Hellig kors, hellig konge, hellig krig, hellig lidelse (del III)

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Gretes-hjorne-banner
Illustrasjon fra Eventyrlandet – en ABC om guder for store og små – det var en gang – er ikke nå, av Madalyn Murray O’Hair.

«Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille…», sier Jesus. Er det slik en Fredsfyrste taler? Når kristenheten igjen feirer gudens inkarnasjon og det hellige, «sårbare» guttebarnet (Kristus?), er det nødvendig å minne om Jesu splittende ord. Det er mange av dem i evangelieskriftene. Det var «ufred på jorden» han forkynte som voksen domsprofet og endetidspredikant. Jesu etterfølgere tok hans ord bokstavelig.

De skriftlærde kan forklare hva Fredsfyrsten egentlig mente. 
Hva mener Jesus når han sier at han ikke er kommet for å bringe fred, men sverd?
Tro ikke, at jeg er kommet for at bringe fred på jorden.

Alle 12 biskoper i Den norske kirke, menn som kvinner, bærer «brystkorset». Norsk Wikipedia gir denne beskrivelse: «Korset er ikke ment å være en pyntegjenstand, men et tegn på at bæreren har viet seg til Jesus Kristus, med andre ord et uttrykk for den tro og tillit han har til korsets styrke».

Hvert år skal korsbærerne aktualisere/kontekstualisere det såkalte juleevangeliet hos Lukas, det som oftere kalles «julefortellingen». Den hellige familie slipper ikke unna omplasseringen til vår samtid. Det diktes stadig nye «kontekstuelle» fortellinger om dem. Nå skal den hyllede Maria – tjenerinne og himmeldronning – assosieres med slaveri og surrogati. Tidligere er hun gjort til metoo-offer av en profilert feminist-teolog i Klassekampen.
Kartzow og Reinhertsen: «Maria likner på andre kvinnelige slaver i Bibelen. I vår globale verden leses hun også som en surrogatmor»

Er farskapet til det hellige guttebarnet i krybben blitt usikkert? I følge den ny-testamentlige legende hos Lukas OG Kirkens offisielle dogme stilte Jomfru Maria lydig sin livmor til disposisjon for Gud Faders ånd og/eller (erke)engelen Gabriel. Maria budskapsdag minnes og feires hvert eneste år i mars måned: 9 måneder før fødselen!
Maria budskapsdag.

«Det skjedde i de dager…»

Skjedde det, eller skjedde det ikke? Paulus som levde nærmest Jesus i tid er ukjent med den såkalte jomfrufødselen. Er den langt senere (grekeren) Lukas en mer pålitelig «historiker» enn Matteus? Hos Lukas finner vi en fredelig beretning om Jesu framstilling i Jerusalems tempel, 40 dager etter hans fødsel. Hos Matteus er han og hans familie omtrent på samme tid på høydramatisk flukt til Egypt.

I en drøm fikk Josef av en Herrens engel varsel om at kong Herodes ville drepe alle guttebarn under 2 år. Men verken den romerske embetsmann Kvirinius/Qinirius manntalls-utskriving eller Herodes barnemord i Betlehem er belagt i historiske kilder.
Barnemordet i Betlehem.

Hvordan fødes en gudesønn i det virkelige liv? Det er intet i overleveringen hos Matteus eller Lukas som tyder på at Jomfru Maria gjennomgikk en normal fødsel med smerte og fødselsrier eller jordmor til stede (den vanskelige saken ble diskutert av kirkefedrene). Her finnes heller ingen beretninger av Maria eller Josef, de nærmeste, om hvordan det var å oppdra et gudebarn: Guds eneste Sønn!

Det er kjent i legender at store og hellige menn må ha en uvanlig fødsel og død. Men også Jomfru Maria er skilt ut fra vanlige kvinner, ved kyskhet og det pavelige dogmet om hennes ubesmittede unnfangelse – og himmelfarten! Hun kalles «den evige jomfru», den største av alle helgener, forbilde for alle kvinner. Det synes ganske klart at verken Kirkens Jesus (den annen Adam) eller Maria (den annen Eva) tåler en konfrontasjon med den historisk-kritiske forskning.
Jomfru Maria – fra jødepike til himmeldronning av Jacob Jervell.
Anmeldelse: Helene K. Næss, Maria, Guds mor – En jomfru blir til.

Ventetid og beredskap

Slagordet for siste års julehøytid synes å være gjenopprettelse (jfr. Vårt Lands adventsbilag 25. november 2022). Et annet ord som er lansert fra kirkelig hold, av en bispekandidat: Eksistensiell beredskap. Flere tekstopplesninger i kirkeårets adventstid har Gjenkomst og Dom som sentrale tema. «Adventus» betyr ankomst, og det er Jesu ankomst – den første og siste – de kristne feirer og venter på. De utvalgte bibeltekster tegner svært dystre utsikter for menneskeheten. En av adventssøndagene heter: Domssøndagen (også betegnet: Kristi kongefest).

I Vårt Lands reportasje lørdag 17.12.2012 blir domsforkynnelsen omtolket til noe helt annet: «Å vente på det livet man ønsker seg». Dette er velkjent folkekirkelig (populistisk) retorikk og strategi, men det er ikke hva Skriftens ord sier. Utad blir det såkalte livsalvoret om dom, frelse og fortapelse pakket inn og stuet bort når adventslysene tennes.

Et spørsmål fra Vårt Lands journalist lyder slik: Kan man vente seg i hjel? Ja, det kan åpenbart kristenheten, for etter nær 2000 år er Jesus/Kristus/Menneskesønnen ennå ikke kommet igjen slik han profeterte gudsrikets gjennombrudd i sin egen levetid. Også de første apostelmenigheter levde i den mildt sagt overspente endetidsforventning.

«Det viktigste er å være rede hver tid og stund, enten det blir ved opprykkelsen eller ved død. Men i alle generasjoner siden apostlenes dager har det vært en forventning: Kommer han igjen i vår generasjon?».
Opprykkelsen – før eller etter trengselstiden?

Ved siden av den tradisjonelle julelegenden i Lukas 2: 1-20 bør man lese Lukas 17 og 21, Matteus 24 og 25Beredskapen foran den siste tid og den store trengsel lyder bl.a. slik: Vær beredt når Herren kommer…Våk og be… Se også lignelsen om brudepikene. Her er lite Håp, Lys og Gjenopprettelse. Det er det heller ikke i «den lille bibel», hva enten vi (som ikke tror på Guds enbårne Sønn) skal gå fortapt, gå til grunne eller siste variant: gå tapt. Hva blir det neste, mon tro?

Utskillelse og (evig) straff kan aldri bli forsoning, hva enn såkalt progressive og folkekirkelige teologer/biskoper finner på av nyord og nytolkninger. Den glade og hellige jul, julefryd og himmelsk sang er langt unna i Jesu eskatologisk-apokalyptiske forkynnelse. Den teologisk konservative avisen Dagen pynter ikke på «vredesdommen». Her har man ikke berøringsangst for å sitere det som kalles Den hellige skrift og Herrens ord.
Verden ligger i det onde.

Lykkeligvis viser den historiske utvikling at mennesket ikke har tilbrakt livet i en passiv «ventetid», men har vist handlekraft og ansvar for å ta hånd om sin egen skjebne.

«Når Gud kommer for tett på»

Vi leser i Vårt Land (12.12.2022) at TF-teolog og førsteamanuensis i liturgikk, Merete Thomassen, på kommentarplass forteller de troende at de kan trenge luft og avstand mellom seg og den «nidkjære Gud». Skal Guds fravær nå være mer sunt enn Guds nærvær? Det kan man vel si er et ganske dramatisk perspektivskifte i moderne teologi. (Jfr. teologiprofessor Geir Hellemo i Vårt Land 04.09.2020: Jeg savner fraværet av Gud).

Når bønner ikke blir oppfylt eller besvart, slik Jesu disipler og etterfølgere/apostler fikk løfte om i det «nye» testamente, trengs kanskje en Fraværsteologi? Når «Gud» blir taus (endog svak og avmektig) lyder isteden teologenes stemmer. Ingen står vel nærmere den kristne Gud enn nettopp teologene, som kjenner hans personlighetsendringer og stemningsskifter, innerste vesen og vilje. «Læren om Gud» fyller hele biblioteker av bøker. Jeg har den voluminøse boken «Moderne teologi» (Høyskoleforlaget 2008, 758 sider). Og den omhandler bare 1900-tallets teologer og teologier.

Dess mer menneskeliggjort (antropomorfisk) den kristne guden blir, dess nærmere kommer vi en døende gud: «Kirken og teologien har sikret Gud en varig dødskamp» (E. M. Cioran).

Nå er det mange kristen-troende som ikke kan komme nær nok mannsguden Jesus/Kristus, i den grad at de kaller det: forelskelse. Charlotte Rørth og Carola Häggkvists kjærlighetsforhold til Jesus bør man absolutt se nærmere på. Kristne mystikere blir «ett med Kristus» og visse kvinner «gifter seg» med Jesus. Brudemystikken og det hellige bryllup har erotiske undertoner. De kristne omtaler seg som «lemmer på Kristi kropp». Graden av nærhet og enhet i nattverden er omtalt slik: «Med Jesus i magen». Tettere og mer fysisk kan det vel ikke bli.

Hos presteordinerte teologiprofessor Halvor Moxnes er «det den indre etterfølgelse av Jesus som er viktig» (Klassekampen 21.12.2022). Hvilken Jesus-versjon TF-teologene H. Moxnes og Jorunn Økland dyrker kan man få et visst inntrykk av her.
Pris til artikkel om Jesus og maskulinitet.
brosjyre-hvor-skjer-jesus.pdf

Den besværlige forsakelsen

Hvordan var forholdet mellom Jesus og Faderen, mellom Jesus og disiplene? Var det tett eller avstandspreget? Jesus innskjerper at etterfølgelse og disippelskap betyr å forlate ALT. Både i Markus, Matteus og Lukas presiserer Jesus hvilke menneskelige ofre etterfølgelsen krever. Men når Jesus sier NEI, sier moderne teologer JA.

Det er forståelig at vår tids materialistiske og sekulariserte kirkesamfunn får visse anfektelser ved Jesu kompromissløse lydighetskrav, om det gjelder selvfornektelse, verdensforsakelse eller å fornekte slekts- og familietilknytning. Endog enda sterkere:
Lukas 14:26 Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.

Jesus, Peter og Paulus er mer eller mindre frakoblet familiehistorie. Når det gjelder Peter finnes en kort historie om hans febersyke svigermor, som Jesus helbredet. Det finnes knapt barn (eller familiemenn) i det «nye» testamente. Kvinner opptrer i hovedsak som enslige, trengende eller syke (besatte?).

Jesus delegerte sin makt over «urene ånder» til de (70?) disipler han utvalgte seg og sendte ut på misjonsreise i nærområdene. I Lukas kapittel 10 vender de fornøyd tilbake: «Herre, til og med demonene adlyder oss når vi bruker ditt navn». Jesus svarer slik: «Jeg ser allerede Satan falle ned som et lyn fra himmelen. Jeg har gitt dere myndighet til å tråkke på slanger og skorpioner».

I Markus 3: 31-35 avviser Jesus sitt slektskap med mor Maria og sine brødre. Han var  åpenbart ikke informert om «Bebudelsen», slik kirkelærere/teologer og kunstnere er det.
Robert_Campin_-_L’_Annonciation

Man kan videre merke seg at mor Maria (gudefødersken?) – når hun har gjort sin nytte –  tidlig forsvinner ut av historien. Hun var ikke engang invitert til Jesu siste påskemåltid.

Når, hvor eller hvordan hun endte sitt liv er ukjent. Det er St. Peter og St. Paulus som får sitt heroiske endelikt nedfelt i den legendariske overlevering. Maria er ikke engang tilkjent et eget skrift – en egen stemme – blant rekken av de mannlige apostler i det «nye» testamente. Ingen kvinner står som forfattere i Det nye testamente.

Det er mannsforbundet vi møter i de ny-testamentlige skrifter, som også hos de senere hellige kirkefedre (se «patristikken»). Det kjønnssegregerte klostervesenet og mannsstaten Vatikanet taler sitt tydelige språk. Den offisielle kristendom – katolsk, ortodoks eller protestantisk – står dypt plantet i den patriarkalske tradisjon og samfunnsorden som Jesus selv forsvarte. Treenighetslæren, uten Moderen, gjenspeiler bare den maskuline herskermakt. Det er relasjonen Faderen – Sønnen som gjelder. Med andre ord: himmelkongen og – arveprinsen? 

Lysmotivet i Olavs-legendene og Stjernen fra Betlehem…

«Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingenting gjøre», sier Jesus i Johannes 15:5. Vi kan spørre: var det fruktene av en for tett gudsrelasjon som ledet til kirkehistoriens voldsutgytelser? 

Den kristen-katolske middelalder er full av maktkamper, massakrer og slagscener. Erobring og kristning gikk hånd i hånd. Da Europa for en stor del var blitt kristnet, sto «den nye verden» for tur på 1400-tallet. Ingen vet hvor mange uskyldige barn som ble drept i alle disse erobringer og kamper, som i de senere religionskriger i Europa. Barn var ikke verdt nedtegnelser. Ingen martyrglorie eller lyskrans omkranser deres hoder. Ingen saligprisninger!

Pave Frans helgenkåret i 2017 to eller tre portugisiske «hyrdebarn» fra byen Fatima. For hva? Jomfru Maria hadde vist seg for dem mens de gjetet sauer… 
Pave Frans har erklært to hyrdebarn som helgener.

Avsløringene av de mange tusener mishandlede, vanskjøttede og seksuelt misbrukte barn og unge gjennom 1900-tallet, ulykkeligvis i kirkelig varetekt, må nødvendigvis virke forstyrrende på budskapet om «Frelserens fødsel» og «Verdens Lys» den hellige julenatten. De var kanskje ikke «sårbare» nok eller hellige nok, som guttebarnet i krybben, Kristus på korset eller Olav den hellige? Lyset skinte jo bare på dem.

I norrøn sagalitteratur ble Olav døpt som barn, 3 eller 5 år gammel. I en latinsk legende ble han døpt som voksen i Rouen.

«I middelalderens Olavs-legende kommer Olavs kristuslikhet til uttrykk i livssynssymbolikk. I de legendariske versjoner av sagaen binder lyset sammen fortellingene om helgenkongens fødsel og død. Det store lyset som viste seg over stedet hvor kongen falt på Stiklestad, har en parallell i det himmelske lyset som reddet Åstas nyfødte gutt fra døden…»
(Klassekampen mandag 19. desember 2022).

Svermeriet for Kristi lidelse, offervilje og martyriet, antar tidvis groteske dimensjoner. «Hellig lidelse» er noe ganske annet og mer høyverdig enn den menneskelige. Empatien har da også vist seg svært selektiv i kirkehistorien. Det kan ikke gjentas ofte nok: med Jesus som ufeilbarlig autoritet og forbilde forfulgte Kirken alle annerledestenkende. Men bare den kristne, Kristus-troende, kan være (ekte) martyr. For å sitere en kristen-blogger: «Kirkens historie er blodrød av martyrenes blod».

Det var opplagt ingen tolerant, nestekjærlig eller barnevennlig Kristus som kom til Norden, verken med Hellig-Olav eller Martin Luther. Den moderne sårbarhets-teologien var ikke oppfunnet. Det var først fra 1960-tallet, bl.a. med frigjøringsteologi og kontekstuell teologi, at kirkeguden fikk en viss forståelse for eller solidaritet med de undertrykte. Guden (Kristus?) gjennomgikk en politisk radikalisering og sosial-etisk bevisstgjøring som tilfeldigvis sammenfalt med visse teologiske teorier. Også Jomfru Maria ble støpt i den nye formen.
Den troende og den farlige Maria.

Selvoppofrelse, makt og privilegier

Med dronning Elizabeths død og begravelse så vi alle herskermaktens symboler og ritualer  i utfoldelse: pengemakt og sosial status, adel/aristokrati og bispemakt i intim samhandling. Det var vel mer enn tydelig at ingen fattig Lazarus var invitert blant de prominente gjester fra samfunnets elitesjikt. (At folk kunne stå 10 timer i kø for å hylle dronningen er like ufattelig).

Dronning Elizabeth, den rikeste blant nålevende monarker, etterlater seg en (personlig) formue på over 4 milliarder norske kroner. Hun var ikke bare kirkens overhode («Supreme Governor of the Church of England»), men også forbundet med koloniarven og Imperiet. 

Avisen Dagen skriver 20.09.2022 at dronningens begravelse var «et formidabelt vitnesbyrd om Kristus». Klarere kan det ikke sies. Ville Jesus fra Nazareth sittet i benkeradene, mon tro? Dronningen er ikke langt fra «helgenstatus», og i så måte står hun dypt plantet i den kristne herskerideologi fra oldtid og middelalder. Hvis hun hadde vært en upopulær dronning ville trolig den panegyriske hyllest vært mer dempet.

I en kronikk i Aftenposten 27. september 2022 skriver MF-teolog Ragnar Misje Bergem (førsteamanuensis i Systematisk teologi) at dronningen «for mange representerer kristne verdier som selvoppofrelse og trofasthet». Ja, plikten, kallet og lydigheten er særlige kristne dyder. Men det britiske monarkiet, familiedynastiet, har vært herjet av mange skandaler under dronning Elizabeths regime. Skilsmisser, utroskap og seksuelle utskeielser (også overgrep mot mindreårige) er noen av ingrediensene. Det er kanskje ikke så ulikt skandalene i kirkefamilien?

Monarkiets krise ser ut til å sammenfalle med Kirkens krise. Men kriser mobiliserer! Vi ser en voldsom offensiv for å redde kristenarven/Kristusarven.

«Kongen som et bilde på Gud selv»

Utsiden og innsiden kan være to vidt forskjellige ting. I Tore Rems siste biografi avsløres både ukjente og til dels lite sympatiske sider ved den norske «folkekongen» Olav V. Uavhengige historikere og journalister ser lykkeligvis lenger enn til Kongens hellighet. I den norske Grunnloven står fortsatt at Kongen ikke kan lastes eller anklages… Det kan som kjent heller ikke den ufeilbarlige og guddommeliggjorte Jesus fra Nazareth, den himmelske Konge med navnet: Kristus (pantokrator). 

Kirkens «treenige Gud» er ingen universell gud, men nettopp guden for de kristne – som også for dronning Elizabeth, kong Olav V og kong Harald V (med navn fra kristningskongene i tidlig middelalder). Keisere og monarker i Europas historie er døpt,  salvet, kronet og signet av den kirkelige pave- og bispemakt. Kong Charles skal krones av en biskop, som dronning Elizabeth før ham.

Vi har sett at det skal veldig lite til – en heldig eller uheldig formulering – for å få merkelappen: religiøst inkompetent. Hvordan skiller Misje Bergem mellom «religiøs» og «kristen» kompetanse/inkompetanse? Noen av oss vil hevde at den mest uklare tale kommer fra teologene selv.

Når rikets og kirkens kontinuitet stilles sammen, er det selvsagt langt mer enn «religiøse overtoner» som gjør seg gjeldende. Maktperspektivet er kanskje selve grunntonen? Jesus/Kristus er betegnet med herskertitlene: Konge og Herre. Å bøye kne for Konge, Kristus og Biskop har vært tilnærmet samme sak. Mange århundrers blasfemiparagraf i vårt evangelisk-lutherske land skulle beskytte både Kongemakt og Kristusmakt (les: Kirkemakten). 

Ganske riktig: «Kongstanken, som også ligger til grunn for det norske monarkiet, er utenkelig uten kristendommens historie». Men kongelig og kristen symbolikk knyttes sammen på besynderlig vis hos Misje Bergem: 

«En av de viktigste funksjonene til den kongelige symbolikken vi har bevitnet den siste uken, er å bevare rikets kontinuitet. Her gjør den kristne idetradisjonen seg gjeldende. På samme måte som Jesus var både Gud og menneske, er også monarkiet mer enn dronningens kropp. Og på samme måte som Jesus sto opp igjen, antyder symbolikken at monarken videreføres i etterfølgeren Charles III, som umiddelbart ble konge da dronningen døde». 

(Klassekampen 29. september 2022 fulgte opp den oppblåste saken med en helsides Kristus-preken av den katolske teolog og spaltist Eivor A. Oftestad, med tittelen: «Gå ut, du kristensjel»)

Krybben og Korset: «Guds historie på jorden»

Gud Fader (Herren!) steg ned fra sin herskertrone på et historisk gitt tidspunkt, vandret ca. 30 år på jorden i en manns skikkelse, før han etter endt oppdrag for opp igjen..Dette  er ikke utlagt som drømmesyn eller subjektive visjoner og minner, fortelling eller fiksjon, men som en avgjørende verdenshistorisk hendelse med konsekvenser for evigheten. Endog en ny tidsregning ble innført: før og etter Kristus.

Krybben og Korset er uløselig bundet sammen i den kirke-kristne Frelseshistorie. Når Krybben eller Korset ønskes fjernet fra visse fellesområder, kan det skyldes at de signaliserer et helt bestemt budskap. Derfor blir også motreaksjonene uvanlig sterke.

Kristendommens overlevering om «Guds historie på jorden» skaper mye forvirret teologi i vår tid. Mange spørsmål står ubesvart, eller de henvises til det gåtefulle: mysteriet. Guders veier kan nok være uransakelige, men det kan ikke sies om kirkelære og dogmatikk/troslære: systematisk teologi. Vi ser at visse enkeltelementer i tankebyggverket kan skiftes ut, men grunnmuren må ikke rokkes.

