«Harari tar feil om humanisme, men vi humanister tar feil om menneskeverd», skriver Ronnie Johanson.

En av de mest omtalte bøker de siste tre-fire årene er den israelske historikeren Yuval Noah Hararis Sapiens – En kort innføring i menneskehetens historie (norsk utgave 2016). Han oversatte den selv til engelsk under tittelen Sapiens – A Brief History of Mankind (2014), og det er denne utgaven jeg bygger omtalen på. Boken er en av de mest tankevekkende jeg har lest på lenge. Men den er behørig anmeldt mange steder, så jeg kommer bare til å ta opp et par av livssynsaspektene ved den.

Harari tar utgangspunkt i den kognitive revolusjonen som startet for omkring 70.000 år siden, da vi fikk evnen til å forestille oss og kommunisere om ting som ikke finnes. Dermed ble det mulig å utvikle samfunn større enn de spredte stammene som hadde eksistert til da, med maksimalt omkring 150 personer. Ble flokken større, var det ikke lenger mulig å kjenne alle de andre. Det trengtes et lim som holdt samfunnet sammen, og dette limet besto av felles forestillinger og felles tro. Legender, myter, religioner og guder ble til.

Harari skriver: «Du klarer aldri å overtale en ape til å gi deg en banan ved å love ham ubegrenset tilgang på bananer etter døden, i apehimmelen». Videre: «Fiksjon har ikke bare satt oss istand til å innbille oss ting, men til å gjøre dette kollektivt. Vi kan danne myter som bibelens skapelsesberetning eller moderne staters nasjonalistiske myter.»

Selv sånt som «stater» og «nasjoner» er i bunn og grunn fiksjoner; de er betegnelser på noe som bare finnes i våre kollektive forestillinger. Hvilket ikke er det samme som at vi kan opptre uten hensyn til disse fiktive forestillingene. Du kan jo prøve, og se hva som skjer. Staten har høyst ikke-fiktive steder egnet til å oppbevare slike avvikere.

Men samfunnet utvikler seg. Vi vil aldri nå det statsløse samfunn (selv om marxismen hevder det), men det er i hvert fall blitt mulig å klare seg uten religion. Men ikke uten et livssyn, om man er et reflektert menneske. Livssynshumanismen er i ferd med å overta.

Harari omtaler humanismen som religion, og det kan man ikke nekte ham, med det vide religionsbegrep han anvender. Han skriver imidlertid dette, i kapitlet «The Worship of Man»:

Humanismen er en tro på at Homo Sapiens har en unik og hellig natur, som er fundamentalt forskjellig fra naturen til alle andre dyr, og fra alle andre fenomener. Humanister tror at det viktigste i verden er Homo Sapiens’ unike natur, og at dette avgjør meningen med alt som skjer i universet. Det ytterste gode er det som er bra for Homo Sapiens. Resten av verden og alle andre vesener eksisterer utelukkende til gagn for denne arten.

Det er en kjerne av sannhet i dette, men den siste halvparten er det rene vås hva livssynshumanismen angår. «… meningen med alt som skjer i universet…»? Humanister er de første til å påpeke at det finnes ingen annen mening med livet enn den vi selv gir det, og at vi bor i en bitte liten avkrok av universet, som ellers er uberørt av vår eksistens. Med «verden» sikter han antagelig til jordkloden, og han har rett i at mange humanister og andre oppfører seg som om om andre vesener utelukkende er til for vårt velbefinnende. Men humanismen har aldri hevdet noe sånt, og det er kristendommen som hevder at Gud ga oss følgende ordre:

Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden. (1. Mosebok 1; 28).

Men dessverre har Harari litt rett. Det er forståelig at han kan hevde at «Humanismen er en tro på at Homo Sapiens har en unik og hellig natur, som er fundamentalt forskjellig fra naturen til alle andre dyr, og fra alle andre fenomener.» For i Nordisk humanistmanifest fra 2016 står det:

mennesker er (…) født frie og med samme menneskeverd og rettigheter…

Dette manifestet har Harari selvsagt ikke lest, men det er i tråd med tidligere formuleringer fra internasjonale humanistorganisasjoner. Derfor kan vi vanskelig avvise påstander om at også vi humanister tror på noe som ikke kan bevises, hvis formuleringen skal tolkes slik at menneskeverdet er medfødt. Og det skal den visstnok.

Men vi trenger ikke bevise erklæringen i manifestet for å fremme den. Vi kan også svare slik jeg gjør: Vi humanister hevder at alle mennesker har menneskeverd, dvs. at hvert enkelt menneske har en ukrenkelig verdi, uansett om det kan bevises eller ikke. Selv er jeg enig med kritikerne som hevder at det ikke kan bevises at vi har menneskeverd, men jeg vil si det slik at dette er noe vi velger å satse på, som begrunnelse for at vi har menneskerettigheter.

Selv om vi skulle være født med samvittighet og moral (hvilket neppe lar seg bevise uten lite menneskevennlige eksperimenter), gir ikke dette oss menneskeverd. Vi må bestemme oss for at vi alle har menneskeverd og menneskerettigheter, fordi bare anerkjennelse av forestillingen om menneskeverd gjør livet verd å leve.

Det er korrekt at vi fødes frie og med menneskeverd og menneskerettigheter, dersom vi er så heldige å fødes inn i et samfunn som har valgt å gi oss dette. De som blir født i Saudi-Arabia har de samme menneskerettigheter som oss, men dessverre bare i forestillingene til folk som oss, som hevder dette. Derfor er humanistmanifestet like feilaktig dersom det skal tolkes dithen at menneskeverdet er medfødt, som den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 er når den erklærer at alle mennesker er skapt med rettigheter. («Vi anser disse sannheter som selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, og at de er utstyrt av sin Skaper med visse uavhendelige rettigheter. Blant disse er retten til liv, frihet og streben etter lykke.» ) Dette var det etiske fundament for et slavesamfunn!

Den dagen det ikke lenger finnes samfunn bygd på menneskerettigheter, har ingen mennesker slike rettigheter. Dessverre. Det hjelper ikke om de humanistene som kanskje fortsatt finnes, hevder at de og andre har slike rettigheter. For hvem har gitt dem det? Naturen? Å tro sånt, er overtro. Naturen gir oss ingen rettigheter, men den gir oss et liv samt et potensiale for å utvikle tanker om at et menneskeverdig samfunn må bygge på nettopp menneskeverd og derfor på menneskerettigheter. Og takk for det. Men det skal ikke legges skjul på at den feilaktige forestillingen om at naturen gir oss rettigheter (såkalt naturrett), har vært den viktigste begrunnelse for menneskeverdet opp gjennom tidene.