Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

(Dette er del 2 i en artikkelserie på 3 om
herredømmeteologien og dens konsekvenser i
form av overgrepskultur og oppdragelsesideologi.)

«Europas indre demoner»

Hvilken «ånd» lot kirkemennene seg veilede eller villede av i det
foregående årtusen? Det er jo så mange av dem i Det nye
testamente(NT): ånder, engler og demoner. De kan vel lett
forveksles. Disse vesener fra åndeverdenen har bevissthet og
vilje. Jomfru Maria fikk et nattlig besøk av selveste erkeengelen
Gabriel. Og vips så var hun gravid med «Guds enbårne Sønn». Men
Bibelen forteller om to andre kvinner som også erfarte slik
guddommelig inngripen. Abrahams langt tilårskomne hustru, Sarah,
fødte Isak, og Elisabet fødte Johannes Døperen. Elisabet og
ektemannen Sakarja var barnløse, men engelen Gabriel gjorde det
umulige mulig.

Engler opptrer som «vitner» ved krybben i Betlehem og ved «den
tomme grav» i Jerusalem. Jesus varsler at en hærskare av engler
skal ledsage Menneskesønnen[1] når han kommer igjen. I
apostelbrevene åpner englene fengselsporten. Jesus snakker om
legioner av engler og demoner (en romersk legion talte over 4000
mann).

For å skille den ene fra den andre, slik Jesus og Paulus gjorde,
trengs visstnok geistlig ekspertise. De «kjenner» demonene. Jesus
(eller Menneskesønnen i ham) identifiserte de «inkarnerte»
demonene gjennom direkte tiltale. Styrkeprøven mellom Jesus og
sjefsdemonen Satan/djevelen i ørkenen er kjent fortellingsstoff
fra Det nye testamente. Var det en faktisk hendelse? Englene er
de gode hjelperne. Satan/djevelen og demoner, oppfattet som
realiteter i Jesu mytologiske virkelighetsoppfatning,
symboliseres av folkekirke-teologer til en indre kamp mot «det
onde».

Demonologien oppsto som teologisk disiplin i middelalderen, da
demonene herjet som verst. Det var ikke grenser for deres makt og
inngripen i den menneskelige verden. Det var så vidt djevelen
ikke fikk overtaket. Håndbøker og instruksjoner måtte utarbeides.
Datidens eksorsister fikk det veldig travelt. Flere århundrer
senere så Martin Luther demoner nær sagt overalt[2]. Pave Frans
uttalte for litt tid tilbake at «Djevelen er mer intelligent enn
oss». Kanskje sier dette mer om pavens intelligens enn om
djevelen som en farlig motstander.

Bekjennelse til «tro og forsakelse»

Helveteslæren og djeveltroen i kristendommen springer ut av
skriftene i Det nye testamente: evangeliene og apostelbrevene.

I Første Peters brev kapittel 5 skriver denne apostel følgende til
kristne menigheter: «Vær edrue, våk! Deres motstander, Djevelen,
går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke.
Stå ham i mot, faste i troen». Helt fra oldkirkens tid har
«forsakelse av djevelen» vært et fast innslag ved
innvielses-seremoniene. Ved dåps- og konfirmantgudstjenester i
DnK inntil i dag bekjenner menigheten: «Jeg forsaker djevelen og
alle hans gjerninger og alt hans vesen».

I Det nye testamente er forestillingen om figuren Antikrist
(anti-Kristus) forbundet med endetiden. Denne mannsfiguren kalles
også «Den lovløse». Han er den store Løgneren som skal tre fram
og forføre menneskene i de siste tider. For Luther var endetiden
nær og paven var Antikrist!

Fra NT fulgte djevelen og hans demoner med inn i kristendommens
verdensbilde og menneskesyn. Misjonærene fant djevelen virksom på
alle kontinenter. Hele verden var en skueplass for åndskampen
mellom Gud og Satan. Med andre ord: «Guds barn» mot «djevelens
barn». Denne kristne kulturarven snakkes det lite om. Men «Guds
historie på jorden» har sitt motbilde i «djevelens historie».
Teologi (læren om Gud) kontrasteres av Demonologi (læren om
demoner).

Djevelen og hans demoner har herjet, plaget og skremt det kristne
Europa gjennom utallige århundrer. Særlig unge kvinner, urfolk og
religiøse minoriteter har vært utsatt for kirkelig «djevelskap».
Heksehysteri og heksebål ville vært utenkelig uten djeveltroen.

Malleus Maleficarum («Heksehammeren») ble forfattet og utgitt av
to katolske munker i 1487. Med demonologien og helveteslæren
utøvet Kirken en «makt over sinnene» som knapt er til å fatte i
dag. I vårt Lutherland så sent som på 1700-tallet ble samisk
kultur «oppfattet som djevelstyrt og samene som
djevelbesatte»[3].

Og hva er så Synden? «Synden er at de ikke tror på meg», sier
Jesus (Johannes 16:9). Det er sine jødiske landsmenn Jesus
snakker om. Johannes-evangeliet kan fortelle at «Han kom til sitt
eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Johannes 1:11).

Utvalgt eller fordømt?

Ennå i dag lyder det fryktelige hovmod: «Jødene trenger Jesus».
Det gjør de da slett ikke! Jødene har aldri trodd på
oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth som den (politiske) Messias
de ventet på, og slett ikke som «Guds enbårne Sønn» eller «Gud
selv». De har aldri gjort et menneske til gud.

Kirkens jødeforfølgelser gjennom mer enn 1700 år – og jødemisjon
– ville vært utenkelig hvis jødedom og kristendom dyrket samme
gud. I oldtiden erklærte Kirken jødene som forkastet og fordømt
av guden Jahwe. Det «gamle» testamente (GT) ble erobret, for ikke
å si ranet, av Kirken. Ved å putte Jesus inn i GT frakjente
Kirken jødene eierskapet til sin egen skriftsamling[4].

Ingen folk er blitt demonisert som dem. I dag vil Kirken vise
litt storsinn og erklærer at jødene likevel var «utvalgt». Men vi
forstår at det er kirke-kristne teologer som alene vet hva «Guds
plan» (les: Kirkens plan) med jødene er. Kirke-kristendommens nær
«patologiske» besettelse av jøder/jødedom/Israel kommer til
uttrykk på så mange vis. De Kristus-troende har merkelige ideer.
Den teologiske slagside er like tydelig, om de plasseres til
venstre eller på høyresiden i det politiske landskapet.
Holdningen spenner fra aggressivitet, patronisering og belæring
til medlidenhet[5].

De teologisk-dogmatiske brillene («Kristologien») hindrer
selvransakelse, innsikt – og LÆRING. Men herredømmeteologien og
misjonsoppdraget går enda lenger, ved å definere ALLE menneskers
behov og verdi ut fra «tro på frelsen i Jesus Kristus»[6].

Oppgjør uten selvransakelse

I ethvert oppgjør med jødehatet må Kirkens løgner, konspirasjoner
og bakvaskelser om jøder og jødedom følges opp med dokumentasjon
av de konkrete straffesanksjoner, som utestengelse, kirkemakten
fikk iverksatt. Jødene ble i middelalderens katolske Europa
UTSKILT og henvist til lukkede kvartaler, kalt «ghetto». Var det
Kristuslyset som skinte? Den hellige Ånds frukter? Jødene kom
under Dommen og Straffen i dette liv! Da Kirken gjorde Jesus til
«Gud» ble jødene (kollektivt) gjort til «gudsmordere».

Helveteslæren[7,8] og jødehatet/antisemittismen[9,10] er de
ondeste utvekster på «kirkekroppen». Disse to giftige svulster
henger nøye sammen. Det var jødene, hans landsmenn,
oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth slynget sine doms- og
straffetrusler over. Han sa selv at han var ikke utsendt til
andre enn til «de fortapte får av Israels hus» . I dag strever
biskoper, teologer og kristelige medier nettopp med disse to
svært betente problemkomplekser. Finnes det legedom for
«kirkekroppens sykdommer»?

Fromme forbrytelser, misbrukte misjonsobjekter

Var alt sammen bare «fake news», eller «fromt bedrag» (Pia
fraus)[11]? En misforståelse? De fatale konsekvensene for
menneskers liv og helse, med lidelse og død, går
kirkehistorikere, kirkelærere og kristendoms-apologeter utenom.

Kirkens forbrytelser mot menneskeheten i historisk tid[12] synes
å være et «traume» som er umulig å håndtere. Forbrytelsene kan
ikke ignoreres, men heller ikke tematiseres. Systematikken og
tidsperspektivet er svimlende. Da flytter man heller fokus til
krisene i vår samtid, som klimakrise, flyktningestrømmen,
ulovlige immigranter og druknede båtflyktninger i Middelhavet.
Mennesker i krise, de sårbare, er en «misjonsmark» slik pave
Frans omtalte flyktningene for litt tid tilbake. De er
misjonsobjekter.

«Helvete er en teologisk umulighet», skriver en teologiprofessor
nylig i Vårt Land[13]. Han har besøkt utstillingen «Inferno» i
Roma. Men den viser nettopp hvordan «bildet» tjente som
undervisning for den overveiende majoritet av analfabeter i den
europeiske middelalder. Utstillingen er en visualisering av den
forskrudde kirkelære og teologi om helvetesstraffen. Men «helvete
på jorden», med fysisk pine og tortur, var en realitet for de
arme mennesker kirke- og teologimakten fikk brent levende på
bålet.

Det som skilte dennesidig fysisk straff fra det hinsidige
helvete, er evighetsperspektivet. I den evangelisk-lutherske lære
(jfr. Augustana) skal de fordømtes pine (sammen med djevlene)
være «uten ende». Det kan ikke kalles «en teologisk umulighet»
når Den norske kirke i nær 500 år – og ennå – holder Augustana
som sitt mest sentrale (konfesjonelle) læreskrift, og ett av
kirkens 5 bekjennelsesskrifter![14]

Luthers antisemittisme[15,16] ble ikke «offisielt» fordømt av
lutherske biskoper før i Reformasjonsjubileet 2017 (noen teologer
vil fortsatt heller kalle det «antijudaisme»). Man kan vel ikke
si at læringskurven har vært særlig bratt.

Gjestfrihet eller utestengelse?

Med opplysning og fornuftens lys ble demonene gradvis skjøvet ut
av den menneskelige verden og tilbake til den mytologiske sfære
de kom fra, men altså IKKE ut av Den katolske kirke! Med den for
lengst avdøde Martin Luther som høyeste læreautoritet fører
djevelen en mer slumrende eksistens i Den norske kirke. Men
djevelutdrivelser har pågått i DnK (også i misjonssammenheng)
inntil for få tiår siden[17]. Djevelens eksistens og forførende
makt manes stadig fram i evangelisk-lutherske miljøer og
menigheter. Det kalles vekselvis åndskamp eller verdikamp. Denne
pågår på mange ulike arenaer i kristen-Norge, åpent eller skjult.

Nå skal det være «gjestfrihet» i Kirkens Hus («Folkekirken»), men
det er få som banker på denne døren. Hvem vil inn i et hus som er
fullt av interne konflikter, splid og spenninger? Her klarer man
ikke en gang å holde fred med sine nærmeste trosfrender («søsken
i Kristus»). Den gamle, velkjente maktkampen mellom liberal
(halv-ortodoks) og konservativ (hel-ortodoks) fraksjon pågår for
fullt. Den nye kirkeledelsen i DnK framstår like lite demokratisk
innstilt og like «rettroende» som den foregående.
Herredømmeteologien har bare skiftet ansikt.

Politisk teologi og politisk aktivisme gjør aktive kirkegjengere
«hjemløse». Det er forståelig. Man oppsøker ikke en gudstjeneste
for å høre prestens (subjektive) politiske markeringer innpakket
i «rett teologi». Ikke uten grunn blir det fra flere hold reist
tvil om DnK («Norges folkekirke») er et trossamfunn eller et
politisk parti. Folkekirke-Jesus, sammen med kristen-sosialistene
og frigjøringsteologene, utgjør en ensartet, kirkepolitisk
maktelite med enkle slagord og høystemt retorikk.

Det grandiose selvbildet består intakt. Med en kontekstuell og
aktualisert «politisk Jesus» skal de frigjøre hele verden. Mens
kirkebenkene tømmes her hjemme er frigjørings-Jesus på farten i
andre deler av verden. Ved sin tiltredelse som Oslo-biskop ble
Kari Veiteberg omtalt som «gatas engel» og «Norges pave Frans».
Ingen engler, helgener eller «barmhjertig samaritan» kom
historiens ofre til hjelp.

Kirkeguden Jesus: En myk leirklump

Den «oppstandne Jesus», frakjent sin historiske identitet[18],
kan formes som en leirklump og tilpasses alle ideologier,
interesser og trender. «Hvilken Jesus trenger vi i dag?», var et
spørsmål Bjørn Eidsvåg stilte i forbindelse med sin famøse
teaterforestilling[19] for noen år siden. Eidsvåg ville ha en
revolusjonær Jesus. I følge en religions-sosiolog ved UiA er
Jesus blitt «den solidariske vennen».

Biskop Kari Veiteberg har vært svært produktiv på bokfronten i
2021. En av tre bøker bærer tittelen « – Eg hadde ikkje orka Gud
utan Jesus». Det er tvilsomt om Veitebergs ideal-Jesus har
interesse for andre enn henne selv og hennes (ideologisk)
likesinnede. En gud som taler og opptrer slik Jesus gjør i
evangelieskriftene vil andre ta sterk avstand fra[20].

Himmelporten gjøres videre og Veien bredere, men utestengelse er
fortsatt en «mulighet». Helvetesporten holdes på gløtt, også av
biskop Veiteberg. Det er et underlig «håp» biskopen personlig
formidler til ungdommen i for eksempel dette sitatet fra Vårt
Land:

«…Hvis helvete også finnes som et liv etter døden, så håper jeg
det er tomt. Men jeg kan ikke si at ingen kommer dit, fordi jeg
ikke kan kikke Gud i kortene. Samtidig vil jeg ikke formidle et
bilde av en hevngjerrig og straffende Gud – det gudsbildet har
Jesus gjort opp med på korset».[21]

Gjennom sitt ordinasjonsløfte – innvielse – til prest og biskop
har Kari Veiteberg forpliktet seg på de oldkirkelige bekjennelser
OG evangelisk-luthersk lære. Det er kirke-kristendommens
Frelseslære (Soteriologi) som står på spill. Uten
helvetesforestillingen (kalt «fortapelsen») vil også Korsets
teologi og Oppstandelsesdogmet ramle sammen. Moderne teologer har
omtolket Fortapelsens fysiske pine til psykisk pine og «sted» til
«tilstand» (kalt «gudsfravær»). Dette er også et aspekt ved
herredømmeteologien.

Det er med Veitebergs ideal-Jesus, som (etisk) forbilde og
guddommelig autoritet[22], den hinsidige straffeanstalt har
bestått i ca. 2000 år. Evangelieskriftenes historiske Jesus,
oldtidsprofeten, kan alle «kikke i kortene». Kirkens «Gud»
(troens Kristus) fyller hele biblioteker av bøker og
avhandlinger, så man kan trygt si at teologer og biskoper kjenner
kirkegudens innerste vesen. De kjenner hans vilje, følelser og
tanker. Litt underlig da at de er minst informert om det mest
avgjørende og skjebnesvangre: Gjenkomst og Dom – til enten frelse
eller fortapelse. Med de to allestedsnærværende guddomsvesener –
Sønnen/Kristus og Den hellige Ånd – skulle man tro de hadde fått
nærmere innsikt i denne «hemmelighet», utover hva Skriften (NT)
sier.

Det trengs nok mange forhandlinger i Bispemøtet for å komme fram
til en mulig felleserklæring (kompromiss?) om Dommen og «de to
utganger». Før i tiden skrev biskopene Hyrdebrev (et rundskriv)
til prester og menighetene i viktige saker, som ble lest opp fra
prekestolen til fastsatt tid. (Siste Hyrdebrev ser ut til være
fra 1978, hvor loven om selvbestemt abort ble sagt å være i strid
med Guds ord[23]). Det halvhjertede oppgjøret med
helvetesforestillingen måtte selvsagt avblåses før
juleevangeliets Lys og Håp forkynnes. Dette til tross for at
læren om dom og helvetesstraff skulle bli helt sentral hos den
voksne Jesus, da han trådte fram som endetidspredikant. Det var
ingen «fredsfyrste»[24] som ble født den hellige julenatten.

Kilder og noter:

[1] Om den mytiske figuren «Menneskesønnen», se også
Grete Ullestad: Kristendommen: Underkastelsens religion
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kristendommen-underkastelsens-religion/

[2] Se også Ingar Thon: Eksorsistskolen i Roma
https://forskning.no/religion/eksorsistskolen-i-roma/992304

[3] Se for eksempel boka «For djevelen er alt mulig: Kristne
historier om samene» av Brita Pollan.
https://bokelskere.no/bok/for-djevelen-er-alt-mulig-kristne-historier-om-samene/35040/

[4] Dag Øyvind Juliussen: Et oppgjør med erstatningsteologien
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2021/11/19/et-oppgjor-med-erstatningsteologien/

[5] Vegard F. Soltveit: Har Gud fortsatt en plan for det jødiske folk?
https://itro.no/aktuelt/har-gud-fortsatt-en-plan-for-det-jodiske-folk/

[6] Jødenes Messias er vår alles frelser
https://www.dagen.no/meninger/jodenes-messias-er-var-alles-frelser/

[7] Ronnie Johanson: Det går nok til helvete
https://religionskritikk.no/nettmagasin/det-gar-nok-til-helvete/

[8] Ronnie Johanson: Jesus – bibelens eneste helvetesprofet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/ukens-bibelord-4/

[9] Andreas Edwien: Kristendommens mythos som bakgrunn for jødeforfølgelse
https://religionskritikk.no/edwien/kristendommens-mythos-bakgrunn-jodeforfolgelse/

[10] Andreas Edwien: Antisemittismen – En konsekvens av kristendommens uholdbare teologi om Jesu guddom
https://religionskritikk.no/edwien/antisemittisme-del-1/

[11] https://no.wikipedia.org/wiki/Pia_fraus /
https://en.wikipedia.org/wiki/Pious_fraud

[12] Kirke-kristendommens brutale historie: En litteraturliste
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirke-kristendommens-brutale-historie/

[13] Svein Aage Christoffersen: Hvorfor Helvete er en teologisk umulighet
https://www.vl.no/kultur/2021/11/28/argumenterer-overbevisende-for-hvorfor-helvete-er-en-teologisk-umulighet/

[14] Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/

[15] Luthers egne ord om jødene kan leses i hans bok på nett:
Martin Luther: Det utvalgte folk: om jødene og deres løgner
https://www.nb.no/nbsok/nb/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2

[16] I spalten «Lutter Luther» her i nettmagasinet dokumenteres
Luthers uttalelser og holdninger:
https://religionskritikk.no/nettmagasinet/nettmagasin-lutter-luther/
Vi anbefaler også Ronnie Johansons bok, «Luthers lille brune»,
som kan kjøpes fra Religionskritisk Forlag:
https://religionskritisk.no/

[17] Jfr. Otto Odland – Prest vil at kirken skal utdanne eksorsister
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/q5GXm/prest-vil-at-kirken-skal-utdanne-eksorsister

[18] Andreas Edwien: Jesus er død – la ham hvile i fred!
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-er-dod-la-ham-hvile-i-fred/

[19] «Ingen slår Barmhjertighet-Jesus»
https://www.aftenbladet.no/kultur/i/On3pvE/jesus-det-eneste

[20] Andreas Edwien: Jesus – et etisk ideal for vår tid?
https://edwien.no/jesus-etisk-ideal-resyme/

[21] Slik svarer biskopen på ungdoms spørsmål om helvete og sex
https://www.vl.no/nyheter/2021/03/27/slik-svarer-biskopen-pa-ungdoms-sporsmal-om-helvete-og-sex-utenfor-ekteskapet/

[22] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[23] Jon Kvalbein: To ulike bispeuttalelser
https://www.dagen.no/okategoriserade/to-ulike-bispeuttalelser/

[24] Jfr. Grete Ullestad: Den årlige tåkedans med Fredsfyrsten
https://religionskritikk.no/nettmagasin/den-arlige-takedans-med-fredsfyrsten/