Hvilken Jesus/Kristus er det MF-teologen Misje Bergem selv underviser teologistudenter og prestekandidater? Er Jesus pre-eksistent: «født av Faderen før alle tider…sann Gud av sann Gud…»? Hvordan kan et sårbart guttebarn på samme tid være hersker i himmel og på jord, dommer over all menneskehet i historien? Var det «Gud selv» som ble omskåret 8 dager gammel etter jødisk skikk? Er den kristne Gud halvt jøde, på morsiden?

Kirkens påske-Jesus, Kristus-figuren, kan ikke tjene som identifikasjonsobjekt. Mennesker står ikke opp av dødens grav. Guder blir ikke mennesker (da er de ikke guder). Men historien er full av eksempler på at mennesker – herskere! – får gudelignende status. I Kirkelæren er mannspersonen Jesus/Joshua fra Nazaret i Galilea unnfanget og født uten synd. Han er ufeilbarlig, følgelig overmenneskelig. Hvordan kan en såkalt syndfri person forstå synd? Kristi blod er hellig, dvs. rent! (Nattverdgjestene drikker vel ikke urent blod…)

Ifølge en legende om apostelen Peters martyrdød i Roma, skal han ha bedt om å bli korsfestet med hodet ned fordi han ikke følte seg verdig til å dø på samme måte som sin Mester: Jesus Kristus (kilde: det apokryfiske skriftet «Peters gjerninger»). Det er sagt at da keiser Konstantin «den store» innførte kristendommen som statsreligion i Romerriket, avskaffet han korsfestelse av respekt for Jesus. Da var mange tusen opprørere og slaver blitt korsfestet. De har ikke navn eller historie i den kristne historiefortelling.

Spott mot Ånden/Den hellige Ånd: utilgivelig

Den jødiske opprører Barabbas, «røveren» på den ene siden av Kristus-korset, fikk visstnok sin velfortjente straff. Hvilke faktiske forbrytelser han hadde begått som fortjente torturdøden på et kors, er ikke kjent. Hans store synd, i følge kirke-kristendommens korsteologi, var å «spotte» Jesus/Kristus. Vel, at Guds enbårne Sønn (Kristus/Gud selv) ikke kunne redde seg selv kan vi sammen med Barabbas undres over…

Jesus sier følgende om blasfemi/gudsbespottelse: «…spott mot Ånden skal ikke menneskene bli tilgitt…verken i denne tidsalder eller i den kommende» (Matteus kapittel 12).

Fra en kristen-blogg har jeg klippet dette avsnitt:  

«Der står tre kors på Golgata. Jesus i midten dør for synden, røveren på den ene siden dør i synden, røveren på den andre siden dør fra synden…. Den ene røveren på korset trodde på Jesus, derfor ble han frelst og fikk bli med Jesus til Paradis. Den andre røveren spottet Jesus, trodde ikke at Jesus var Guds Sønn, han gikk evig fortapt. Enten tror vi på Jesus og blir frelst. Eller så avviser vi Jesus og går fortapt. Noen tredje mulighet gis ikke».

I kirkehistorie og kirkekunst finnes ingen annen enn den (uskyldige?) korsfestede og lidende påske-Jesus, som helgener og martyrer har søkt å etterligne ved å «bære Jesu kors». Helliggjørelse gjennom selvvalgt lidelse? Munker og nonners selvpining er et velkjent fenomen i kirkehistorien. Å oppsøke og dyrke lidelse for «Jesu Kristi skyld» virker som en morbid tankeforstyrrelse. Kirkehistorien viser at veien var ikke lang fra selvforakt til menneskeforakt, fra å pine seg selv til å pine andre.

I påskehøytiden er korsvandring i bygatene et årlig ritual, både i katolske, ortodokse og protestantiske land. I NRKs årlige oversikt over påskefeiringen er korsfestelsene på Filippinene et gjentakende innslag. Her reises nå en enorm statue av den hellige Padre Pio (død 1968). Han er bl.a. kjent for stigmata; sårmerker og blødninger som angivelig sammenfaller med Kristi lidelse på korset. 
Skal reise enorm helgen-statue.

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Allmakt
  • Stikkord: Apokalyptikk
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Barn
  • Stikkord: Diktatur
  • Stikkord: Dom
  • Stikkord: Feminisme
  • Stikkord: Frelse
  • Stikkord: Hellig-Olav
  • Stikkord: Kristus
  • Stikkord: Mannsgud
  • Stikkord: Maria

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *