Gudløse Forbud Kap. 2 Relevans

in

Kapitel 2 Relevans

Sitat Ottosen:

Betyr det noe i menneskers hverdag å mene at moral er en menneskelig konvensjon? Kan det for eksempel gjøre det enklere å opptre umoralsk? Eller står vi bare overfor en spissfindig filosofisk diskusjon uten praktisk betydning? Disse spørsmålene avgjør langt på vei denne bokens relevans. Selv om jeg kan sette pris på en interessant diskusjon om ganske abstrakte temaer, handler etikk om langt mer enn teoretiske refleksjoner. Etiske problemstillinger berører hverdagen vår og relasjonene våre. Kan vi da leve med å mene at all etikk er menneskeskapt og avvise at det finnes objektive moralske sannheter?[2]

Spørsmålet om relevans var faktisk det første som slo meg, da jeg først hørte Ottosen på Dagsnytt18 i diskusjon med Ole Martin Moen om sin nye bok. Jeg tenkte at både tema og målgruppe var litt malplassert for dette formatet. For meg personlig var det høyst relevant. Og det handler jo om at jeg hadde holdt på med temaet i lang tid før dette. Og jeg kjenner jo godt til f.eks. Sam Harris[1]forsøk på å «tette hullet» med sin bok «The moral Landscape»[2].

Men som, tidligere nevnt, tenker jeg at, for hverdagens normalmenneske, så kan selve problemstillingen fremstå som høytflyvende teoretisk og temmelig irrelevant, enten man er troende eller ikke.

Jeg stiller meg noe skeptisk til om karakterer av den type Dostojevskij (som er opphavet til tittelen på Ottosens bok) beskriver i sine romaner, som konsulterer sin egen manglende tro, og derfra konkluderer med at «alt er tillatt», for så å la det bli avgjørende for et «moralsk riktig drap». Jeg tenker at de fleste som tenker kriminelt, har en risikovurdering med utgangspunkt i langt snevrere perspektiver. Hva er risikoen for å bli tatt? Hva er konsekvensen? Jeg har vært inne på denne problemstillingen her.

Jeg vet ikke om det er forsket på om forestilling om «en gud som alltid ser deg», fungerer dempende på kriminalitet. Men, etter eget selvsyn, tenker jeg at virkningen må være temmelig begrenset. Hvordan kunne ledelsen i menigheten i Knutby[3], holde på med seksuelle relasjoner utenfor ekteskap, manipulere til drap, lyve, bedra, og støte sårbare mennesker ut i det ytterste sosiale mørke? Alt dette skjedde på tross av forestillinger om et evig brennende helvete for syndere. Som oppvokst innenfor Syvende Dags Adventismen har jeg sett mye rart ved selvsyn. Hypotesen er at man må være særs naiv og sårbar, for å ha metastemme nok til å koble religionens trusler inn, og ikke minst rette den religiøse risikoen mot seg selv.
Men, sett i perspektiv av moralsk fortjeneste, er det virkelig noe å skryte av å holde seg på matta fordi man tror at «Gud ser deg»?

Jeg deler gjerne oss mennesker inn med tre mentaliteter:

1)   De amoralske som etterlever normene, motivert av sosiale forhold.

2)   De umoralske, som også kan benytte moralske normer for egen vinning, men på ingen måte selv er trofaste mot dem, og manipulerer der det er mulig.

3)   De etisk reflekterte, som reflekterer om etiske temaer, både praktisk og filosofisk.

Det som har slått meg, er at innholdet i våre etiske refleksjoner, i seg selv, kun har potensiale til å motivere den siste gruppen. Men kanskje ikke likevel, fordi slike mennesker, stort sett, ville oppføre seg sånn noenlunde etisk anstendig uansett.

I det hele tatt er jeg kommet i tvil på forholdet mellom ideologer og kulturer. Er det slik at kulturen formes av ideologien, eller formes ideologien av kulturen? Sannsynligvis snakker vi vekselvirkning. Dette er tema jeg har reflektert over her og her.

Og med vekselvirkning så introduseres det kaotiske elementet i slike prosesser. Vi får såkalte butterfly-effekter.  Det betyr i klartekst at enkeltpersoner i prosessen kan få veldig stor innflytelse på utviklingen, og at utviklingen selvforsterker, via mekanismer av type bekreftelsesfelle. Dette har jeg beskrevet her. Selvsagt er slike gjennomslag ikke helt vilkårlig. Det må ha sin resonans i folkemengden. Og da er det som regel de mer primitive tilbøyeligheter i oss, som gir gjennomslaget. Resonnementer bak dette har jeg beskrevet her. Det innebærer at enhver kultur er preget av biologiske mønstre. Men hele det biologiske mangfoldet kan komme til vilkårlig uttrykk av kaotiske elementer i sosiale prosesser.

Hypotesen er altså da at ideologier ofte får sin utforming gjennom å vekselvirke med slike prosesser. Veldig ofte, dersom noen lyse hoder i kulturen har uformet ideer og ideologier, så vil dette ofte tilpasses, (les korrumperes) i slike prosesser. Dette skjer gjennom det jeg kaller for «vulgarisering». Det kan du lese om her.

Innholdet i ideologien kommer som regel til anvendelse der individer eller miljøer avkreves, begrunnelse for sine handlinger. Forskning antyder det motsatte av hva vi intuitivt tror. Vi handler først, deretter begrunner vi. Begrunnelsen tar da form i form av en kreativ rettferdiggjøring, med utgangspunkt i en felles referanseramme i kulturen. Og her skjer tilpasninger, det vil si, ofte vulgære, mutasjoner, av den opprinnelige ideologien, som enten aksepteres eller forkastes. I den grad det aksepteres, kan den mutante fremstillingen sementeres i kulturen. Slik utvikles ideologi og normsett, i en konstant prosess over generasjonene

Dette er selvsagt bare spekulasjon. Men poenget er at det er i slike kontekster at ideologiene bak enkelt-menneskets moral, blir relevante, men sannsynligvis på en noe mer vilkårlig måte enn man kunne håpe på.

Kanskje kan en god metafor for dette være været. For moralsk uvær kan komme veldig fort, som julekvelden på kjerringa. Vi trenger kun en karismatiker som får stor oppmerksomhet. Og dette aktualiseres veldig sterkt i vår tid, på grunn av at vi har utviklet media-teknologier som vi kanskje mangler modenhet nok til å handtere på forsvarlig måte.

Det er ikke bare biologisk latens som ligger i en befolkning, men også mye kognitivt. Og det er nettopp denne åpningen, som gjør det mulig å forestille seg at menneskeheten kommer gjennom den kritiske fasen som gjennomleves akkurat i vår tid.

Det beste eksemplet vi har fra vår samtid, er Donald Trump. For mange av oss er det et sjokk å være vitne til den enorme kraften han har til å bedra store folkemengder. Det som til de grader er oppsiktsvekkende, er at majoriteten av evangeliske kristne er ivrige Trump-tilhengere. Dette er jo Knutby-paradokset i verdensformat. Her har vi et menneske, som åpenlyst lyver, bedrar, er uansvarlig, og har seksuell atferd på tvers av alt man ellers hevder Jesus stod for. Alt dette er så til de grader utenfor nettopp den kristne moralkodeks. Skulle ikke forestillinger om objektiv moral, vaksinere den store mengden kristne mot slikt? Paradokset tilspisses jo nådeløst av at det sannsynligvis nettopp er et hypermoralsk tema som er driveren her: Motstanden mot retten til selvbestemt abort. Jeg kjenner at mitt eget gap, nesten går av hengslene i forsøket på å forstå slikt. Det antydes at samme bevegelse er tungt inne i afrikanske land, i sin støtte til anti-homo bevegelser. Kanskje må de ta sin del av ansvaret for at vi nå har dødsstraff for homofili i Uganda.

Så hvor går egentlig den moralske grensen for slike bevegelser? Kan de bremses av ideer om objektiv moral? Kan vi vente oss en tilstand av såkalt «banan-republikk» dersom Trump vinner neste valg, og lykkes med å demontere det amerikanske demokratiet? Kan vi vente oss tortur? Hva med fengsling av politiske motstandere? Hva med toleranse for andres livssyn? Hvilken rolle spiller «kristen moral» i en slik prosess? Snur vi oss til Russland, så oppdager vi en kirke som er en hundre prosent pådriver for Putins angrepskrig. Er det i harmoni med kristen moral?

Jeg tenker at det grunnleggende spørsmålet er: Er det mulig å vaksinere en befolkning mot omfattende moralske kultur-havarier? Det er jo her spørsmålet om relevans virkelig slår inn. Jeg er begynt å kalle meg selv for humankritiker. En humankritiker er en som etterspør menneskeartens globale ansvars- og forvaltningsevne. Kan det være slik at vår teknologiske kapasitet, langt overgår vår ansvarsevne, og at det utgjør betydelig risiko for sivilisasjonens undergang?

Den eneste motgiften jeg klarer å forestille meg er allmenndannelse i en langt større grad enn vi til nå har prestert. Jeg vedgår min pessimisme, men jeg kan jo ikke handlingslammes av den grunn.

En slik allmenndannelse måtte selvsagt også handle om etikk. Og da er vi på globalt plan, så det nytter ikke å komme med «kristen etikk», eller Islam, eller noe slikt. Det er bare en mulig vei her, og det er det felles menneskelige. Humanisme, kaller vi det for.

Når dette er sagt, så vil jeg arrestere meg selv i å bruke trumpismen som kanonkule mot gode og velmenende kristne. For jeg tror at dette har mindre å gjøre med den kristne etikken enn den skyggen som ligger i dypet av den menneskelige natur. Spørsmålet er hvor gjennomgripende dette er, og om det er mulig å overstyre det, også på nivå av store befolkninger.

Det som kanskje er mest relevant for meg handler om hvor langt vi mennesker er kommet i forståelsen av oss selv. Og det er her jeg aner at den dialogen, som Ottosen på en god måte tegner et bilde av, indikerer at vi sliter. Og nettopp det å komme med denne utfordringen, kan jo være en utmerket anledning til å forsøke å påvirke utviklingen i retning av bedre selvforståelse. For hvordan kan vi mennesker danne gode samfunn, og ikke minst forvalte vårt globale ansvar på en ansvarlig måte, uten at vi forstår oss selv godt nok?
Så kan kanskje kristne eller andre religiøse, tenke at dette jo er et temmelig avgrenset perspektiv, sett opp mot evigheten og Gud. Det får så være, men merk dette: Det er her og nå, på denne planeten at vi mennesker danner samfunn og sivilisasjoner. Her går grensene for det felles menneskelige perspektiv. Det er her moralen får sitt gyldighetsområde. Så kan vi, som enkeltmennesker, som grupper eller kulturer holde oss med svimlende perspektiver om alt der ute som vi ikke kommer til, forstår eller vet noe om. En god felles menneskelig sivilisasjon må, med nødvendighet, også ha plass til dette.  Det i seg selv, er jo et moralsk standpunkt.

Min egen humanisme er nok dypere enn bare tenkning frikoblet fra religioner. Jeg sier at jeg heier på mennesket. Jeg ønsker menneskets suksess som art. Mine egne moralske standpunkter preges av dette. Det er ikke noe som er gitt. Jeg ser for meg et potensiale til å kunne nå utover i galaksen, og kanskje enda lengre. Dette er mitt perspektiv: Jeg vil mennesket!

Hva kreves for å engasjere mennesket ut over egen egoisme og tribalisme? Jeg har noen forslag.

1)   Hva enn vi måtte komme opp med av felles menneskelig moralsk ideologi, så må den være ærlig.

2)   Samfunnets viktigste human-ressurs er tillit. Og da kan vi ikke holde oss med en etisk tenkning som er uærlig.

3)   Og en felles menneskelig moralsk ideologi må omfavne alle mennesker, ubetinget. Den kan jo ikke skyve noen av oss fra, seg, da er den jo ikke felles menneskelig. Summen av dette har et navn. Det heter menneskeverd, et begrep som visst nok er populært i de fleste kristne kretser. Kunne vi enes om noe her?

4)   Så trenger vi et flertallsperspektiv, hvor vi, i stedet for å rivalisere med hverandre, rivaliserer med tenkte sivilisasjoner langt der ute i vår galakse, og ellers i et univers større enn vi makter å forestille oss. Klarer vi å forestille oss guder, og samle oss om dem, så må det jo være mulig å forestille oss andre sivilisasjoner. Tenk deg E.T. -forskere som har tilgang til å studere utallige sivilisasjoner som er eller har vært i universet. Hvilke mønstre ser de? Noen gikk kanskje under av store naturkatastrofer, supernova, asteroider eller supervulkaner. Men andre utarmet kanskje eget ressursgrunnlag, falt tilbake i mørket og ble etter hvert borte. Andre fant opp atomvåpen og utslettet seg selv. Vil vi være blant disse? Eller ønsker vi å tilhøre en art, som til slutt temmet skyggende i sin egen natur, klarte å etablere den fred og harmoni som skulle til for det felles løft det er å kunne ta til stjernene? Hva kreves av oss for å få til det?

Det kan jo godt være at den visjonen jeg skisserer her, er utenfor vår rekkevidde. Men jeg ville argumentert for at det lønner seg å prøve. Og det er nettopp fordi det motiverer til samhold, viljen til å lykkes som art, ikke bare som «min stamme», men som menneskehet. Et slik engasjement kan ikke annet enn bli menneskevennlig og ansvarlig. Og da gir mye moral seg selv.

Men for å komme ned på jorden, så er oppsummeringen at, temaet «objektiv moral» er lite relevant i hverdagen til et flertall av oss mennesker. Men her ligger forskjellig risiko i hvordan den moralske mentaliteten i en befolkning ser ut. Ideen om objektiv moral utgjør latent risiko for personlig ansvarsfraskrivelse, og står i direkte motsetning til moralsk autonomi, som er mitt alternativ. Dette kommer jeg tilbake til. Poenget er at det demagoger og diktaturer frykter mest, er befolkningens selvstendighet på moralens område. Totalitær mentalitet søker å diktere moralen. Da ønskes ikke individer som er moralsk selvstendige. I den grad ideer om objektiv moral er utbredt, så kan nettopp det, være den sårbarheten som åpner for å instrumentalisere hele befolkninger. Og, som vi skal se, vi har et impulsapparat i den menneskelige natur, som er tilpasset akkurat denne mentaliteten. Derfor er ikke dette høytflyvende teori. Det har skjedd, og det kan skje igjen.
Hypotesen er at god allmenndannelse som inkluderer høy oppslutning og bevissthet om ubetinget menneskeverd, vil kunne gjøre befolkninger mer resistent mot denne type bedrag.


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *