Herredømmeteologi, overgrepskultur og oppdragelsesideologi (III)

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Gretes-hjorne-banner
Kilde: Atheism and Science: Atheist Memes

(Dette er del 3 i en artikkelserie om herredømmeteologien og
dens konsekvenser i form av overgrepskultur og
oppdragelsesideologi.)

Skammens historie: det utilgivelige sviket

Kristendommens overgrepshistorie, misjonsimperialisme og
«koloniseringsteologi» avslører et materialistisk gudsbilde og et
instrumentelt syn på menneske og natur. Mennesket og natur er til
for utnyttelse og erobring. I tradisjonell kirke, teologi – og
misjonshistorie finnes ikke barnet som selvstendig individ. Det
er bare ved dåp barnet er verdt å nevnes. I kirke og misjon er
barnet bare et TALL i statistikken. Et høyt antall døpte betyr
framgang for menigheten og «Guds rike».

Underveis på sin ville ferd gjennom Europa til Det hellige land i
1096 massakrerte korsfarerne jødiske samfunn i provinsen
Rhinland. Det fortelles ikke at barna ble skånet. Vårt tids
Folkerett, med regler for krigføring som bla. skal beskytte
sivile, var nok en tenkemåte helt ukjent for barbarene med korset
påsydd sine drakter. «Ramas skrik» og barnets skrik har ingen
plass i kirkehistorien. I stedet hører man om «barnekorstoget»
som skal ha funnet sted i 1212. Uenighet om den historiske kjerne
forhindrer ikke at barn ble tenkt, kanskje også faktisk brukt som
kynisk MIDDEL for målet: fordrivelsen av muslimene fra Jerusalem.
Nei, hva var vel et menneskebarn verdt – opp mot «gudebarnet» i
Betlehemskrybben?

Den norske konge, Sigurd Jorsalfare[1,2], deltok i det første
korstoget[3]. Den militant innstilte (St.) Bernard av
Clairvaux[4] utformet krigermunkenes/Tempelriddernes ordensregler
og ideologi[5]. Om hans bakgrunn opplyser Wikipedia at «Familien
tilhørte den franske lavadelen; hans far var ridder og vasall
under hertugen av Burgund». I Finn Jors biografi om ham fra 1953
(«Hersker og helgen») står denne kirkelærer og abbed uangripelig
på pidestallen, slik han gjør hvis man googler «bilde» av ham.

Kors og kirke ble reist på alle kontinenter fra siste del av
1400-tallet. Da var store deler av Europa blitt kristnet gjennom
munkeordenenes misjonering, sverdmisjon og korsfarernes herjinger
på den iberiske halvøya, i Sør-Frankrike og Baltikum. Irene ble
kristnet på 400-tallet. Det eldste kjente kloster på de britiske
øyer er datert til 5-600-tallet. St. Patrick er Irlands
nasjonalhelgen. Kristningen av Norge kom noen århundrer senere og
er forbundet med de tre misjonskongene: Håkon Adalsteinfostre
(kalt «Håkon den gode»), Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Bare
sistnevnte har fått martyr- og helgenstatus.

Det gikk hardt utover indianerne i Sør- og Mellom-Amerika da
spanske conquistadorer (=erobrere) og munker, utsendt fra det
katolske Spania, la under seg store deler av «den nye verden».
Ble barna skånet?[6]

Med sin krigsutrustning og aggressive framferd skiller ikke
Conquistadorene seg så mye fra Tempelridderne eller fra de langt
senere «riddere» i Ku Klux Klan (KKK). Sistnevnte organisasjon
har gjennomløpt flere faser. Den første, etablert 1865 i
Sørstatene, er omtalt som «en amerikansk protestantisk rasistisk
terrororganisasjon». Den spredte frykt og terror med sine
ansiktsdekkende masker, hvite kapper, spisse kanoniske hatter og
korsbrenninger (de spisse, ansiktsdekkende hattene kan være
inspirert av de spanske capiroter[7], benyttet i påskeprosesjoner
den dag i dag).

Med storfilmen «En nasjons fødsel»[8] i 1915 vant KKK utbredelse
langt utover Sørstatene. Klanen talte 6 millioner i 1920-årene.
Da den fikk innflytelse ut over Sørstatene, fikk den mange
politikere som medlemmer (også blant Demokratene). Tilslutningen
fra prester og pastorer økte sterkt. Emblemet til KKK er et kors
med en bloddråpe i korsets midte. Organisasjonen oppildnet en
rekke lynsjinger og drap på svarte mennesker i Sørstatene. Ved
Tulsa-massakren[9] (Oklahoma) i 1921 flammet rasehatet opp igjen.
I opptøyene ble den svarte bydelen ble brent ned og 300 drept.
Oklahoma er en delstat i det som regnes som «bibelbeltet» i USA,
et område hvor den konservative evangeliske kristendommen
dominerer. Baptistkirken[10] har stått sterkt i Sørstatene.

«Jordens fordømte»

Urfolkene verden over ble frarøvet sitt livsgrunnlag da
mannsgudens kirke og dens herskertrang erobret deres landområder
og tok kontroll over naturressursene og utryddet urfolkene eller
forviste dem til reservater. Alle erobrede folk ble ansett som
primitive, usiviliserte «barn». De var ikke brukelige til annet
enn slaveri, tvangsarbeid og tjenerskap for herrefolket i
koloniene. Om de lot seg døpe fikk de høyere verdi[11], men
oppnådde ingen likestilling.

På 1800-tallet ble Afrika delt opp i interessesfærer av
europeiske kolonimakter og misjonsorganisasjoner[12]. Den
britiske imperialist Cecil Rhodes illustrerer godt det
verdensherredømme Europas kristne koloniherrer og misjonærer
tilstrebet[13].

Apartheid, folkemord, massakrer og ulike typer
konsentrasjonsleire er kjent fra Sør-Afrika/Rhodesia, Namibia og
DR Kongo/Belgisk Kongo (den brutale belgiske kongen Leopold
2,[14] var troende katolikk). Misjonslandet Rwanda kunne ikke
forhindre folkemordet i 1994. I en britisk dokumentar for mange
år siden ble Rwanda omtalt som Afrikas mest vellykkede
misjonsland.

Det mest mislykkede misjonsland i dag kan vel sies å være
Sør-Sudan, med norske kirkepolitiske interesse-organisasjoner
(misjon og bistand) som sterke pådrivere til uavhengighet og
nasjonsbygging i 2011.

Uten den muslimske fiende i nord-Sudan, revnet den sørlige
frigjøringsbevegelsen (SPLM) innenfra. Men borgerkrig, religiøse
og etniske motsetninger, kamp om landområder/naturressurser og
politisk vanstyre har dessverre vært «normalen» i store deler av
Afrika hvor kristne og muslimer stadig kjemper om overmakten.

Nigeria er et eksempel på en folkerik og ressursrik stat som
rives i stykker av religiøse motsetninger og religiøs fanatisme.
Norske medier forteller bare om muslimske fanatister (for
eksempel Boko Haram), og ikke om kristne militser. Det er opplest
og vedtatt at de kristne er fredelige og uskyldige borgere som
blir angrepet av en rasende muslimsk mobb. Offer-rollen inngår i
den kristne selvforståelsen.

Men det er alltid to eller flere parter i en konflikt. Man bør
heller ikke underkjenne Nigerias koloniale forhistorie, med
Biafra-krigen (1967-1970) som et uhyggelig bakteppe i vår nære
fortid. Alle konflikter har en historie.

Wole Soyinka om religionens plass og innflytelse i Nigeria:

« – Praktiser gjerne religion hjemme, og inviter inn alle du
måtte ønske for å feire religiøse høytider. Ingen vil ha noe imot
det. Men når du bruker religion til å undergrave andres
rettigheter, når det går ut over grunnleggende rettigheter, når
den brukes til å drepe, ikke bare enkeltpersoner, men hele
grupper, når den brukes til å brenne ned andre menneskers
bønnesteder, da er det på tide at vi behandler religion som en
forbrytelse mot menneskeheten. Det er hit – til dette nivået – vi
som samfunn har kommet i Nigeria»[15].

«Mørkets gjerninger»

VGs to kristne spaltister har gjennom sine julekommentarer og
juleprekener i desember 2021[16,17] blottstilt det kristne
historiesyn, selvbilde og dogmedannelsen, dvs. den teologiske
konstruksjonen av ett av de sentrale dogmer i kristendommen:
Inkarnasjonen (med Tonaturlæren). Et dogme er en udiskutabel
trossannhet eller læresetning. Det er ikke verken en myte,
fortelling eller et «mysterium» Kirken postulerer og forkynner
som frelsesgrunnlag.

Vi forstår at solidaritet, godhet og barmhjertighet ikke ville
eksistert i verden UTEN «barnet i krybben», forstått og utlagt
som en kosmisk hendelse og verdenshistorisk «revolusjon». UTEN
Jesus (og Paulus) ville vi ikke vite noe om tro, håp og
kjærlighet. UTEN Jesu lignelse om «Den bortkomne sønnen» ville
ingen vite hva farskjærlighet er. UTEN «Den barmhjertige
samaritan» ville ingen hjelpe et forslått medmenneske i
veikanten. UTEN beretningen om «Kvinnen som ble grepet i hor»,
ville ingen ha vist medlidenhet med «de utstøtte». Og slik kunne
vi fortsette…

«Barnet i krybben satte alt på hodet: Gud identifiserte seg selv
med svakhet, ikke med styrke», skriver teologen Joel Halldorf.
Dette sentimentale julebudskapet hamres inn, år etter år, i mange
kristelige sammenhenger. Styrke er blitt svakhet, allmakt er
blitt avmakt. Usårlighet er blitt sårbarhet. «Kristen tro er
ingen repetisjonsøvelse», skrev Trond Bakkevig i Aftenposten[18].
Jo, det er det så visst! Siste års kringkastede julegudstjenester
fra Nidarosdomen var en «repetisjonsøvelse». Med en selektiv og
glanset historieskriving er det selvsagt ingen plass for den
kirkelige makt- og voldsutøvelse mot «de svake», vergeløse og
mest sårbare i samfunnet. De kristne mener seg «kalt til å være
Lys og Salt i verden». Med et slikt (grandiost) selvbilde må
«mørkets gjerninger» i kirkehistorie og samtid bli umulig å
forholde seg til.

Når Kirken i dag monopoliserer og kristner alle gode,
fellesmenneskelige verdier, blir det tvingende nødvendig å vise
fram den mørke baksiden av Janus-ansiktet. Kirkemennenes holdning
til utro kvinner og «uekte barn» var alt annet enn barmhjertig. I
det protestantisk-lutherske Danmark-Norge ble utro kvinner og
ugifte mødre ydmyket offentlig i gapestokken[19] som ble brukt
fra 16-1800-tallet. Den ble plassert på torget eller på
kirkebakken hvor publikum kunne vise sin avsky og forakt ved å
spytte på dem, eller også kaste stein på dem. Gapestokken hadde
eksistert i ulike varianter fra middelalderen. Lutherske
statskirke-prester avskaffet ikke gapestokken.

Kvinnesynet var (og er) selvsagt hentet fra Bibelen. Oldtidens
patriarkalske samfunn tjente som modell. I «Skriften alene» fant
Martin Luther inspirasjon for sitt syn på kvinner,
barneoppdragelse, «hekser» og blasfemi[20].

Jesu kvinneideal var den lydige (kyske) «tjenerinne» som satt ved
hans føtter. Av søstrene til Lasarus i Betania, hyller han Maria
framfor Martha. Jesus drev ut sju onde ånder av Maria av Magdala.
Hvilke demoner hadde besatt henne: en sykdomsdemon, opprørsdemon
eller sex-demon? Hva gjorde henne «uren»?

Mange medier har gjengitt pave Frans’ «hyllest til kvinnen» i
hans nyttårstale 2021. «Å skade kvinner er å krenke Gud», sier
paven. Jaså? Om dette skulle være tilfelle, kan man vel si at
ingen har krenket guden som Den katolske kirke og Lutherkirken.
Paven er overhode i det kirkesamfunn som i nær 2000 år har
kontrollert kvinnens seksualitet og holdt henne fast i et
underordningsforhold til mannen. Paven nevnte ikke geistlighetens
barneovergrep i sin nyttårstale.

Kristne omskoleringsanstalter: lyset som sluknet

Urfolkenes barn ble fjernet fra familie og plassert i kristne,
autoritære oppdragelsesanstalter. De ble av kirke- og kolonimakt
brutalt rykket ut av sine trygge, hjemlige omgivelser.
Foreldre-barn relasjonen hadde ingen betydning[21]. I dag knyttes
«omskoleringsleire» hovedsakelig til kommunistiske
diktaturstater. Men indoktrinering på ideologisk-politisk og
religiøst-kristent grunnlag bærer de samme kjennetegn.
Ensretting, sensur, overvåking og angiveri er fryktskapende
maktmidler alle diktaturer, verdslige eller religiøse, ser seg
tjent med. (Såkalte koranskoler bærer mange av de samme
kjennetegn).

Utsendt fra Det norske Misjonsselskap opprettet
Madagaskar-misjonæren Johanne Christiane Borchgrevink et
«pigeasyl» for gassiske jenter i 1872, som hun var bestyrer for i
40 år[22].

Svein Tobiassens kritiske analyse i boken «Kulturkollisjon»[23]
gir rystende dokumentasjon og innsikt i norske misjonærers
rasistiske holdninger i møte med Madagaskars innland siste
halvdel av 1800-tallet. Han viser et helt annet bilde av
Borchgrevinks «pigeasyl» enn Store norske leksikon. Lukkede
skoler muliggjorde miljøkontroll (det vi kaller «sosial kontroll»
i dag). Ved isolasjon ville misjonærene i stor utstrekning kunne
bestemme hva barna skulle se, høre, lese, skrive og oppleve.
Innen internatet kunne det skapes en verden som misjonærene mente
var kristen, god og sann, i motsetning til utenverdenen som var
hedensk, ond, uren og falsk (s. 104-110). Misjonærene «trodde de
kunne fjerne uønskede karaktertrekk og trosforestillinger hos
gasserne på samme måte som en luker bort ugress – for så å plante
nye, kristne tanker».

I middelalderen ble jødiske barn fjernet fra foreldrene i 7-års
alderen og plassert i kristne familier. Slike tvangsplasseringer
skjedde ikke bare i en fjern fortid, men langt inn i moderne tid.
Historien slår nå tilbake. Glemte og stjålne barn krever
rettferdighet og oppreisning[24,25,26]. Skulle de ha ventet til
Dommens dag i den hinsidige verden?

Frykt, straff og tvang har vært svært effektive maktmidler i
kristning og barneoppdragelse. Slik sikret man lydighet,
lojalitet og autoritetstro. «Synderne» måtte disiplineres
og/eller straffes. Deres egenvilje skulle underlegges Kirkens
vilje. Ulydighet mot dogmatikkens voktere, katolske eller
protestantiske, fikk skjebnesvangre følger. Barn, kvinner,
minoriteter og urfolk har vært blant de fremste ofre for den
kristne herredømmeteologien. De får ingen «martyrglorie».

Katolske nonner har drevet ulike institusjoner og internatskoler
med jernhånd, som sist avdekket i Canada. Aboriginernes barn i
Australia gjennomgikk lignende redsler. Også i Irland er
grusomhetene, menneskeforakten, kartlagt. Levninger av opp mot
800 barn ble i 2017 funnet i en septiktank ved eller under
ruinene av en katolsk institusjon for ugifte mødre. Ikke en gang
en grav var de funnet verdige til. I Canada ble de døde barna
lagt i umerkede graver[27]. I livet og døden ble deres identitet
utvisket og menneskeverdet krenket. Foreldre fikk ikke en gang
vite hva som hadde skjedd med barna deres.

I vårt Lutherland fikk mange av de uheldige institusjonsbarn
ødelagt sin barndom og/eller frarøvet sin kulturelle arv og
tilhørighet. Fysisk mishandling og psykisk terror var daglig kost
ved mange av institusjonene. Barn og unge skulle brytes ned[28].
Egenviljen skulles knekkes.

«Vennskap med verden er fiendskap mot gud»

Dette står skrevet i Det nye testamente hos Jakob 4:4-5 (jfr.
Johannes’ første brev 5:19 og Romerne 7:21-25). Når små, lukkede
(kristne) menigheter isolerer seg fra den verdslige verden for
ikke å bli «besmittet», følger de bare Jesus og apostlenes bud og
formaninger, om det gjelder Hauges Venner, Jehovas Vitner,
læstadianske menigheter, Smiths Venner, Menigheten Samfundet,
Sannhetens Ord med flere.

Det er besynderlig i jubileumsåret for Hans Nilsen Hauge at ikke
menigheten «Det Haugianske Vennesamfunn»[29] har fått
oppmerksomhet. Hauges teologi er også lite omtalt[30].

Misjonærbarn har fortalt historier om omsorgssvikt, ensomhet og
overgrep på internatskoler, hvor tilsidesettelse av egne behov og
lojalitet til foreldrenes misjonsoppdrag var overordnet alle
andre hensyn. Jesus viste ingen interesse for barnets behov,
rettigheter eller sosiale status[31]. Han brukte barnet som
modell for den voksnes trosholdning. Kvinner og barn har ingen
egenverdi i Det nye testamente. De opptrer for det meste som
hjelpetrengende og løsrevne «statister» for at Jesus skulle få
demonstrere sin autoritet og sine mirakelevner.

Når misjonærer plasserte sine barn på barnehjemmet (Solbakken) i
Stavanger, gjorde de hva de mente Jesus krevde av dem. De skulle
elske HAM mer enn sine barn (Matteus 10:37, Lukas 14:26).
Disiplene forlot ALT for å følge Jesus (de gikk «all in»). Å ofre
liv og helse, barn og familie «for Kristi skyld» har vært den
sikreste veien til helliggjørelse og salighet. Når Jesus snakker
om «en av disse (minste) små», er det ikke barn han har i
tankene, men disiplene/brødrene/de hellige[32].

En helsides annonse av Normisjon[33] i Vårt Land har denne
overskrift, med store trykksterke bokstaver: «Ofre familie og
venner for Jesus?». Her fortelles den korte historien om en
kirkeleder et sted i Sør-Asia. Som 15-åring ble han tvunget til å
velge mellom Jesus og sin hinduistiske familie. Han valgte Jesus
og «samme kveld ble han kastet på dør av faren». Men han fant en
ny familie: Menigheten! Så enkelt gikk det nok ikke til, verken i
Asia eller i Afrika. Mange konvertitter ble hjemløse. De måtte
bryte med sin lokale kultur og forble fremmede for den europeiske
kultur[34]. «Mangfold» er fortsatt bare et tomt slagord i DnK.
Derfor danner immigranter egne menigheter. Derfor har DnK
opprettet et register for «trygge kirker». Det finnes alltid et
Innenfor og et Utenfor.

Jesus valgte selv bort sin biologiske familie, også mor Maria,
til fordel for disippel-menigheten («brødrene»). Jesus var visst
ikke klar over at han i Marias moderskjød var «unnfanget ved Den
hellige ånd». Dette er da også et dogme konstruert av kirkefedre
og kirkemøter flere århundrer etter Jesu død.

Jesus krevde det totale brudd og oppbrudd av sine etterfølgere.
Det fortelles om en mann som ikke en gang fikk lov til å vende
hjem for å begrave sin døde far (Lukas 9:59-61). Slike dramatiske
enten-eller valg er blitt avløst av den ny-liberale teologi fra
1960-årene. Nå heter det både-og. Med samfunnstilpasning og
verdsliggjøring er folkekirkens «Gud» nå blitt så sekulær at han
synes på vei til å forsvinne – eller DØ.

Frigjøringsteologi og overgrep – side om side

I Vatikanstaten har ikke kvinner og barn borgerskap. En ren
mannsstat må nødvendigvis bety sivilisasjonens sammenbrudd. Det
er et stort innslag av aldrende menn i denne bisarre kirkestaten,
hva man også kan notere seg når paven holder messe i
Peterskirken. Vatikanstaten i Italia ble grunnlagt i 1929, etter
en avtale mellom pave Pius XI og Mussolini
(Lateranoverenskomsten). I det katolsk-dominerte Sør-Amerika fant
9000 nazi-sympatisører et skjulested etter 2. verdenskrig, bl.a.
i Argentina, Brasil og Chile[35].

Det kristne Europas fascisme slo røtter i pave Frans’ hjemland,
Argentina. Han har vært lite velkommen her. Jorge Bergoglio
(tidligere erkebiskop, kardinal og leder for Jesuittordenen) har
så vidt jeg vet ennå ikke besøkt Argentina. Han er blant annet
anklaget for passivitet under militærdiktaturets regime.
Argentina har innført rett til selvbestemt abort inntil uke 14,
og det er nok også provoserende for paven. På grunn av sitt
liberale abortsyn skulle president og katolikk Joe Biden nektes
nattverd i katolske kirker i USA, men paven grep inn. Han må jo
opprettholde sitt rause, folkelige «image». Men pave Frans har
uoverkommelige problemer å hanskes med, som økonomisk svindel
internt i Vatikanstaten, seksuelle overgrep og det siste
århundres mishandling av urfolkenes barn i Canada.

I Brasil er tidligere offiser Jair Messias Bolsanaro president.
Han er kalt «Brasils Donald Trump» og har som Trump stor støtte
blant såkalt «evangelikale» kristne. «Han kaller torturistene fra
landets militærdiktaturperiode (1964-1985) for helter, støtter
politivold, er imot etnisk kvotering, og kommer med nedlatende og
hatske kommentarer mot kvinner og homofile». Den 30 meter høye
Jesus/Kristus-statuen i Rio de Janeiro ble reist i 1931.
Frigjøreren eller Allherskeren?

I motsetning til den avmektige «Gud» og Jesus, som et eller annet
sted bare kan lide og gråte med menneskene, har pave Frans makt
og evne til å påvirke holdninger, lovverk og politiske
beslutninger i den katolske verden. Pavens tårer er ellers like
unyttige som «Guds tårer» (se boken av Peter Kreft med samme
tittel). Mange teologer har en besynderlig fascinasjon for
«lidelsens mysterium». I påskedramaet, i helgen- og
martyrfortellingene dyrkes lidelsen.

Frigjøringsteologien er forbundet med Latin-Amerika fra
1960-årene. Men etter århundrers katolsk innflytelse er det ikke
mye «frigjøring» å spore på dette kontinentet. Hvor er de
enestående «kristne verdier» best realisert?[36] Haiti? Den
dominikanske republikk? Venezuela? El Salvador (= Frelserens
republikk)?

I Chile er 80 katolske prester anklaget for seksuelle overgrep
mot barn bare siden år 2000. Den katolske kirke visste å beskytte
overgriperne, men ikke ofrene. Frigjørings-Jesus var helt klart
ikke barnas, men de «fromme» kirkemennenes venn. Da er det rart å
høre moderne teologer snakke om den hinsidige Dom som «den
endelige oppreisning for ofrene». Hvis katolske prester mener seg
«forført» av kvinner og barn, er de nok allerede sikret en plass
i Himmelriket[37].

Frigjørings-Jesus har heller ikke beskyttet kvinner fra den
seksualiserte vold de er utsatt for i mange Latin-amerikanske
land. En FN-rapport i 2017 konkluderte med at Latin-Amerika og
Karibien var farligst for kvinner. Det er ikke sikkert at pave
Frans leser rapportene fra Amnesty og Leger uten grenser. Ikke en
gang mindreårige jenter som er blitt gravide etter voldtekt og
seksuelt misbruk (ofte av familiemedlemmer), får innvilget abort
i stater hvor Den katolske kirke råder grunnen[38].

De mest sårbare og utsatte: de mest utnyttede

Det finnes vel knapt noen menneskerettigheter, likestillingslov
eller barnekonvensjon i Vatikanstaten («Den hellige Stol»).

Bare «det ufødte liv» – fosteret – har et særskilt vern. De mest
rettsløse og ubeskyttede, barn og unge, har vært de mest
utnyttede. Til tross for at Den katolske kirke er totalt
etisk-moralsk korrumpert, fortsetter teologer og
kristendoms-apologeter å opphøye såkalt «kristen etikk».

Vil seksualforbryterne finne «nåde» for Guds domstol? Det er
blitt sagt at «Guds rettferdighet er en annen enn vår», hva
Kirken til fulle har demonstrert. Når barn ikke kan være trygge i
Guds kirke på jorden, kan de neppe føle seg trygge i Himmelriket.
I julehøytiden hyller den globale kirke det «sårbare» gudebarnet
(«Gud selv»?) i Betlehems-krybben, men TIER om de uhyrligste
overgrep begått mot barn og unge gjennom hele 1900-tallet og inn
i vårt årtusen. De ble tvunget inn i fortielsens og fortvilelsens
mørke[39].

De fleste ofre for seksuelle overgrep i DKK er mindreårige
gutter. Metoo-kampanjen, viktig nok, begynte og stanset med
kvinnene. Den åpnet ingen rom for misbrukte korgutter og
altergutter. I kjølvannet av metoo-kampanjen lette noen teologer
etter relevante metoo-fortellinger i Bibelen. Her skal man nemlig
finne ALT som tenkes kan av menneskelige erfaringer. Men litt
teologisk diktning og fri fabulering må til. Dess mindre man vet
om de ny-testamentlige skikkelser, dess mer kan man dikte.

Man kan spekulere i hvilke andre mørke hemmeligheter – skjeletter
– som ligger begravet i kirkehistoriens arkiver. Mange vet at
verken katolikker eller protestanter i historisk tid har kjempet
for kvinner og barns rettigheter. Det er det sekulære samfunnets
verdier med demokratiske institusjoner (blant annet pressefrihet
og et uavhengig rettsvesen) som har tvunget kirkene opp av mørke
kjellerrom og ut i åpent landskap. I en gjennomsiktig
offentlighet, med humanismens og fornuftens lys, ser vi at
rapporter om seksuelle overgrep mot mindreårige vokser i omfang
og utbredelse, og ikke bare i Den katolske kirke (se også Den
anglikanske kirke/Church of England). Overgrepene pågår fortsatt,
som rapportert fra det katolske Polen (mellom 2018-2020).

Den katolske kirkes «seksualetikk»

Man hører tidvis at det gjennomsnittlige antall barneovergrep i
DKK ikke er høyere enn ellers i samfunnet. Men man glemmer at den
høye forekomsten av overgrep her ikke begås av enkeltstående
individer, men av overgripere utgått fra den samme institusjon,
det samme kirkesamfunn. Ja, over 300 000 overgrep siden
1950-tallet bare i Frankrike – av den samme kirke! 252 katolske
prester i Spania er nylig anklaget for overgrep mot tusener av
mindreårige fra 1943-2018. I Italia estimeres at antall
overgreps-ofre kan komme opp mot 1 million.

Hvem er disse mange tusener kristen-troende seksualforbrytere som
i mange tiår har begått overgrep mot mindreårige – uten å bli
stoppet? Det er Paven selv og hans «regjering»
(kardinaler/kurien) som bærer hovedansvaret. Enhver annen
statsleder eller høytstående leder med moralsk anstendighet og
integritet ville ha gått av etter slike grufulle, massive
avsløringer.

Men pavestaten og pavekirken skiller seg fra alle andre
verdslig-politiske institusjoner. Paven er guddommelig innsatt
gjennom «apostolisk suksesjon», og følgelig hevet over menneskers
lover. Det betyr at Paven (Roms biskop) i direkte linje fra Jesus
til Peter har fått overdratt fullmakt til tilgi og straffe synder
(Matteus 16:19). Resultatet er en subjektiv, anarkistisk og
vilkårlig rettsjustis. Paven er ufeilbarlig når han utsteder sine
læresetninger (ex cathedra). Med slik overmakt –
herredømmeteologi – har pavekirke, pavestat og pavemakten nytt en
enestående «immunitet» mot innblanding og innsyn utenfra. Muren
og fasaden slår nå dype sprekker, forhåpentlig til det beste for
utsatte barn og unge.

Undersøkelser har vist en høy andel homofile geistlige i DKK og i
Vatikanet. Men homofili i seg selv gjør ingen til overgriper. Og
innenfor et lukket munkekloster kan man godt tenke seg at en viss
«sodomi» har foregått munkene seg imellom. Kyskhetskravet
(sølibatet) har nok vært fleksibelt praktisert gjennom
århundrene. I den lange paverekken skjuler det seg mange
kompromitterende og «snuskete» historier[40].

Det er noe ganske annet å forgripe seg på forsvarsløse barn. Det
er ikke sjelden å høre DKK omtalt som «pedofilikirken». Om de
mange katolske overgripere er menn med en pedofil legning, eller
menn som bare aldri er blitt voksne, vil man kanskje aldri få
svar på. Befinner de seg kanskje i «Edens hage», i den
bevisstløse tilstand hvor forskjell på RETT og GALT ikke var
oppkommet? Pave Frans vil nok aldri tillate granskninger av mer
religions-psykologisk art. Han står selv i en umulig «spagat».
Men før eller siden må det komme en forklarende redegjørelse fra
pavestolen.

Jeg vil tro at hele verden venter på svar. Det gjentakende
mønster tyder på at kirkemennene må ha kjent personlig
tilfredsstillelse ved å krenke og ydmyke «de svakeste» blant oss.
Overgriperne har det til felles at de har viet sitt liv til
tjeneste for «Gud», Kirke og Pave. Men man kan snu det hele på
hodet og spørre: har geistligheten gjort seg selv til egenmektige
guder?

Et berettiget sinne og fortvilelsens rop kom fra en skribent i
NRK Ytring[41,42]. Men hvem lytter? Steinhjertene?

For kort tid siden kom jeg over en notis om en mindreårig
altergutt som ble funnet død i en elv i en av USAs delstater for
ca. 40 år siden. Først nå er saken blitt oppklart. Den skyldige
katolske presten døde 80 år gammel på sykehus samme dag han
skulle arresteres for drap. Kort og brutalt: en uskyldig,
tillitsfull altergutt ble misbrukt og mishandlet, etterlatt
døende av en katolsk prest. Om samvittigheten plaget denne
presten, vil vi aldri få vite. Fikk han «kommunion» og
«absolusjon» (nåde og tilgivelse) før han døde, mon tro? Det vi
vet er at noen av de tiltalte og siktede katolske overgripere
benekter både handlinger og straffeskyld. Ansvarsfraskrivelsen er
ett av Kirkemakten og Herredømmeteologiens hesligste ansikter.

Overgrepsskandalene har også rammet den største speiderbevegelsen
i USA (BSA), som er konkurs etter millionerstatninger utbetalt
til ofrene. Tusenvis av barn og unge ble misbrukt, de fleste
mellom 1960-1980. Speiderbevegelsens historie og
oppdragelsesideologi kan leses i tidsskriftet Arr[43,44].

Kilder og noter:

[1] Trond Noren Isaksen: Norges viktige bidrag til korstogene
https://www.aftenposten.no/viten/i/9maeJ9/norges-viktige-bidrag-til-korstogene

[2] Trond Noren Isaksen: Arven etter Sigurd Jorsalfare: En uforsonlig hellig krig
https://www.aftenposten.no/historie/i/B3xnm7/arven-etter-sigurd-jorsalfare-en-uforsonlig-hellig-krig

[3] Jan Erik Smilden: Jihadisten fra det kalde nord
Sigurd Jorsalfare var korsfarer og hellig kriger, ifølge ei ny bok som nylig kom ut.
https://www.dagbladet.no/kultur/jihadisten-fra-det-kalde-nord/70504850

[4] https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhard_av_Clairvaux

[5] https://snl.no/Tempelridderordenen

[6] Yngvar Ustvedt: Paradiset og tårene: en dokumentarberetning om erobringen av Mellom- og Sør-Amerika
https://www.nb.no/items/1963dcff25723ba55579301f06959cfa

[7] https://no.wikipedia.org/wiki/Capirote

[8] https://no.wikipedia.org/wiki/En_nasjons_f%C3%B8dsel

[9] https://en.wikipedia.org/wiki/Tulsa_race_massacre

[10] https://no.wikipedia.org/wiki/Baptisme

[11] Jfr. Grete Ullestad: Dåpen – en ekskluderende kristen identitet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/dapen-en-ekskluderende-kristen-identitet/

[12] Kolonimaktenes undertrykking og forbrytelser skildres godt i
filmen “Exterminate all the brutes”
https://www.cinemateket.no/filmer/exterminate-all-the-brutes

[13] https://en.wikipedia.org/wiki/Cecil_Rhodes

[14] https://no.wikipedia.org/wiki/Leopold_II_av_Belgia

[15] Gunnar Zachrisen: Religion er det viktigste hinderet for utvikling
https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2021/wole-soyinka-om-religion-nigeria/

[16] Hans Petter Sjøli: En omsorg for de svake i samfunnet
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/a7yk54/en-omsorg-for-de-svake-i-samfunnet

[17] Hans Petter Sjøli: Mysteriet om barnet i krybben
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/ALQJME/mysteriet-om-barnet-i-krybben

[18] Trond Bakkevig: Kristen tro er ingen repetisjonsøvelse
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/weEjp1/kristen-tro-er-ingen-repetisjonsoevelse

[19] https://no.wikipedia.org/wiki/Gapestokk#Gapestokk_i_Norge

[20] Kvinnehat: Alle bibelord
http://bibelguiden.no/kvinnehat.shtml

[21] Grete Ullestad: Blodspor, svik og forgudelse
https://religionskritikk.no/nettmagasin/blodspor-svik-og-forgudelse/

[22] https://snl.no/Johanne_Christiane_Borchgrevink

[23] Svein Tobiassen: Kulturkollisjon
https://www.nb.no/items/f112ac3c9592e52b0e4b1c96c68ec595

[24] Per Kristian Aale: Spanias stjålne barn
https://www.aftenposten.no/verden/i/mR3zl/spanias-stjaalne-barn

[25] Yohan Shanmugaratnam: Koloniens glemte barn
https://klassekampen.no/utgave/2021-10-16/koloniens-glemte-barn

[26] Sterke historier: Om bortsendelse av barn fra Grønland til Danmark
https://digitaltmuseum.no/011085441542/sterke-historier-om-bortsendelse-av-barn-fra-gronland-til-danmark

[27] Har så langt funnet 1308 umerkede graver på canadiske skoler – venter at tallet vil stige
https://www.nettavisen.no/nyheter/har-sa-langt-funnet-1308-umerkede-graver-pa-canadiske-skoler-venter-at-tallet-vil-stige/s/12-95-3424157643

[28] https://www.barnasrett.no/tema/barne_ungdomshjem.htm

[29] Oversikt norske sekter og menigheter
https://www.sokelys.com/oversikt-norske-sekter-og-menigheter/

[30] http://www.haugianeren.net/

[31] Andreas Edwien: Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-dyrkelsen-og-barnets-menneskerettigheter

[32] https://no.bibelsite.com/matthew/10-42.htm

[33] Annonse av og for Normisjon
https://www.normisjon.no/

[34] Først fant hun Jesus, så møtte hun kulturforskjellene
https://www.dagen.no/reportasje/forst-fant-hun-jesus-sa-motte-hun-kulturforskjellene/

[35] Barnemishandling, seksuelle overgrep og tortur var hverdagskost i «skrekkens koloni»
https://www.dagbladet.no/nyheter/barnemishandling-seksuelle-overgrep-og-tortur-var-hverdagskost-i-skrekkens-koloni/60319569

[36] Maria Birkeland Olerud: Haitisk forfatter langer ut mot misjon og nødhjelp: – Vi er et folk i livsfare
https://www.vl.no/kultur/2021/11/12/haitisk-forfatter-langer-ut-mot-misjon-og-nodhjelp-vi-er-et-folk-i-livsfare/

[37] Tviler på den katolske kirka
https://www.nrk.no/sapmi/stoler-ikke-lenger-pa-kirka-1.7083420

[38] Amnesty: Abortkamp i Latin-Amerika
https://amnesty.no/abortkamp-i-latin-amerika

[39] Den katolske kirkes seksuelle overgrepssaker
https://no.nomuwiki.com/720577-catholic-church-sexual-abuse-cases-FYXGKU

[40] Sverre Bjørstad Graff: Verdens verste pave
https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/2005/07/13/37376/verdens-verste-pave

[41] Johan B. Mjønes: Forbannet være den katolske kirke
https://www.nrk.no/ytring/forbannet-vaere-den-katolske-kirke-1.15695853

[42] Hans Rossiné: Kirken rydder opp
https://www.nrk.no/ytring/kirken-rydder-opp-1.15735376

[43] Espen Schaanning: Speiderbevegelsen sett innenfra
https://arrvev.no/artikler/speiderbevegelsen-sett-innenfra

[44] Espen Schaanning: Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi
http://arrvev.no/artikler/speiderbevegelsens-oppdragelsesideologi

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Antisemittisme
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Kristianisme
  • Stikkord: Misjon
  • Stikkord: Skam
  • Stikkord: Underkastelse

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.