn med full respekt for et mangfold av livssyn, inkludert mennesker som mangler tradisjonelle gudsforestillinger. I et ekte demokratisk samfunn er det fullt mulig å reflektere fritt om Gud, uten å møte forfølgelse for blasfemi.

I kapittel 15 «Ikke skjem ut guden din!» tar jeg meg da den friheten å reflektere litt over spørsmålet «Tror du på Gud?». Jeg konstruerer opp, det jeg anser som det ideelle gudebilde. Noe av poenget her er å sette fingeren på at den gamle gude-forestillingen som Jahve representerer, kanskje ikke er det ideelle, sett opp mot dagens moralske standard. 

Men bør Gud redde problemet?  Ja, det er jo også et etisk spørsmål. Kanskje er det et interessant spørsmål som teologer burde vurdere seriøst. Kanskje det ikke er noen klok idé. I denne tekstens siste del forklarer jeg hvorfor jeg tenker at subjektivt basert etikk, er den eneste fornuftige løsningen en vis gud ville kommet opp med. Jeg er gjerne med og heier på guder, men da må vi vokse fra den gamle gudsforestillingen som Jahve-tradisjonen representerer.

I Kapittel 16 «La meg hjelpe deg meg objektiviteten», viser jeg hvordan objektivitet kan tas tilbake på en mer edruelig måte. Som samfunn erkjennes nødvendigheten av dette. Det underliggende her er jo, at det faktisk er i samfunnet det reelle behovet faktisk er. Og kanskje finnes mye av motivet for ideer om objektiv moral, nettopp i dette. Men samfunn må skapes. Det gjelder også grunnleggende på dette området. Som samfunn må vi selv skape det det etiske grunnfjellet. Det er en dugnad, og det forutsetter din og min tilslutning.

Kapittel 17 handler om alternativt perspektiv for oss som har tapt religiøs tro. Da handler det grunnleggende om perspektiv. Vi er jo mange samfunn på planeten. Og vi oppdager at våre tribalistiske tilbøyeligheter fort utløses i denne globale naturtilstanden. Dette utgjør en åpenbar risiko for menneskehetens fremtid. Jeg har alltid ansett religion som en viktig katalysator for at mennesket i det hele tatt klarte å etablere store samfunn. Da handler det også om perspektivet som religiøse narrativ kan skape. Tap av religion kan også utgjøre risiko for tap av slike perspektiv. Men store perspektiver kan reetableres med utgangspunkt i vitenskapen. Det er dette jeg forsøker på i dette kapittelet.

Jeg avslutter boka med kapittel 18, som i sum er en appell til bevisst tilslutning til de konvensjoner som er nødvendig for filosofisk understøtte av menneskehetens blomstring og fremgang. Det er jo en utopi at alle kommer hit. Men forutsetningen for blomstring er at et flertall blir med på dugnaden. Og da starter det hele med nettopp moralsk autonomi: Hva står du for kjære medmenneske, sånn helt av deg selv?


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *