Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Hellighet defineres i alminnelighet som noe eller noen som er opphøyet og utskilt fra den verdslige/profane verden, som i DnKs apostoliske bekjennelse: «De helliges samfunn». De kristne har betegnet seg vekselvis som et hellig folk, Guds folk og Åndens folk. Man møter også betegnelsene: Guds barn og Kirkens barn. Menigheten er den sanne familie. De er borgere av et annet Rike. Himmelen er deres sanne hjemland. Gjenfødelse, renselse og innvielse til en ny eksistensform eller identitet skjer gjennom sakramentene dåp og nattverd: hellige handlinger.
En ny skapning i Kristus
Ordning for Dåp i hovedgudstjeneste – Vedtatt av Kirkemøtet 2017
Inntakelse av «Jesu Kristi blod og kropp» i nattverden er vel den mest synlige markering av dette utskilte, hellige folk. Nattverden tenkes som en foregripelse av det store, overdådige gjestebudet i Himmelriket – med Jesus Kristus Herren/Kongen på tronstolen. NRKs radioandakt september 2004
er karakteristisk (Dagens skriftord: Jes. 25, 6-9). En lignende versjon ble forkynt i Vårt Lands andaktsspalte i år (2022). Hva som skal skje med de som avslår invitasjonen til gjestebudet i Himmelriket, snakker man nødig om i NRK og Vårt Land.
Kristendommen er den eneste av verdensreligionene som har et torturinstrument som fremste symbol. Det finnes flere korstyper, som også Olavskorset. De er alle knyttet til kristendommen. I korsteologien sies at Kristuskorset (krusifikset) symboliserer det ultimate «kjærlighetsoffer», mens det nakne kors symboliserer «oppstandelsen». Som så mye annet i Kirkelæren er korsteologien svært innviklet og komplisert. Kort sagt: ganske uforståelig for utenforstående.
Korset – et symbol på Guds kjærlighet
Korsets teologi – for kirken i Lammets spor (Åp 14:4)
Martyrøks og martyrkors
Prest og dr.theol. Gyrid Gunnes tok i Vårt Land juli 2020 til orde for å fjerne Olavsøksen i Den norske kirkes logo (forefinnes også i Norges riksvåpen, med kors og krone). Prest og professor Idar Kjølsvik svarte bl.a. slik 07/10/20: «Den er en martyrøks med referanse til Jesu Kristi lidelse og død på korset på Golgata».
«Selvfølgelig skal vi feire i 2030. Olavsarven skal løftes fram, og da står naturligvis Stiklestad og Nidaros sentralt. Her er det opplagt at kristne og humanistiske verdier spiller en hovedrolle». (Stavangerbiskop Anne Lise Ådnøy til Aftenbladet mandag 07. november 2022).
Biskop Ådnøy går så langt i historieforfalskning at hun betegner 1030 som «Kirkens – og humanismens – fødselsdag». Man blir aldeles målløs. Det er ikke nok i noen bisetninger å nevne hekseprosesser på 1600-tallet og jøde-deportasjoner i 1942. Men videre sier hun: «I stedet for å være kritiske til et kirkelig preg på jubileet i 2030, kan de som deler kirkens verdier, uten å dele troen, feire den gryende humanismen som kristenretten representerer».
«Det var kriger-Olav som muliggjorde helgen-Olav. I motsetning til Kristus som var offer for vold uten å ty til vold. Det er derfor en grunnleggende forskjell på Olav og Kristus, og koblingen mellom dem er tvilsom teologi» (Gyrid Gunnes, NRK Ytring 30. juli 2014).
Det bør sies klarere at oldtidsprofeten Jesus fra Nazaret frivillig oppsøkte volden – og endog framprovoserte den! Pga den romersk-europeiske okkupasjon var den historiske Jesus avskåret fra å søke politisk makt. Han henla sitt kongedømme og sine voldsfantasier til den hinsidige verden. Det er mye av volds- og straffetrusler i Jesu lære og forkynnelse, også i flere av hans lignelser. Dualismen er knivskarp. Ingen vet hva slags hersker Jesus ville blitt, om han hadde hatt muligheten. Med sitt temperament og sin autoritære innstilling kan man bare spekulere. Sikkert er at den «oppstandne» Jesus (Kirkens Kristus) og Kristuskorset har motivert tilhengere og etterfølgere til ufattelige illgjerninger.
«Men disse fiendene mine, som ikke ville ha meg til konge, dem skal dere føre hit og hugge dem ned foran øynene på meg» (Lukas 19:27)
Fellesskap og relasjonsbygging: frigjøring eller frelse, sjelesorg eller terapi?
Uten fiender ville det ikke vært behov for en tortur- og straffeanstalt, verken på jorden eller i himmelen. Kirkemakten har i mer enn halvannet årtusen skapt «helvete på jord» for utallige enkeltpersoner og grupper av mennesker, i Europa og på andre kontinenter. De gikk til grunne i denne verden og skal gå fortapt i den neste – om ikke moderne, «progressive» teologer tilbyr en ny redningsplanke…
Apokastasis-teorien (gresk: gjenopprettelse) har liten eller ingen støtte i evangelieskriftene, med den guddommeliggjorte Jesus/Kristus som hovedperson. Selve ordet forekommer kun i Apostlenes gjerninger 3:21. Det øvrige ny-testamentlige skriftgrunnlaget er også svært tynt. Wikipedia oppgir bare tre skriftord, alle fra apostelbrevene: 1 Korinterbrev 15:28, Kolosserbrevet 1:20 og Filipperbrevet 2:9-11.
Det råder forvirring blant kirkeledere og lærde teologer om grunnlaget for den himmelske rettsjustis. Handler det om lovbrudd, trosulydighet – eller noe annet? Frelse betyr selvsagt noe helt annet enn juridisk frikjennelse, for ikke å si «frigjøring» innenfor terapeutisk behandling.
Om det handlet om å «gjenopprette brutte relasjoner», er det vel ikke rettergang og dom som trengs, men kanskje intern familierådgivning? Om det er sjelesørgeren eller terapeuten som er best kvalifisert i relasjonsbygging, avhenger av om det er menneskelige relasjoner eller Guds-relasjonen som står i sentrum. Det er vel ikke sikkert at «sjelesørgeren» forstår forskjellen?
Flere aviser melder at 11 biskoper i det katolske Frankrike nå står anklaget eller tiltalt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Noen episoder går 35 år tilbake i tid. Hemmeligholdet er grusomt skremmende, i alle kirkesamfunn. Det er vel ganske opplagt HVEM såkalt kristen sjelesorg har beskyttet?
Det forteller sitt at «Kirkelig ressurssenter mot vold og overgrep» ikke ble stiftet før i 1996.
Til NovemberKonferansen er det oppløftende at forskeren Eva Lundgren er invitert. Hun dokumenterte vold, overgrep og djevelutdrivelser i (norske) kirkelige miljøer fra tidlig 1980-årene, lenge før hun ble dosent ved Uppsala universitet. Psykiater og kulturkritiker Finn Skårderud kan forhåpentlig også representere en «motstemme» til biskop, prest, pastor og en såkalt nestor i sjelesorgfaget.
Dessverre, det ser ikke ut til at de massive barnemishandlinger og barneovergrep gjennom 1900-tallet i Den katolske kirke (også i protestantiske kirkesamfunn) er et viktig tema på plakaten. Med aktører som Erik Andreassen, Hans Stifoss-Hanssen, Carl Petter Opsahl og Kari Mangrud Alfsen, kan man bli ganske nedslått. Litt overraskende at Jan Olav Henriksen (prof. I/MF og prof. II/UiA) ikke står på talerlisten.
Det kristne Håp
Helvetesforestillingen i kristendommen stammer fra Jesus: Kirkens Kristus (Gud selv?).
At udøpte og såkalt unådde folkeslag skal «gå til grunne» hvis de ikke omvender seg til Kristus-troen kan umulig betegnes som et Håpsbudskap. Språklig kosmetikk kan verken formilde eller oppheve selve forestillingen om dom og evigvarende straff. Johannes 3:18: «…Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn».
Hva det særlige kristne Håp bunner i blir mer og mer svevende – om man ikke oppsøker en gudstjeneste eller leser andakter, prekener og vitnesbyrd i de kristelige medier. I en kommentar om dette tema i Vårt Land har prest og dr.theol. Åste Dokka oppsiktsvekkende nok ikke nevnt Jesus eller Kristus, men bare: «tro på Gud» («Håp trenger ikke være passiviserende», Vårt Land 04/11/22). Hvilken Gud – om ikke Kirkens treenige Gud?
I sin doktoravhandling 2016 fokuserte Åste Dokka på «gjenopprettelse av brutte relasjoner» i Himmelriket. I kommentaren i Vårt Land 21/10/2022 sier hun noe ganske annet: «Fokuset på relasjoner er en reduksjon av menneskelivet».
Legg igjen en kommentar