Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

I vårt Lutherland moret man seg over en karikatur av profeten Muhammad med en bombe i turbanen. Martin Luther ville nok vært fornøyd, slik også sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, var det. Men hva med en karikatur av profeten Jesus med «helvetesbomben» – eller sverdet – i hånden? (Jesus levde ca. 600 år før Muhammad trådte fram).

Kors, straffetrusler og allmakt er uløselig sammenbundet i kirkelære og historie. (Opp – ned ligner korset et sverd). Hva skjer med den som ikke bøyer kne for det hellige Kors og den hellige Konge? Straffeaspektet forsvinner ikke med kosmetiske omskrivinger og fantasifulle tolkninger.

Invitasjonen som utgår i lignelsen om Det store gjestebudet (Lukas kapittel 14) blir av forståelige grunner avslått av mange innbudte. Verdighet, rangordning og bordplassering står sentralt i dette gjestebudet. Slik skal det også være i Himmelriket. I den langt mer brutale lignelse i Matteus kapittel 22, Kongesønnens bryllup, kommer straffen for mannen som ikke har bryllupsklærne på. Kongen befaler at han bindes på hender og føtter og kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner. Lignelsen avsluttes med disse ord: For mange er kalt, men få er utvalgt. Slik lyder Jesus ord, eller: «Herrens ord».

Nylig har biskop emeritus, Atle O. Sommerfeldt, gått ut med åpen invitasjon til Nattverden; dette besynderlige blodsfellesskapet mellom de gjenfødte og døpte «til Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn». Sommerfeldt vil gjerne fylle opp gjestelisten med udøpte og ikke-kristne, jøder, muslimer og buddhister… En ny misjonsstrategi? Inkluderingsideologi? Det er ikke bare kunnskapsløst, men ufattelig respektløst!

Vi må heller spørre: skal vi allerede dømte, som i Johannes 3:18, straffes ved å gå til grunne i dette liv (allerede nå) – eller i det neste? Tilintetgjørelse/evig død eller «pine uten ende»? Skal vi brenne evig eller brenne opp i «ilden som aldri slukner»? (Lukas kapittel 3). Hvis vi dømte skal tilintetgjøres, slik annihilasjons-teorien lærer, må det bety at vi ikke har menneskeverd, dvs. ingen «sjel» lik den sjel som har evig liv.

Teologisk revisjonisme og lesestrategier

Kongen og storbonden/godseieren med sitt slavehushold er modell for «Guds rike» i flere av Jesus’ lignelser. Den ulydige straffes! I en ny revisjon av Det nye testamente erstattes «tjener» av det mer filologisk korrekte «slave». Bedre sent enn aldri, kan man si med litt velvilje. Oversettelses-forfalskninger har selvsagt vært kjent i de teologiske miljøer. Det mer eksplisitte herre-slave forholdet skaper nå nye tolkningsproblemer for geistlige og skriftlærde.

Slaven tilhører sin Herre, slik den døpte «skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham» (se DnKs dåpsliturgi). I bønnen Fader vår kommer underkastelsen til uttrykk slik: «La din vilje skje på jorden som i himmelen… For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen».

Jeg siterer TF-teolog og oversettelsesutvalgets leder, Jorunn Øklands kryptiske utsagn: «Det er vakkert og vanskelig på en gang at Jesus og Paulus bruker slavetermer om eget virke. Samtidig er det nettopp dette grusomme spennet som gir metaforen sin fulle mening». (Essay, Vårt Land lørdag 26. november 2022).

Problemet for teologer er ikke å anerkjenne at slaveri har eksistert i mange samfunn gjennom historien, også i det kristnede Europa, men å forklare hvordan den såkalt enestående nestekjærligheten og likeverdstanken kunne forenes med århundrers slavehold og slavehandel – også leilendingesystemet. Den statiske, hierarkiske klasseinndelingen vi kjenner bl.a. fra Middelalderens føydale samfunn ble fortolket og videreført som en guddomsgitt orden, ikke sjelden begrunnet i syndefallet og menneskets onde natur. 

Kirkens påske-Jesus (Kristus) er ingen lidende tjener, men hersker over liv og død. Har han ikke «all makt i himmel og på jord»? Skal han ikke, som Menneskesønnen og Kongen, komme igjen «for å dømme levende og døde»? Det er ikke verken radikalt eller revolusjonært å bøye kne for «Herren Jesus Kristus», slik også kvinnelige prester og biskoper gjør.

Dommen og utskillelsen i Matteus 25, 31-46 (bibelteksten 17. november 2022) gir lite rom for såkalt åpne tolkninger. Det anbefales å lese hele kapitlet. Man kan bare undres med hvilke revisjonistiske «briller» Vårt Lands sokneprest og andaktsholder leser nevnte tekst. Hun har endog satt tittelen «Det gode liv» på sin utlegning og innleder med å si at hun synes det «er helt nydelig» at vi (?) ikke lenger skal gå fortapt, men gå til grunne.

Jesus snakker ikke her generelt om menneskelig ensomhet, isolasjon eller mangel på kjærlighet, men om en bestemt utskilt gruppe mennesker på venstre side som ikke ga disiplene (og Jesus selv) understøttelse på deres misjonsreiser. For denne unnlatelse forbannes de «til den evige ilden som er gjort i stand for djevlene og englene hans» og skal «gå bort til evig straff». Jesus og disiplene («en av disse minste brødre») arbeidet ikke, så de var helt avhengig av velvillige hjelpere når det gjaldt daglige, materielle behov. Jesus selv ble rasende da han ikke ble mottatt i sine galileiske hjemtrakter slik han forventet.

Det er et godt tegn i tiden at den tyske kulturministeren vil fjerne en inskripsjon på kuppelen til Berlins byslott. Vi får håpe at kristenfolket ikke går helt av hengslene. Jeg siterer Dagen 12.11.2022:

«De omstridte ordene som pryder Berlins byslott er satt sammen av to vers: Apostelgjerningene 2,4 og Filipperne 2,10. «Det finnes ikke frelse i noen annen, og heller ikke er noe annet navn gitt til menneskene, Gud Faders ære. I Jesu navn skal derfor alle kne seg bøye, både i himmelen, på jorden og under jorden», står det med gullbokstaver på slottets kuppel.»

Kravet til underkastelse og lydighet er vel tydelig nok. Herre-slave moralen? Det er herredømmeteologien, igjen og igjen! Man skjønner at Folkekirkens bibeloversettere, likeverds- og mangfoldsteologer, har uløselige problemer å streve med. Dess mer sekulær kirken blir, dess vanskeligere blir oversettelses- og revisjonsarbeidet med det «nye» testamente. Får de veiledning av Den hellige Ånd til å forstå den dypere, egentlige mening?

Religiøs eller kristen ekstremist?

Det har vakt reaksjoner at patriark Kirill kaller russiske soldater som ofrer livet for martyrer, og at de vil bli «renvasket for all synd». Men dette er velkjent tankegang i kristen teologi og krigshistorie. Det ser ut til at århundrers kristelig tankegods vender tilbake i vår tid. Krig er ikke bare kamp om territorier og naturressurser, men åndskamp i den kirke-kristne virkelighetsoppfatning, ofte tilslørt som verdikamp. Den onde Satan/djevelen er fortsatt virksom – og nyttig!

Hvem er «de onde» i det kristne verdensbilde i dag? Når noen skillelinjer brytes ned, reises det nye. Hvilken ytre eller indre fiende skal bekjempes av «de gode»? Ateister/sekulære humanister, profeten Muhammad, patriark Kirill, «evangelikale» kristne, kristne høyre-ekstremister? I DnK kan vi tillegge konservative prester.

Finnes muslimske og religiøse ekstremister, men ikke kristne ekstremister? Merk språkbruken hos Johannes Morken i avisen Dagen 07.10.2022. Den russisk-ortodokse patriark betegnes ikke som kristen, men som religiøs ekstremist! Jeg siterer Morken:  «Som religiøs ekstremist føyer patriark Kirill seg inn i ei farleg rekkje av leiarar i ulike religionar som legitimerer terror – og lovar evig liv til dei som er klare til å drepa».

Vil Kristus ha krig eller fred?

Det beror kanskje på hva pave, biskop og patriark finner formålstjenlig. Den russisk-ortodokse Kristus, romersk-katolsk Kristus og (norsk) evangelisk-luthersk Kristus er i strid. Både kald og varm krig mellom kirkesamfunnene er sørgelig velkjent. Såkalt økumenisk dialog, etablert så sent som i 1960-årene, ser ut til å ha grunnstøtt. Spenningsnivået er igjen stigende. Dialogkompetansen kan vel ikke sies å være særlig godt utviklet.

Det er ganske rart at kirkeledere og kirkelærere ikke får klarere, samstemte meldinger (åpenbaringer?) fra de to allestedsnærværende, virksomme treenighetspersoner: Sønnen/Jesus/ Kristus OG Den hellige Ånd.

«Gud vil det», uttalte pave Urban II om de mange forferdende korstog som ble innledet i 1095 (65 år etter Hellig-Olavs død). Var han kristen eller religiøs ekstremist? Sikkert er at han med den kristne Gud/Kristus som legitimerende instans mobiliserte folkemasser i Europa til kamp og voldsutgytelser, med korssymbolet påsydd draktene.

Kirkehistorien – kristenarven – dokumenterer århundrers korstog (hvor mange?), med kriger og massakrer: først for å gjenerobre Jerusalem fra muslimene, dernest «den vestlige ekspansjon som i høymiddelalderen skjedde i Østersjøområdet, Spania, Sør-Italia og på Sicilia, Korsika og Sardinia». Og hva med korstoget mot jødene? (Kilde: Wikipedia. Se oppslagsord: Korstog).

Patriark Kirill ser åpenbart Russlands krigføring i Ukraina som et korstog. Med Kristusarven er korsfarer-mentaliteten stadig aktuell, enten den manifesterer seg som hard eller myk makt. 

Og hva ville Jesus gjort hvis han var forsvarsminister i dagens situasjon?
Viss Jesus var forsvarsminister

Sverdmisjon og tvangskristning

Kriger-Olav («Slakteren fra Ringerike») var selvsagt ikke et isolert fenomen. Han er en av mange krigere blant Kristi hærmenn, herskere og helgener, som med våpenmakt utbredte Jesus-apoteosen og Kristus-ideologien. Den røde tråd fra Romerkirkens oldtid, via Olavsarven og Lutherarven er tvangskristningen. 

«Ingen kan tvinges til tro», uttalte Nidaros-biskopen for litt tid tilbake. DnK (Lutherkirken) har ikke lenger de samme tvangsmidler og straffesanksjoner til rådighet, men teologisk-ideologisk  ensretting kan utøves på mer indirekte måter. En kirke og religion som forlanger sannhetsmonopol  og privilegier, vil ustanselig komme i konflikt med idealene om mangfold og religionsfrihet. 

Nøkterne historikere kan fortelle at «på Moster ble kristendommen proklamert som eneste tillatte religion i landet, og her ble de grunnleggende reglene for et rett kristenliv fastsatt i lovs form».
Moster – der kristenretten ble satt
Religionstvang, ikke religionsfrihet     

Kors – krone – sverd – øks i ulik kombinasjon pryder både våpenskjold, krigsdekorasjoner og diverse logoer. Fredssymboler? Wikipedia opplyser at dømte fra almuen ble halshugget ved øks, mens adelige ble halshugget med sverd. «God frukt» av Olavsarven og Lutherarven? Humanistisk rettsorden?
Bergen 1876: Halshugd med øks foran «halve byen»
Den fromme bøddelen

Keiser Theodosius I «den store», død 395, ble den siste enehersker over hele Romerriket. Ved tronbestigningen ble han kristen, forteller Wikipedia. Theodosius I kjempet mot flere «medregenter», og en av dem lot han halshugge. Han er en av keiserne som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion. Ved overgangen til 400-tallet ble den kristne lære stats- og enereligion; eneste tillatte religion. 

Med de romerske keisere Theodosius I og II ble det utstedt dødsstraff for all hedensk religionsutøvelse. Alle kulthandlinger, også i private hjem, ble forbudt. Hedenske templer ble plyndret, ruinert og knust – eller senere ombygget til kirker. I vestkirken var den hellige Martin av Tours særlig ivrig i bekjempelse av hedenskapet i sitt bispedømme (han hadde vært soldat). «Med føttene tråkket han i stykker alter og gudebilder» og i Italia gikk biskop Ambrosius hardt til verks mot hedenskapet (kilde: Karlheinz Deschner: Og hanen galte annen gang…, s. 140 – 147).

Mange århundrer senere, i 1252, gav pave Innocens 4. inkvisisjonen nær ubegrenset rett til å bruke tortur i kampen mot kjettere (kilde: historienett.no). Inkvisisjonsjegerne ble i hovedsak rekruttert fra dominikanerordenen. De ble kalt blodhunder. Mest beryktet er Thomas de Torquemada. Den spanske inkvisisjonen var særdeles brutal. Her var den direkte underlagt det katolske kongehuset: Ferdinand og Isabella. Inkvisisjonen i Spania ble et effektivt middel for å kontrollere OG kvitte seg med de jødiske og muslimske befolkningsgruppene. Alle måtte holdes under oppsyn, bl.a. gjennom et sinnrikt angiversystem. Det gjaldt jøder og muslimer som nektet å la seg døpe, men framfor alt  de som tvangsmessig hadde konvertert til kristendommen: såkalte conversos (også kalt: marranos og moriscos). 

Stilt overfor tvangsdåp eller død flyktet flere hundre tusen jøder i 1492 fra terrorregimet i det katolske Spania. Wikipedia skriver: «Inkvisisjonen ble dermed en sentral institusjon for håndhevingen av limpieza de sangre (blodets renhet), politikken som skulle hindre blanding mellom konvertittene og spanjolene». Forestillingen om raserenhet var altså ikke noe nytt på 1800-tallet. Når det gjelder blandingsekteskap ble det allerede på 500-tallet i deler av Europa forbudt for kristne å gifte seg med jøder. (Se Blodsvernloven i Tyskland 1935).

Helgen-Olav: aktuell budbringer fra Himmelen?

Blant helgenenes betrodde oppgaver i Himmelriket er at de kan gå i forbønn for menneskene på jorden. På nettstedet religioner.no er helgener «betegnelse på en bestemt type skikkelser som opererer i sjiktet mellom gud(ene)s og menneskenes verden. I likhet med engler kan helgener være budbringere både fra gud(ene) til menneskene og omvendt».

Om helgenene dyrkes, tilbes eller æres er veldig komplisert katolsk teologi.
Bønn rettet til helgener – er det kristen lære?  

Sokneprest i Stiklestad, Gaute Aune Aurdal, spør i Vårt Land 11.09.2021 om Olav Haraldsson var en maktsyk hersker eller genuint troende? Han var vel ikke enten–eller, men både-og. En helgen må nødvendigvis være «genuint troende». Aurdal svarer i velkjent tåketale: «Kristning, misjon, nye verdier, kristendom nedenfra, ovenfra og utenfra, alt dette skjer samtidig. Kristningen i Norge handlet også om religion som endret hjerter og sinn før og etter Olav sin død».

Det er ikke som hedensk kriger, men som kristen konge («den evige konge») Olav Haraldsson har fått martyr- og helgenstatus. Som moralsk forbilde er han ytterst tvilsom, i likhet med så mange av kristningens store helteskikkelser. Men målet helliger alle midler. Med sin helgenstatus står kriger-Olav, i Himmelrikets hierarki, nærmere «Kristus på tronen» enn andre mer alminnelig troende. Og her er en pen samling av helgenene.
Kristen tro – Gud, Jesus og helgenene

At DnK/Folkekirken (Lutherkirken), ironisk nok, fører an i den hysteriske Olavs-feiringen tyder ikke nettopp på kritisk refleksjon. Hellig Olav er feiret i 1000 år (!), særlig knyttet til nasjonal-helligdommen: Nidarosdomen. Her finnes Olavsskrinet og Olavssteinen, angivelig også et relikvium: hans leggben. Har det i vår tid skjedd mirakler ved dette valfartsstedet?

Nidarosdomen, om aldri så kunstnerisk utsmykket, er et monument over Maktkirken: kristendommens seier og presteskapets maktvelde. Den er «Olav den helliges gravkirke» (slik Peterskirken i Roma skal være reist over gravstedet til apostelen Peter). Martyrenes katedraler. Alterbildet i Nidaros er til å få frysninger av. Kristning og krig er dypt sammenvevet.
Alterbilde i Nidaros

Nasjonsbygging og geistlig makt

Romerkirkens kristendom ble statsreligion. Lutherarven ga oss Statskirken: Den norske kirke. Det er denne arven og dens virkningshistorie vårt moderne demokratiske samfunn ennå ikke har klart å kvitte seg med. DnK kjemper stadig for sitt maktmonopol, til alt overmål under dekke av å være en «folkekirke».

«Ved tingmøtet på Moster, Bømlo i Sunnhordaland i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet». (kilde: Store norske leksikon)

Nasjonsbygging, kongeideologi og geistlig makt henger nøye sammen. Med reformasjonen 500 år senere – kirkesplittelsen – ble undersåttene pålagt å anta fyrstens eller kongens konfesjon: katolsk eller protestantisk (jfr. «religionsfreden i Augsburg» år 1555). Danmark-Norge, som også enevoldskongene, ble protestantisk-luthersk. Alle innvånere måtte følgelig bekjenne seg til denne konfesjon.

Luthersk lære ble innpodet i barnesinn gjennom oppdragelse, undervisning og leseopplæring. Og ikke minst gjennom utallige kontrollmekanismer. Ensretting og overvåking er effektive maktmidler i alle totalitære samfunn. 500 års indoktrinering og disiplinering til Luthers katekisme har litteraturforsker Jon Haarberg analysert i boken: «Historien om Norges viktigste bok» (2022).

Grunnloven fra 1814 §2 stadfester samme prinsipp. Ingen religionsfrihet – ingen gjestfrihet – var ennå på tale, verken for jøder eller katolske munkeordener. Den skammelige Konventikkelplakaten ble ikke opphevet før i 1842. Først i 2015 ble blasfemiparagrafen, §142 i Straffeloven, opphevet i vårt Lutherland. Den ble innført på 1600-tallet av den lutherske enevoldskonge: Christian V.
Blasfemiparagrafen – en fryktelig tradisjon
Christian v norske lov blasfemibestemmelse – Blasfemi

Stiklestadjubileet som «nasjonal feiring» betyr framfor alt en stadfesting av maktalliansen: kirke – regjering – kongehus. Olavsfestdagene i Nidaros – med pilegrimsindustrien – er i vår tid videreutviklet og finansiert gjennom offentlige midler. Ikke så få politikere og statsråder har gått pilegrimsvandring, bla. Olavsleden. Den tette kobling mellom kristen tro og politikk består. NRK har hjulpet godt til.

Kristen kiosklitteratur

For en del år siden gikk kronprinsesse Mette-Marit og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre pilegrimsvandring sammen. Den endte i en seanse med presten Per Arne Dahl i Nidarosdomen. NRK kringkastet seansen. Per Arne Dahl var i mange år Aftenpostens pludrende søndags-prest, som i spalten «Ord underveis» (disse ble samlet i bok 1990: Håndtrykk). Det kalles så fint: livsbetraktninger under åpen himmel. I 2012 ble han spaltist i Vårt Land.

Dahl har hatt mange roller i norsk kirkeliv: menighetsprest, domkirkeprest i Oslo, leder av Instituttet for Sjelesorg og Samlivssenteret ved Modum Bad, leder av Kairos Veiledningssenter på Grefsen, Stortingsprest og biskop. Han ble kalt «folkets biskop». Det opplyses at han har vært statsstipendiat og flittig andaktsholder i NRK. (Se satirikeren Dagfinn Nordbøs glimrende innlegg i VG 10. desember 2021, med tittelen: Øh, prest i Dagsrevyen?).

Dahl har som flere bispekandidater, i forkant eller etterkant av bispevalg, endret syn på likekjønnet samliv/ekteskap (se også MF-teologene Harald Hegstad og Terje Hegertun). Den som vil klatre i DnKs karrierestige, om det gjelder embetshierarki eller administrasjon, må lydig slutte rekkene. Alle samlivsetiske piruetter fra yppersteprester og skriftlærde er virkelig verdt et studium.
Biskopen ut av skapet
Per Arne Dahl: Hvorfor han nå anerkjenner likekjønnede ekteskap 

Per Arne Dahl har lansert de pompøse slagordene «Gjestfrihet» og «Sårbarhetens kraft»…  Banalitetene står i kø. Dahls forfatterskap vil jeg plassere i kategorien: kristen kiosklitteratur.

Hans foredragsvirksomhet om alskens emner kan studeres under. Han har visstnok en særlig kompetanse på «relasjonelt lederskap». Jeg vet ikke hvor mye han tar seg betalt for sine foredrag.
Per Arne Dahl – Offisiell booking

Kristendom og moral

Kristenarvens apologeter har sin egen historiefortelling. Det erkjennes i runde og kortfattede formuleringer at «misbruk» har forekommet, men hovedbudskapet skal innprentes: Olavsarven og kristningsverket la grunnlaget for det gode samfunn i vår moderne tid. Uten såkalt kristne verdier finnes visstnok ingen verdier. Med andre ord: vi ville vært barbarer uten kristendommen. Mon tro det? Vi kan snu det hele om og spørre hvorfor den kristne Gud (les: Kristus) ikke kunne finne bedre egnede forvaltere enn nettopp barbaren Olav Haraldsson.

I et innlegg i avisen Dagen/Korsets Seier 14.11.2022 blir forholdet mellom kristendom og moral forklart slik: «Moral er noe som kommer av seg selv når menneskets hjerter er påvirket av Guds ord eller av Ånden». Hvorvidt de onde gjerninger i kirke-kristendommens mer enn tusenårige historie vitner om Guds eller prestemaktens umoral, får vi liten klarhet i. Hvor gikk og går grensen mellom Kirkegudens allmakt og hans geistlige forvaltere på jorden?
Moral i et evangelisk perspektiv

«Guds redskap»

I avisen Dagen 17.09.2022 forteller en kristen jusstudent at Gud brukte en hardbarket ateist til å vekke ham til refleksjon og tro (se seksjonen: Trosforsvar). Denne jusstudenten forteller at han gjerne ville ha studert teologi, men «valde juss i håp om å kunne vere ein synleg kristen i eit miljø der det ikkje er så mange andre kristne». Man skjønner prioriteringen: Bibel og Misjon står over kunnskap i rettsvitenskap. 

Olavsarven og Kristusarven – herskerideologien – er uløselig sammenbundet. I likhet med den gjenoppståtte, aller helligste Jesus/Kristus kan Olav den hellige utnyttes for mange formål.
Det store Sankt Olavsjubileum
Bruken av Olav den hellige i moderne norsk historie 
Olavsarven 

Herskeren er innsatt av Gud, uansett hvordan han styrer. Dette var også Martin Luthers oppfatning i den såkalte to-regimentslæren. På Guds vegne forvalter herskeren sverdets regiment. Paulus sier at «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg», og videre i Rom 13:1: «Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten er innsatt av Gud».

Med Reformasjonen på 1500-tallet ble den evangelisk-lutherske konfesjon norsk statsreligion, med Kongen som øverste kirkestyre. Pavemakten ble bare erstattet med en ny autoritet. Man må huske at anti-demokraten Martin Luther er de skandinaviske folkekirkers fremste læreautoritet. 

«Så gi keiseren det som tilhører keiseren og Gud det som tilhører Gud», sier Jesus. Hans  motstandere/uvenner/fiender var fariseerne og de skriftlærde, ikke okkupasjonsmakten. Jesu omsorg for småfolket var begrenset til deres omvendelse og frelse, kanskje slik misjon og bistand er tett knyttet sammen i dag.

Jesus var ingen maktkritiker, slik kristen-sosialister og frigjøringsteologer vil ha oss til å tro (det er de knapt nok selv). Tvert om roser Jesus tolleren (medløperen?) Sakkeus OG en romersk offiser/høvedsmann (militær leder) for deres «sterke tro». I grell kontrast står beretningen om Jesu møte med den såkalt hedenske syro-fønikiske kvinne i Markus 7: 24-30.

Kristusarven uforenlig med demokrati

Når krigerkongen Olav Haraldsson kunne være «Guds redskap», kan selvsagt også Donald Trump, Vladimir Putin, Victor Orban, Jair Messias Bolsonaro m.fl. være det. De representerer ulike kirkesamfunn, men vil alle gi kristendommen en særstilling i samfunnet. De står i den mer enn tusenårige autoritære Kristusarvens tradisjon: den kristne kulturarven. I kjernesaker som abort, homofili/LHBT, innvandring og familieverdier står de samlet. (Kjønnskampen og seksualiteten er de tilbakevendende konflikttema i alle kirkesamfunn, kjent fra kristendommens første tid).

Nå kan vi vel også tilføye Sveriges partileder Jimmy Åkesson OG Italias første kvinnelige statsminister Giorgia Meloni. Kristdemokraterna (som Vårt Land kaller Sveriges KrF) har beveget seg lenger ut på ytre høyresiden. Oppslutningen om høyre-ekstreme partier synes å øke blant kristne velgere. Hvem kan bli overrasket? I det norske partilandskapet er det vel Partiet De Kristne (PDK, konservativt) og Demokratene som sterkest fronter samling om nasjonalstaten OG den kristne kulturarven. Demokratenes leder er en tidligere utbryter fra Fremskrittspartiet. (Kristelige og autoritære partier smykker seg gjerne med demokrati og folkebetegnelsen i partinavnet).

Autoritære bevegelser og partier er på frammarsj i den kristne verden. Det er ikke tilfeldig at de  knytter seg til kristendommen (det gjør også høyre-ekstreme grupperinger i USA).

Grenser tøyes og flyttes, ikke minst når det gjelder ytringsfrihet.

«Ord avler krig og vold», sier krigshistorikeren Antony Beevor (Stavanger Aftenblad 08.10.2022). Ja, vår fjerne og nære historie viser at krig, folkemord og massakrer svært ofte begynner med forutgående propaganda: voldelig retorikk og demonisering av fienden. Når menneskeverdet er brutt ned, er veien åpen…

Videre siteres Beevor slik: «Vi lever i en tid hvor historien brukes aggressivt. I Polen og Ungarn bruker høyre-nasjonalistiske regjeringer skolebøker og museer til å skape en heroisk nasjonal fortelling. Dette gjelder ikke minst i Putins Russland».

Hva skal vi si om Stiklestad-jubileet i denne sammenheng: en heroisk nasjonal fortelling – eller «noe annet»? Hvorfor i all verden skal et primitivt militært slag i 1030 feires i 2030, om det ikke skal styrke en kristen-nasjonalistisk fellesskapsfølelse og identitet? 
Hvorfor kristningen av Norge ikke bør ha en nasjonal feiring
Det er ikke mye i vår historie som det er viktigere å feire nasjonalt

Gjennom den italienske valgkampen hyllet Giorgia Meloni «Gud, fedreland og familie». I fascisten Mussolinis hjemland er ikke dette ukjente toner, som heller ikke i Francos Spania eller i Hitlers Tyskland det forrige århundret. Vi snakker om tre dypt kristne land. Den katolske kirke hadde nære forbindelser til fascismen fra tidlig på 1900-tallet, slik også særlig Luthers jødehat vant gjenklang i nazismen. Se ellers Karlheinz Deschner: «Med Gud og fascistene» (Pax Forlag, 1971).

Giorgia Meloni er tillagt følgende utsagn: «Jeg er kvinne, jeg er kristen, jeg er mor, jeg er italiener, jeg er på høyresiden, jeg er Giorgia». I sin seierstale siterte Meloni også den katolske middelaldermunken Frans av Assisi. Det kan man vel tolke som et håndslag til pave Frans. Jeg har ikke sett noen offisielle uttalelser fra Vatikanstatens enehersker i Roma, men det er grunn til å tro at den anti-demokratiske pave Frans er godt fornøyd med valget av Giorgia Meloni til statsminister i Italia.

«En Kristus for alle», sier avtroppende Hamar-biskop Solveig Fiske til Vårt Land 31.08.2022 (i forbindelse med teateroppsetningen om en trans-Jesus). Da er han vel også Kristus for diktatorene? Dette uberegnelige aspektet ved Kirkeguden – og stadig skiftende teologier – gir god grunn til å frykte den «gjenkristning» kirkesamfunnene tilstreber, nasjonalt og globalt.

Lutherarven og menneskerettighetene

Det er svært bekymringsfullt at vår ellers demokratiske konstitusjon, med Stortingets flertall i 2012, gjeninnførte evangelisk-luthersk lære som Norges offisielle religion (kalt: Folkekirke), understøttet av Staten. Se bla Grunnlovens §2 og §16. Disse to paragrafer står som en svart skamplett på vårt humane, liberal-demokratiske samfunn. Den store Martin Luther er en av historiens verste antisemitter. Dette ser ikke ut til å bekymre Lutherarvens apologeter i nevneverdig grad. Viktigere er hans teologi og frelseslære, som «rettferdiggjørelse ved tro».

Spalten «Lutter Luther» her i nettmagasinet dokumenterer
Luthers uttalelser og holdninger:
https://religionskritikk.no/nettmagasinet/nettmagasin-lutter-luther/
Vi anbefaler også Ronnie Johansons bok, «Luthers lille brune»,
som kan kjøpes fra Religionskritisk Forlag:
https://religionskritisk.no/

Se også Jens-André P. Herbener: Innføring av lutheranismen
kulminerte i et kristent diktatur
https://religionskritikk.no/nettmagasin/innforing-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/

Avkristning følger naturlig av religionsfrihet

Hvis våre folkevalgte på Stortinget hadde lest gjennom Confessio Augustana, «Folkekirkens» konfesjonelle læreskrift, hadde kanskje flere betenkeligheter vunnet fram. Men det var den lutherske teologiprofessor (TF), systematisk teolog og Høyre-politiker, Inge Lønning, som utrolig nok fikk ledervervet i Grunnlovsutvalget nedsatt i 2009. Da måtte det vel gå som det gikk. Det forteller hvordan kirke og teologi stadig utøver sin makt.

Grunnlovsutvalgets øvrige medlemmer: Carl I. Hagen (Frp), Jan Erik Helgesen (førsteamanuensis), Pål W. Lorentzen (advokat) og Janne Haaland Matlary (professor). Grete Faremo (Ap) satt i utvalget inntil oktober 2009 da hun ble erstattet av Kari Nordheim-Larsen (fylkesmann).

Aftenposten ved Thomas Boe Hornburg spør 10. januar 2012: Hvilke rettigheter kommer nå inn i Grunnloven?

«Mange. Noen av de mest sentrale er: Rett til frihet og frihet fra tortur. Forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse. Retten til rettferdig rettergang. Et generelt diskrimineringsvern. Utvidet religionsfrihet som også inkluderer tanke – og samvittighetsfrihet. Rett til personvern og personopplysningsvern. Rett til å inngå ekteskap og vern om familien som «grunnleggende enhet i samfunnet». Barns rettigheter og prinsippet om «barnets beste» skal veie tungt…».

Demokrati, mangfold (religiøs pluralisme), minoritetsvern og likeverd er like utenkelig med Lutherarven som med Olavsarven. Først etter mer enn tusen år med kristenarven og kristenretter ble humanismen og menneskerettighetene innskrevet i den norske Grunnloven. Det er den moderne (sekulære) rettsstaten, norsk lovverk og Menneskerettighetene (1948) som garanterer den religionsfrihet kirke-kristendommen har bekjempet i mer enn halvannet tusen år.

Stiklestad-jubileet er en påminnelse om hvor vanskelig religionsfriheten stadig er for Den norske kirke. Religionsfriheten har fremmet avkristning, og dét var vel ikke en ønskelig utvikling for kirken?